This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Populariseringens dilemma

 

Thomas Hylland Eriksen
Biolog, nr. 3/4-92

 

Med utgangspunkt i en lesning av Richard Dawkins' populære bøker The Selfish Gene, The Extended Phenotype og The Blind Watchmaker, skal jeg vurdere hvilken type av forståelse popularisert vitenskap kan gi lekfolk. Først er det imidlertid nødvendig å gjøre noen generelle refleksjoner om popularisering som sådan.

Det er mange mennesker utenfor forskningsmiljøene som lurer på hva forskere finner ut, og mange er fortvilet over at så lite når allmennheten. Tidsskrifter som Nature og Science er ikke uten videre tilgjengelige for den opplyste allmennhet; selv det å lese Scientific American kan være et tungt løft for mange av oss. Blant annet fordi popularisering er nevnt som ett av tre hovedområder i Universitetets formålsparagraf, kan det være gode grunner til å ta klagene på alvor. Det går an å sammenligne forskningen med en romsonde som samfunnet sender ut for at den skal utforske det ytre rom, for så å vende tilbake for å fortelle hva den har funnet ut. Alt for ofte unnlater romsonden å vende tilbake.

Det er flere grunner til at det er vanskelig å popularisere. Én viktig grunn har med selve kunnskapsformidlingen å gjøre. Vi som arbeider med forskning innen ulike fag (undertegnede er sosialantropolog) frykter å komme i skade for å forvrenge, vulgarisere og overforenkle når vi forsøker å forklare hva vi arbeider med til en forsamling av lekfolk. Bruddstykker av kunnskap som blir revet ut av sin kontekst kan lett både misbrukes og misforstås. I verste fall fører de ikke til forståelse i det hele tatt. For noen uker siden stod det således å lese i Dagbladet og Klassekampen at "forskerne" nå har kommet frem til at homofili er genetisk betinget. Når et slikt utsagn ikke utdypes, begrunnes og modifiseres over minst en tre-fire sider, gir det intet bidrag til forståelsen av vitenskap: det blir en nyhetssak som det blir mulig å gjengi uten å ane hva man snakker om. Man kan si til sine venner at "nå har visst forskerne funnet ut at homofili er medfødt" uten å vite hva utsagnet viser til.

 


I tillegg gir det liten akademisk prestisje å popularisere: i mange tilfeller tærer det faktisk på ens symbolske kapital (dvs. at ens aksjer på stillingsmarkedet synker) at man skriver lettfattelige artikler og bøker.

Begge disse grunnene er medvirkende årsaker til at så mange forskere kvier seg for å drive formidling overfor et allment publikum. De som likevel tar sjansen på å gjøre det, er vanligvis enten journalister av profesjon (som James Gleick, som skrev bestselleren Chaos), eller vel etablerte og respekterte innen sitt eget forskermiljø.

Richard Dawkins hører opplagt til den siste kategorien. Ingen er vel alvorlig i tvil om hans kompetanse som biolog, selv om enkelte av hans synspunkter tydeligvis er omstridte. Han er en uovertruffen forteller, og han skriver bøker som får leseren til å føle seg klok: etter å ha lagt fra seg The Blind Watchmaker føler man virkelig at man har forstått mye om neo-darwinismens syn på evolusjonen. Sammen med Stephen Jay Gould og kanskje én eller to til, er han vår tids viktigste biolog for ikke-biologer: han tilbyr snarveier til innsikt for tusener av nysgjerrige som av forskjellige grunner ikke kan bruke år av sitt liv på å studere biologi.

Det som bekymrer meg som ikke-biolog, er verken Dawkins' journalistiske talenter eller hans kontroversielle synspunkter, men hva slags forståelse han formidler. Med andre ord: Gir populære bøker av denne typen en virkelig forståelse av biologisk forskning, eller gir de bare en følelse av en slik forståelse? Eller - hva verre er: Kan de gi en direkte falsk vitenskapsforståelse?

For min egen del får jeg stadig en snikende følelse av at jeg burde hatt grunnkurs i matematikk, cellebiologi og genetikk for å kunne vurdere forfattere som Dawkins kritisk. Når han f.eks. skriver om DNA og RNA (The Blind Watchmaker, kap. 5, The Selfish Gene, kap. 3), må vi lekfolk lydig godta hans utlegninger: den jevne leser har ingen basiskunnskap å vurdere Dawkins' slutninger mot. Leseren blir slått til marken av et påståelig vitenskapelig maktspråk.

Den samme følelsen gjentar seg i andre kapitler. Når Dawkins skriver om stokastiske prosesser i naturen, om taksonomi og om hvorfor 5% syn er bedre enn ikke noe syn, er han overbevisende og medrivende, og de spillteoretiske kapitlene i The Selfish Gene virker opplysende. Men er de det, dypest sett? Kort sagt: Er denne typen litteratur overbevisende eller overtalende?

Det finnes tre mulige svar på denne typen spørsmål, som i grunnen er relevante for all populærvitenskapelig litteratur. For det første er det mulig at denne litteraturen faktisk gir et førstehånds innblikk i teori og forskning; at det bare skal en fordømt god formidler til for å gjøre kunnskapen tilgjengelig. Dette kunnskapsoptimistiske synet minner om filosofen Pascals oppfatning om at dersom det finnes en sannhet, så må den være av en slik art at den er tilgjengelig for ganske alminnelig utrustede mennesker.

For det andre er det mulig at spørsmålet er feil stilt: at ikke engang profesjonelle forskere kan gjøre seg noe håp om å tilegne seg den dybdeforståelsen som etterlyses, fordi vitenskapen bruker et logisk språk, hypotetisk deduktiv-metode og bestemte, begrensende måleinstrumenter for å utforske en verden som er uendelig mye mer kompleks enn vitenskapen selv. Et slikt syn kan kalles kantiansk, ettersom det påpeker at Dinge an sich ikke kan erkjennes; at våre kognitive kategorier (og vitenskapelige måleinstrumenter) setter grenser for vår erkjennelse. Absolutt sannhet er uoppnåelig: ønsker man noe slikt, bør man velge religion i stedet for vitenskap.

For det tredje - og dette er barrikadestormernes syn - går det an å si at vitenskap er som andre former for tro og kunnskap i og med at den forutsetter en blind, tillitsfylt tro på premisser og grunnregler, som ikke selv lar seg begrunne. Dette relativistiske synet er vanlig hos en del språkfilosofer, deriblant Peter Winch, som har argumentert for at det ikke er mer rasjonelt å tro på vitenskap enn på hekseri: I begge tilfeller forutsetter vi premisser som ikke selv kan begrunnes, og fortsetter logisk og rasjonelt ut fra disse ubegrunnede premissene.

De fleste populærvitenskapelige bøker kan kategoriseres etter hva slags svar de ønsker å gi leserne. Og på dette punktet kommer vi opp i et generelt problem, som også er tydelig hos Dawkins: nemlig at folk flest ofte stiller andre typer spørsmål enn vitenskapsmenn og -kvinner. De vil for eksempel vite hva som er den egentlige grunnen til etniske konflikter; et spørsmål vi som arbeider med saken vet at det er umulig å svare på. De vil vite hva som er livets mening, hvorfor mennesker lager datamaskiner og om Gud eksisterer. Og så går de til vitenskapen for å få svar!

Dawkins er oppmerksom på problemet, men han flørter etter min mening vel mye med mitt svaralternativ 1, det kunnskapsoptimistiske. Han skriver således i innledningen til The Blind Watchmaker at denne boken gir svaret på livets mysterium. En slik skråsikkerhet er både provoserende og feilplassert, selv om den er salgbar. For det finnes faktisk flere typer av svar, som er utviklet innen vidt forskjellige kunnskapstradisjoner, hvorav den neo-darwinistiske bare er én.

Det skal i rettferdighetens navn sies at det finnes langt mer alvorlige eksempler på denne uansvarlige ontologiseringen av vitenskap (dvs. at man uttaler seg skråsikkert om hvordan verden rent faktisk ser ut og hvorfor). Noen eksempler er Erik Dammanns Bak Tid og Rom, hvor forfatteren nærmest finner beviser for Guds eksistens i nyere teoretisk fysikk (!); i Carl Sagans Shadows of Forgotten Ancestors (som ennå ikke er utgitt), hvor det mer enn ett sted antydes at det nok er en dypere mening med universet, og i Desmond Morris' populære, gjennomillustrerte etologibøker hvor menneskelige handlinger og kroppsspråk "forklares" ut fra sine genetiske "funksjoner". Denne typen resonnementer blir mystifiserende hokus-pokus for meg.

Dilemmaet består i at folk flest krever enkle svar på metafysiske spørsmål som vitenskapen ikke er i stand til å stille, og at det er fristende for gode formidlere som Dawkins å late som om vitenskapen likevel kan besvare disse spørsmålene. Trolig ville det være streitere å tegne opp en tykk strek før kapittelet som skal besvare metafysiske spørsmål, og si klart fra at etter denne streken slutter forskningsformidlingen: Der begynner ens private spekulasjoner.

Konklusjonen må derfor bli at den mest overbevisende forskningsformidlingen (les: den som er mest tro mot vitenskapens idealer) er den som gir leseren flere spørsmål enn svar. Denne prøven består Dawkins bare delvis - men bevares, man føler nå at man blir klokere av å lese ham likevel.

Richard Dawkins: The Selfish Gene, 2. utgave. Oxford: Oxford University Press 1989 [1976]
- The Extended Phenotype. Oxford: W.H. Freeman 1982
- The Blind Watchmaker. London: Longman 1986

©Thomas Hylland Eriksen 1992



Nexus