|
Thomas Hylland Eriksens bidrag:
Kapittel 1: Politisk og kulturell identitet
Kapittel 2: Nye former
for politisk identitet i Europa og Norge?
1.
Politisk og kulturell identitet
** NB at notene forsvant under konverteringen.
**
Innledende bemerkninger
Hva slags innhold kan en felles europeisk identitet ha? Spørsmålet
blir stilt i forbindelse med den fortløpende integrasjonsprosessen
i EU, og svaret er faktisk: Nær sagt hva som helst. I likhet
med "Norge" og andre nasjoner, er "Europa" et
menneskeskapt begrep, ikke et naturlig fenomen. Forestillingen om
et europeisk identitetsfellesskap er en ideologisk forestilling;
i likhet med andre ideer må den skapes og vedlikeholdes for
å eksistere. Derfor må vi avfinne oss med at Europa
er en idé, en konstruksjon, som det hefter flertydighet ved.
Europeiske synspunkter på Europa spenner fra en total, avvisende
moralsk kritikk som identifiserer verdensdelen med massakrer, rasisme
og økologisk fordervelse, til en eu(ro)forisk begeistrelse
som vektlegger antikkens kunst og filosofi, humanismen, individets
rettigheter og fremskrittet.
Det er i en viss forstand absurd å hevde, slik enkelte EU-historikere
gjør, at Irland og Hellas har felles historie og kultur mens
Hellas og Tyrkia ikke har det. De geografiske grensene for kontinentet
har aldri vært sammenfallende med relevante kulturelle grenser,
og "det greske mirakel" -- i mange øynes selve
Europas vugge -- utspilte seg rent faktisk ved det østlige
Egeerhavets tre kyster -- som i dag regnes som deler av tre ulike
kontinenter. Slike faktorer er det nødvendig å ta hensyn
til i enhver studie av forestillinger om det felles europeiske.
Videre kan verken språk eller religion strengt tatt brukes
som grensemarkører for Europa: Det finnes europeiske folk
som ikke snakker indo-europeiske språk og vice versa, og det
finnes både kristne og ikke-kristne både innenfor og
utenfor Europa.
Humanismen, selvkritikken og menneskerettighetene er virkelig europeiske
oppfinnelser. Men står det egentlig bedre til med disse verdiene
i Europa enn andre steder? Ville det ikke være usolidarisk
av europeere å hevde eksklusiv opphavsrett til verdier som
deles av mennesker også i andre verdensdeler, spesielt når
man går inn for at disse verdiene skal være universelle?
Hva med fascismen og marxismen -- er de typisk europeiske? Det
er de definitivt. Marxismen synes å representere både
det mest storartede og det mest grusomme og dehumaniserende ved
vår nære fortid. Den kan både ses som humanismens
høyeste stadium og som et politisk torturredskap.
Er parlamentarisk demokrati og byråkratisk rasjonalitet europeiske
oppfinnelser? Kanskje det, men dersom de skal være kriterier
på europeisk identitet, risikerer vi at blant annet Sør-Afrika
etter hvert må defineres som europeisk, og at New Zealand
allerede er verdens mest europeiske land.
Vi har imidlertid også hjemmel i kolonihistorien for å
definere det europeiske på bakgrunn av hudfarge eller utseende,
noe som blant annet vil utelukke en del minoriteter.
Alle fellesskap bygger på ekskludering av "de andre",
men det finnes grader av lukkethet og åpenhet. I Europas historie
finnes eksempler på både tolerant åpenhet og etnofascistisk
eksklusjon, og man vil ha historisk dekning både for å
definere Europa som en "festning" og som en "sil".
Det er like "typisk europeisk" å massakrere, hjernevaske
eller utestenge minoriteter og utlendinger, som det er å beskytte
dem og knytte forpliktende kontakter med dem.
Alle disse Europa-definisjonene finnes det en slags historisk dekning
for, selv om de motsier hverandre. Kanskje er det dypest sett i
disse tvetydighetene og motsigelsene at det felleseuropeiske finnes?
* * *
Europa mot årtusenskiftet: Ensretting og fragmentering
"Folk i ulike områder fortsetter å ytre forskjellige
lyder, men de sier stort sett de samme tingene," sa professor
Ernest Gellner på et seminar i London tidlig på nittitallet.
Med dette mente han at selv om kulturelle uttrykksformer og språk
vedvarte å være forskjellige, er de nå, i modernitetens
og globaliseringens tidsalder, forbundet gjennom en felles grammatikk
eller kulturell logikk, som har skapt en situasjon der kulturelle
forskjeller er langt mindre betydelige enn de tidligere har vært.
I tråd med denne tankegangen hevdet idéhistorikeren
Francis Fukuyama, som var ansatt i Bush-administrasjonen, at historien
er slutt i hegeliansk forstand; at det ikke lenger finnes dype ideologiske
motsigelser i verden. Ifølge Gellner og Fukuyama nærmer
vi oss avslutningen på en storslagen, global kulturell
homogeniseringsprosess. Moderniteten har seiret, hevder de.
Vi blir likere og likere over hele verden. Vi tilegner oss samme
type kunnskap på skoler fra Nordfjord til Nauru, konsumerer
varer hentet fra det samme verdensmarkedet, og forholder oss til
arbeidsmarkeder som har grunnleggende fellestrekk. De radikale kulturelle
forskjellene som kulturforskningen tradisjonelt har sett det som
sin viktigste oppgave å gjøre rede for, er nå
forsvunnet, mener Gellner, Fukuyama og deres likesinnede. I Vest-Europa
fremskyndes denne globale prosessen gjennom den standardiseringen
som følger av felles politisk og økonomisk planlegging
innen henholdsvis EU og EØS-området.
Samtidig foregår det imidlertid en kontinuerlig differensiering,
eller identitetsmessig oppsplitting, innenfor moderne samfunn. Det
er denne spenningen mellom tiltagende kulturell likhet på
den ene side, og fremveksten av nye kulturelle forskjeller
på den annen side, som er karakteristisk for vår tids
dynamikk i europeisk kultur og identitet.
Dagens uoversiktelige situasjon i Europa preges av forhandling
om identitet; en situasjon der det er usikkert hvilken identitet
som skal danne grunnlaget for politiske fellesskap. I Sentral- og
Øst-Europa har store grupper grepet til etniske identiteter
som sine dypeste grunnlag for tilhørighet og politisk lojalitet
etter at de gamle regimene falt, og i Vest-Europa pågår
nøye planlagte forsøk på å utvikle overnasjonale
former for politisk og kulturell identifikasjon. Akkurat som i øst
før Murens fall, ser vi i vest tildels sterke motreaksjoner
mot forsøkene på å skape en felleseuropeisk identitetsfølelse.
Som i Øst-Europa møtes slike utspill med protester
og appeller til kulturell egenart, unik historie og politiske suverenitetsprinsipper.
Som i Øst-Europa, er det imidlertid også mange vesteuropeere
som har oppdaget at nasjonalismens kart ikke nødvendigvis
stemmer med terrenget. Derfor har "regionalistiske" og
etniske tendenser begynt å komme til syne innen det flernasjonale
EU -- ofte i opposisjon til staten, men også i opposisjon
til Brussel, representert ved Europakommisjonen og Europaparlamentet.
Ett eksempel er de franske bøndenes sterke protestbevegelser
mot strukturendringene i jordbruket; et annet er de regionalistiske
bevegelsene blant annet i spansk og fransk Katalonia; et tredje
kan være den italienske Lega Nord, som går inn for en
oppsplitting av Italia.
De to prosessene -- de østeuropeiske regimenes fall og forsøkene
på tettere integrasjon i EU -- har til sammen skapt en usedvanlig
åpen situasjon med henblikk på enkeltindividets tilhørighet.
Er man europeer, basker eller spanjol, eller går det an å
være alle tre? Tilhører man småborgerskapet,
den polske nasjon eller den jødiske diaspora? Eller er man
dypest sett verdensborger? Denne type spørsmål finnes
det ingen "objektive" svar på, ettersom identitet
-- tilhørighetsfølelse i vid forstand -- defineres
innenfra, av dem den gjelder for. Av samme grunn kan identiteten
heller ikke forandres ved dekret; nye former for identifikasjon
kan ikke vedtas av noe parlament, ettersom slike vedtak vil bli
møtt med protester og motreaksjoner dersom de ikke har folkelig
appell. Dette var lærdommen fra både Sovjetunionen og
Jugoslavia, hvor sentralmaktene forsøkte å overbevise
sine befolkninger om gyldigheten av en felles, ikke-etnisk, statsborgerskapsbasert
identitet. Ettersom staten og det den i folk flests øyne
representerte manglet legitimitet, reagerte store deler av befolkningene
stikk motsatt av makthavernes intensjoner. De styrket sin
etniske identitetsfølelse i stedet for å gi avkall
på den. Situasjonen i Vest-Europa, hvor sentraliserte forsøk
på å skape en ny type felleskapsfølelse er blitt
møtt av styrkede lokale identitetsbevegelser (stort sett
av etnisk eller nasjonalistisk art), kan tolkes etter det samme
skjemaet.
Imidlertid kan politiske og økonomiske makthavere legge
grunnlaget for utviklingen av felles identifikasjon ved å
tilby goder som legitimerer et slikt fellesskap, selv om de aldri
kan tvinge en befolkning til å tro på den. Dersom en
stat eller annen sentralmakt for eksempel utbetaler trygd, tilbyr
arbeid og utdannelse, holder sykehusene i stand og tømmer
søppelet til innbyggerne, stiger sannsynligheten for at menigmann
vil utføre plikter som blir pålagt ham av sentralmakten,
som dermed har legitimert seg gjennom effektivitet og ytelser. Politisk
legitimitet forutsetter en rimelig balanse mellom borgernes rettigheter
og deres plikter.
Svingningene mellom utviskning av visse grenser og fremveksten
av andre kan betraktes som en type bølgebevegelser. Alle
grupper synes å lete etter det "naturlige" balansepunktet
mellom isolasjon og kontakt med andre; man krever på samme
tid retten til fellesgoder og kontakt, og retten til eksklusivitet.
Nøyaktig hvor dette "naturlige" punktet befinner
seg, varierer.
I dagens usikre situasjon kan ikke nasjonalstaten lenger tas for
gitt som fremste politiske maktfaktor. Dels skyldes dette dramatiske
politiske endringer i vår nære fortid (særlig
i Sentral- og Øst-Europa, men også i og med opprettelsen
av Den europeiske union); dels skyldes det globaliseringen av økonomien,
som gjør at nasjonalstater ikke lenger kontrollerer avgjørende
økonomiske forhold; dels skyldes det migrasjon og globaliseringen
av kultur, som har skapt en situasjon der det er blitt vanskelig
å hevde at bare mennesker "med samme kultur" lever
innenfor en stat.
Kartet kan tegnes på nytt; de politiske fellesskapenes grenser
kan trekkes opp på nytt. Om staten får mindre betydning
innen EU, kan baskernes identitetsmessige grenser kanskje trekkes
omkring et udelt Baskerland både på spansk og fransk
side uten at de dermed må erklære en ny stat, og byborgere
i Danmark vil kanskje kunne realisere et sterkere fellesskap med
byborgere i Tyskland enn med bønder i Danmark uten at det
skaper uoverstigelige politiske problemer.
De respektive politiske situasjonene i Øst- og Vest-Europa
har i denne forstand viktige fellestrekk, selv om prosessene får
svært ulike uttrykk. Et bilde på parallellene kan være
tragedien i Jugoslavia, "landet mellom øst og vest",
som ble revet i filler av motsigelsene mellom etniske nasjonalismer
og overnasjonal føderalisme, mellom markedsliberalisme og
sentral planlegging, mellom by og land, og mellom parlamentarisme
og ettpartisystem. Lignende motsigelser finnes igjen i hele Europa,
selv om det bare er i Jugoslavia at de har medført omfattende
vold. En annen viktig forskjell, som er interessant når vi
ser på EU som et politisk identitetsprosjekt, har å
gjøre med forholdet til etnisk nasjonalisme. Østeuropeiske
identitetsbevegelser er stort sett etnisk nasjonalistiske. De vektlegger
den legitime politiske enhetens felles opprinnelse og felles kultur.
De vesteuropeiske ligner, unntatt på ett punkt: De går
ikke inn for etnisk rene stater. EU gir nemlig løfter --
som ikke nødvendigvis vil bli innfridd -- om mulige alternative
politiske organisasjonsformer. Spørsmålet om et folkeslags
være eller ikke være som kulturbærende gruppe,
oppfattes altså ikke lenger som identisk med spørsmålet
om man får sin egen stat eller ikke. Kanskje lar det seg gjøre
å forene kulturell nasjonalisme med politisk kosmopolitisme
innen unionen? Dette er ett av de sentrale spørsmålene
som vil bli tatt opp i det følgende.
Nesten uansett hvilke former de antar, vil nye europeiske identiteter
måtte forholde seg til -- enten forsone seg med eller bekjempe
-- etnisk nasjonalisme. Fremdeles synes den nasjonale tilhørighet
å være grunnleggende som ankerfeste for de fleste vesteuropeere,
selv om den trolig vil spille mindre rolle i fremtiden. Ettersom
det verken synes mulig eller ønskelig å utradere etniske
eller nasjonale skiller i Europa, synes EUs eventuelle politiske
legitimitet å hvile på muligheten av å skille
mellom kulturell og politisk identitet blant folk flest. Kulturell
identitet viser her til den samhørighetsfølelsen som
skyldes en sterkt opplevd forestilling om felles historie og kultur.
Politisk identitet viser til den samhørighetsfølelsen
som skyldes erkjennelsen av et behov for felles løsninger
på felles problemer. Dette skillet er sentralt.
Identitet
Identitet er, i likhet med kultur, etnisitet og nasjon, et komplisert
ord med mange betydninger. Derfor må vi snevre det inn for
våre formål. Ordet betyr "å være det
samme som seg selv", men det betyr samtidig det motsatte av
"forskjell". Ordet handler med andre ord om likheter og
om forskjeller. Sosial identitet er synonymt med gruppetilhørighet,
og kulturell identitet betyr at man oppfatter seg selv som kulturelt
lik med andre som deler denne identiteten. Kulturell identitet betyr
altså ikke først og fremst at de som deler identiteten
"har samme kultur", men at de subjektivt opplever det
slik og følgelig gjør symbolske markeringer av likhet
innad og grenser utad.
På åtti- og nittitallet er identitet, i likhet med
etnisitet, gått inn i mange språk i verden. Faktisk
er begrepet nytt, ikke bare i dagligtalen, men også i samfunnsvitenskapen.
Det moderne begrepet om sosial identitet ble trolig først
brukt av sosialpsykologen Erik H. Erikson i 1950, men ble alminnelig
i akademisk sammenheng først på åttitallet.
Over hele verden er det for tiden en voldsom folkelig interesse
for å definere ens egen sosiale og kulturelle identitet, vise
hvorfor den er unik og hvordan den er forskjellig fra andre identiteter.
Fra urbefolkningen på Hawaii, indianske organisasjoner i Nord-Amerika
og vestindere i England til nordmenn, tyskere, tsjekkere og serbere
arbeider omfattende sosiale og politiske bevegelser for å
gi den kulturelle identitet et éntydig innhold, klare grenser
og en verdig patina. Dette er en utvikling som ikke ble forutsett
av samfunnsteoretikerne som virket i første halvdel av dette
århundret. De trodde snarere at modernisering og industrialisering
ville svekke den etniske gruppefølelsen og at individualismen
ville jevne ut -- homogenisere -- motsetningene mellom etniske
grupper. I stedet er det altså nøyaktig det motsatte
som skjer: Gruppene blir seg mer og mer bevisste sin identitet,
og arbeider hardere og hardere for å styrke den.
Denne misforståelsen, som fremdeles er ganske utbredt, bygger
på antagelsen om at etnisitet og nasjonalisme er "tradisjonelle"
og gammeldagse fenomener som vil bli utradert når samfunnet
blir moderne. Det har ofte vist seg å være nøyaktig
motsatt. Etnisitet og nasjonalisme er moderne fenomener;
de er ektefødte barn av moderne samfunn, og blir gjerne viktigere
jo mer kontakt folk får med andre og jo kulturelt likere de
blir. Det er ingen tvil om at nordmenn har oppdaget nye sider ved
egen kultur etter at det begynte å komme ikke-europeiske innvandrere
til landet og vice versa; det er ganske mange tyrkere i Oslo som
var religiøst passive og lite kulturelt selvbevisste i Tyrkia,
men som nå er dypt engasjert i å bevare sin tradisjon.
Etnisitet og nasjonalisme stimuleres altså av kontakt, ikke
av isolasjon.
En generell regel om sosiale grupper kalles av og til Simmels
lov etter sosiologen Georg Simmel (1858--1918). Den går
ganske enkelt ut på at en gruppes indre samhold øker
med det ytre press. Jo mer truet gruppen opplever seg, desto mer
opptatt blir medlemmene av å styrke den. Dette prinsippet
kan bidra til å forklare dagens politiske situasjon, hvor
grupper overalt i verden kappes om å definere sine grenser,
sin kultur og seg selv. På ett plan trues gruppens grenser
i og med globaliserings- og moderniseringsprosesser som fører
til kulturell utjevning; på et annet plan styrkes de. Samtidig
kan det ofte være et springende punkt hvilken gruppe som skal
styrkes, ettersom vi alle deltar i flere grupper og det ikke er
opplagt hvilken av dem som skal være den viktigste. Nasjonen
er bare en av flere mulige måter å begrepsfeste sosial
identitet på. Klasse og kjønn er også viktige,
og det finnes flere.
Åpne og lukkede identitetskategorier
Etniske grupper er fellesskap som anser at de har felles kultur
og felles opprinnelse. Etnisitet kan følgelig defineres som
en type fiktivt eller metaforisk slektskap. Som regel er etniske
grupper mer eller mindre endogame, det vil si at medlemmene
vanligvis gifter seg innen gruppen. Her er det imidlertid viktige
gradsforskjeller, og det er opplagt at ingen etniske grupper alltid
følger en slik regel i praksis. Om man tar jødene
som eksempel, er det lett å se at østeuropeiske jøder
ser omtrent ut som østeuropeere, mens jøder som har
levd i arabiske land ser omtrent ut som arabere. Rent faktisk har
det vært mange jøder som har fått barn med ikke-jøder.
Videre er det en viktig forskjell mellom grupper det er mulig å
bli medlem av, og grupper som er lukkede for utenforstående.
I mange muslimske grupper er det lett for utenforstående å
bli tatt opp i fellesskapet; det er nok å omvende seg til
islam. Og hos kreolene på Mauritius, som er av afrikansk og
blandet avstamning, kan man bli medlem av gruppen dersom man lever
som kreol. Et ekstremt tilfelle av åpenhet er trolig bedaminiene
på Ny-Guinea, hvor utenforstående kan bli slektninger
med lokalbefolkningen, og dermed medlemmer av deres fellesskap,
ved å spise samme mat.
Vanskeligere er det å bli medlem av grupper som bygger sitt
fellesskap på en forestilling om blodsbånd og biologisk
slektskap. Man blir for eksempel ikke etnisk kroat av å leve
i Kroatia, men bare om ens far er kroat. Tilsvarende er det svært
vanskelig å bli regnet som tysker selv om man lever som en
tysker i Tyskland, hvis ens forfedre ikke var tyskere. Det finnes
tusener av barn og barnebarn av innvandrere i Tyskland som har tysk
som morsmål og som aldri har bodd noe annet sted enn i Tyskland,
men som likevel både har problemer med å få statsborgerskap
og -- i enda større grad -- å bli regnet som tyskere.
De ser ikke tyske ut. Omvendt finnes det mange mennesker
av tysk avstamning som lever andre steder, blant annet i Kasakstan,
Ukraina og USA, som ikke lenger snakker tysk, men som like fullt
regnes som en slags tyskere.
Gruppers åpenhet og lukkethet er relativ og ikke absolutt;
det finnes knapt en etnisk gruppe i verden som er helt lukket eller
helt åpen for medlemskap. Videre kan åpenhet og lukkethet
være viktig på forskjellige måter. Det finnes
grupper som er kulturelt åpne men sosialt lukkede; det vil
si at de er mottagelige for kulturell påvirkning utenfra,
men ikke tillater utenforstående å bli medlemmer av
gruppen.
Noen fellesskap avgrenser seg ved å henvise til felles avstamning,
mens andre gjør det ved å henvise til at de lever på
samme sted. Begge vil bygge sine fellesskap på en forestilling
om varierende grad av felles kultur, men begrunnelsene er forskjellige.
Denne distinksjonen tilsvarer skillet mellom det etniske
og det territorielle nasjonsbegrepet, som vi skal komme tilbake
til.
Trenger mennesker en identitet?
Det er en vanlig oppfatning innenfor etnisk baserte fellesskap at
mennesker har et dypt, mer eller mindre medfødt behov for
"dype røtter" og en fast kollektiv identitet. Er
det tilfellet at vi har slike dype behov?
Forskningen om "annen- og tredjegenerasjons innvandrere",
det vil si barn og barnebarn av innvandrere, har for en stor del
fokusert på identitetsproblemer. For hvem er jeg, dersom mine
foreldre er pakistanere og jeg selv er oppvokst i Norge, har to
morsmål og "lever i to verdener"? Er jeg da norsk
eller pakistansk? Forskning om identitet og tilhørighet har
vist at denne opplevelsen ikke er naturgitt, men oppstår i
et bestemt sosialt klima hvor historie, "røtter"
og fast kulturell identitet oppfattes som viktig for den menneskelige
tilværelse.
Hvorfor skulle det være så viktig for et menneske å
"ha en kultur" i betydningen en fast avgrenset, historisk
rotfestet kulturell identitet? Det snakkes i denne sammenheng ofte
om psykologiske behov for stabilitet og sosiale behov for fast gruppetilhørighet,
men det er sjelden at slike påstander blir skikkelig begrunnet.
Dessuten er det ingen grunn til å anta at eventuelle psykologiske
og sosiale behov for tilhørighet og trygghet utelukkende
kan tilfredstilles ved at alle og enhver "har en kultur".
Mennesker kan meget vel føle trygghet og sikkerhet på
seg selv uten å ha en fast forankring i en nasjonal kultur.
Det er derfor mulig at det største problemet for dem som
"lever i to kulturer" består i at en samlet offentlighet
avkrever dem en "kulturell identitet".
Mange tenker seg videre gjerne at de ulike kulturelle identitetene
har etniske navn (for eksempel norsk, dansk, samisk, britisk osv.),
og at de er klart avgrensede i forhold til hverandre. Terrenget
har vist seg å være mer komplisert. Og sett at Salman
Rushdie har noe rett når han hevder at det er trær,
og ikke mennesker, som har røtter? Dersom man kommer til
at det faktisk er nødvendig for mennesker å ha en personlig
identitet for å føle seg i balanse, trenger denne likevel
ikke å være det samme som en etnisk eller nasjonal identitet.
Det har vist seg at det er fullt mulig å være trygg
på seg selv og sine verdier, normer osv. uten at man nødvendigvis
knytter dem til en etnisk merkelapp.
Nivåer av identifikasjon
Identifikasjon er situasjonell, relasjonell og kontekstuell.
Det vil si at enhver person skifter identitet i ulike situasjoner
og i ulike typer av sosiale relasjoner. Et forslitt, men instruktivt
eksempel er at nordmenn sjelden er utpreget opptatt av å være
norske i Norge, men at de blir erkenorske så snart de krysser
svenskegrensen fordi de da kontinuerlig sammenligner seg med svenskene.
I Sør-Europa blir de kanskje først og fremst oppfattet
som skandinaver, og på en stillehavsøy som Tikopia
blir de europeere ettersom skillene mellom de ulike europeiske landene
ikke gir mening der. For sydeuropeere er det ellers vanskelig å
se noen klar forskjell på de skandinaviske landene, men det
er sannsynligvis riktig at de fleste nordmenn føler et lite
stikk i hjertet når de møter utlendinger som tror Norge
er en by i Sverige. På tilsvarende vis har skandinaver skapt
begreper som Syden og innvandrerkultur, som slår
pakistanere i hartkorn med blant andre vietnamesere, chilenere og
somaliere. Begrepene Syden og innvandrerkultur er en del av vårt
eget kulturelle repertoar, og har lite å gjøre med
dem de angivelig handler om.
Det relasjonelle aspektet ved identifikasjon er også
opplagt, men ikke mindre interessant å se nærmere på.
Hvis de sammenligner seg med russerne, oppfatter esterne seg som
et høyt sivilisert, velorganisert og nærmest nordisk
folk med orden i regnskapet og demokratiske verdier. Sammenligner
de seg med svensker og finner, oppdager de derimot at de fremstår
som halvrussere; som underutviklede, desorganiserte og gammeldagse.
En nordindisk brahmin som ankommer Oslo kan likeledes bli sjokkert
over at mange nordmenn klassifiserer ham sammen med bønder
fra pakistansk Punjab (som "ikke-hvit innvandrer"), mens
han selv har vært vant til å tenke på seg selv
som et forfinet medlem av den høyeste kasten i India. Generelt
tenker ikke indere og pakistanere på seg selv som "svarte",
iallfall ikke før de kommer til Europa.
Gruppedannelse kan bare skje ved at det opprettes grenser. Hva
som avgrenses, og hvor grensen går, er imidlertid et åpent
spørsmål. I ganske mange situasjoner går grensen
ved en aldersgrense ("Stol ikke på noen over tredve!")
eller en kjønnsgrense. De fleste unge menn oppfører
seg annerledes overfor sin bestemor og overfor kameratene, og ofte
skjer det en merkverdig endring i stemningen når det kommer
en kvinne inn i et rom hvor det sitter fem menn og prater over et
glass. Denne typen omskiftelige avgrensninger foregår kontinuerlig
og gjør hver og én av oss til medlemmer av en mengde
grupper som er dannet på vidt forskjellige grunnlag. Nordmenn
er norske, men de er også mye annet. Antropologen E.E.
Evans-Pritchard har vist denne typen dynamikk i gruppedannelse i
sin klassiske politiske studie av nuerne, et gjeterfolk i sør-Sudan.
Nuerne er organisert i patrilinjer, altså grupper av menn
og kvinner som har felles stamfar. Disse linjene har større
og mindre omfang avhengig av størrelsen på oppgaven
de står overfor. Dreier konflikten seg om hvem som skal overta
den avdøde farens spyd, er det mann mot mann: da utgjør
hver bror sin egen gruppe. Dreier det seg om prisen for en ku, vil
kanskje brødreflokken stå sammen; handler konflikten
om retten til vann og beite (et vanlig problem for kvegnomader),
vil brødre og fettere slutte seg sammen. Er konflikten av
et slikt omfang at det går mot krig med nabofolket dinkaene,
vil kanskje hele nuerfolket stå sammen så lenge konflikten
varer. Den generelle regelen er altså: Jeg mot min bror; min
bror og jeg mot våre fettere; min bror, våre fettere
og jeg mot den andre slektslinjen; alle de beslektede ættelinjene
(klanen) mot den andre klanen, og så videre.
Denne mekanismen tør være velkjent. Både Simmels
lov og det romerske uttrykket Divide et impera -- splitt
og hersk -- vitner om en slik logikk. Selve gruppens sammensetning
avhenger faktisk også av situasjon og kontekst.
Om vi i Oslo fikk en lov som forbød rødhårede
å vise seg etter mørkets frembrudd, ville vi raskt
få en solidarisk interesseorganisasjon av rødhårede.
Og på universitetet består en vanlig gruppedannelse
av studenter, som enten er solidariske i relasjon eller opposisjon
til vitenskapelige ansatte, universitetets ledelse, Statens Lånekasse
eller departementet. Det er folk som mener seg å være
i samme båt som danner en gruppe, som tegner konturer omkring
seg selv i bestemte situasjoner.
Nasjonen eller den etniske gruppen er bare én av gruppene
man er medlem av. I Jugoslavia hadde arbeidet med å skape
en felles jugoslavisk identitet kommet langt for manges vedkommende
da fellesskapet ble splintret av nasjonalistiske bevegelser. Mange
yngre jugoslaver regnet seg først og fremst som jugoslaver.
Dette betød ikke at den jugoslaviske identitet var blitt
en etnisk identitet, men den fungerte likevel politisk
i den forstand at serbere, kroater og andre var lojale overfor den
jugoslaviske føderasjon. Den ene typen identifikasjon trenger
ikke å utelukke den andre. Europeiske meningsmålinger,
hvor upålitelige de enn måtte være, har antydet
at ganske mange vesteuropeere som blir bedt om å rangere sine
gruppemedlemskap etter hvor viktige de er, nevner hjemstedet før
nasjonen. Det kan altså se ut til at Auvergne eller Schleswig
sitter dypere i kroppen enn Frankrike eller Tyskland, uten at provinsene
eller delstatene dermed krever politisk suverenitet.
Overlappende identiteter og krysspress
Hadde meningsmålerne også tatt med andre former for
tilhørighet enn de rent geografiske, kunne de kanskje ha
kommet til enda mer interessante resultater. Kanskje ville det da
ha vist seg at noens hjerter banker heftigere for lauget
-- yrkesgruppen -- enn for nasjonen, eller at ungdommens dypeste
identifikasjon er med annen ungdom, uansett nasjonalitet?
Av dette siste eksempelet går det frem at mennesker også
har identiteter som det ikke lar seg gjøre å passe
inn i et ryddig system av kinesiske esker eller konsentriske sirkler.
For eksempel er man kanskje ektemann, sosialist, advokat og frimerkesamler.
Man er medlem av mange grupper, som bare delvis har overlappende
gruppemedlemskap, og noen av dem er ikke engang basert på
stedstilhørighet. Hvilken identitet man antar i en konfliktsituasjon
når man for eksempel må velge mellom lojalitet overfor
partiet og lojalitet overfor ens etniske gruppe, er et empirisk
spørsmål. Sikkert er det i alle fall at de mange gruppemedlemskapene
mennesker i moderne samfunn har, borger for krysspress og rollekonflikt
i mange situasjoner. EU er en politisk konstruksjon som innbyr til
dette, ettersom unionen legger grunnlaget for dannelsen av gruppefellesskap
langs mange ulike linjer på kryss og tvers over de romlige,
fysiske grensene.
Mennesker forandrer væremåte avhengig av hvilke mennesker
de omgås med. For eksempel finnes det miljøer i Norge
hvor barn ikke får lov å snakke dialekt hjemme sammen
med foreldrene; hvor den språklige koden skifter i det øyeblikket
barnet krysser dørterskelen. Som regel er denne "svitsjingen"
ganske uproblematisk. De fleste tenker ikke engang over at de har
en annen omgangsform med sjefen enn de har med ektemaken. En slik
"bytting av masker" er med andre ord ikke nødvendigvis
traumatisk og schizofren.
Problemer oppstår først og fremst når man havner
i situasjoner hvor to motstridende identiteter gjøres relevante
samtidig. Et berømt eksempel er fra samfunn i Midt-Østen,
hvor menn forventes å være strenge og autoritære
sammen med sin kone, men underdanige og lydige overfor sin far.
Hvordan skal de da oppføre seg når de er sammen med
kona og faren samtidig? Vi har alle befunnet oss i lignende krysspress-dilemmaer:
Man føler to motstridende forventninger samtidig.
Rollekonflikter og kultur
En vanlig oppfatning går ut på at mennesker lever innenfor
kulturer som har en tett indre sammenheng og ingen dører
ut mot resten av verden. Deres identitet og tilhørighet er
angivelig uløselig knyttet til denne kulturen, som har sin
egen indre logikk og er fundamentalt forskjellig fra andre kulturer.
Disse kulturene behandles som håndfaste, avgrensede ting.
En slik modell av verden er utilstrekkelig. I våre dager
er vi alle mer eller mindre kulturelle kreoler: Vi befinner oss
midt i et mangfoldig univers av tegn, bilder, musikk, verdier og
ideer med vidt forskjellig opprinnelse. Dette gjelder "norske
nordmenn" like meget som innvandrere og andre europeere.
I tradisjonelle samfunn levde folk av og på jorden. Deres
identitet var dypt knyttet til et lokalmiljø de hadde sitt
utkomme av. Ernest Gellner omtaler denne formen for tilhørighet
som potetprinsippet: Man blir knyttet til jorden når
man lever av den. Som en av Vesaas' personer uttrykker det: --På
Bufast skal du vera heile di tid, Per!
I dag lever svært mange mennesker -- over hele Europa --
i en ganske annen verden enn den tradisjonelle, og for dem er det
umulig å kalle den gamle tiden tilbake. --Det er menneskets
natur å reise, sa en sønn av en pakistansk innvandrer
til meg da jeg spurte ham om sin kulturelle tilhørighet.
Det er med andre ord ikke alle mennesker som er "heimfødinger".
Salman Rushdie har skrevet at vi alle flyter over i hverandre i
våre dager; brune, svarte, gule og hvite. Han vil ha seg frabedt
at nyfrelste indiske nasjonalister skal komme og fortelle ham hvordan
han skal bære seg ad for å være en skikkelig inder.
Det er nemlig ikke opplagt at det finnes visse måter å
være inder på (eller for den saks skyld nordmann) som
er mer autentiske og ekte enn andre. Derimot finnes det sterke ideologier
som insisterer på at visse kulturelle uttrykk, visse livsstiler
og visse trosformer er mer gyldige enn andre. Disse ideologiene
er det kontinuerlig strid og debatt om i moderne samfunn, ikke bare
i Norge, men over hele Europa.
Det ikke-etniske
Politiske og kulturelle fellesskap kan per definisjon bare være
inkluderende dersom de samtidig også er ekskluderende, og
etnisk og nasjonal identitet skapes først og fremst gjennom
kontraster -- gjennom kontrastering med det identiteten ikke
er. I sin sterkeste form vil en nasjonalistisk eller etnisk ideologi
gå inn for at hele gruppemedlemmenes lojalitet skal kanaliseres
inn i dette ene gruppefellesskapet. Dette kan det være mulig
å oppnå i praksis bare dersom man klarer å overbevise
folk flest om at nasjonen/gruppen står overfor en farlig ytre
eller indre fiende, men også krigsleker og offentlige ritualer
som internasjonale idrettsstevner, melodikonkurranser osv. kan fungere
samlende på effektive måter. Statens rolle som garantist
for sosiale og politiske rettigheter er naturligvis også en
viktig kilde til legitimitet.
Nå er det likevel slik at alle mennesker også deltar
i andre gruppefellesskap enn de nasjonale og etniske. For eksempel
har alle mennesker kjønn, alder, utdannelse og personlige
interesser. Kanskje er det et interessant poeng at fotball-VM og
lignende offentlige ritualer synes å ha alle nasjonalismens
gode sider og ingen av de dårlige? I så fall er det
ikke mindre interessant at mange offentlige ritualer skaper sterke
emosjonelle fellesskap uten å være nasjonale eller etniske.
Ett opplagt eksempel er store rockekonserter. Etnisitet er med andre
ord ikke nok til å definere en persons sosiale identitet.
Hvordan stiller det seg i EU med henblikk på disse problemstillingene?
Det er åpenbart at EU tar sikte på å bli et fellesskap
av borgere som ikke bygger på et etnisk prinsipp, ettersom
EU-borgerne beviselig har ulike etniske identiteter. Samtidig er
det klare tendenser i EUs politikk som trekker i retning av en gjensidig
kulturell tilpasning eller ensretting, gjennom harmonisering av
lovverk og opprettelsen av et felles marked for varer og arbeidskraft,
som skaper stadig tettere forbindelser mellom innbyggerne i forskjellige
land. Det går i denne sammenheng an å si at EUs borgere
fortsetter å være ulike med hensyn til etnisk identitet,
mens de kulturelt sett blir likere.
To nasjonsbegreper
Hva er en nasjon? spør den usympatiske "The Citizen"
i James Joyces berømte roman Ulysses. Det inkvisitoriske
spørsmålet er rettet mot Leopold Bloom, mannen som
har en uklar nasjonal tilhørighet i Irland fordi han er jøde.
--En nasjon? svarer Bloom. --Det er de samme menneskene som bor
samme sted.
En slik definisjon holder naturligvis ikke vann, og som en av pubgjengerne
gjør oppmerksom på, utgjør han selv i så
fall en nasjon, for han har bodd samme sted i fem år. --Hva
heter din nasjon? spør så den aggressive utspørreren
Bloom, og insinuerer dermed at jøden kanskje ikke hører
hjemme i Irland. --Irland, svarer Bloom. --Jeg er født her.
Blir man medlem av en nasjon ved å være født
i et land? Ifølge ett av nasjonsbegrepene, nemlig det territorielle,
blir man det. I stater som USA og Frankrike blir man i de fleste
tilfeller automatisk statsborger, og formelt sett medlem av nasjonen,
om man er født der. Ifølge det andre nasjonsbegrepet,
det etniske, kan man bare bli medlem av nasjonen dersom ens
forfedre var det.
Nasjonalismen kan kortfattet defineres som en politisk ideologi
om at statens grenser bør være sammenfallende med kulturelle
grenser, med andre ord at et land bare bør inneholde folk
av samme slag. Det springende punktet her er naturligvis hva det
vil si at folk "er av samme slag".
Nasjonalismen har en dobbel opprinnelse i den franske opplysningstiden
og den tyske romantikken rundt år 1800. Den franske ideen
om nasjonen var overveiende territoriell, og vektla at alle statsborgere
skulle ha de samme rettigheter, muligheter og plikter. Den tyske
nasjonsideen, slik vi kjenner den fra filosofer som Herder og Fichte,
vektla snarere felles kultur og felles historie som basis for nasjonen,
og la mindre vekt på det politiske. (Den tyske staten oppstod
først et halvt århundre etter den tyske nasjonalismen.)
I praksis er det imidlertid en tendens til at de to begrepene om
nasjonen smelter sammen, selv om det er viktige gradsforskjeller.
For vel var den franske opplysningsfilosofien universalistisk
-- den skulle gjelde likt for alle -- men den sprang likevel ut
av en fransk kultur. Når minoritetene i Frankrike, som baskere
og bretonere, skulle få like muligheter som andre franskmenn,
ville de følgelig måtte gi avkall på mye av sin
opprinnelige kultur og tilpasse seg majoriteten. Lenge var det faktisk
forbudt å snakke minoritetsspråk som bretonsk offentlig
i Frankrike. De ble betraktet som usiviliserte og barbariske jargons
som det var de revolusjonæres plikt å frigjøre
folket fra. Denne typen problem sliter minoriteter med i mange nasjonalstater
den dag i dag, og i denne sammenheng kan det være verdt å
merke seg at det ikke var et større problem for franskmenn
før den franske revolusjon at de snakket et utall forskjellige
dialekter og språk. De gamle dynastiske statene i Europa,
som Habsburgmonarkiet, inneholdt et vell av folkeslag som hadde
forskjellige skikker og ofte ulike språk. Dette mangfoldet
var det ingen som betraktet som en trussel, og imperiet gikk i oppløsning
av andre grunner.
Nasjonsbegrepet fra den tyske romantikken ble utviklet delvis som
en reaksjon mot Napoleon og den franske universalismen som gikk
inn for ett eneste sivilisasjonsbegrep som skulle gjelde for hele
menneskeheten. Blant tyske intellektuelle ble det et sentralt anliggende
å verne seg mot det de opplevde som fransk kulturimperialisme,
og de la følgelig stor vekt på at de hadde sin egen
kultur og sin egen historie, og at de derfor hadde rett til å
følge sin egen vei.
Senere nasjonalismer, som den norske (særlig fra ca. 1850
og utover), har både vært inspirert av den tyske idéen
om das Volk og av den franske idéen om la patrie
(fedrelandet); de har både et kulturelt og et politisk aspekt.
Et særtrekk ved nasjonalismen er altså at den er en
politisk ideologi som henter legitimitet i kollektive forestillinger
om kulturelle fellesskap. Norsk nasjonalisme på 1800-tallet
hadde en dobbel slagside. Kulturelt vendte den seg mot den danske
dominansen, og politisk mot den svenske.
Det er lett å få det inntrykk at nasjonalismen er eldgammel;
i Norge er det for eksempel vanlig å snakke om vikingene som
om de var nordmenn. En slik talemåte er misvisende. I vikingtiden
fantes det ikke noe begrep om nasjonen. Den gangen tilhørte
mennesker først og fremst familier og slektslinjer (ætter),
og følte tilhørighet overfor hjemstedet. Når
det sies at vikingkongene "regjerte over Norge", betyr
det i praksis først og fremst at de truet med å gå
til krig mot alle som ikke betalte skatt til dem. Det betyr iallfall
ikke at folk flest var villige til å "dø for Norge".
Nasjonalismen som masseideologi, altså store befolkningsgruppers
følelse av lojalitet og tilhørighet til et folk og
en stat, oppstod rent faktisk i en moderniseringsperiode; i de fleste
europeiske land skjedde det i det nittende århundre. Dette
var en periode preget av raske forandringer, og den viktigste var
den industrielle revolusjon og fremveksten av den moderne stat.
Den industrielle revolusjon var avgjørende for utviklingen
av nasjonalistisk ideologi. For det første løsrev
den innbyggerne fra gamle stavnsbånd; den gjorde dem til individer.
Det kapitalistiske arbeidsmarked bygger på oppsigelige arbeidskontrakter
mellom bedrift og individ, der individene kan skiftes ut, rykke
opp i hierarkiene, flytte, skaffe seg nytt arbeid osv. Den gamle
ordningen der yrker gikk i arv fra foreldre til barn kunne ikke
lenger opprettholdes, ei heller individenes livslange forankring
i et lokalsamfunn. Slektsgruppen og lokalsamfunnet ble dermed mindre
viktige for personers tilhørighet, og personene begynte å
delta i videre arenaer enn tidligere. Anonymitet kom til
å prege mange av dagliglivets situasjoner. Man forholdt seg
til mennesker man ikke kjente personlig.
For det andre forutsatte industrialiseringen spredningen av et
allment utdanningsvesen, som skapte kulturelle likheter over et
enormt område. For at arbeidskraft skulle kunne skiftes ut,
var det nødvendig at innbyggerne fikk en del felles ferdigheter
og kunnskaper. For det tredje innebar industrialiseringen en økende
deltagelse i statens anliggender, både ved at de utdannede
massene krevde sin rett, og ved at staten styrket sin kontroll over
befolkningen. Fra å være medlem av en familie og et
landsbyfellesskap, er innbyggerne dermed blitt statsborgere
-- de er blitt medlemmer av, og er i mange tilfeller kommet til
å forplikte seg til, et abstrakt fellesskap som inneholder
millioner av mennesker de aldri vil kjenne personlig. Noe slikt
var umulig for vikingene og for medlemmer av det gamle bondesamfunnet.
Usikkerhet, fremmedgjøring og rotløshet preget store
deler av de europeiske befolkningene i denne omveltningsperioden,
samtidig som ideer om likhet, frihet og brorskap spredte seg. Nasjonalismen
kunne gi svar på disse problemene. Den fremstilte hele nasjonen
som en stor familie (staten som symbolsk far og mor, folket som
symbolske brødre og søstre) og tilbød på
denne måten trygghet. Samtidig hadde den et klart demokratisk
element, ettersom den forkynte at alle som "hadde samme kultur"
var likeverdige. Dette var i sannhet en revolusjonær tanke
i en tid da det fremdeles var vanlig med livegenskap og hvor det
neppe ville falle adelen inn å tenke at de hadde samme kultur
som bøndene som jobbet for dem. I tillegg fungerte nasjonalismen
politisk stabiliserende ved å gi staten en privilegert rolle
som representant for folkets interesser.
Kortfattet kan vi si at nasjonalismen kan fungere som en erstatning
for oppløste steds-, slekts- og stavnsbånd i perioder
preget av turbulens og raske forandringer, og at den skaper politisk
stabilitet. Nasjonalismen kunne fortelle folk hvem de var, hvor
de kom fra og hvilket fellesskap de tilhørte og som avkrevde
deres lojalitet. Nasjonalismen ligner altså trolig mer på
fenomener som slektskap og religion enn på ideologier som
liberalisme og sosialisme. Den har fremfor alt en kraftig emosjonell
tiltrekningskraft; når den lykkes, skaper den begeistring
og offervilje hos medlemmene av fellesskapet, men denne emosjonelle
kraften kan også kanaliseres som hat mot en reell eller imaginær
trussel.
Den etniske nasjonalismen kobler det etniske fellesskapet til en
moderne stat. Den territorielle nasjonalismen er av et litt annet
slag, selv om grensene mellom de to er flytende. Den sistnevnte
vil ikke vektlegge felles historie på samme måte som
den etniske, og dette kan være avgjørende i land hvor
befolkningen beviselig ikke har felles historie. Blir minoritetene
i slike land utenforstående, potensielle fiender av nasjonen,
eller kan de tas opp i den som fullverdige medlemmer? I EU er praksis
den at minoritetsmedlemmer med statsborgerskap nyter fulle unionsrettigheter,
mens de som ikke har statsborgerskap har begrenset stemmerett og
begrensede arbeids- og studierettigheter.
Historisk har territorialstaten eksistert lenger enn nasjonalismen.
På 1600- og 1700-tallet var Europa delt opp i et system av
stater som ikke var nasjoner i den forstand at innbyggerne regnet
seg som et folk. På 1800- og 1900-tallet har det vært
gjort viktige forsøk på å skape enhet av stat
og nasjon -- det er dette som er nasjonalisme. Kan det tenkes, som
Ole Wæver og Morten Kelstrup antyder, at 2000-tallet vil være
preget av nasjoner uten stat? Utenkelig er det ikke.
Nasjonalismen virker altså sterkt inkluderende, men
den må også nødvendigvis virke ekskluderende.
Denne dobbeltheten ved nasjonalismen kalles ofte dens "Janus-ansikt".
Peter Normann Waage beskriver dette aspektet treffende når
han kaller nasjonalismen "et omvendt kjøleskap".
Der kjøleskapets formål er å skape kulde innad
samtidig som det -- nærmest i vanvare -- også skaper
varme utad, forholder det seg omvendt med nasjonalismen. Nasjonalistiske
ideologier går inn for likhetsbehandling innenfor nasjonen,
men ikke utenfor. Utlendinger har ikke krav på samme behandling
som nasjonens medlemmer. Mye av hverdagen i en nasjonalstat er preget
av, og fungerer som en daglig påminnelse om, nasjonens enhet
og dens grenser -- fra skolepensum, værmeldingen på
TV og avisene til militærtjeneste, lovverk og skatteplikt.
Og i mer alvorlige situasjoner avkreves vi lojalitet og trues med
straff om vi ikke dreper utlendinger og eventuelt, i verste fall,
dør for nasjonen.
Ofte avgrenser nasjonen seg ved hjelp av fiendebilder --
sterkt ladede negative stereotypier -- overfor utlendinger eller
minoriteter. På samme måte som det finnes ulike grader
av etnosentrisme, er det viktige forskjeller mellom fiendebilder.
Det er en opplagt forskjell mellom de serbisk--kroatiske fiendebildene
eller de singalesisk--tamilske på den ene siden, og de dansk-
svenske på den andre siden. I de førstnevnte tilfellene
blir fiendebildene tatt bokstavelig i den grad at folk dreper og
dør for dem; når det gjelder de danske og svenske fiendebildene
av hverandre, styrker de nok identitetsfølelsen på
begge sider av Øresund, men de vil neppe føre til
vold og krig i overskuelig fremtid. Likeledes er det noe ganske
annet å være mot det islamske kvinnesynet enn å
aktivt forsøke å jage muslimer ut av Norge. Det er
viktig å holde fast ved slike nyanser; hvis ikke risikerer
man å definere nesten hele den norske befolkning som fremmedhatere
og rasister, og man risikerer å slå all slags nasjonalisme
i hartkorn med uforsonlig hat mot utlendinger.
Nasjonalismen utviklet seg i takt med demokrati og rettighetstenkning
i opplysningstidens Europa, men den har også vært en
ideologisk drivkraft bak en lang rekke ekspansjonskriger, langvarige
og lidelsesfylte "frigjøringskriger" og blodige
etniske utrenskninger. Er det mulig å si at nasjonalisme oppmuntrer
til fremmedhat og diskriminering? Det finnes ikke et enkelt svar
på et slikt spørsmål. Nasjonalisme er først
og fremst mangeartet, og heller enn å skjære
alle nasjonalismer over én kam, bør vi fastholde skillet
mellom politisk og kulturell identitet, og vurdere hvordan hver
enkelt nasjonalisme håndterer det; og tilsvarende kan det
være avgjørende om staten får sin grunnleggende
legitimitet gjennom etnisitet eller gjennom territorialitet. I neste
kapittel skal vi vurdere situasjonen i Norge og EU med henblikk
på disse faktorene.
|
