|
Thomas
Hylland Eriksens bidrag:
Kapittel 1: Politisk og kulturell
identitet
Kapittel
2: Nye former for politisk identitet i Europa og Norge?
2.
Nye former for politisk identitet i Europa og Norge?
**
NB at notene forsvant under konverteringen. **
Er den norske
nasjon først og fremst er en etnisk eller territoriell nasjon?
Går det an for utlendinger å bli norske? Svaret er naturligvis
både ja og nei. De kan få statsborgerskap, men det er
vanskeligere for dem å bli tatt opp i det forestilte kulturelle
fellesskapet som er den norske nasjon. De fortsetter å være
minoriteter som i mange nordmenns øyne ikke "egentlig"
hører hjemme her. Når det gjelder EU, er situasjonen
i forhold til nye og gamle minoriteter komplisert. Det er store
variasjoner mellom EUs medlemsland med hensyn til minoritetspolitikk,
både i forhold til eksisterende minoriteter og i forhold til
innvandring. EUs felles politikk vektlegger eksplisitt borgerrettigheter
som grunnlag for nasjonal tilhørighet, selv om både
Maastricht-traktaten og andre offisielle dokumenter nevner en "felles
europeisk kulturarv". Den eksisterende etniske variasjonen
i Europa kan ikke anses som en trussel mot en felles EU-identitet,
ettersom den er et opplagt fait accompli som også sanksjoneres
av medlemsstatene. På den annen side er det usikkert i hvilken
grad mennesker av ikke-europeisk opprinnelse, for eksempel fra Midtøsten,
vil medregnes i et europeisk identitetsfellesskap.
Som vist i
forrige kapittel, betoner nasjonalismen likhet blant borgerne
og politisk suverenitet for folket. Selv om parlamentarismen
og den allmenne stemmerett er yngre enn nasjonalismen, er de konsekvenser
av den rettighetstenkningen som ligger til grunn for nasjonalismens
kulturbegrep. En nasjonalstats politiske legitimitet hviler på
koblingen statsmakt -- felles kultur -- folk. Det forutsettes
at folkets vilje skal komme til uttrykk gjennom staten. Denne siden
ved nasjonalismen er dypt demokratisk, ettersom den betoner at folkets
vilje skal være avgjørende for statens politikk, men
den forutsetter nettopp det kulturelle fellesskapet det i dag er
nødvendig å stille spørsmålstegn ved.
Dels har innvandring bidratt til en kulturell pluralisering, og
i tillegg har også andre kulturelle endringsprosesser medført
problemer for den klassiske forestillingen om den nasjonale offentlighet.
På den
annen side er det liten tvil om at det er en nødvendig, om
ikke tilstrekkelig betingelse for det sivile samfunn og for den
kritiske offentlighet, at deltagerne forstår hverandre. En
slik språklig forståelse på tvers av etniske eller
nasjonale grenser finnes ikke i EU, og et mulig scenario for EUs
politikk synes å være en splittelse mellom flerspråklige
grupper og enspråklige, marginaliserte grupper, som har små
muligheter til å øve direkte påvirkning på
det europeiske plan.
Nasjonalismen
forutsetter imidlertid, også i sine ikke-etniske utgaver,
at staten rent faktisk er den viktigste politiske maktutøver.
Dette er det også nødvendig å stille spørsmålstegn
ved i våre dager, gitt tendenser som globaliseringen av økonomi
og fremveksten av mektige transnasjonale selskaper.
Nasjonen
som ideologi
Det er som regel på skolen at statsborgere lærer
troskap og lojalitet til nasjonen. Fag som morsmål og historie
er viktige her, og i de fleste land lærer elevene mye mer
om sin nasjonale litteratur og nasjonale historie enn om utenlandske
begivenheter. Dermed blir de emosjonelt knyttet til sin egen nasjon
og ikke til nabolandet. I Sverige finnes knapt et menneske som har
hørt om Henrik Wergeland.
Historieundervisning
og historieskrivning har nok vært mer nasjonalt orientert
i Norge enn i de fleste andre land. Historikerne har lenge sett
det som sin oppgave å bidra til nasjonsbygging ved å
beskrive Norges fortid fra et nasjonalistisk synspunkt. 1814 og
1905, to store nasjonale årstall, er følgelig blitt
viet uhyre stor oppmerksomhet, men man har på langt nær
vært like opptatt av kontakten mellom Norge og resten av Europa,
eller for den saks skyld den påvirkning Europa har øvet
på utviklingen av det vi i dag regner som særnorsk.
Avisdebatten om norsk historie er i perioder livlig, og skribenter
som er skeptiske til det de oppfatter som ukritisk "kraftpatriotisme",
påpeker at begrepet om den norske nasjon har sterke trekk
av mytologi, romantisering av fortiden og ideologisk preget historieskrivning.
I Nasjonenes
selvbestemmelsesrett skriver Øyvind Østerud at
selv det vi regner som urnorsk og eldgammelt, som rosemaling, bunader
og hardingfele, har ofte røtter i andre deler av Europa.
Han viser videre hvordan viktige aspekter ved vår nasjonale
identitet ble definert av byborgerskapet i forrige århundre.
Nasjonen er med andre ord ingen gudegitt og eviggyldig størrelse;
den er et kulturelt og politisk produkt. Østerud beskriver
i denne sammenheng konflikten mellom norsk-nasjonalister og skandinavister
i forrige århundre, og konkluderer med at "nasjonalismens
almene mytologi kunne, under andre omstendigheter, ha funnet en
like naturlig kandidat i en norsk landsdel, eller i Skandinavia
som et hele." Historisk og kulturelt kunne det være like
meget som talte for, la oss si, en vestlandsk eller en all-skandinavisk
nasjonalisme, som for en norsk.
Verden kommer
til Norge
På seg selv kjenner man andre, heter det, men kanskje det
ville være vel så riktig å snu ordtaket på
hodet. Det er nemlig takket være andre, som utlendinger og
innvandrere, at vi kan ha en forhåpning om å kjenne
oss selv. Vår tids store interesse for å definere, beskrive
og diskutere det særnorske må sees i en slik sammenheng.
Parallellene til utviklingen i EU er opplagte, men EU-borgerne har
ikke bare innvandrere å definere seg i forhold til, men også
andre europeiske folk samt forsøkene på en fellesskapsdannende
identitetspolitikk fra Brussel. Forskning om identitetsprosesser
i EU viser faktisk at om noe, har integrasjonen ført til
økt kulturell selvbevissthet i Europas nasjoner og regioner.
Fra en nasjonalistisk
synsvinkel kan utviklingen i retning av økende kontakt med
fremmede folk -- gjennom blant annet satellittfjernsyn, reising
og innvandring -- oppleves som en trussel mot det nasjonale særpreg,
og de siste årene har vi sett mange offentlige utfall mot
globaliseringen (og kommersialiseringen) av kulturen. Det er imidlertid
ikke lett å se hvordan Norge skulle kunne beskytte seg effektivt
mot globaliseringen av kultur uten å ta i bruk autoritære
virkemidler som sensur, importforbud mot videofilmer, støysendere
mot satelittstasjoner og så videre.
Mye av nittitallets
norske EU-debatt har nettopp dreid seg om bevaring av norsk identitet
og norsk kulturelt særpreg. Tilhengere har fremholdt at et
tettere fellesskap med Europa vil berike norsk kultur, og det har
også vært antydet at alternativet til en tettere forbindelse
med Europa vil være total kulturell dominans fra USA. EU-motstandere
har på sin side vektlagt unike aspekter ved det norske samfunn
og norsk kultur, herunder distriktspolitikken, trygdesystemet og
støtteordningene for norskspråklig litteratur. Med
hensyn til globaliseringen kan man reise spørsmålet
om det er mulig (og ønskelig) å være både
norsk og verdensborger; når det gjelder EU, vil det samme
spørsmålet dreie seg om muligheten for å være
både norsk og europeer og følgelig knytte politisk
lojalitet til begge nivåene.
Debattene om
kultur og identitet blir ikke bare stimulert av EU-debatten, men
også av fremveksten av det flerkulturelle, eller snarere fleretniske,
samfunn. Selv om Norge har tatt imot få innvandrere og flyktninger
sammenlignet med for eksempel Sverige, Tyskland og Frankrike, er
de nye kulturelle minoritetene godt synlige i våre større
byer. Vil de alltid forbli et eksotisk fremmedelement, eller er
det mulig å utvikle en norsk identitet som er så romslig
at også for eksempel muslimer med asiatisk opprinnelse får
plass der? Dette spørsmålet er trolig helt avgjørende
for innvandrernes langsiktige tilpasning i det norske samfunn, og
kan også være avgjørende for nordmenns identitetsmessige
relasjon til EU.
Endelig har
nasjonalismens gjenoppblomstring i Øst-Europa, kanskje særlig
i de baltiske statene, fungert som en påminnelse om små
folks sårbarhet og betydningen av å være herre
i eget hus, og har også ført til en ytterligere styrking
av den allerede formidable norske nasjonalfølelsen. Enkelte
norske nasjonalister har sogar sammenlignet Sovjetunionens tidligere
dominans over Baltikum med EUs mulige dominans over Norge.
Hva består
det særnorske i?
Spørsmålet om hva det særnorske består
i, kan være både lett og vanskelig å besvare.
Hvis man vil gjøre det lett for seg, kan man svare at det
som gjør mennesker norske, er at de født i Norge,
har en norsk dialekt som morsmål og er norske statsborgere.
Men vi kan ikke stoppe der. For hva med for eksempel norsk-amerikanere
og norskfødte barn av innvandrere; er de norske, unorske
eller "litt norske"? Kan det finnes ulike grader av
norskhet? Og hvor "norske" er etniske nordmenn selv,
om det nå skulle vise seg at de henter mye av sin identitet
fra amerikansk film og popmusikk, og har et internasjonalt forbruksmønster
hvor spaghetti er en minst like naturlig middagsrett som fiskeboller?
Har Anders Johansen rett når han sier at "kulturen i
Norge er ikke utpreget norsk"? Er vi blitt "reserveamerikanere"
eller rotløse kosmopolitter; bør vi i så fall
forsøke å gjenreise et norsk kulturelt særpreg
-- og hva skulle et slikt særpreg bestå i? På
bakgrunn av de utviklingstendenser som er skissert er disse spørsmålene
ytterst aktuelle. Landets tvisynte forhold til EU er bare ett aspekt
ved et mangesidig problemfelt, som omfatter globalisering og forhandling
om identitet i vid forstand.
De fleste som
har skrevet om emnet, er enige om at viktige aspekter ved det særnorske
kan forklares ut fra landets historie, som har flere uvanlige trekk
i europeisk sammenheng. Norge har tradisjonelt verken hatt noen
sterk landadel eller et solid byborgerskap, og nordmennenes forfedre
var overveiende et folk av bønder og fiskere helt til begynnelsen
av det tyvende århundre. Kunnskap om denne fortiden preger
fremdeles det norske samfunn. For eksempel har den norske likhetsideologien
og motviljen mot sentralisering, som allerede Holberg betegnet som
typisk norsk, utvilsomt vært viktige faktorer i norsk EU-motstand.
Statens sterke legitimitet er også en viktig faktor, og på
dette punktet synes nordmenn faktisk å gå inn for sentralisering,
vel og merke på nasjonalt plan. EUs politikk trekker både
i retning av sentralisering og desentralisering (gjennom subsidiaritetsprinsippet,
jf. kap. 3), men i Norge har det i hovedsak vært fokusert
på sentraliseringen i EU. Representantene for norske distrikter
har ikke tatt opp mulighetene for frigjøring fra den norske
sentralmakten under debatten.
Norsk identitet
i fremtiden
Innholdet i den nasjonale identitet er ikke uforanderlig. Selv
om dagens nordmenn uomtvistelig er like norske som sin foreldregenerasjon,
betyr det å være norsk i dag noe annet enn det betød
for bare tredve år siden. Dagens nordmenns tilhørighet
til Norge er trolig mindre viktig enn den tilhørigheten folk
følte under og like etter den tyske okkupasjonen. Det kan
være andre aspekter ved deres identitet som er viktigere enn
dem som har med nasjonal tilhørighet å gjøre.
Ikke minst er dette tydelig i dagens ungdomsgenerasjon, hvor store
ungdomsgrupper er vokst opp med MTV og internasjonal pop- og motekultur,
reiser på Interrail og går i samme klasse som barn av
utlendinger. Denne typen ungdomskultur er i mangt og meget mer internasjonal
enn nasjonal.
På den
annen side kan den nasjonale forankringen igjen bli sterk dersom
for eksempel et EU-medlemskap skaper en følelse av at den
norske identitet er truet. Det er imidlertid uenighet om det kulturelle
innholdet i en slik nasjonal identitet, og på dette
området må både påvirkningen utenfra og
de siste årenes innvandring fra ikke-europeiske land mane
til ettertanke.
Samtidig som
nordmenn blir stadig mer integrert i verden, blir de stadig mer
opptatt av sin egenart -- og mange begynner å innse at det
norske særpreg er i konstant forandring; at det er lite felles
kultur som forbinder nittitallsnordmennene med Tordenskiold eller
for den saks skyld med Harald Hårfagre, og at de kan ha mer
felles med enkelte utlendinger enn med sine egne naboer. Hver nye
generasjon må i en viss forstand skape sin egen identitet,
og her er det både kontinuitet og forandring i forhold til
foregående generasjon. Hva som vil være innholdet i
det særnorske i år 2050, kan vi bare gjette på.
Kanskje år 2050 vil se en sammenslutning av norske muslimer
og bygdeungdomslagene, der formålet er å bekjempe nordamerikansk
kulturimperialisme? Det eneste som er sikkert, er at det fremdeles
vil gå mennesker på jorden som kaller seg norske og
som har meget bestemte oppfatninger om hva som er typisk norsk.
Kanskje vil våre barnebarns barn til og med være engelsktalende
om hundre år? Flere historiske eksempler viser faktisk at
folk meget vel kan styrke sin identitetsfølelse etter å
ha mistet sitt opprinnelige språk. Dette er blant annet tilfellet
hos etterkommerne av indiske innvandrere på Trinidad (Karibiske
Hav), flere indianergrupper i Nord-Amerika, samt irer og svarte
på De britiske øyer. En slik reaksjon kan tolkes som
en kompensasjon, men den kan ikke desto mindre være både
effektiv og meningsfylt.
Kartet og
terrenget
To viktige slutninger kan trekkes ut fra det foregående. For
det første er kultur i kontinuerlig forandring. For det andre
er kultur noe annet enn identitet; sagt på en annen måte,
er de gjengse forestillingene om egen kultur noe annet enn egen
kultur. Nordmenn tror kanskje at de fremdeles stort sett spiser
kokte poteter til middag, men undersøkelser viser at nordmenn
er et av de minst potetspisende folkene i Europa. Nordmenn tror
kanskje at "alle" drar på fjellet i påsken,
men rent faktisk er det bare tretten prosent som gjør det.
Nordmenn tror kanskje også at de er et landsens folk, men
over halve befolkningen bor i byer. (Ifølge Verdensbankens
statistikk er urbaniseringsgraden i Norge 75%.) Nordmenn, og spesielt
byfolk, tror kanskje at den norske befolkning generelt sett består
av bønder, men det er bare fire prosent som er det.
Dette avviket
mellom kartet og terrenget har trolig en sammenheng med forandringer.
Kanskje er det slik at de fleste nordmenn går omkring med
et mentalt kart over sin kultur som rent faktisk handler om femti-
eller sekstitallet eller endog mellomkrigstiden? I alle fall er
det nødvendig å skille mellom de gjengse oppfatningene
om kultur og faktisk kultur, selv om det ikke alltid er lett å
trekke grensen mellom de to; oppfatningene om kulturen er jo selv
en del av kulturen.
Noen foreløpige
slutninger
EU er en politisk sammenslutning hvis borgere har sine rettigheter
i kraft av statsborgerskap, ikke i kraft av hudfarge, religion,
språk eller avstamning. EU skiller altså mellom kulturell
og politisk identitet. Den kommer dermed i konflikt med det klassiske
etniske nasjonsbegrepet, som går inn for at etniske grupper
bør kontrollere og dominere stater. På denne måten
synes et EU-medlemskap å svekke den norske identiteten, ettersom
den understøttes gjennom sin kobling til den norske stat,
som nødvendigvis vil bli noe svekket ved et EU-medlemskap.
På den
annen side vil den etniske nasjonalismen trolig finne andre utløp
dersom den ikke lenger er selvfølgelig koblet til det nasjonale
politiske system. Det er ikke utenkelig at en slik nasjonalisme,
løsrevet fra staten og i opposisjon til Brussels flerkulturelle
ideologi, vil få mer skadelige og mer desperate uttrykk enn
dagens norske nasjonalisme, som for en stor del kanaliseres gjennom
statlige institusjoner, forordninger og offentlige ritualer som
skøytemesterskap og 17. mai-feiring.
Spørsmålet
om hvorvidt det norske folk vil tjene eller tape på EU-medlemskap,
er i en viss forstand meningsløst. Faktum er åpenbart
at noen grupper vil tjene på det, mens andre grupper vil tape
på det. Det samme kan sies om "den norske identitet".
Tilpasningen til det felles markedet som er etablert gjennom EØS-avtalen,
harmoniseringen av lovverket og den felles politiske overbygningen
kan svekke noen aspekter ved norsk identitet, tvinge nordmenn til
å inngå kompromisser med utlendinger og skape et grunnlag
for politisk identitet på tvers av nasjonale skillelinjer;
men den vil samtidig kunne fremprovosere motreaksjoner i form av
uforsonlige nasjonalistiske bevegelser.
Felles europeisk
identitet?
Over hele verden har nasjonalstaten generelt fått stadig
flere og større oppgaver siden annen verdenskrig. Staten
har i tiltagende grad overtatt oppgaver fra familien, kirken og
nærmiljøet. Styringsideologien som er nedfelt i Maastricht-traktaten
anbefaler å bøte på denne utviklingen ved å
kombinere en sterk sentralisering og harmonisering med en muligens
like sterk desentralisering. På denne måten vil regionene
og det overnasjonale Europa kunne styrkes på bekostning av
det midtre nivået, nasjonalstaten. I så fall vil den
nasjonale tilhørighet trolig på litt lengre sikt svekkes
hos kontinentets innbyggere, ettersom det vil være mindre
å hente av ressurser hos nasjonalstaten, samtidig som den
vil ha mindre makt over sine innbyggere.
På den
annen side kan resultatet også bli at EU fremstår som
en nasjon, riktignok basert mer på sivile rettigheter enn
på etnisk medlemskap. Foreløpig har nasjonsbyggingen
riktignok kommet svært kort, og det er visse tegn til at mange
EU-borgere føler seg mindre som europeere i dag enn de gjorde
før Maastricht-traktaten ble undertegnet. Denne traktaten
tok sikte på å skape et "stadig tettere fellesskap"
av medlemsfolkene, og en alminnelig reaksjon på dette programmet
var at vi skal sannelig klare å beholde vår etniske
identitet, koste hva det koste vil!
Hva skal til
for at EUs innbyggere skal føle seg som europeere? Kontinentet
er trolig avhengig av å fremstå med en felles historie,
der det felleseuropeiske betones på bekostning av det nasjonale,
der den lokale og regionale variasjonen også tillegges stor
betydning, men hvor nasjonalstaten fremstilles som en historisk
parentes. Denne utviklingen er i gang til tross for nasjonalistiske
mottiltak, og den krever at europeerne definerer sitt fellesskap
i kontrast til noe annet, nemlig det ikke-europeiske. Freden mellom
tyskere og franskmenn er nå sementert gjennom langvarig institusjonelt
samarbeid og overnasjonalitet; til gjengjeld fremstår ikke-europeere
til enhver tid som en mulig felles fiende.
Samtidig vil
en eventuell europeisk nasjon neppe klare å fylle hele det
symbolske tomrommet etter svekkede europeiske nasjonalstater. Til
det er det nåværende identitetsmessige mangfoldet i
Europa for stort. På visse områder foregår en
kulturell tilpasning og utjevning av forskjeller, men disse prosessene
blir besvart av vedvarende, og i enkelte tilfeller styrket, "lokalisme"
-- altså selvbevisste politiske bevegelser som fremhever sin
gruppes eller regions kulturelle egenart.
Den europeiske
union vil i første omgang fremstå som en konføderasjon
av suverene stater, men den vil likefullt kunne svekke den nasjonale
tilhørighet, forstått som lojalitet til en nasjonalstat.
Innbyggerne i et slikt Europa vil være knyttet til hverandre
gjennom gjensidig økonomisk og politisk avhengighet, men
de vil samtidig fortsette å være atskilt gjennom kulturelle
og språklige forskjeller. Alle EU-innbyggerne tilhører
en minoritet, for å snakke med nasjonalstatens språk.
Dermed vil den klassiske ideen om nasjonalstaten -- tanken om at
de kulturelle og politiske grenser bør være sammenfallende
-- tilsynelatende bli praktisk umulig. De rene føderalistene
i EU har lenge slitt i motvind, og meningsmålinger tyder på
at EUs befolkning er fornøyde med fellesskapet, men ikke
villige til å gi avkall på nasjonalstaten. Likevel er
det ikke til å unngå at nasjonalstaten får mindre
betydning, både praktisk og i den enkeltes identitetsfølelse.
Den blir et midtre nivå mellom det lokale og regionale på
den ene siden og det overnasjonale på den andre siden. Der
nasjonalstaten tradisjonelt i dette århundret har krevet hele
enkeltpersonens lojalitet, blir den nå bare én av flere
politiske aktører -- riktignok stadig en viktig aktør,
men ikke lenger den eneste.
Selvfølgelig
blir folk i Europa mer opptatt av "Europa" som fenomen
og som prosjekt når flere og flere av beslutningene som angår
dem tas i Brussel. Etter at danskene meldte seg inn i EF, har det
vært en markant dreining mot europeiske spørsmål
i dansk offentlig debatt. Dertil kommer at danskene selv i tiltagende
grad identifiserer seg sørover og ikke nordover. Norden eller
Skandinavia har ikke lenger noen eksistens annet enn på tegnebordet
og i nettverk av uformelle forbindelser, mens EU er en politisk-økonomisk
realitet hvis nærvær danskene føler på
kroppen daglig.
Selv om Den
europeiske union ikke skal være en gammeldags nasjonalstat,
vil den stadig gjøre det mulig å rettferdiggjøre
kriger mot ikke-europeiske samfunn, dersom de kan påstås
å utgjøre en trussel mot europeiske interesser. Det
gamle idealet om Europa som en sivil makt mellom de militære
supermaktene er for øvrig passé av to vektige grunner:
For det første finnes det nå bare én militær
supermakt. For det andre har planleggingen av en felles europeisk
militærmakt forlengst begynt, som et ledd i utviklingen av
felles utenrikspolitikk.
EU vil neppe
noen gang fremstå som et imperium. Sammenligninger som trekkes
mellom EU og Romerriket, Det Tysk-Romerske Rike og endog Hitlers
Tredje Rike, er misvisende, blant annet fordi vår tids europeiske
makt er en frivillig sammenslutning hvor de slaviske folkene står
i kø for å få bli med. Samtidig er det klart
at prisen man må betale for fellesskap innen Europa, er grenser
utad.
Avviklingen
av forestillingen om "nasjonale kulturer", som både
henger sammen med regionalisme og globalisering, har mange aspekter,
som er blitt viet mindre oppmerksomhet i debatten om europeiske
identiteter. Fremfor alt er det et stadig lite påaktet faktum
at den interne kulturelle variasjon innen et land i visse henseender
er større enn variasjonen mellom ulike land. I visse henseender
er det utvilsomt relevant å snakke om en felleseuropeisk bykultur,
som skiller seg markant fra den rurale kultur. I tillegg har den
økende kulturelle differensieringen blitt mer og mer opplagt
overalt. Utskillingen av "subkulturer" av forskjellige
slag, spesialisering og transnasjonale nettverk er stikkord her.
En spansk kvinne kan, foruten å være spansk, også
være for eksempel tolk, bibliofil og småbarnsmor; i
så fall har hun noe felles, som hun ikke deler med andre spanjoler,
med andre tolker, bibliofile og småbarnsmødre over
hele verden, uansett hvilket sted de skulle befinne seg.
I tillegg internasjonaliseres kapitalen -- og dette skjer naturligvis
ikke bare innen Europa -- noe som også bidrar til å
svekke nasjonens stilling.
Enkelte forskere
betrakter denne utviklingstendensen som dominerende, og regner med
at fremtidens mennesker i mindre og mindre grad vil være stedsbundet.
De nett av mening som skaper deres identitet kan jo finnes nær
sagt overalt, og etter hvert som den kulturelle entropien skyter
fart, vil det således bli stadig lettere å realisere
sine drømmer eller tilfredsstille sine behov, uansett hvor
i verden man befinner seg. Den subkulturelle spesialisering vil,
i tråd med denne tankegangen, vedvare å utvikle seg,
men subkulturene blir stadig mindre lokaliserte.
Jo mer omfattende
ikke-lokaliserte nettverk av informasjon, samhandling og sosial
organisasjon blir, desto mindre blir nasjonens (og regionens
eller føderasjonens) betydning for individets sosiale, politiske
og kulturelle identitet. EU har som sådan lite med denne typen
prosesser å gjøre. I et Norge utenfor EU har innbyggerne
vært like integrert i transnasjonale nettverk som innbyggerne
i andre vesteuropeiske land. Ettersom den kulturelle globaliseringen
kan innebære at det får mindre betydning hvor i verden
man befinner seg uansett hva man har fore, kan det synes som om
EU har lite med utviklingen av ikke-nasjonale kulturelle identiteter
å gjøre. Hva EU har å tilby på det symbolske,
identitetsskapende plan er foreløpig lite mer enn retorikk.
De mørkeblå flaggene overstrødd med gullstjerner
som vaier på hvert gatehjørne i Brussels EU-bydel er
fremdeles i stor grad tomme tegn på jakt etter noe å
betegne. Hva EUs innbyggere har felles, er i dag først og
fremst lovverk og arbeids- og varemarked. Først når
de får sitt første fotball-landslag og den første
soldat har dødd for Europa, og først når EU
blir garantist for sosiale og politiske rettigheter, vil det finnes
et grunnlag for et dypt følelsesmessig forankret kulturelt
fellesskap i Europa.
Sentrifugale
og sentripetale prosesser
For Herder, Vico og andre pionérer i utviklingen av moderne
nasjonal ideologi, var oppgaven den motsatte av dagens utfordring.
Den gangen, på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet,
fantes ikke den moderne nasjonalstaten, og det gjaldt derfor å
argumentere overbevisende for at de ulike europeiske folkeslagene
var forskjellige, og at de hadde rett til å bevare sitt særpreg.
Den tidlige nasjonalismen hadde også et sterkt demokratisk
element, idet den iallfall prinsipielt inkluderte bondestanden i
sitt bilde av den enhetlige nasjon. Herders argumenter for selvbestemmelse
kan i dag tas til inntekt for et syn om at kulturelle minoriteter
har rett til å slippe å bli suget opp og utslettes av
majoriteter. Han forutsatte ikke nasjonalstaten som en betingelse
for kulturell egenart. Herders Tyskland var et språklig og
kulturelt fellesskap, ikke en stat. I tråd med en slik tanke
vil det med andre ord ikke være nødvendig å opprette
en nasjonalstat for å overleve kulturelt. Regionalismen
i dagens Europa, som utgjør et stadig viktigere fokus for
politisk og kulturell identitetsfølelse fra Skottland til
Andalusia, kan derfor sees som et krav om kulturell overlevelse
som i de fleste tilfeller ikke innebærer et krav om egen stat.
Det er med
andre ord liten tvil om at stedstilhørigheten stadig vil
være viktig for de fleste av Europas innbyggere, selv om nasjonalstaten
svekkes. Denne tilhørigheten kan være konkret (knyttet
til et synlig sted, for eksempel Haugesund) eller abstrakt (knyttet
til et usynlig sted, for eksempel Europa -- eller til en idé,
for eksempel menneskerettigheter), og de to utelukker ikke hverandre.
Da Danmark
meldte seg inn i sammenslutningen som den gangen het EF, fryktet
mange dansker en massiv invasjon av fattige arbeidssøkende
sicilianere. En slik strøm materialiserte seg aldri. De fleste
mennesker synes å være så sterkt bundet til sitt
hjemsted, sin Heimat, at bare den ytterste nød vil
få dem til å forlate det. Dette til tross for at de
rent faktisk kan forflytte seg hvor de måtte ønske
innen Vest-Europa. I Norge ser vi den samme tendensen i utkantene
på Vestlandet og i Nord-Norge. Mange mennesker i den norske
periferien foretrekker å bo der de er vokst opp til tross
for at de ville få et materielt mer komfortabelt liv om de
flyttet til sentrum. Da Lied-utvalgets rapport om det norske arbeidsmarkedet
på midten av åttitallet konkluderte med at folk i fremtiden
måtte forberede seg på å skifte bosted oftere
enn tidligere, fordi jobbtilbudet ville flytte på seg, ble
utvalget møtt med en kraftig bølge av protester fra
norske utkanter. Den tilhørighet som lå deres hjerte
nærmest, var imidlertid verken global, overnasjonal, nasjonal
eller engang regional. Den var lokal. Sicilianeren som er
skeptisk til å forlate fødestedet har kanskje mindre
imot å flytte til Palermo enn å flytte til Århus,
men aller helst vil han bli i landsbyen.
Regionalismen
synes altså ikke å innebære en kvalitativ forandring
i den personlige identitet, skjønt den har voksende politisk
og administrativ betydning. Regionen er, i likhet med nasjonen og
det overnasjonale, abstrakt. Men den er en abstraksjon man
i visse situasjoner føler seg mer hjemme i enn nasjonen.
I de kinesiske esker av sosiale identiteter, eller erfaringsfellesskap,
som tjener til romlige forankringspunkter for individer, kan vi
altså snakke om iallfall disse nivåene: Europa -- landet
-- regionen -- landsbyen eller hjemstedet. På hvert nivå
vil individet kunne oppleve såvel identitetskonflikter som
lojalitetsfølelse. Ved første tegn til invasjon fra
det ytre rom, vil Tellus kunne utgjøre en lignende
fokus for identitet. Det nye består her i at Europa
gjør innhugg i sfærer som tidligere har vært
forbeholdt landet, og at landets svekkede stilling igjen
rydder banen for regionen. Erfaringer og minner som tidligere
ble fortolket som nasjonale erfaringer, kan bli omtolket som enten
europeiske eller regionale erfaringer. Plutselig er ikke utdannelsen
min fransk lenger, men europeisk; plutselig er ikke barndomshjemmet
mitt fransk lenger heller, men derimot oksitansk. Selve erfaringene
og erindringen forandrer seg ikke, men de knyttes til nye symbolske
fellesskap. De omtolkes.
Mange medlemmer
av kulturelle minoriteter gleder seg over en slik utvikling, ettersom
Vest-Europas utvikling i retning av en flerkulturell politisk enhet
kan frigjøre dem fra sin minoritetsstatus. Minoriteter eksisterer
jo bare gjennom majoriteter, og ettersom alle i EU tilhører
minoriteter, blir begrepet meningsløst.
Nå finnes
det likevel en del europeere som for alltid synes dømt til
å være delvis utstøtte minoriteter. Femten millioner
av EUs innbyggere er innvandrere, og de har til sammen syv millioner
barn. De har ingen region. Ofte har de ikke engang et kvartal de
kan regne som sitt. Betyr dette at deres kulturelle identitet er
dømt til å være stedløs; at de aldri vil
finne et romlig forankringspunkt for tilhørighet? Neppe.
Selv etter mange hundre års landflyktighet så jødene
Palestina som sitt mest egentlige hjemland. På lignende vis
ser britiske muslimer mot India og Pakistan, franske Mahgrébins
mot Marokko, Tunisia eller Algerie -- som steder eller avgrensede
områder der de hører hjemme. En slik romlig orientering
kan rent faktisk være mulig selv om det mytiske hjemland skulle
være tømt for mennesker av ens eget slag, slik det
mytiske Israel har vært nærmest Judenfrei i lange
perioder. Spørsmålet som må stilles i forhold
til disse gruppene, er hvor deres politiske identitet er
forankret, når den kulturelle er orientert mot et utland.
Ønskeligheten av å skille mellom kulturell og politisk
identitet er tydelig også i dette eksempelet.
Regional og
etnisk selvbevissthet kan være et middel til å demme
opp for noen av globaliseringens mindre ønskelige aspekter,
først og fremst den generelle kulturelle entropi, altså
utjevning av forskjeller. Over hele Europa finnes det kulturredaktører
og byråkrater som bruker store deler av sin arbeidsdag på
å beskytte det lokale språk mot entropi (her:
samling i bånn), altså trusselen fra et mulig fremtidig
Eurospeak, et kjønnsløst standardspråk
som opererer innenfor de snevreste tenkelige kulturelle rammer,
nemlig den flate, businesspregede eller byråkratiske Eurokulturen.
Fremveksten av slikt språk, som gjerne kunne uttrykkes ved
hjelp av "forskjellige lyder" i forskjellige områder,
for å bruke Gellners uttrykk, synes å være en
reell trussel mot Europas kulturelle mangfold. Ettersom transkulturelle
prosesser tar sikte på å gjøre kommunikasjon
mulig på tvers av etablerte grenser, risikerer denne kommunikasjonen
å bli rudimentær og primitiv som et pidginspråk,
dels kunstig som esperanto; dels overfladisk, hemmet, konnotasjonsløs
og saksorientert. I sin bok om jakten på det perfekte felleseuropeiske
språk, La ricerca della lingua perfetta nella cultura europea,
konkluderer Umberto Eco slik:
Et Europa av
flerspråklige er ikke et Europa av personer som snakker flere
språk flytende, men i beste fall et Europa av personer som
kan snakke sitt eget språk når de møter hverandre
og likevel forstå den annens språk, som de imidlertid
ikke snakker særlig godt; og som forstår, om enn med
noe strev, "genialiteten" eller det kulturelle universet
som hver av dem gir uttrykk for når han eller hun snakker
språket til sine egne forfedre og sin egen tradisjon.
På denne bakgrunnen er Eco skeptisk til tanken om ett felles
språk fordi et kontaktspråk som forretningsengelsk er
kontekstfritt og derfor fattige på konnotasjoner. Dantes kulturelt
forankrede italiensk, sier han, var et mer perfekt språk enn
den kosmopolitiske latinen den erstattet. I stedet anbefaler han
oss å tilegne oss iallfall rudimentene av levende, "naturlige"
språk slik at flest mulig kan bruke sitt morsmål. Imidlertid
er Eco positiv til esperanto. Kanskje esperanto, som bygger på
både slaviske, latinske og germanske språk, kan danne
grunnlaget for en fremtidig europeisk offentlighet?
Nordamerikansk
fjernsyn og moderne popmusikk er gode eksempler på et språk
basert på generelle fellesnevnere snarere enn felles erfaringer,
og det er bare halvt i spøk at det stundom sies at det eneste
europeere har felles, er interessen for nordamerikansk populærkultur.
Inngangsbilletten er billig -- det krever en minimal kulturell kompetanse
for å delta -- og uttrykket er så enkelt at det har
et potensielt enormt nedslagsfelt. Dette står i klar motsetning
til et kulturuttrykk som Mahlers sjette symfoni, som man må
ha internalisert formspråket i europeisk klassisk musikk for
å forstå. Masseproduserte transkulturelle uttrykk kan
derfor kanskje med rette sies å true det unike, komplekse
og dype ved den enkelte lokale tradisjon. Foreløpig er det
ikke innen EU disse truslene produseres med størst effektivitet,
men i USA. Da Frankrike våren 1994 vedtok en lov som forbød
bruken av ikke-franske ord i offentlig kommunikasjon, var det verken
nederlendere, tyskere, spanjoler eller italienere som ble oppfattet
som hovedfienden, men nordamerikansk massekultur. Selv innen EU
er det altså massekulturen fra USA som fremstår som
det største problemet mot kulturelt mangfold og tradisjonsbevaring.
Europa har
også en annen Annen enn USA. Dersom USA oppfattes som Europas
udannede lausunge, kan man kanskje si at den muslimske verden fremstår
som det kristne Europas upålitelige halvbror. Det kan riktignok
virke paranoid og komisk å anse den muslimske verden som en
trussel mot Europa. Man skulle tro at Europa var en langt større
trussel mot den muslimske verden. Europa er uendelig mye rikere,
militært mektigere og har tettere forbindelser med både
transnasjonal kapital og verdens fremste militærmakt, enn
noe muslimsk land kunne drømme om å få. Men islam
er symbolsk på offensiven mot slutten av det tyvende århundre,
derom er ingen tvil. I europeiske storbyer vokser islam mange ganger
raskere enn noen annen minoritetsreligion. Den muslimske verden
fremstår også, iallfall i sine religiøst baserte
uttrykksformer, som langt mer rakrygget og full av selvtillit enn
Europa. Den muslimske fundamentalismens fremmarsj i store deler
av Europas nære omland kan tolkes som en motreaksjon mot en
annen fundamentalisme, nemlig den liberalt-markedsøkonomiske.
I stedet for en gjensidig tilnærming mellom Europa og de muslimske
landene, preget av åpenhet og respekt, risikerer vi å
få en tiltagende polarisering, hvor de to partene gjensidig
demoniserer hverandre for å styrke sine respektive indre fellesskap.
For dem som
arbeider for å bygge europeisk identitet, kan fundamentalismen
i de muslimske landene brukes i produksjon av grenser. Islam kan
fungere som et fiendebilde som både kan gis historisk dybde
og som kan brukes for å styrke fellesskapsfølelsen
blant de europeiske folkene. I så fall må historien
naturligvis skrives selektivt; man vil trolig måtte bruke
mer plass på korstogene og på Rushdie-dommen enn på
de muslimske kalifatenes rolle i senmiddelalderens tilbakeføring
av gresk filosofi og diktning til Europa. I så fall ville
den europeiske historien bli et ledd i en ny nasjonsbygging. Alternativet
er å betrakte den europeiske identiteten som noe kvalitativt
nytt, som verken bygger på felles historie eller felles nasjonalitet,
men på felles, forpliktende politiske prosjekter.
EU som territorielt
basert fellesskap
Hvor mye fellesskap må til for å ha et samfunn? Dette
spørsmålet er det springende punktet i diskusjonen
omkring flerkulturelle samfunn, enten de er nordamerikanske småbyer
eller sammenslutninger på skala med EU eller Sovjetunionen.
På den ene side går det an å si at selve begrepet
flerkulturelt samfunn er en absurditet, ettersom et samfunn defineres
gjennom felles verdier, altså en viss grad av kulturelt fellesskap.
På den motsatte fløyen blir det også hevdet at
begrepet flerkulturelt samfunn er absurd, men begrunnelsen er her
at alle samfunn er flerkulturelle ettersom forestillingen om at
innbyggerne i et land har felles kultur, er en ideologisk misforståelse.
En praktisk brukbar avgrensning, som også gjør begrepet
meningsfylt, ligger trolig midt mellom disse ytterpunktene.
Jon Elster
skrev en gang at minimumsdefinisjonen på et samfunn var at
det var et sted hvor innbyggerne stanset for rødt lys; hvor
det altså var et minimum av enighet om felles regler og retningslinjer
for handling. Denne definisjonen ligger nær et begrep om samfunn
som kan ledsage en diagnose av samtidskulturen. Det er ikke lenger
særlig sannsynlig at mennesker som lever på samme sted
har felles verdier, livssyn eller grunnholdninger. Derimot må
de forholde seg til felles institusjoner og et felles regelverk;
de må ha et felles grensesnitt for tematisering av felles
problemer. De må stanse for rødt lys, men må
gjerne tro på forskjellige guder. De må både være
like og forskjellige; de kan både ha felles kultur og forskjellig
kultur i ulike henseender. Hvor mye fellesskap krever EU?
Den europeiske
union har som mål å bidra til felles løsninger
på felles problemer. Siden Det europeiske kull- og stålfellesskap
trådte i kraft i 1952, har sammenslutningens rolle vokst,
selv om nasjonalstatene som utgjør den fremdeles er mange
ganger mektigere enn unionen. Innføringen av felles markeder
for varer og arbeidskraft, felles lovgivning på stadig flere
felt, samt vedtaket om å utvikle fellesskapet til en stadig
tettere politisk union i Maastricht i desember 1991, kan synes å
peke i retning av at unionen gradvis er i ferd med å utvikle
seg til en ny stat. Denne tolkningen er trolig forhastet, og innen
overskuelig fremtid vil EU alltid være en sammenslutning av
stater, og vil altså ikke selv bli en stat i klassisk forstand.
Det er altså
nødvendig å betrakte EU som noe annet enn de
eksisterende statene, ikke som en stat i seg selv. Kanskje kan det
være nyttig å beskrive EU som et politisk nivå
som eksisterer mellom den enkelte nasjonalstat og FN. Nasjonalstaten
har svært mye makt over den enkelte, og tar seg av sine borgeres
interesser. FN har svært lite makt over den enkelte, og er
ansvarlig for verdenssamfunnets interesser. EU har mer makt enn
FN men langt mindre makt enn nasjonalstaten, og tar seg av Europas
interesser. På samme måte som FN er en sammenslutning
av mange ulike folkeslag, som ikke tar sikte på å bli
like språklig og kulturelt sett, er EU en flernasjonal sammenslutning
som tar sikte på å bygge bro mellom europeiske folk
som på mange måter er ulike, både økonomisk,
identitetsmessig og språklig sett -- og som vil fortsette
å være det.
Alle medlemslandenes
offisielle språk er anerkjente i EUs organer, og de fleste
av sammenslutningens offisielle dokumenter utgis på alle språk.
Hovedspråkene i Europakommisjonen og Europaparlamentet er
imidlertid i praksis fransk og engelsk.
Selv om den
folkelige oppslutningen om fellesskapet er overveldende i EU, er
innbyggerne splittet i synet på unionen. De fleste meningsmålinger
som er utført siden undertegnelsen av Maastricht-traktaten,
tyder på at unionstanken møter sterk motstand og kanskje
bare har støtte hos rundt halvparten av EUs borgere. Denne
motstanden mot tettere integrasjon, som blant annet har fått
sitt uttrykk i svært jevne folkeavstemninger om unionstanken
i Danmark og Frankrike, har bidratt til en omfattende debatt om
sammenslutningens fremtid. Noen grupperinger mener at EU hovedsakelig
bør være et fellesmarked uten sterke politiske oppgaver.
Andre ser for seg en fremtidig europeisk "super-stat"
som har omtrent like mye makt over sine innbyggere som dagens nasjonalstater.
De fleste deltagerne i debatten plasserer seg et sted mellom disse
ytterpunktene, og ønsker i varierende grad at EU skal ta
seg av felles politiske oppgaver i tillegg til å være
et fellesmarked for varer, tjenester og arbeidskraft.
Men hvor langt
skal EU gjøre krav på politisk lojalitet og felles
kultur blant sine innbyggere? Kommisjonens ønske om å
innføre en felles europeisk valuta har møtt overraskende
sterk folkelig motstand i nesten alle medlemsland, og prosjektet
er av den grunn blitt forsinket. Mange føler seg ille til
mote ved de nye EU-passene, som har samme design i alle medlemsland
selv om de også markerer nasjonal tilhørighet. Ideen
om en felles europeisk militærmakt er også upopulær
i vide kretser. På disse punktene har altså nasjonalstaten
fremdeles større legitimitet enn unionen. I noen spørsmål,
som innvandringspolitikk, motarbeider flere av medlemslandene aktivt
Kommisjonens og Parlamentets krav om at alle land skal følge
visse felles humanitære prinsipper. Den konservative regjeringen
i Storbritannia er skeptisk til EUs sosiale charter, som den mener
vil virke hemmende på den økonomiske konkurranseevnen,
og er ikke med i EUs sosialpolitikk, mens den greske regjering har
i praksis vist liten entusiasme for forsøkene på å
utvikle en felles miljøpolitikk.
Da EUs organer,
nasjonale regjeringer og innbyggere i 1993--94 diskuterte hvorvidt
de skulle gi grønt lys for opptak av nye medlemmer (søkerne
var i denne omgang Østerrike, Sverige, Finland og Norge;
Malta og Kypros har også søkt om medlemskap), var det
mange som argumenterte mot en slik utvidelse fordi den ville svekke
unionen. Heller enn å ta opp nye medlemmer, mente de, burde
man sørge for å styrke integrasjonen blant de eksisterende
medlemslandene. Andre, ikke minst briter og dansker, så utvidelsen
som et mulig middel til å gjøre fellesskapet mindre
tett, og støttet den nettopp av denne grunn.
Det er altså
ingen automatikk i EU-integrasjonen; den er ingen naturgitt prosess
som med nødvendighet fører frem mot et tettere kulturelt
og politisk fellesskap blant Europas folkeslag. Faktisk er det klare
tendenser til både splittelse og samling innen EU. På
enkelte områder, for eksempel i forbrukskulturen, er det klare
tegn til at medlemslandenes befolkninger får stadig mer felles.
De kjøper i stigende grad de samme varene, ser de samme fjernsynsprogrammene
og kinofilmene, går i samme type klær og så videre.
Samtidig utvikler
en voksende regionalisme seg i mange av EUs medlemsland. Faktisk
konkluderte ukebladet Newsweek en større reportasje
om EU våren 1994 med at fellesskapet slett ikke hadde skapt
en felles europeisk identitet, men at hovedresultatet snarere hadde
vært fremveksten av et mylder av regionalistiske bevegelser,
som arbeider for å styrke fellesskap som er mindre enn den
enkelte nasjonalstat.
Hvordan kan
denne splittelsen være et resultat av en prosess som går
i retning av sterkere samling? Det er minst tre mulige svar på
dette spørsmålet.
For det første
kan regionalismen -- altså dyrkelsen av den lokale egenart
og forsøket på å styrke lokalt selvstyre -- tolkes
som en motreaksjon mot forsøkene på standardisering
og ensretting fra Brussel.
For det andre
kan den også forstås som et direkte resultat av nasjonalstatens
svekkede grep om sine innbyggere. Der nasjonalstaten fører
en ofte autoritær ensrettingspolitikk overfor sine innbyggere,
tillater og oppmuntrer EU eksistensen av regionale identiteter og
lokale fellesskap. EU skaper altså et rom for språklige
og andre minoriteter som mange nasjonalstater nekter dem. Ettersom
absolutt alle, selv tyskere og franskmenn, tilhører en minoritet
i EU-sammenheng, kan EU gjøre det lettere å være
katalaner eller skotte enn nasjonalstaten gjorde det. Innen EU kan
katalanerne være et folk på linje med andre folk; i
Frankrike og Spania er de minoriteter.
For det tredje
kan "etnifiseringen" tolkes som en direkte konsekvens
av integrasjonen. Da danskene like etter å ha vedtatt Enhetsakten
gikk i gang med en ambisiøs flerbinds dansk mentalitetshistorie,
var bakgrunnen at det nå ble oppfattet som nødvendig
å gi en klar definisjon av danskheten, slik at den ikke gikk
tapt i integrasjonsprosessen.
Europas innbyggere
blir altså både likere og mer forskjellige på
samme tid, og de utvikler nye typer av fellesskap som gjør
dem til både (for eksempel) walisere, briter og europeere
på samme tid. Denne doble bevegelsen, som både gjør
folk likere og mer forskjellige, er kanskje tydeligst av alt i språkpolitikken,
hvor EU representerer en ganske annen tenkemåte enn den enkelte
nasjonalstat. I stedet for å presse frem en altomfattende
kulturell likhet, forsøker EU å skape et fellesskap
av forskjellige folk -- en slags enhet i mangfoldet.
I Maastricht-traktatens
artikkel om kultur står det at "[f]ællesskabet
bidrager til, at medlemsstaternes kulturer kan udfolde sig, idet
det respekterer den nationale og regionale mangfoldighed og samtidig
fremhæver den fælles kulturarv". Spørsmålet,
som det ikke finnes ett "objektivt" svar på, dreier
seg om hva den felles kulturarv består i, og hvilke uttrykk
for nasjonal og regional kultur som skal tillates, eventuelt oppmuntres.
På dette punktet er meningene naturlig nok delte -- innen
EU som innen en hvilken som helst europeisk nasjonalstat.
Minoriteters
rettigheter
Europas nasjonalstater har, med noen få unntak, ett offisielt
språk, som dominerer på skolepensaene, i nasjonale radiosendinger,
i massemedier, i forlagsverdenen og i juridiske dokumenter. I EU
er det utenkelig at en lignende språklig ensretting skulle
kunne skje i overskuelig fremtid. I stedet bruker EU store ressurser
på språkopplæring og oversettelser, og oppmuntrer
sine borgere til å lære fremmedspråk.
Flere av EUs
medlemsland har likevel vært uvillige til å anerkjenne
ikke bare minoritetsspråkene, men selve eksistensen av språklige
minoriteter på deres territorium. I Hellas, for eksempel,
finnes offisielt bare én minoritet (den tyrkiske), selv om
det rent faktisk finnes både albansk-, makedonsk- og bulgarsktalende
på gresk grunn. Imidlertid har EF, og senere EU, ved en rekke
anledninger truffet beslutninger som tar sikte på å
forbedre de små språkenes rettigheter.
Både
likhetsbehandling og forskjellsbehandling av minoriteter kan faktisk
virke diskriminerende. I årene etter den franske revolusjon
gikk den republikanske regjeringen inn for en likhetsbehandling
som i ettertid er blitt oppfattet som sterkt diskriminerende, ved
at den insisterte på at alle statsborgere skulle lære
å lese og skrive fransk. Hensikten var imidlertid ikke å
diskriminere minoriteter som talte andre språk enn fransk,
men å gi dem like muligheter og tilgang til det som ble oppfattet
som universelle verdier. For den bretonske bondesønnen ble
det både mulig å delta i politikk og å søke
jobb i Paris når han behersket fransk språk og kultur,
og slik sett fikk han like muligheter som andre franskmenn. Men
sett at retten til å bevare en livsstil og en kulturell tradisjon
var viktigere for bretonerne enn retten til like muligheter som
alle andre franskmenn? På dette området var, og er,
det delte meninger blant bretonerne, og vi ser klare paralleller
ikke bare til innvandrernes situasjon i Norge, men også til
debattene i EU om felles utdannelsessystem, valuta og arbeidsmarked.
Noen vil betrakte likhet i disse henseendene som en fordel; andre
vil mene at likheten går på likeverdet løs fordi
det fratar folk retten til å være forskjellige.
Forskjellsbehandling
kan også fremme både diskriminering og likeverd. Norske
samer har i mange år krevet forskjellsbehandling på
enkelte områder, som språkpolitikk og spørsmålet
om beiterettigheter på Finnmarksvidda, og de fleste samiske
politikere regner det som en stor seier at de har oppnådd
forskjellsbehandling på disse områdene. Likeledes krever
organisasjoner i Bretagne, fransk Katalonia og andre regioner i
Europa at de lokale språkene blir anerkjent som likeverdige
med nasjonalspråket. Andre former for forskjellsbehandling
får imidlertid åpenbart diskriminerende virkninger.
Et åpenbart eksempel er språkpolitikken i Sør-Afrika
under apartheid, da afrikanere ble oppmuntret til å bruke
afrikanske språk på skolen, i presse og i lokal administrasjon.
Resultatet var at en hel generasjon svarte sørafrikanere
ble forhindret i å lære engelsk flytende, og de ble
dermed hindret i å delta i den politiske debatt i sitt eget
land og i å bygge internasjonale nettverk. I sørafrikansk
politikk har kravet om lik behandling i flere tiår vært
fremtredende, og regjeringens tolerante minoritetspolitikk, som
har lagt vekt på de ulike gruppenes rett til å bevare
sin egen kultur, har bidratt til å hjelpe det hvite mindretallet
å beholde den politiske makten.
Hvilken minoritetspolitikk
som er den mest rettferdige, kommer altså an på situasjonen.
Som en generell regel kan vi likevel si at grupper som økonomisk
og politisk er avmektige vil kreve likhetsbehandling, mens grupper
som klarer seg bra vil kreve retten til å forbli forskjellige.
De to strategiene trenger ikke å utelukke hverandre, og på
noen områder vil de samme minoritetene kreve likhet, på
andre områder forskjell.
Felles politisk offentlighet i Europa?
Nasjonalismen defineres gjerne som en ideologi om at de politiske
grensene bør være sammenfallende med de kulturelle
grensene. Svært ofte innebærer dette at borgerne i en
nasjon må ha et felles språk. Ut fra et minoritetsperspektiv
kan dette virke som et undertrykkende prinsipp. Slik har det imidlertid
ikke alltid vært ment, selv om kontroll og makt over innbyggerne
er et viktig motiv fra statens side. Det er nemlig en kjensgjerning
at en bretoner, for eksempel, umulig kan søke jobb i Paris
om han eller hun ikke behersker fransk språk. Slik har nasjonalismen
virket demokratisk ved å gi alle statsborgere de samme mulighetene.
Språklig ensretting skaper altså nye livsmuligheter,
samtidig som den fratar mennesker deler av deres identitet som er
viktige for dem, og gjør lokalsamfunn avhengige av den sentrale
statsmakten. Som tidligere nevnt, er felles språk også
en betingelse for en kritisk offentlighet. Situasjonen i dagens
Europa er generelt den at hvert enkelt land har sin egen Europadebatt;
at det med andre ord ikke finnes en europeisk Europadebatt. En løsning
på dette problemet kan være at det etableres enighet
om ett internasjonalt språk, for eksempel engelsk, esperanto
eller fransk, og at flest mulig av borgerne tilegner seg det. I
afrikanske land har dette vært situasjonen siden kolonitiden,
og en felles europeisk politisk diskurs synes å være
en betingelse for en felles europeisk politisk identitet. I dagens
situasjon synes det nødvendig for de aller fleste europeere
å lære seg fremmedspråk uansett. Erfaringene fra
andre multietniske samfunn tyder ellers også på at et
felles offentlig rom ikke nødvendigvis medfører identitetsmessig
ensretting på andre områder.
Noen slutninger og videre problemstillinger
* De europeiske nasjonalstatene har i hovedsak bygget dels på
et etnisk, dels på et territorielt prinsipp som grunnlag for
statens legitimitet, kollektiv identitet og sivile rettigheter.
* Dersom det skilles mellom kulturell og politisk identitet, som
i det territorielle nasjonsbegrepet, blir ikke etnisk opprinnelse
lenger en betingelse for politiske og sosiale rettigheter.
* Statens legitimitet i parlamentariske demokratier hviler for en
stor del på dens representativitet i forhold til de stemmeberettigede
og dens evne til å tilfredsstille behov hos innbyggerne. I
tillegg kan nasjonalstater trekke veksler på felles opprinnelsesmyter
og kollektive forestillinger om felles kultur.
* Statens reelle makt blir i vår tid svekket på grunn
av politiske og økonomiske globaliseringsprosesser.
* EU er en mulig løsning på noen av utfordringene som
stilles, dels på bakgrunn av nasjonalstatens svekkede stilling,
dels på bakgrunn av den etniske nasjonalismens ekskluderende
karakter. EU kan oppnå legitimitet (=folkelig oppslutning)
under forutsetning av at unionen (i) kan godtgjøre at den
er befolkningens representant, (ii) at den kan tilby goder befolkningen
er interessert i (f.eks. utdannelsesmuligheter, subsidier, militær
sikkerhet, tilhørighetsfølelse...).
* Den kritiske offentlighet, som anses som en sentral institusjon
i demokratiske samfunn, avhenger av et felles kommunikasjonsspråk
for å fungere på EU-plan. Dette mangler i dagens Europa,
med det resultat at en felles politisk offentlighet mangler.
* Dels kompenseres dette ved at beslutningsmyndighet desentraliseres,
ved at de nasjonale offentlighetene (og statene) fortsetter å
spille en viktig politisk rolle, og ved at EUs organer består
av representanter for de enkelte nasjonalstatene. Imidlertid vedvarer
problemet med en felles europeisk offentlighet, som diskuterer felles
europeiske anliggender, å eksistere.
* Et mulig resultat av denne situasjonen er en segregering av EUs
befolkning, der en flerspråklig elite får langt større
politisk innflytelse enn det enspråklige flertallet. Alternativet
kan være en opprettholdelse av nasjonalstatens legitime maktmonopol
og en svekkelse av overnasjonal beslutningsmyndighet. Et annet alternativ,
som forutsetter en felleseuropeisk offentlighet basert på
et felles lingua franca (kontaktspråk), er full folkelig
deltakelse i felleseuropeiske beslutninger.
* Utviklingen av et felles arbeids- og varemarked samt harmoniseringen
av lovgivning medfører på enkelte områder en
utjevning av kulturelle forskjeller, men ikke til identitetsmessig
ensretting. Foreløpig har integrasjonen tvertimot vært
ledsaget av en oppblomstring av uttrykk for lokal egenart og etniske
og nasjonale identiteter. Splittelsen mellom "modernister"
og "tradisjonalister" tegner til å bli en sentral
politisk konflikt i europeiske land i årene fremover.
|
