This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Globalisering og eksotisering

 

Thomas Hylland Eriksen

 

Tekst til programhefte, "Nordisk Panorama" , den nordiske festivalen for dokumentarfilm, Kiruna november 1998


Vi lever ved inngangen til informasjonsalderen -- en tid da de globale nettene blir stadig tettere, grensen mellom det lokale og det globale viskes ut, informasjon utveksles lynraskt over hele kloden, og -- for aktive kulturkonsumenter -- tidligere fjerne og eksotiske steder er blitt like hjemlige og vante som utkantstrøk i ens eget land. Vi reiser ustanselig, og vi leser, ser og hører om fjerne strøk daglig. Denne tiden er ikke minst kjennetegnet av en voldsom overflod av informasjon, og flommen vil bli betydelig striere i løpet av bare et par år, når digital tv blir vanlig.

En av informasjonsrevolusjonens mange konsekvenser, er at det stilles nye krav til fremstillinger av lokal kultur, det være seg i Sápmi eller på Sri Lanka. I hundre år har dokumentarfilmen vært en kilde til fascinasjon og spenning over hele verden: Gjennom levende bilder, etter hvert også lyd og farger, har vi fått direkte innblikk i eksotiske skikker, vakre landskap og eiendommelige lokalsamfunn uten å rikke oss fra godstolen. I likhet med de billedskjønne reportasjene i National Geographic, har dokumentarfilmene gjerne vært preget av et distansert, men vennlig blikk utenfra, en eksotiserende tone og en implisitt holdning til de filmede stedene og folkene som utstillingsgjenstander -- som om det man drev med var en form for kulturelt konserveringsarbeid. I en global tid er denne holdningen blitt problematisk av minst to grunner.

For det første har det distanserte blikket fra sentrum, som nagler periferien fast i en bestemt form, de siste årene vært gjenstand for hard kritikk fra kunstnere og intellektuelle som representerer nettopp verdens periferier. I den nå klassiske Orientalism fra 1978, beskyldte Edward Said vestlige forskere og forfattere for å drive med eksotisering: de brukte asiater til å utforme et særegent vestlig drømmebilde av den "mystiske, forføreriske og irrasjonelle Orienten" -- et bilde som hadde lite å gjøre med de mange ulike asiatiske samfunnene det var snakk om. Innbyggerne kom ikke selv til orde annet enn som statister i filmteamets manus. En slik behandling av fremmede folk, som i siste instans er respektløs selv om den måtte være aldri så velmenende, er ikke særlig lett å forsvare i en global tid, der avstander skrumper og flere stemmer gjør krav på å bli hørt. Det gjelder enten man lager dokumentar om san-folk i det sørlige Afrika eller om lokalsamfunn i Nord-Sverige. Det er kort sagt en voksende uvilje mot å bli fremstilt som "eksotisk".

 

For det andre fører globaliseringen til at verdens kulturforskjeller er blitt utydelige; noen vil si at de har implodert. I dag er alle samfunn blandinger av moderne og tradisjonelle impulser, og det finnes ikke én enkelt versjon av den lokale kultur noe sted. Alt er omstridt, alt står under debatt. Man kan ikke vri kameralinsen i en bestemt vinkel for å få den perfekte gjengivelse, eller representasjon, av et lokalsamfunn.

Disse forandringene bringer i praksis betrakteren og den betraktede tettere sammen. Den objektive, nøytralt beskrivende dokumentarfilmen om et folks levesett, et lokalsamfunns særpreg, et eksotisk rituale eller lignende, kan ikke lages lenger. De innfødte ser filmen, de svarer tilbake, og de sier forskjellige, ofte motstridende, ting. Richard Attenborough-posituren, der en allvitende forteller geleider seerne gjennom et ulendt terreng mens han i et nøytralt toneleie forteller den objektive sannheten, tilhører med ett en forgangen tid.

I stedet er vi i ferd med å få en ny type dokumentarfilm, som er tilpasset denne globale tidsalderen der det ikke lenger finnes forsinkelser, hvor avstander er blitt relative og hvor hele verden deltar i en samtale preget av at mange snakker i munnen på hverandre. Den nye typen film er subjektiv, flertydig og erfaringsnær. Her er det minimalt med speakertekst, hurtige stemningsskifter og mange stemmer som gir til kjenne sin versjon av historien, eller lokalsamfunnets karakter, eller et aktuelt problem. Her går det frem at det finnes mange vinklinger, mange synspunkter, mange ståsteder. Denne typen film er pluralistisk og på mange måter mer virkelighetsnær enn den klassiske, distanserte dokumentarfilmen som etablerte en avgrunn mellom seerne og dem som ble sett.

Lokalsamfunn vil alltid eksistere, lokale problemer likeså. Globaliseringen fører ikke til at "alt blir likt", som pessimistene av og til hevder; derfor er det mer presist å snakke om glokalisering. Men den fører til at steder som tidligere var relativt isolerte, blir vevet tettere inn i globale nettverk av handel, kommunikasjon, folkevandringer, undertrykkelse og kulturell mening. For første gang i historien er hele verden blitt ett sted, og ingen slipper lenger unna med entydige og påståelige fortellinger om lokale forhold. Vi kan i høyden håpe på å gjengi glimt, delhistorier, mosaikker av mening slik de fremstår innenfra, slik at lokalbefolkningen -- når de ser filmen på tv eller på kino -- kan nikke og si at jo, slik går det an å se det, slik har vi det her.


©Thomas Hylland Eriksen 1998


Nexus