This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 


1. Innledning: Vårt flerkulturelle fedreland

Tilbake til innholdsfortegnelsen


 

Forsommeren 1988 skrev landets løssalgspresse om et bandeoppgjør mellom to ungdomsgjenger i en av Oslos drabantbyer. Det uvanlige ved feiden var at begge gjengene hadde rekruttert sine medlemmer blant ikke-europeiske innvandrere: det var tale om en "vietnamesisk" og en "pakistansk" guttebande. Kanskje var dette den første gangen en bred norsk offentlighet ble oppmerksom på at det finnes flere slags innvandrere, og at de kanskje er like forskjellige seg imellom som de er forskjellige fra oss!

Året etter fikk ayatollah Khomeinis "dødsdom" over forfatteren Salman Rushdie halve verden -- halve Norge inkludert -- til å føre en flere måneder lang debatt om islam, ytringsfrihet og det moderne samfunn. Så, våren 1990, kom debatten om "innvandrerkriminalitet", der det ble hevdet at det er større kriminalitet blant innvandrere enn blant nordmenn. Sinnene nådde raskt kokepunktet, og ikke før hadde denne debatten ebbet ut, så hevdet en profesjonell innvandringsforsvarer at en del ikke-europeiske menn hadde et kulturelt betinget syn på kvinner, og at deres kulturelle bakgrunn derfor kunne bidra til å forklare at de voldtok norske kvinner. Krangelen om dette kontroversielle utspillet raste i uker, i og utenfor massemediene. Skyttergravene var mer overfylte enn noen gang før. Noen måneder etter, i oktober 1990, beskyldte en ledende byråkrat landets asylsøkere for å være griske og kravstore, og dette inspirerte også til krakilske utbrudd på begge sider. I samme periode holdt den kvasi-nazistiske Norge-for-nordmenn-ideologen Myrdal nasjonalistiske møter der han kunne, men han ble ofte stanset av sint, anti-rasistisk ungdom - mens Staten på sin side ufortrødent fortsatte sin kampanje for "et fargerikt fellesskap".

Slike medieskapte glimt inn i forholdet mellom nordmenn og ikke-europeiske innvandrere gir et mangetydig bilde. De viser oss toppen av et isfjell, men de ulike propagandafraksjonene er dypt uenige om hvordan isfjellet ser ut under vannflaten. Sikkert er det iallfall at spørsmål som handler om innvandring fra ikke-europeiske samfunn opptar oss nordmenn i usedvanlig grad. "Alle" har sterke meninger om innvandrere. "Alle" er enten for eller mot det flerkulturelle samfunn. Fra det ene hold ropes det i megafon om at nå må vi se å skaffe oss en million ikke-europeiske innvandrere; fra den andre siden av minefeltet brøles det at vi må stanse den muslimske invasjonen av landet vårt før det blir for sent. Mens invektivene hagler - uten å forløses av en edruelig debatt om prinsipielle spørsmål - vokser det i stillhet frem bydeler og miljøer som kan fortelle oss at vi har permanente kulturelle minoriteter i dette landet. For eksempel begynner det å bli tydelig for alle som krysser Grønlands Torg at deler av Oslos indre by har fått et kulturelt blandingspreg av blant annet tyrkisk, pakistansk, norsk og indisk opprinnelse. Det tales mange språk i gatene; ulike guder tilbes i hjem og religiøse sentere; her er kvinner med slør og kvinner i miniskjørt, orientalske storfamilier og norske énmannshusstander; og i forretningene selges indiske filmmagasiner og alskens eksotiske krydder side om side med norske jordbær og dansktegnede donaldblader. Disse bydelene viser tydelig at det slett ikke er sant at "de" vil bli akkurat som "oss", bare de får litt tid på seg - de bevitner at kulturell egenart kan overleve i eksil i generasjoner, og at det er på høy tid at vi begynner å tenke på ikke-europeiske innvandrere som permanente minoriteter. For oss nordmenn, som i århundrer har hatt vår eneste skikkelige etniske minoritet - samene - i trygg avstand på fjerne vidder, er dette en leksjon vi er trege til å tilegne oss. Vi er ikke vant til å omgås folk som lever og tenker forskjellig fra oss selv, og derfor har hysteriske utbrudd dessverre vært regelen snarere enn unntaket i debatten om vårt flerkulturelle fedreland.




Debatten som uteble

I denne situasjonen ligger stoff til en av tidens viktigste norske debatter, som ellers har et nært slektskap til andre viktige debatter som har fått en nesten like sørgelig skjebne, nemlig debattene om EF-medlemskap og norsk utviklingsbistand. Politikerne holder stort sett munn om de prinsipielle spørsmålene som har med innvandring å gjøre. I "konservative" medier er det en tendens til at problemene forties - om vi ser bort fra de utilslørt sjåvinistiske publikasjonene, som mer og mer direkte spekulerer i mangelen på edruelig informasjon ved å knytte trygdemisbruk, narkohandel og generelt moralsk forfall til nærværet av ikke-norske mennesker i dette landet. I "radikale" medier fremstilles det hele temmelig lettvint som en manikeisk kamp: de som er mot "rasismen" representerer de gode krefter, mens "rasistene" defineres som onde. Varme, triste brune øyne møter oss regelmessig i den innvandringsvennlige pressen, side om side med sjokkerende avsløringer av hemmelige nazistiske celler der jødehatet holdes hellig og medlemmene har stygge frisyrer og dårlig diksjon. Her oppfattes "rasismen" som en "ting" som må bekjempes - en moderne demon som har besatt store deler av folket.

Med andre ord har vi her å gjøre med en typisk norsk moraldebatt, komplett med ferdig definerte skyttergraver og en sørgelig mangel på ethvert saklig skille mellom sak og person - ja, i bunn og grunn er selve saken fraværende, dersom vi nå kan være enige om at saken handler om problemer som kan oppstå i møter mellom norske mennesker og ikke-norske mennesker. Den direkte eller indirekte innvandrerfiendtlige pressen nekter å betrakte det norske samfunn og vår behandling av fremmede folk kritisk. Kanskje er dette nøkkelen til høye opplagstall, det er i alle fall ikke særlig stimulerende for en diskusjon om kulturelle forskjeller. "Radikalerne" ønsker for sin del neppe større islamsk innflytelse i det norske samfunn, all den tid islam normalt representerer moralverdier som ligger minst like fjernt fra deres egne som høyrefløyen i norsk politikk. Norgesmestrene i innvandrervennlighet later som om de snakker om innvandrere; i virkeligheten snakker de faktisk bare om seg selv. De klasker seg selv på ryggen og er såre tilfredse med sin egen moralske godhet. Denne holdningens bakside er selvforakten.

De som er mot innvandring (de sier det sjelden åpent, for da blir de støtt ut i det ytterste mørke som en slags nazister) frykter for sine egne skinn; de som er for innvandring vil gjerne fremstå som gode medmennesker. Hva som burde ha blitt en rik og allsidig debatt om landets kulturelle fremtid, om vår plass i verdenssamfunnet og om frykt, toleranse, likegyldighet, moral og mange andre viktige emner, er i stedet blitt et politisk minefelt ladet av implisitte betydninger - et intellektuelt goldt område der fornuftig meningsutveksling er umuliggjort utenfor små lukkede kretser. Sinnene koker og misforståelsene florerer i begge leire, for ingen av partene - kanskje minst av alt forsvarerne av en forholdsvis liberal innvandringspolitikk - har loddet dypt nok i problemet. Innen den typiske sosialistiske moraldualismen, hvor verden deles inn i slemme og snille mennesker, er det nemlig ikke plass til noen forståelse av gjennomsnittsnordmannens frykt og avsky overfor det han ikke kjenner, ettersom godhetens selvutnevnte voktere gjør alt de kan for å fortrenge de samme tendensene i seg selv. Husk at vi her snakker om en politisk generasjon som har gjort det til et hedersmerke å ha vært tilhenger av Stalins og Pol Pots massakrer, samtidig som de har gjort det umulig for Hitlers tilhengere å få jobb som sperrevakter på T-banen!

Det er sannsynlig at de utsagn om fremmedarbeidere og flyktninger som gjengis i massemediene gjennomsnittlig uttrykker en mer positiv holdning til dem enn hva den gjennomsnittlige nordmann gjør overfor sine venner: En større undersøkelse har vist at flertallet av nordmenn er tilhengere av fortsatt innvandringsstopp (FAFO, 1990), mens en forskningsrapport om mobbing på arbeidsplassen (FAFO, 1987) viste at fremmedarbeidere fra ikke-europeiske områder var spesielt utsatt for mobbing. Det har definitivt ikke tjent debatten at motstanderne av ikke-norsk kultur nærmest har fått munnkurv, for om vi ønsker å skape større forståelse, må vi også forsøke å forstå dem vi regner som våre motstandere - enten det er tale om fundamentalistiske muslimer eller grinebitere som vil sende norsk-pakistanerne tilbake. "Rasistene" må møtes på sin hjemmebane om det skal være håp om å overvinne dem.

Spørsmålene som har å gjøre med innvandring fra fattige land besvares ikke ved at vi finner ut hvem som er "for" og hvem som er "mot" innvandring, eller ved å bruke ord som "rasisme" på besvergende måter. Ennå har saken viktige sider som overhodet ikke er blitt diskutert offentlig. Denne boken inneholder en del forslag om hva som bør diskuteres (foruten at den viser hvordan det kan gjøres), - og hva om vi for en gangs skyld forsøker å glemme spørsmålet om hvem som er onde og hvem som er gode?


Vitsen med denne boken

Med denne boken har jeg to hensikter. For det første er den et forsøk på å rydde opp i en forvirret og forvirrende samtidsdebatt om innvandring og kontakt mellom representanter for ulike kulturer. Dette skal jeg gjøre ved å presentere en del begreper, eksempler og tenkemåter fra sosialantropologi og beslektede disipliner, for at de skal kunne hjelpe oss å tenke på en mer presis måte om aktuelle politiske spørsmål.

Bokens andre hensikt er av moralsk-politisk art, og jeg går her inn for et syn som går ut på at innvandring er en logisk nødvendighet, en moralsk forpliktelse og et kulturelt gode, og at kulturelt mangfold ikke trenger å utgjøre noen trussel mot den norske egenart - ja, at det faktisk kan være med på å styrke det særnorske fordi vi oppdager hvem vi selv er gjennom kontraster. Dette argumentets moralske grunnlag er en viktig strømning i vår egen europeiske tradisjon, nemlig den humanistiske, som ikke nødvendigvis deles av alle innvandrerne jeg skriver om. Som svar på utfordringen fra kulturkonfliktene mellom innvandrere og nordmenn, foreslår jeg ghettoen som en praktisk løsning. En samfunnsmodell som aksepterer at grupper lever atskilt i ghettoer, tar hensyn til minoritetenes rett til å beholde sentrale aspekter ved sin kulturelle egenart. Kulturkontakt regner jeg for et gode, men den bør ikke tvinges på folk, enten de er født i Norge eller i Tyrkia - og dette kan vi unngå dersom vi slutter å tenke på ghettoer som noe ubetinget negativt. Her preges argumentasjonen naturlig nok av forfatterens egne moralske anliggender, men forhåpentligvis åpnes det likevel for dialog på tvers av våre politiske subkulturer. Det er mitt forsett å unngå autoritær moralisme, og til gjengjeld krever jeg åpenhet fra leserne.

Jeg skal beskrive fremmedhat og fremmedfrykt fra to ståsteder; fra innsiden, slik den flerkulturelle verden ser ut for dem som misliker den, og fra utsiden, gjennom en skisse av det historiske forløp som har skapt det nåværende flerkulturelle miljøet i Europas storbyer, og ved å se nærmere på hvordan kulturelle forskjeller kan føre til ulike typer av konflikter. Det er først og fremst dagens norske samfunn som skal oppta oss, og de eksotiske eksemplene - fra Toronto til Mauritius - er ment å kaste lys over den. Her er det ikke de små, ytterliggående fløygruppene av typen "Stopp innvandringen" og Folkeaksjonen mot innvandring (FMI) som har det største krav på interesse. Slike grupper er nemlig selv marginale, atypiske minoriteter. Atskillig mer interessant, og vanskeligere, er det å gå den gjengse norske tenkemåten - vanetenkningen - omkring fremmed kultur etter i sømmene. Her vil vi raskt oppdage at ukritisk vanetenkning ikke er noe særtrekk for kritikerne av innvandring.

Den franske antropologen Claude Lévi-Strauss har sagt at ethvert samfunn må finne sin egen likevekt mellom isolasjon og kontakt med andre samfunn for å kunne realisere sitt kreative potensiale. Dersom kontakten er for utstrakt, blir man oppslukt og forsvinner, - eller man mister i det minste kontroll og oversikt over sine egne kunnskaper og ferdigheter. Dersom isolasjonen er for sterk, stagnerer samfunnet; det blir gående på tomgang og forhindres fra å utvikle sitt iboende potensiale. Fra Lévi-Strauss' påstand kan vi trekke den slutning at man ikke uten videre kan hevde at kontakt mellom kulturelt ulike samfunn er enten av "det gode" eller av "det onde". En viktig politisk og forskningsmessig oppgave er det derfor å utforske konsekvensene av kulturkontakt i Norge i dag, for bedre å forstå hva problemene bunner i. Det er langt fra alle disse konfliktene som skyldes misforståelser eller dårlig krysskulturell forståelse; det kan også være tale om ulikheter i makt og faktiske kulturelle motsetninger, som det er langt vanskeligere å beherske og løse administrativt. Innsikten om at det faktisk kan finnes uforenlige aspekter ved ulike kulturelle væremåter, ligger under mye av den senere argumentasjonen, og den er avgjørende for det forslaget til løsning som skal presenteres.

Det som skal oppta meg er disse generelle spørsmålene:
· Hva betyr det når vi sier at det norske samfunn er blitt flerkulturelt?
· Hvorfor er etniske eller kulturelle konflikter så utbredte, globalt og lokalt sett?
· Hva må til for at vi skal kunne opprettholde et fungerende flerkulturelt samfunn i Norge?

Neste kapittel gjør kort rede for hvordan den multi-etniske situasjonen oppstod (og fortsetter å utvikle seg). Her skisseres hvordan og hvorfor etterkrigstiden har sett fremveksten av et verdenssamfunn som i visse henseender blir mer og mer flerkulturelt; det beskrives hvordan verden er skrumpet inn etter kolonitiden og hvilken betydning moderne kommunikasjonsmidler har hatt i å oppløse tidligere veldefinerte grenser mellom kulturelle tradisjoner. Deretter plasseres dagens etniske konflikter historisk gjennom en presentasjon av de vanlige europeiske måtene å tenke om fremmed kultur på.

I tredje kapittel diskuteres spørsmålet om hvorfor det er slik at forskjellige folkeslag ofte er fiendtlig innstilt til hverandre. Jeg skal her vise hvordan klisjémessige, stereotypiske, oppfatninger om innvandrere blir skapt; hvorfor de er gale, hvorfor de er nødvendige - og hvordan de kanskje likevel kan forandres.

I fjerde kapittel belyses det vanskelige ordet kultur, som er blitt et ord de fleste av oss bruker uten å tenke nærmere over hva det kan bety. I en viss forstand er det mulig å si at kultur både finnes og ikke finnes. På den ene side kan vår kulturelle bakgrunn langt på vei forklare hvorfor vi handler og tenker som vi gjør, men på den annen side er hvert individ unikt og handler fritt. Denne tvetydigheten i det menneskelige liv utforskes, og det skal argumenteres for at kulturelle forskjeller kan være grunnleggende og må tas på alvor i situasjoner hvor mennesker med forskjellig kulturbakgrunn møtes - selv om de også må regnes som ansvarlige mennesker.

Femte kapittel begynner med en beskrivelse av innvandrernes møte med Norge. Deretter skal jeg beskrive hvilke ulike typer av konflikter som kan oppstå, og i denne sammenhengen skilles det mellom grunne og dype kulturkonflikter. De grunne konfliktene kan løses i et felles språk, og det skyldes som regel misforståelser og maktforhold. De dype konfliktene er desto vanskeligere å håndtere.

I sjette kapittel går jeg nærmere inn i de moralske dilemmaene og konfliktene som kan oppstå i et flerkulturelt samfunn. Denne dype konfliktformen anses som den mest grunnleggende type kulturkonflikt, og fortjener derfor detaljert behandling. Den store moralske utfordringen er her å klare å gi avkall på bestemte, fasttømrede synspunkter for slik å kunne ta problemområdet alvorlig i hele sin fylde. Det vil vise seg at mangel på kulturell stabilitet, og en mer eller mindre selvbevisst jakt på kulturell identitet, både kan skape toleranse og fiendskap mellom nordmenn og innvandrere. Her presenteres den "postmoderne holdning" som en type liberalitet trukket ut i det absurde. En slik holdning avviser absolutte moralske begreper; alt betraktes som historisk og kulturelt betinget. Resultatet er en type nihilisme som mange tilhengere av innvandring er ofre for, ofte uten at de selv er klar over det. Som alternativ går jeg her inn for en moderat kulturimperialisme hvor det er mulig å gå inn for bestemte oppfatninger om hva som er riktig og galt.

I siste kapittel undersøkes hvilke praktiske muligheter vi har til å lykkes i å skape et fungerende flerkulturelt samfunn. På bakgrunn av diskusjonen i de foregående kapitlene skal jeg her foreslå noen pragmatiske retningslinjer for kulturkontakt som både garanterer minoritetskulturen sin overlevelse, og som representerer et konsekvent verdisyn. I første omgang må vi revurdere begrepene våre om hva det vil si å være norsk. Dersom det er umulig å være muslim eller neger og samtidig norsk, da er det flerkulturelle samfunn dømt til å mislykkes. Her skal jeg gå inn for å desentralisere moralen, og den praktiske løsningen er ghettobyen. Ordet "ghetto" kan nemlig ha en positivt ladet betydning, og dette akter jeg å vise.


Sosialantropologi og politikk

Som samfunnsviter må jeg forsvare min bruk av forskningsmateriale, ettersom det igjen er blitt vanlig å skille skarpt mellom vitenskap og politikk. Med andre ord er idealer om moralsk verdinøytralitet i forskningen igjen på moten, etter at den "kritiske" trenden fra 60- og 70-tallet ble borte da jappetiden nådde universitetene på midten av 80-tallet. Med visse forbehold slutter jeg meg til tanken om at forskning bør skilles fra politikk og moralisering så langt det lar seg gjøre. I denne boken blander jeg en populærvitenskapelig fremstilling med politiske utsagn som ikke nødvendigvis følger logisk fra de samfunnsvitenskapelige innsiktene som presenteres. Derfor er det kanskje tryggest å lese boken som et politisk partsinnlegg, selv om den i stor grad henter sitt stoff fra sosiologiske og antropologiske forskningsresultater.

Til tross for dette forbeholdet er det min overbevisning at også sosialantropologien i seg selv, som "ren vitenskap", er velegnet til å skape moralsk forståelse og sosiale fellesskap på tvers av kulturelle grenser. I et intervju spurte jeg en av fagets nestorer, professor Fredrik Barth, hva som var det viktigste vårt fag hadde å lære bort. Under "studentopprøret" rundt 1970 og senere hadde Barth profilert seg som kritiker av den utbredte forestillingen om at samfunnsvitenskapene hadde en "progressiv samfunnsfunksjon" eller iboende "frigjørende" egenskaper. Han insisterte på at vitenskapelig kunnskap om kulturell variasjon hadde en egenverdi som ikke kunne reduseres til politikk. Til mitt spørsmål svarte professor Barth imidlertid at det viktigste vi som mennesker kan lære av sosialantropologien, er at ingenting ved vårt levesett og våre ideologier er "naturgitt" eller eviggyldig. -Kunnskap om andre kulturer viser oss at alt kunne ha vært svært annerledes, og at vår måte å organisere våre liv på bare er én av mange mulige samfunnsformer, sa Barth.

I dag trenger vi ikke å reise til Melanesia eller Afrika for å bli konfrontert med fremmed kultur. Det eksotiske er midt blant oss, i form av fremmede matskikker, språk og klesdrakter, - og på en mer fundamental måte i form av mangeartede sedvaner, slektskapssystemer og måter å tenke om verden på. Denne nye flerkulturelle situasjonen er en spennende utfordring, ikke bare for forskere, men for oss alle som mennesker. Kulturelle forskjeller og kulturkonflikter kan riktignok studeres antropologisk, men de må løses sosialt og politisk, og det er slett ikke sikkert at en antropologs vurdering av et konkret problem er bedre enn en legmanns. For fagkunnskapen gjør ikke antropologene til moralske spesialister, skjønt den forhåpentligvis gjør oss i stand til å stille visse typer av spørsmål på mer presise måter enn det som er vanlig. Dette håper jeg at denne boken kan være med på å vise.






Nexus