This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 


3. "Rasister" versus "fanatiske muslimer"

Tilbake til innholdsfortegnelsen


Spørsmålet om hvordan og hvorfor det er så vanlig å skille mellom kategorier av mennesker på bakgrunn av kulturelle forskjeller, tas opp. Forholdet mellom hudfarge, "rase" og kultur tas opp, og det advares mot å sette likhetstegn mellom xenofobi -- frykten for det fremmede -- med rasisme. En grunntanke er at nordmenn ikke er rasister, men at de ofte har misvisende oppfatninger om fremmede folk, som kan tolkes som rasisme.


Når jeg hører ordet "innvandrer", ser jeg umiddelbart for mitt indre øye en pakistansk mann rundt førti med bart og mørke klær av tvilsomt snitt og billig kvalitet, muligens i ferd med å gjøre en jobb bak rattet eller foran oppvaskbenken. Når vi snakker om "innvandrere" eller "fremmedarbeidere" i dagligtalen, tenker vi alltid på innvandrere fra ikke-europeiske land, eller til nød syd- og sydøst-européere. Skulle vi f.eks. omtale den kanadiske treneren av det norske ishockeylandslaget som innvandrer eller gjestearbeider, ville det bli oppfattet som en ironisk kommentar, og selv om finner og dansker rent faktisk utgjør de største gruppene av innvandrere i dette landet, ville det neppe falle oss inn å omtale dem som fremmedarbeidere.

En slik måte å klassifisere fremmede folk på blir ofte feilaktig oppfattet som rasistisk. Dypest sett handler denne klassifikasjonen om opplevelse av kulturell avstand, ikke om "raseforskjeller". For erfaringen kan fortelle oss at det ofte er et systematisk sammenfall mellom utseende og kultur, og det er praktisk og nyttig å kunne gå ut fra at man vet hvem man har med å gjøre ved å kaste et raskt blikk på utseendet deres; så slipper man å bli grundig kjent med alle og enhver for å finne ut hva slags folk de etter all sannsynlighet er. Erfaringen kan blant annet fortelle oss at det er større sannsynlighet for at en svart eller brun person er kulturelt ulik oss selv enn en lyshudet person. Denne kunnskapen har vi på omtrent samme måte som vi mener å vite at en ung mann med blå hanekam og slitt skinnjakke er kritisk til regjeringen, og at han kanskje bor i et okkupert hus.


Hvorfor nordmenn ikke er rasister

Det er ikke flisespikkeri å insistere på å skille mellom rasisme, vanlige sosiale klassifikasjoner og xenofobi (frykten for det fremmede). Vanlige sosiale klassifikasjoner går ut på at man går ut fra at en person med et bestemt utseende har bestemte egenskaper. Våre velinformerte gjetninger viser seg ofte å være gale, men vi forlater ikke av den grunn selve måten å klassifisere på: de og de menneskene fremstår som unntakene som bekrefter regelen. Menn med dyre dresser og gullklokke anses som velstående; unge, kraftig sminkede kvinner i overdrevent utfordrende klær av visse slag regnes som mulige prostituerte; skjeggete typer i islendere og frynsete skjerf antas å være motstandere av atomvåpen, -- og brune menn med bart og slett mørkt hår anses for å være muslimer av asiatisk opprinnelse inntil noe annet er bevist.

 

Et kronisk problem, både når det gjelder forholdet til innvandrere og andre mennesker, er at klassifikasjonene våre aldri synes å bli detaljerte nok. Man hører stadig klager over "å bli satt i bås". Ingen ønsker å være en sjablong, alle ønsker å være et unikt individ. Det er imidlertid umulig for et menneske å orientere seg i en verden hvor han ikke kan ta noe for gitt i sin omgang med andre, hvor hvert individ har krav på å bli betraktet som unikt i ethvert henseende. Vi foregriper alltid helheter når vi ser deler: ser vi en tretopp, regner vi med at det befinner seg en stamme under toppen selv om vi ikke ser den; og ser vi en mørkhudet person, regner vi med at han er kulturelt forskjellig fra oss selv. Det er derfor naturlig at man blir forbauset hvis man støter på en person som ser ut som en kineser, og som idet han åpner munnen avslører seg som sunnmøring -- jeg kjente en sånn type på mitt gymnas, som stadig skapte forvirring i sitt nærmiljø etter at familien hadde flyttet til Østlandet.

En xenofob person frykter det som er kulturelt fremmedartet, mens en rasist tror at de biologiske "rasene" har visse medfødte egenskaper. Forskjellen kan være avgjørende. De fleste nordmenn er trolig xenofobe uten å være rasister. En velutdannet, beslipset senegaleser eller ivorianer som oppfører seg dannet og siterer Voltaire på fransk (det finnes faktisk noen av dem i dette landet!), vil uten videre bli behandlet som en likeverdig av nordmenn så snart han rekker å presentere seg, han være seg så svart han bare vil. Mørk hudfarve er ikke i seg selv diskvalifiserende for en søknad om å bli tatt opp i menneskeheten. Derimot blir hudfarven gjerne forbundet med noe vagt negativt i gjengse sosiale klassifikasjoner, omtrent på samme måte som besteborgere forbinder noe vagt negativt med pønkeres utseende. Det den typiske nordmann misliker, er altså noe annet enn "rasen" (utseendet). Snarere frykter og misliker han den fremmede kulturen som utseendet antas å være en symbolsk bærer for. Dersom "rasisme" nå skal være de Godes generelle fordømmende beskrivelse av de Onde i samfunnsdebatten, slik vi har sett tendenser til det i noen år, da vil ordet raskt rammes av samme skjebne som et ord som "fascisme" på venstre fløy i norsk samfunnsliv: betydningen blir så utvannet at ordet ikke lenger vil være tilgjengelig når vi virkelig trenger det!
Å stemple all frykt og skepsis overfor andre kulturer som "rasistisk" er en temmelig sikker strategi for å skape et rasistisk folk. Skepsisen overfor det kulturelt fremmedartede er nemlig allmennmenneskelig, og den kan tolkes som et sunnhetstegn, et bevis på at man har en verdensanskuelse og en kulturell identitet i behold. Det er respektløsheten og den uvitende likegyldigheten som er uakseptabel.

Den sydafrikanske apartheid, forøvrig en ideologi på rask vei mot historiens skraphaug, kan illustrere forskjellen mellom xenofobi og rasisme. Ifølge apartheid er det et 1:1-forhold mellom rase og kultur. Det finnes tre hovedkategorier av mennesker i det apartheidske univers: De hvite siviliserte, de indiske og farvede halvsiviliserte, og de svarte barbariske. Ifølge apartheid er det ønskelig at de tre kategoriene av mennesker har minst mulig med hverandre å gjøre, ettersom medfødte forskjeller uvegerlig gjør dem kulturelt ulike. Der hudfarve kan være en symbolsk bærer av kulturelle betydninger i de fleste samfunn -- slik klesdrakt og hårfrisyre kan være det -- er hudfarven i Syd-Afrika blitt uløselig og imperativt knyttet til kulturell identitet; det blir som om man her i landet skulle hevde at enkelte mennesker er født maoister, pønkere eller børsmeglere, omtrent slik man under l'ancien régime i det førrevolusjonære Frankrike mente at enkelte mennesker var født til å herske fordi de var av adelsslekt. Når det kommer til stykket, tenker vi ikke slik i Norge. Våre sjablongmessige oppfatninger av folk som åpenbart er innvandrere, er først og fremst et slags stenografisk hjelpemiddel for å gjøre verden litt ryddigere enn den ellers ville ha vært.

Det sikreste tegnet på at nordmenn flest ikke er rasister i ordets egentlige forstand, er at de fleste "kjenner" en eller annen "svarting" som er "ok" (selv om "de fleste er sleipe svin osv."); med andre ord er ikke "svartingenes" angivelige betenkelige egenskaper noe de antas å ha gjennom genetisk arv. Mange utenlandske besøkende har stusset over den svenske "rasismen" overfor finske fremmedarbeidere i Stockholm -- for mange av finnene er da vitterlig like blonde og blåøyde som svenskene? Tilsvarende var østlandsk "rasisme" overfor nordlendinger svært utbredt for bare en mannsalder siden; nordlandske studenter hadde blant annet vanskeligheter med å få hybel på det private marked, og Nordlandshjemmet på Tåsen i Oslo ble bygget av denne grunn. Ingen av disse tilfellene av diskriminering kan sies å skyldes egentlig rasisme, ettersom det ikke er synlige biologiske forskjeller mellom den diskriminerende og den diskriminerte.



Nordmenns og andres overforenklende klassifikasjoner

Når dette er sagt, må jeg tilføye at de dagligdagse klassifikasjonene vi bruker for å forholde oss til fremmede folk sjelden stemmer med terrenget "der ute"; de er sjablongmessige og overforenklende, og de grupperer sammen mennesker -- f.eks. chilenere og pakistanere -- som har lite felles ut over det at de er noe annet enn nordmenn. La oss derfor betrakte noen slike klisjémessige standardoppfatninger med et kritisk blikk. Stereotypier kan være nødvendige når vi skal leve våre liv og orientere oss i verden, men vi kan korrigere innholdet i disse stereotypiene ved å skaffe oss bedre kunnskap om verdens faktiske mangfoldighet.

Karakteristisk for nordmenns stereotypier -- forenklende standardoppfatninger -- om fremmede folk, er at vi langt på vei har en felles stereotyp om svært ulike folk. Dette gjelder ikke utelukkende for nordmenn; vi er vel verken verre eller bedre enn andre folk i så måte. De fleste indere og afrikanere skiller ikke mellom forskjellige slag av hvite mennesker; i en indisk sammenheng er vår viktigste egenskap at vi er hvite -- at vi tilfeldigvis er nordamerikanere, tyskere eller australiere i tillegg, har mindre betydning. Når det gjelder nordmenns oppfatninger av fremmedarbeidere eller innvandrere, blir mennesker fra fem verdensdeler, med tilhørighet i alle fem verdensreligioner -- fra peruvianske katolikker til vietnamesiske buddhister -- subsummert under sekkebetegnelsen "innvandrere". I utgangspunktet synes det å bety lite for oss om vi har å gjøre med en universitetspedagog fra Lagos som snakker flytende engelsk foruten arabisk og det gamle kulturspråket yoruba, eller en ikke lesekyndig bondegutt fra det nordlige Pakistan. De fleste nordmenn har knapt oppdaget at det finnes slike forskjeller mellom arbeidsmigranter og asylsøkere selv om disse menneskene befinner seg i svært ulike livssituasjoner; de klarer såvidt å se forskjell på en afrikaner og en asiat, og er i alle fall ikke i stand til å skille meningsfylt mellom en inder og en chilener. Skjemaet nedenfor er et forsøk på å fremstille en gjengs norsk måte å inndele mennesker som befinner seg i Norge på. En slik taksonomi, eller klassifikasjonsskjema, viser at de oppfatningene vi har om fremmede folk først og fremst bygger på subjektiv erfaring og intuisjon, og ikke så mye på saklig informasjon.


En norsk sosial taksonomi*

 Nordmenn  Det normale; den naturlige målestokk for alle andre
 Andre skandinaver  Omtrent som oss
 Finner  Snakker svensk, men er fæle til å slåss
 Engelskmenn
Nordamerikanere
Australiere
 Siviliserte, velkledde mennesker fra rike land
 Tyskere  Tilhører vår kulturkrets, men er tykke og kanskje nazi
 Franskmenn   Lukter hvitløk, men har gode manerer og god smak
 Østeuropeere  Ikke helt som oss, men europeere
 Innvandrere  Ser forskjellige ut, og oppfører seg merkelig. Ikke kristne; ikke til å stole på


* Et skjema over hvilke hovedtyper av mennesker som finnes i Norge ifølge norske oppfatninger

I en norsk kulturell sammenheng kan det være relevante forskjeller mellom tyskere og engelskmenn, men ikke mellom zambiere og ghanesere. Mennesker som ser ut til å stå oss fjernt kulturelt sett, fremstår først og fremst som ikke-norske; deres viktigste sosiale status er at de er innvandrere. Og innvandrere antas å ha en rekke felles egenskaper -- det er i en slik sammenheng det blir meningsfylt å snakke om innvandrerkriminalitet slik massemediene har gjort det en periode; i et slikt kulturelt univers kan det endog synes fornuftig å snakke om innvandrerkultur. Nå kan man selvsagt spørre seg hvordan en "innvandrerkultur" ser ut. Tja, kanskje tager man en dash tyrkiske tepper, tilsetter noe indisk curry og et par turbaner fra Punjab, noen pakistanske silkeslør og litt kinesisk kokekunst, en vietnamesisk stråhatt av den flate typen som brukes på rismarkene, et sett vestafrikanske trommer og en anelse sydamerikansk bart og poncho. Voilà! Dermed har man en innvandrerkultur, verre er det ikke!

En utenlandsk innbygger i Norge gjøres til innvandrer fra det øyeblikk han treffer en nordmann som oppfører seg slik at han blir definert som innvandrer. Før dette har skjedd, er han rett og slett for eksempel maskiningeniør, katolikk, vietnameser eller familiefar. På denne måten er det nordmenn som har bestemt at tyrkere og gambiere har noe felles; vi har hatt anledning til -- makt til -- å gjøre dem til innvandrere. Den pakistanske drosjesjåføren som har bodd i Norge i tyve år og har en nedbetalt leilighet på Lambertseter, blir definert som samme type person som den eritreiske psykologen som kom i forrige uke og er innlosjert på et høyfjellshotell flerfoldige mil fra nærmeste bokhandel. Vi har klebet en merkelapp på dem som sitter så lenge de befinner seg i dette landet. Deres innvandreridentitet er blitt en imperativ status; en sosial rolle de er bundet til enten de vil det eller ei, og én som ligger under og er med på å gi innhold til alle de andre statusene de kan tilegne seg i forhold til nordmenn og det norske samfunn. En butikkinnehaver er ikke blott og bart en butikkinnehaver; han er en pakistansk butikkinnehaver, en bestemt idrettsmann kan omtales som den mørkhudede fotballspilleren...osv. På den måten gis disse distinksjonene mellom oss og de andre gang på gang mening, selv om de dypest sett ikke nødvendigvis handler om "objektive kulturelle forskjeller", men kanskje om et behov for orden som uttrykker seg ved at man deler verdens folk inn i typer av mennesker.

Slike trege klassifikasjonssystemer har makt, og de kan skape avmakt. De får flere slags konsekvenser i det daglige liv, foruten å gi en del mennesker en identitet som gjør det umulig for dem eller deres barn å bli helt norske -- om de skulle ønske det. Disse taksonomiene medfører da også at en rekke mennesker blir tilskrevet kulturelle egenskaper som de klarer seg utmerket foruten. Dette skyldes både at nordmenn ikke skiller mellom ulike innvandrerkulturer og at de kan ha feilaktige forestillinger om dem. Ettersom en tro på ens egen kulturs overlegenhet vanligvis ligger under enhver sosial taksonomi, medfører disse kategoriseringene også diskriminering som kan synes å skyldes hudfarve, men som dypest sett skyldes antagelsen om at kulturer er forskjellige og at min er den beste uansett hva det gjelder.


Norske holdninger til "innvandrere": Degosropere og misjonærer

Under nordmenns relasjoner til innvandrere ligger blant annet generelle, utbredte synspunkter som disse: --Innvandrerne er dårlige til å oppdra barn, de er trege til å lære seg norsk, de forstår ikke betydningen av arbeidsdisiplin, de går gjerne på trygd dersom de kan; mange av dem er innblandet i lyssky forretningsvirksomhet eller annen kriminalitet, og de betaler mindre skatt enn nordmenn. Det er naturligvis ikke slik at alle nordmenn har alle disse oppfatningene, men denne typen synspunkter eller underliggende holdninger er tilstrekkelig vanlige til at de må tilbakevises hver gang man skal ytre seg offentlig om innvandring, og den innvandrervennlige pressen gjør ukentlige krumspring for å distansere seg uttrykkelig fra disse perspektivene.

Oppfatninger av denne typen kan vi godt kalle kunnskap, dersom vi kan være enige om at kunnskap er de oppfatningene om verden som folk er noenlunde sikre på. (I middelalderen var det mulig å kunne mye om demonenes egenskaper; i dag tror vi ikke at demoner engang finnes. Kunnskap forandrer seg.) I tillegg til kunnskapen som brukes til å klassifisere innvandrere som ulike fra nordmenn -- som kan være riktig eller gal i forhold til statistiske tall -- har de fleste av oss en del moralske vurderinger av den flerkulturelle situasjonen. Disse utilslørte moralske holdningene bygger selektivt på de rene klassifikasjonene: man trekker ut og vektlegger de typene kunnskap som støtter ens egne synspunkter. Sosialantropologen Reidar Grønhaug foreslo midt på 70-tallet en typologi over tre mulige norske holdninger til innvandrere. Dels bygger de på ulike tolkninger -- ulike moralske vurderinger -- av den samme (mangelfulle) kunnskapen om innvandrernes særpreg. Jeg skal gjengi, og supplere, Grønhaugs typologi.

For det første har vi degosroperen. Stutum er en prototypisk representant for denne holdningen. Ifølge Stutum og hans åndsfrender er det sant og relevant at innvandrerne lukter og kler seg rart; de spiser merkelig mat og rotter seg sammen i suspekte konspirasjoner mot de sunne norske verdier. Ut av innvandrerkvinnene tyter det dusinvis av skitne, uhøflige og tyvaktige barn; innvandrerne er analfabeter og hedenske skurker, og det myldrer av dem. I fylla og i andre løsslupne situasjoner vil degosroperen sjikanere innvandrerne, og helst ønsker han dem dit pepper'n gror (for det er jo der de kommer fra, ikke sant?). I dagens norske samfunn vil degosroperen trolig gå inn for en segregeringspolitikk, der nordmenn og innvandrere har minst mulig med hverandre å gjøre, og der statens politikk ikke tar hensyn til kulturelle forskjeller f.eks. i religionsundervisningen på skolen.

Den andre hovedtypen har Grønhaug kalt den tolerante undertrykker; vi kan kalle henne misjonæren ettersom denne yrkesgruppen har programfestet en slik holdning. Denne kategorien av nordmenn, som de fleste av oss tilhører i en rekke situasjoner, behandler innvandrerne ovenfra og ned. De har sympati for innvandrerne og synes synd på dem. Innvandrerne er svake, og vi må hjelpe dem. De mangler ressurser som er nødvendige og som vi er heldige nok til å besitte. Heller ikke misjonæren er i stand til å anerkjenne fremmede kulturer som likeverdige med den norske, og vil gang på gang oppleve innvandrerne som en slags ufullkomne nordmenn. Den statlige Fargerikt-fellesskap-ideologien og "våre nye landsmenn"-retorikken hører klart hjemme her, ettersom den insinuerer at mennesker dypest sett er like; det gjelder bare å lokke frem de latente sosialdemokratiske holdningene hos innvandrerne. Misjonæren vil gå inn for assimilering i innvandringspolitikken: hun vil gjerne gi våre nye landsmenn det beste hun vet om, nemlig en sjanse til å bli nøyaktig slik hun er selv.

Den tredje hovedtypen i Grønhaugs skjema er nordmannen som går inn for likeverdig dialog med representantene for fremmede kulturer. Tankegangen er her, som hos degosroperen, at de andre ikke er helt som oss. Imidlertid åpner dialog-modellen for muligheten av at man kan ha noe å lære av hverandre; at man kan bli uenig og ha konflikter der det stilles krav til begge parter om at de skal lytte. Denne varianten, hvor verken statens politikk eller ens egen livsverden settes som målestokk for alt som er sant, skjønt og godt i verden, er nok sjelden. Den krever et blikk for gråsoner, og den krever at man er villig til å ta det fremmede på alvor. Representanter for denne holdningen, som har vært mer markante i samespørsmålet enn i innvandringsdebatten, vil gå inn for en variant av integrasjon i spørsmålet om det flerkulturelle Norge. Dette vil innebære at retten til å være kulturelt annerledes bekreftes gjennom lovverket og gjennom offentlig praksis. I den grad det gis morsmålsundervisning i ikke-norske språk i norske skoler, føres en integrasjonsvennlig politikk på dette området, som imidlertid også er forenlig med et ideal om segregering. For dersom vi skal anerkjenne andre folks rett til å være kulturelt forskjellige, må de også kunne gis et eget rom der de kan leve ut denne kulturelle forskjelligheten på sine egne premisser. Et slikt rom kan være en bydel, med andre ord et etnisk segregert område -- en ghetto.

 

Nordmenn -- æreløse hunder?

Innvandreres holdninger til nordmenn kan naturligvis være like overforenklende, sårende og misvisende som våre oppfatninger av dem. Mange gode sosialister og humanister er blitt fryktelig skuffet når de har blitt tvunget til å erkjenne at det finnes innvandrere som forakter nordmenn, som betrakter parlamentarismen som et veikt politisk system og norske kvinner som æreløse. Ettersom innvandrerne utgjør en sammensatt gruppe er det vanskelig å si noe bestemt om deres perspektiver på nordmenn, men en del karakteristikker går igjen hos folk fra Afrika, Asia og Latin-Amerika når de våger seg på å snakke åpenhjertig. Nordmenn oppleves som kalde og upersonlige, som lite hjelpsomme, de oppfattes som ærlige, men svært formelle og byråkratiske, og en del innvandrere, kanskje særlig fra muslimske land, opplever nordmenn som materialistiske og irreligiøse. Den argentinske antropologen Eduardo Archetti, som har bodd i Norge i tilsammen over femten år, har skrevet at nordmenn har en ekstrem frykt for å knytte seg til mennesker på en uformell og vag måte som kunne tenkes å innebære senere forpliktelser -- vi har vanskelig for å motta gaver, og er livredde for å havne i takknemlighetsgjeld. Dersom man kjøper kaffe til noen i universitetskantina, sier professor Archetti, så sitter de klare med femkroningen idet man kommer med kaffekoppen! Jeg tror denne kløktige observasjonen kan gi en nøkkel til å forstå mange av de dype konfliktene som oppstår mellom nordmenn og ikke-europeiske innvandrere.

Poenget er i denne omgang at også innvandrere har bestemte, relativt faste standardoppfatninger om nordmenn og norsk kultur, og at de lett kan komme til å beskrive oss på overforenklende, klisjémessige måter vi ville protestere mot. Innvandrerne er nemlig ikke nødvendigvis moralsk bedre eller mer intelligente enn oss selv. Det ser vi også mange eksempler på i landene de kommer fra. På en av Mauritius' mindre anstendige kinoer viste de for en tid siden filmen Six suédoises en Grèce(Seks svenske piker i Hellas). Jeg så den ikke, men både tittelen og plakaten (smekre nakne kropper med blonde hoder) antyder at også andre folk opererer med stereotypier som gir et bilde av en verden som er enkel på en måte som virker attraktiv. I valget mellom ulike alternativer velger vi det alternativet vi liker best; det er på en slik bakgrunn vi velger ut den kunnskapen om verden vi bruker i praksis. Stereotypen om svenske piker som skjønne, skamløse nymfomaner er attraktiv for unge mauritiske menn, omtrent slik stereotypen om innvandrerne som dumme og skitne undermennesker er attraktiv for en norsk skoletaper. I forrige kapittel nevnte jeg europeernes langvarige fantasi om at "primitive folk" stort sett er kannibaler eller i det minste potensielle kannibaler. Vel -- lignende oppfatninger er også høyst vanlige hos stammefolk og har kanskje alltid vært det. Knapt noen folkegruppe i verden vil uten videre innrømme at de selv er kannibaler, men mange -- fra Afrika til Amazonia til Ny-Guinea -- kan med glede gjøre oppmerksom på at nabostammen er skumle kannibaler. Dessuten ser alle blekansikter som kjent like ut. Da jeg kom inn i en liten kafé langt på landet på Madagaskar for en tid siden, ble jeg møtt med granskende blikk av de tre-fire gjestene; til slutt spurte innehaveren om jeg ikke hadde vært der før -- for omtrent et år siden? Det viste seg etter hvert at en annen europeer hadde vært der; han var imidlertid over tyve år eldre enn meg, og dessuten tysk.


Klasse, kjønn og etnisitet: vitsen med å klassifisere andre

Det ville være det letteste i verden å innta en skolemesteraktig holdning og belære om de innbyrdes forskjellene blant innvandrere. Man kunne gjøre et poeng av å sette opp -- som kontraster -- den tyrkiske tyveåringen som jobber svart i gatekjøkkenet med den iranske førtiåringen som driver et teppeimperium; man kunne sammenligne den pakistanske kvinnen som etter tyve år i Norge ikke snakker et ord norsk eller engelsk med bolivianeren som jobber som dataingeniør og tjener en halv million; man kunne sette opp de respektive livssituasjonene til en ghanesisk student og en filippinsk postordrebrud som kontraster, man kunne peke på at stortingspresident Benkow rent faktisk er innvandrer, og så videre. Det får være det samme. Som mennesker har vi nemlig bruk for forenklende stereotypier. Ellers blir verden et uorganisert virvar av flertydigheter, uklare betydninger og i siste instans det rene kaos. Dersom alt vi støter på er unntak, mister vi de standardene vi trenger for å kunne definere dem som unntak. Selv om trær er forskjellige, er det greit å ha et fellesbegrep som omfatter alle trær.

Når vi skal skille mellom mennesker, har vi riktignok flere alternative skjemaer for å få verden til å fremtre som ordnet. Noen mener at klasseforskjeller forklarer og beskriver forskjeller mellom mennesker best; andre mener at det fundamentalt sett finnes to typer av mennesker i verden, nemlig kvinner og andre slags mennesker. Det er også svært vanlig å skille mellom typer av mennesker på bakgrunn av språk og utseende, og dersom man kan gjøre forskjellene ekstra tydelige, f.eks. ved å "observere" at negeren har rytmen i blodet, så fremstår verden deretter som et mer velordnet og fornuftig sted enn den hadde gjort om vi ikke hadde "visst" dette om forskjellene mellom folk. Det er ikke alltid den saklige, veldokumenterte informasjonen som sitter best. Mye av vår klassifikasjonsvirksomhet bygger på ønsketenkning. Når man støter på folk som holder andre guder enn en selv, gjør det dessuten godt å vite at ens egen gud tross alt er den beste og mektigste.

På den multi-etniske øya Mauritius har jeg undersøkt hvordan slike sosiale taksonomier (klassifikasjonssystemer) utvikles i praksis, og hvorfor de er nyttige -- ja, faktisk helt nødvendige. Det kan i en viss, analytisk forstand være riktig å si at det finnes ca. tyve distinkte etniske grupper på Mauritius, som har en samlet befolkning på en drøy million. De fem hovedgruppene omtales vanligvis som hvite, kinesere, kreoler, hinduer og muslimer. Legg merke til at dette kulturelle systemet ikke bygger på et konsekvent sett av kriterier: det er verken rase, religion eller geografisk opprinnelse som skaper skillene mellom gruppene; det er forskjellige særtrekk som anses som avgjørende for de forskjellige gruppene -- vi snakker med andre ord ikke nødvendigvis om "objektive forskjeller", men om intersubjektive forskjeller -- forskjeller som er viktige fordi folk flest har bestemt seg for, og er enige om, at de er viktige. Alle mauritiere er nemlig fortrolige med disse kategoriene, og enten de liker det eller ei, vet de hvilken kulturell betydning de har og må hele livet forholde seg til dem, omtrent slik norske ateister er dømt til å forholde seg til kirken hele livet. Kineserne på Mauritius er kjent for å være flinke med handel, muslimene anses for å være "fanatiske", hinduene "tenker bare på familien" osv. Imidlertid inntreffer en mer finmasket klassifikasjon hos ens nærmeste. Mens kineserne knapt har noe begrep om ulike kategorier av kreoler, har kreolene selv en rekke kriterier for å skille brune fra svarte, folk fra øya Rodrigues fra "ekte mauritiere", landsens kreoler fra bykreoler osv. Mens de fleste kreoler ikke vet forskjellen på et hindunavn og et muslimsk navn, er distinksjonene blant mauritierne av indisk avstamning mange og viktige; de dreier seg om blant annet kaste, geografisk opprinnelse og religion, og slike forskjeller er avgjørende blant annet når det gjelder hvem man kan gifte seg med. Det er ikke nødvendigvis noe poeng om innholdet i klassifikasjonene "stemmer overens med fakta". Uansett inneholder de vurderinger som blir sosialt relevante, all den tid mennesker handler og tenker som om de var sanne. Det er ikke nødvendigvis interessant hvorvidt hinduene (kreolene, nordmennene...) har rett i at kreolene (hinduene, innvandrerne...) er late (gjerrige, skitne...). Slike kategoriseringer får betydning blott og bart ved at de er utbredt og dermed setter praktiske grenser for kontakt.

I en berømt artikkel om etnisitet i Thailand, bemerket den amerikanske antropologen Michael Moerman på sekstitallet at mange thailandske etniske grupper nevnte kulturtrekk som de rent faktisk hadde felles med andre grupper, som karakteristiske for seg selv. Det blir som om vi sier at sursild er typisk norsk, selv om det skulle vise seg at de lager sursild etter nøyaktig samme oppskrift på Island, i Danmark, Sverige og Nederland. Dersom vi selv er overbevist om at sursilda skiller oss fra andre folk, så gjør den nettopp det, ved å gi oss en nasjonal identitet som sursildproduserende mennesker, så lenge vi har denne overbevisningen. Derfor er det ikke alltid relevant å skille mellom "objektive" og "subjektive", eller "ekte" og "falske" kulturelle forskjeller.

Vi må ta våre egne og andres sosiale klassifikasjoner på alvor, og det er ikke tilstrekkelig å påvise statistisk at innvandrere rent faktisk betaler like mye skatt som nordmenn, dersom vi vil overbevise våre gamle landsmenn om at det flerkulturelle samfunn er en glimrende idé. Visse typer av kunnskap lar seg ikke påvirke av fakta, så å si -- og dette skal vi være oppmerksomme på dersom vi ønsker å pleie det flerkulturelt Norge. En del av oss er så vant til å ta avstand fra etnosentriske holdninger -- synet om at ens egen kultur er den beste, og tendensen til å bruke sin egen kultur som målestokk når man skal vurdere andre -- at vi glemmer at en viss etnosentrisme er dypt forankret hos alle mennesker, også hos oss selv, og at den derfor må tas alvorlig -- ikke minst i analyser av fremmedfiendtlighet. Etnosentrismens motstykke, kulturrelativismen, er dessuten absurd som moralsk ideal, selv om den er nyttig som metodisk hjelpemiddel i forskning.


I dette kapittelet har jeg gjort rede for hvorfor det er forståelig, og nødvendig, at mennesker skaper og vedlikeholder begreper om kulturelle forskjeller mellom sin egen gruppe og andre grupper. I neste kapittel tar jeg opp begrepene om kultur og kulturforskjell, som det er nødvendig å ha tenkt gjennom før man forsøker å forstå samhandlingen mellom innvandrere og nordmenn.






Nexus