This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 


4. Finnes kulturer?

Tilbake til innholdsfortegnelsen


Etter en innledende vurdering av det rådende debattklimaet omkring innvandringsspørsmål, behandles det vanskelige ordet "kultur". En vanlig måte å tenke om kultur eller "kulturer" på, kritiseres for å være overforenklende og misvisende. Forskjellige typer av kulturelle forskjeller presenteres. Det presiseres at mennesker med forskjellig bakgrunn er kulturelt forskjellige, og at det må tas hensyn til dette i praktisk politikk i et flerkulturelt samfunn. Det antydes også hvorfor noen slike forskjeller er harmløse mens andre er potensielt konfliktskapende.


Det finnes tre standardmåter å fremstille kulturkontakt på i den norske offentlighet. For det første kan den presenteres som et uendelig problemsyndrom, der den naturlige slutningen hos leseren er at det beste nok ville være om folk med forskjellige kulturbakgrunn holdt seg hver for seg; "like barn leker best". Dette er det vanligste. Når en politiker eller journalist skal uttale seg om innvandrere fra ikke-europeiske områder, er fokusen ofte sosialpornografisk. Det er lett å få inntrykk av at alle innvandrerne er pakistanske tibarnsfamilier som leier trekkfylte ettromsleiligheter til overpris av sleske hushaier; mannen i huset står i gatekjøkken for tyve kroner timen mens den skamslåtte kona sitter i husarrest; de trues hver måned på livet av naboungdommene som maler rasistiske slagord på husveggen og ringer inn hån og aggresjon annenhver natt, men de har ikke gått til politiet fordi de ikke kjenner sine juridiske rettigheter, og uansett snakker de ikke et ord norsk... Innvandrere kan også fremstilles kategorisk som labile voldsmenn, trygdemisbrukere eller kyniske narkotikasmuglere uten den minste respekt eller forståelse for den norske kultur og lovverk.
Sosialpornografi og stigmatisering av denne typen er sann og mytedannende på samme tid. Atypiske enkelttilfeller blir fremstilt som om de var representative. Motvekten representeres av dem som presenterer den flerkulturelle situasjonen som en sann velsignelse, der "vi" synes å ha uendelig meget å lære av "dem", som er varme, kjærlige og gode mennesker som lever hederlige, beskjedne liv preget av hardt arbeid og omsorg for familien og, ikke minst, for sine gamle. Her går trenden i retning av rørende solskinnshistorier; innenfor denne genren treffer vi blant annet fornøyde indiske familier på beste vestkant, afrikanere i skigensere som elsker Hardangervidda i påsken og chilenske menn som har funnet kjærligheten på Majorstuen.

Denne måten å skape virkelighet på gjør det vanskelig å diskutere gråsonene, selv om det er dem det er flest av. For å slippe å stille spørsmål ved de greie moralske sjablongene pressen opererer ut fra, unngår man å presentere problemer fra flere sider; man dropper nyansene og de fleste fakta.

Den tredje varianten -- og dette er den statlige propagandaen -- presenterer det flerkulturelle Norge som et fargerikt fellesskap, der "våre nye landsmenn" alle som en er på god vei til å bli gode sosialdemokrater. Dersom asylsøkerne er "kravstore" i forhold til sosialvesenet, skyldes det bare at de ikke har lært å elske staten ennå. Dette perspektivet omtalte Andreas Hompland en gang som Per Asplin-ideologien ("Meget er forskjellig/Men inni er vi like"), nettopp fordi den later som om kulturelle forskjeller ikke finnes. Mens staten sprer sine glade, Benetton-inspirerte budskap, synker boligprisene i kvartaler hvor innvandrernes boligselskap SIFBO får eierinteresser.

 

Alle disse måtene å presentere flerkulturelle kontekster på er misvisende; alle tar sikte på å bevise et moralsk poeng heller enn å utforske den sosiale virkelighet, og bare den innvandringsfiendtlige holdningen synes å være inneforstått med at kulturelle forskjeller kan være avgjørende når vi får problemer med å fungere sammen. Det eneste politiske partiet med en konsekvent fiendtlig innvandringspolitikk, Fremskrittspartiet, er imidlertid selv fanget i flere selvmotsigelser. For hadde Fremskrittspartiet virkelig vært det liberalistiske partiet det presenterer seg selv som og ikke et høyreautoritært parti, da måtte det være for fri flyt av arbeidskraft over landegrensene. Dette blir jevnlig påpekt av ideologisk konsekvente partimedlemmer. (Forøvrig er det et ironisk faktum at et ikke-fremmedfiendtlig Fremskrittsparti kunne ha hatt god oppslutning blant innvandrerne; mange av dem har klassemessig tilhørighet hos partiets kjernevelgere, nemlig småkremmerne.)

Det finnes også liberalister i verden (altså mennesker som er for kapitalismen, men mot staten) som går inn for flerkulturelle samfunn fordi statens makt svekkes når den ikke kan bruke de samme kontrollmekanismene overfor hele befolkningen. Et flerkulturelt samfunn er mer uoversiktelig enn et homogent, og vanskeligere å overvåke og kontrollere. Dette argumentet er ikke dumt hvis vi tolker det inn i en norsk sammenheng, hvor vi opplever at staten (og markedet, ville nå jeg tilføye) trenger seg inn i stadig flere livssfærer.



Autoritær moralisme og gråsoner

Tilhengere av et flerkulturelt samfunn er ikke tjent med den autoritære moralismen som landets "venstreside" går inn for i sine dårligere stunder. For det første presenterer den et bilde av det flerkulturelle Norge som knapt noen nordmann kjenner seg igjen i, og for det andre gjør den de fleste av oss til "rasister" ved å hevde at en rasist er en person som ikke elsker alle andre kulturer. Uansett hva vi måtte mene om islam, omskjæring av pikebarn, indisk estetikk og afrikanske mannsidealer, er det nødvendig å forstå den folkelige skepsisen overfor det eksotiske, og det er enten hyklersk eller amoralsk eller begge deler å påstå at man aldri selv har blitt opprørt, forarget, nedslått, rasende når man er blitt konfrontert med fremmede kulturelle uttrykk. Det kan være både gode og dårlige grunner til slik forargelse. Den norske puritanismen, som preger begge parter i debatten, må bekjempes med alle midler. Vi må lære oss å se et samfunn som er moralsk flertydig!

Når det gjelder statens propaganda, er ikke den mindre misvisende enn "venstresidens", skjønt den er mer harmløs -- man vet jo at staten har bestemte ideologiske interesser å ivareta, og staten er derfor lett å gjennomskue. Når det er sprik mellom statens ideologi og våre egne erfaringer, forbauser det oss derfor i bunn og grunn lite. Statens interesser i denne saken er temmelig åpenbare: den søker å gi inntrykk av at kulturelle forskjeller er uviktige, og at det sentrale ved vår tilværelse er at vi er statsborgere. Hvorvidt vi er jøde eller greker er uvesentlig, bare vi betaler vår skatt, stopper for rødt lys og sender barna på skolen hver dag. At noen av landets innbyggere er tilbøyelig til å være uenige, og at man ikke skaper flerkulturell harmoni ved offentlig dekret, får være statens problem.

Jeg vil foreslå at vi utvider perspektivet og forsøker å kvitte oss med de mest graverende klisjéene. Derfor er det nødvendig å se nærmere på de tankemessige redskapene vi bruker for å tenke om fremmede folk. Det synes naturlig å begynne med å bestemme hva det misbrukte ordet kultur skal bety.



Hva er kultur?

I debatten om vårt flerkulturelle mødreland er det en tendens til å snakke løst og uforpliktende om kulturelle forskjeller og "ulike kulturer". --Kultur, skriver den engelske kritikeren Raymond Williams, --er et av de to eller tre mest kompliserte ordene i det engelske språk. For egen regning kan jeg tilføye at kultur er et så mishandlet og så problematisk ord at det finnes sosialantropologer i våre dager nekter å bruke det. Med den kollektive selvironien som referanse, foreslo Fredrik Barth på en antropologkonferanse sommeren 1990 et seks måneders forbud mot å bruke kulturbegrepet -- for å se om vi kunne klare oss uten! Det er et ironisk faktum at antropologene selv begynner å ta avstand fra dette ordet, all den tid de selv har vært høyst medansvarlige i den nåværende, forvirrende (og forvirrede) bruken av det. La meg derfor gjøre et forsøk på en smule førstehjelp overfor det stakkars ordet kultur.

Fremfor alt kan det være på sin plass å advare mot overdreven bruk av en tenkemåte som deler verden inn i "forskjellige kulturer". La oss begynne med å si det slik: Dersom det er riktig at verden består av folkeslag som har forskjellige kulturer, så må det være riktig å si at Italia og Storbritannia har eller er forskjellige kulturer. Nå vet vi at Storbritannia er i stand til å lage atombomber, hvilket Italia ikke er, men vi vet også at den vanlige brite neppe vet verken mer eller mindre om atombombeteknologi enn den jevne italiener. Dermed vil det heller ikke være spesielt meningsfylt å si at en kulturell forskjell mellom Storbritannia og Italia består i at britene kan lage atombomber mens italienerne ikke kan det. Derimot har atomfysikere i Storbritannia en hel del felles med atomfysikere i Sovjetunionen, Kina, Pakistan og USA som de ikke har felles med andre briter. Utgjør dermed atomfysikerne en kultur? Alle våre instinkter oppfordrer oss til å svare benektende på dette. Men hva er da en kultur?



Kultur er ikke en ting

Problemene vi ser ut til å ha viklet oss inn i her, skyldes en tankefeil som finnes hos de fleste som uttaler seg om "andre kulturer". Feilen består i antagelsen om at kultur er en slags ting som personer har. Selv om man ikke ville drømme om å forklare sine egne handlinger på en slik måte, er det svært vanlig å forklare andres handlinger ut fra deres kultur: Muslimene slår angivelig konene sine fordi det er en del av deres kultur; afrikanere smugler narkotika fordi deres kultur ikke forbyr dem å gjøre det; tamilske asylsøkere forsøker å bestikke norske embetsmenn fordi deres kultur foreskriver det. Som i diskusjonen om rasisme og xenofobi, vil jeg her insistere på en nyansering; vi må skille mellom kultur og individ, mellom kulturelle føringer og individuelle handlinger. Dersom vi mener at mennesker er ansvarlige for sine egne handlinger, kan ikke "kulturen" forklare at de handler som de gjør. Kulturen er naturligvis ikke en ting som man har; den er snarere et sett av måter å gjøre ting på. Kulturen gir ingen detaljert oppskrift på hvordan man skal handle. Om den skulle se ut til å gjøre det, viser det seg at det alltid finnes måter å bryte reglene på. Innvandrere er ikke mer i sin kulturs vold enn vi; de er frie og ansvarlige mennesker i likhet med resten av oss. Når velmenende (og ikke fullt så velmenende) nordmenn hevder at innvandrere som snyter og bedrar må holdes skyldfrie "fordi deres kultur ikke forbyr dem å snyte og bedra", så nekter de dem medlemskap i det menneskelige fellesskap: de gjør dem til klienter, til en slags mentale pasienter som det er umulig å snakke fornuftig med fordi deres kultur begrenser mulighetene for felles forståelse. Holdningen, som ofte skyldes velment kulturrelativisme, er antidemokratisk og kan være svært destruktiv fordi den er et forsøk på å umyndiggjøre innvandrerne. Dersom man så i neste omgang anklager landets flyktninger for å være alt for avhengige av sosialhjelp, bør man vite at man har seg selv å takke. Det hjelper ikke at innvandrerne defineres som "ressurssterke", noe som er svært vanlig, dersom deres "ressurser" ikke tas på alvor i en norsk kontekst.

Kultur er altså ikke et fengsel som umuliggjør frihet og ansvar. Likefullt utgjør kultur et sett væremåter, en slags innholdsfortegnelse over de handlingsmuligheter, perspektiver og horisonter som er aktuelle. På dette nivået kan det være riktig å snakke om kulturelle forskjeller. Det er riktig at nordmenn og nigerianere kan ha forskjellige måter å gjøre ting på; at de oppfatter situasjoner forskjellig og velger blant ulike alternativer, og at dette har med kulturelle forskjeller å gjøre. Man har lært at sånn og slik er det, man skal behandle andre mennesker slik og sånn, og man har de og de mulighetene med livet sitt.



"Kulturer" finnes ikke

Så må vi kanskje gi apartheidtilhengerne og degosroperne noe rett likevel? For dersom enhver kultur innebærer unike, spesielle måter å løse livets problemer på, så må det vel bli trøbbel og evige konflikter når kulturene braker sammen? Svaret er nei, for en slik oppfatning bygger på en annen misforståelse når det gjelder kultur, nemlig at "kulturer" rent faktisk er strengt atskilte, uten kontaktflater og fellestrekk med hverandre. Slike "kulturer" finnes ikke i den virkelige verden. Derfor er det i bunn og grunn misvisende å snakke om kulturer i flertall som om de var avgrensede systemer av symboler, normer, kunnskaper osv. Kultur er ikke avgrenset på en slik måte. I annet kapittel nevnte jeg at nordmenn og innvandrere stort sett er enige om hvordan man skaffer seg midler til livets opphold; i dette henseende har de med andre ord felles kultur, selv om de kan være kulturelt forskjellige i andre henseender. Alt vi gjør sammen med andre forutsetter at vi har noe felles kulturelt for at vår samhandling overhodet skal være begripelig for oss selv. Kultur kan altså sees som det omskiftelige meningsfellesskapet som gang på gang etableres når mennesker gjør noe sammen; som et aspekt ved en sosial relasjon. Derfor er det også misvisende å sette en tykk strek mellom kategorien "nordmenn" og kategorien "innvandrere" og anta at man dermed har sagt noe vesentlig om kulturell forskjell. I den grad jeg kan kjøpe løk hos min pakistansk-norske kjøpmann har vi etablert felles kultur; kan vi i tillegg diskutere ramadan (muslimenes hellige måned) og mulighetene for å skaffe halal kjøtt i Norge, har vi ytterligere felles kultur. Med afrikanske bekjente kan jeg snakke om afrikansk politikk og fotball; i disse henseender har vi felles kultur. Dersom vi ser slik på kultur, så vil det for det første vise seg at vi må tenke på kulturell forskjell som noe det er grader av, ikke arter av -- noe som inntreffer i bestemte typer av situasjoner og ikke i andre, og noe som preger en situasjon og ikke en person. For det andre viser det seg ved nærmere undersøkelse at det finnes begrensninger for rekkevidden av de kulturelle fellesskap vi kan ha med andre nordmenn også. I mange tilfeller vil vi ha et dypere kulturelt fellesskap med ikke-nordmenn enn med nordmenn, selv om det motsatte trolig vil være det vanligste.



Å finne opp sin kultur: Harold Garfinkel og Monty Python

Det finnes ingen andre grenser mellom "kulturer" enn dem vi skaper selv. Vi må skape og vedlikeholde slike grenser for å tilhøre et kommunikasjonsfellesskap, men vi er også i stand til å forandre dem. Riktignok er enhver alltid seg selv nærmest. Ikke så rent få folkeslag i verden har det samme ordet for sin egen gruppe som for "menneske" i sin alminnelighet (i England har mange skrivende mennesker, etter mangeårige feministiske protester, sluttet å bruke ordet "mankind" for menneskeheten, og erstattet det med det kjønnsnøytrale "humanity"). Store deler av vår virkelighet er vi ute av stand til å begrunne på annen måte enn at det er sånn det er eller det er sånn det gjøres. En slik begrunnelse kan også være gyldig! Det er dessuten klart at det er mye de fleste osloensere har felles som vi ikke har felles med folk fra Vardø, Kinshasa eller Montréal -- og langt mer vi ikke har felles med mennesker som ikke er vokst opp i en by i en modernisert del av verden. Kulturelle fellestrekk som skiller oss fra andre folk -- deriblant en del innvandrere -- er familieorganisasjon, arbeidsorganisasjon, religion, språk og matvaner. I Oslo er skilsmisser, promiskuitet og papirløse ekteskap vanlige; i Gujerat er det ikke slik. I Oslo sender vi våre gamle på aldershjem; det gjør de ikke i Vietnam. I Oslo skal ungdommen helst gå på ski eller synge i kor på søndagene; i Lahore er det kanskje greit at de henger på hjørnet eller ser på video. Det finnes med andre ord en del relevante kulturelle forskjeller mellom "oss" og "dem". Disse forskjellene varierer fra individ til individ og fra situasjon til situasjon; de må i en viss forstand finnes opp hver gang vi går inn i et nytt forhold til et annet menneske. Samtidig ligger de imidlertid under våre handlinger, det er denne dobbeltheten ved kulturen som gjør den så vanskelig å sette på begrep.

At det er mye vi tar for gitt som er helt spesifikt for vår egen kultur, er blitt vist blant annet av den amerikanske sosiologen Harold Garfinkel og av de britiske samfunnsanalytikerne i gruppen Monty Python. På femtitallet satte Garfinkel seg fore å avdekke tattforgitthetene vi lever etter i hverdagslivet; han ville vise at de var kulturelle konstruksjoner som kunne ha vært annerledes. Han sendte således studentene sine ut med bestemte oppdrag: Én skulle reise hjem til sine foreldre og oppføre seg som om han var gjest i huset; én skulle la være å løse billett på bussen, og så videre. Hensikten med disse eksperimentene var at studentene skulle merke hva som gikk galt, og dermed innse at de levde etter et sett strengt regelbundne tattforgittheter som det var utenkelig -- ja, absurd -- ikke å ta for gitt innen deres egen erfaringsverden. Garfinkels poeng var at det finnes kulturelle måter å gjøre alt på, og så lenge de er kulturelle, vet vi også at de kunne ha vært annerledes. Selv de inderligste, mest autentiske og følelsesladede handlinger utfører vi på måter som er kulturelt foreskrevne; ellers kunne de ikke ha vært meningsfylte. Dette er innsikter som er verd å ta med seg når man blir oppgitt over at innvandrere "ikke skjønner hvordan ting skal gjøres"!

Med Monty Pythons satirer over det britiske hverdagsliv ser vi enda tydeligere hvor avhengige vi er av kulturelle rettesnorer for å kunne oppføre oss fornuftig. En av deres mange minneverdige sketsjer fremstiller en forretning hvor man selger krangler, og hvor en slik krangel plutselig stopper opp. Den kranglevorne kunden protesterer: --Hør her, jeg har betalt for en skikkelig krangel! Kom igjen, din snilefisk! Den ansatte (ser på klokken): --Beklager, tiden er ute. Neste!

En annen sketsj handler om tre godt voksne menn i pene dresser og saklige stresskofferter som ringer på en dør, hvorpå en ung kvinne i forkle kommer ut. Mennene: --Can John come out and play? Kvinnen: --Sorry boys, he's been naughty. Ellers har de blant mye annet laget tabloid-inspirerte intervjuer med angelsaksiske konger fra vikingtiden (--Fortell oss nå om elskerinnene dine, John av Worcester!), selvforsvarskurs hvor man skal lære å forsvare seg mot angripere bevæpnet med frisk frukt ("I dag: bananer"), kurs i latterlig gange, et langvarig, pågående forsøk på å kjøpe ikke-eksisterende bøker i en aktverdig bokhandel (og et like langvarig forsøk på å bytte en nylig innkjøpt papegøye som viser seg å være død), og en hesblesende valgreportasje hvor hovedaktørene er "The Silly Party" og "The Sensible Party". Monty Pythons store bragd som kulturanalytikere ligger i deres iøynefallende påvisninger av hvor galt det kan gå dersom vi forsøker å bryte med konvensjonene. Kvitter man seg bokstavelig talt med konvensjonene, noe som dypest sett er et umulig prosjekt, da har man ingen ting igjen: da blir man autist, man blir ute av stand til å kommunisere med andre.



Betydningen av å forstå kontekster

For mange innvandrere er det et problem at de på den ene siden ønsker å beherske de kulturelle konvensjonene i vertslandet, men at de på den annen side ønsker å gå inn for konvensjoner de selv representerer -- som faktisk kan være svært forskjellige fra våre. Hva slags problemer dette kan føre til, og hvordan de kan løses, er et hovedanliggende for meg. I første omgang skal jeg ta opp tråden fra den generelle diskusjonen om praktiske sosiale klassifikasjoner i forrige kapittel, og hvordan de eventuelt kan forandres. Som nevnt er det mulig å forandre på slike klassifikasjoner (som altså dreier seg om hva slags kategorier av mennesker som finnes i verden og hvilke egenskaper de antas å ha). Den vanligste måten å forandre slike oppfatninger på er kanskje å bli kjent med individer som anerkjennes som annerledes. Man kan riktignok risikere å ende opp med formelen "du er all right, men alle andre X'er er noen svin", men man kan også virkelig utvide horisonten på denne måten. Dette skjer gjennom kontekstforståelse: etter hvert skjønner man logikken i hvorfor X'ene handler som de gjør, og dermed fremtrer de med ett som rasjonelle skapninger. Et eksempel er debatten om negerbarnas intelligens i USA. Lenge var det ansett som bevist at negerbarn var dummere enn hvite barn fordi de skåret dårligere i IQ-tester. Så ble det vist, først og fremst av lingvisten William Labov, at negerbarn var i stand til å tenke minst like kompliserte tanker som hvite barn, men at de hadde et annet språk å uttrykke disse tankene i, og at det var vanskeligere å gi uttelling for deres svar enn for de hvites. Ghettokulturen hadde sine egne, kulturelt spesifikke språklige uttrykksformer (idiomer) som delvis var uforståelige for utenforstående. De utenforstående det her er tale om, var naturligvis forskere som brukte de samme språklige idiomene som dem hvite middelklassebarn hadde lært. Det viste seg altså, ifølge Labov, at negerbarnas dårlige resultater skyldtes en kulturell diskriminering: IQ-systemet målte ikke evnen til å tenke, men evnen til å uttrykke sin tenkning i det kulturelle formspråket som tilhørte dem som hadde laget IQ-testen.

Denne debatten føres stadig blant pedagoger og sosiolingvister, og jeg skal ikke dvele ved den. Labovs innsikter er selvsagt relevante i norsk sammenheng, men problemet stopper ikke ved at barn med et annet morsmål enn norsk har større læringsproblemer i norske skoler enn heimfødingene. Vi har også å gjøre med forskjellige kulturelle perspektiver på læring og autoriteter. Det er slett ikke sikkert at gode skoleprestasjoner vil bli satt spesielt høy pris på i et hjem hvor det er bestemt at sønnene skal overta farens forretning, og den milde norske autoritetsstilen i skolesammenheng kan dessuten lett tolkes -- av elever som er vant til å bli styrt med streng hånd -- som en oppfordring til slapphet. For å forstå innvandrerbarnas skoleprestasjoner, er det altså nødvendig å forstå konteksten, altså deres hjemmesituasjon; man må vite noe om hva slags verden de lever i.

La oss gå et skritt videre. La oss for argumentets skyld gå ut fra at en del innvandrerforeldre ikke premierer gode skoleprestasjoner, men at barna blir eksponert for -- og tiltrukket av -- norske verdier. De vil gjerne tilfredsstille foreldrene, men de vil også imponere sine medelever. De vil være lydige hjemme og ekspansive og aktive ute. De vil snakke urdu med mor og far, men norsk med de andre barna. I hvilken grad er det mulig å skifte mellom to kulturelle kontekster på denne måten? Er det mulig å beherske flere, gjensidig utelukkende sett av kulturelle koder samtidig? Både forskning og erfaring viser at dette faktisk er mulig, og dette viser tydelig at kultur ikke er en ting man har, men et sett av måter å gjøre ting på som ikke er lukket; som derimot kan suppleres med nye måter å gjøre andre ting på. --Vi er jøder i synagogen, men resten av tiden er vi vanlige amerikanere, forklarte en rabbiner i New York til en forsker. Det finnes sosiologer i verden som både tror på Marx' lære om klassekampen og på reinkarnasjon; det finnes folk som både tror på moderne biologi og at barn unnfanges av forfedreånder; man kan gjerne gå inn for den moderne nasjonalstaten og samtidig være tro mot de tradisjonelle åndemediene, -- og det er endog, i alle fall i teorien, mulig å være både muslim og nordmann. Dersom vi forsøker å kartlegge kulturer ved å se på enkeltmenneskenes livsverdener, vil vi finne ut at de fleste "kulturer" i verden fortoner seg som blandingskulturer. Det finnes ingen andre faste grenser mellom kulturer enn dem vi lager selv, og vi krysser dem daglig. Likevel bevarer vi bestemte oppfatninger om faste kulturelle forskjeller mellom grupper av mennesker, og slike forskjeller finnes også.

Neste spørsmål må være hva slags forskjeller mellom kulturelle kontekster som kan tenkes å skape problemer i samhandling. Men først må jeg få gjøre det klart en gang for alle at

Ingen er hjelpeløse ofre for sin kultur!

Kulturelle forskjeller kan være kosmetiske og overfladiske, eller de kan være grunnleggende og gjøre fornuftig kommunikasjon umulig. Ofte kan det være fristende å peke på at forskjellene rent faktisk er oppdiktede -- for eksempel finnes det norske menn som har omtrent samme kvinnesyn som islamske menn og omvendt -- men det hjelper ikke oss her. Kulturelle forskjeller er nemlig viktige hver gang de gjøres relevante i definisjonen av samhandlingssituasjoner; så får det ikke hjelpe hvor "oppdiktede" de måtte være. Dersom det er en utbredt oppfatning at samer er skitnere enn nordmenn, så gjør det lite fra eller til hvorvidt de rent faktisk er det. Sosialantropologen Harald Eidheim, som i mange år har utforsket forholdet mellom samer og nordmenn, har påpekt at det ikke er sant at samene er skitnere enn nordmenn, men at denne oppfatningen hos nordmenn er viktig i deres bilde av samene og at den derfor også er viktig i produksjonen av samenes kulturelle identitet.

Jeg har nå vist hvorfor det er farlig og misvisende å snakke om kulturer som om de var "ting som folk har", men jeg har også antydet at konflikter mellom nordmenn og innvandrere kan forklares ut fra forskjeller i kultur. Dette ser ut som en selvmotsigelse, men dypest sett uttrykker dette forholdet en dobbelthet i den menneskelige væremåte. Dilemmaet er et gammelt sosialfilosofisk problem; paradokset i at vi på samme tid er frie og forutbestemte; som Marx uttrykte det: Mennesker skaper historie, men de gjør det ikke under betingelser de selv har valgt. Vi handler fritt innen kulturelle rammer; vi kan kanskje sprenge rammene, men vi kan ikke helt kvitte oss med dem. De fleste av oss sprenger dem ikke. Derfor er det trygt å si at de fleste nordmenn respekterer kongen vår; at de fleste nordmenn vasker kroppen sin minst tre ganger ukentlig, og at de fleste nordmenn er heteroseksuelle -- selv om det finnes mange nordmenn som vil kunne regnes som republikanere, skittenfeldige og/eller homoseksuelle. Det er ikke unntakene som teller når vi snakker om kultur; det er det som er felles, det er grensesnittet eller matrisen vi tenker og handler gjennom. Vi kan ta avstand fra den, og ved å ta avstand fra den viser vi hvor avhengige vi er av den.

Kultur er plastisk og foranderlig; den er ikke en konstant "ting". Den "norske kultur" -- de verdier og tenkemåter som ligger til grunn for våre handlingsmønstre, har forandret seg ganske drastisk i løpet av bare hundre år -- ja, mange mente sogar at det skjedde en radikal kulturell endring på 80-tallet, da det plutselig ble vurdert som godt og riktig å være egoist og karrieremenneske, mens det på 70-tallet hadde vært mer salonfähig å gå inn for fellesgoder, jazzklubber og myke verdier. -- Spøk til side: de store samfunnsmessige prosessene i dette århundre; industrialiseringen, urbaniseringen, velferdsstaten, utviklingen av satelittmediene og annen økt deltagelse i det internasjonale samfunn, har gitt støtet til forandringer i måtene vi forholder oss til hverandre på, og i måten vi tenker om oss selv på. Kulturen er i forandring; vi er selv i forandring. Og det er slett ikke sikkert at en tyrker som har bodd i Norge i tyve år ville følt seg hjemme om han reiste tilbake til landsbyen i Anatolia. Kulturkontakt er dynamisk og uforutsigbar; det skal vi ha i tankene før vi synker sammen i resignasjon i møtet med fremmede måter å gjøre ting på.


Hva slags kulturforskjeller finnes?

I tilsynelatende fastlåste konfliktsituasjoner mellom kulturelle tradisjoner, som skal beskrives nærmere i sjette kapittel, ligger det alltid muligheter til forandring. De to moralske tenkemåtene kan smelte sammen, de kan påvirke hverandre, eller de kan i det minste avgrenses til bestemte typer av situasjoner. Når dette er sagt, må vi likevel holde muligheten åpen for at det kanskje er fordi de og de personene er svensker/japanere/sikher osv. at det kan være meningsfylt for dem å oppføre seg slik og slik. Med andre ord har kulturelle forskjeller en praktisk dimensjon som kan skape problemer i samhandling. Dette skal vi ikke glemme når vi forsøker å utarbeide en politikk for et flerkulturelt samfunn. La meg derfor presentere noen eksempler på typer av kulturelle forskjeller som kan ha betydning i forholdet mellom nordmenn og innvandrere.

Ære og skam. I mange samfunn i verden er ære og skam viktige etiske skillelinjer for å vurdere menneskers verdi. I likhet med for eksempel det britiske gentleman-begrepet, er disse begrepene vanskelige å definere: dersom man kjenner koden, forstår man det intuitivt dersom en person har høy ære. Blant annet i kastesamfunn er ære og skam i noen grad medfødte trekk ved personer, men man kan alltid handle på bestemte valgfrie måter for å styrke eller svekke sin posisjon i forhold til et æreshierarki. Hos menn i Midt-Østen økes æren ved at man viser viljefasthet og evne til å sette seg i respekt, besitter rikdom, mange barn og mange nedlagte kvinner; hos kvinner er det dyder som har med omsorg og kyskhet å gjøre som gjør dem ærbare. Barn skal være lydige og flittige.

I Norge er ære og skam lite viktige; vi har ofret disse verdiene på den individuelle frihets alter. I det moderne norske samfunn er det ikke vanlig at noen går til rettssak for ærekrenkelser. Ifølge vår ideologi skal vi behandle alle likt, og vi skiller ikke normalt mellom folk med høy og lav ære. Loven er lik for alle; vi stoler ikke på noen dersom vi ikke har noen skriftlig garanti, og vi sørger alltid for å få kvitteringer for våre transaksjoner. Vi lar oss ikke lett fornærme. Sett fra et moralsk ståsted hvor ære og skam står sentralt, er norsk kultur preget av likegyldighet og mangel på selvrespekt såvel som respekt for andre.

Slektskap og familie. Det er få -- og det blir stadig færre -- aspekter ved det norske dagligliv som styres av slektskap. Slik er det ikke mange andre steder i verden, hvor slektskap er avgjørende i spørsmål som har å gjøre med utdannelse, arbeid, ekteskap, økonomiske forpliktelser og bosted. Foreldre og andre mektige slektninger bestemmer over ens skjebne; de hjelper en og stiller krav. Her i landet er vi fritatt fra de fleste forpliktelser av denne typen fra den dagen vi fyller nitten og flytter på hybel. Derfor reagerer norske sykehuspasienter surt når værelset fylles av en pakistansk storfamilie som nekter å holde seg til besøkstidene når de kommer for å besøke sin syke tante.

Forholdet mellom kjønnene henger nøye sammen med både synet på ære og skam og slektskap. I Midt-Østen og andre steder er menn ansvarlige for å beskytte og kontrollere kvinners seksualitet. Brødre, fedre og fedrenes brødre har dette ansvaret så lenge man er ugift. Når de har giftet en bort, faller ansvaret på ektemannen. I India og i store deler av den muslimske verden er arrangerte ekteskap fremdeles det vanligste. "Kjærlighetsekteskap", love matches, er unntak.

Dette var noen eksempler på typiske forskjeller mellom kulturelle kontekster. I de neste kapitlene skal jeg vise hvordan slike forskjeller i tenkemåte og sosial organisasjon kan føre til konflikter i samhandlingssituasjoner, og foreslå en løsning som tillater mennesker å fortsatt være kulturelt forskjellige.

Dersom vi går et skritt videre i denne abstrakte diskusjonen, vil vi på et enda mer abstrakt plan kunne idenfisere kulturspesifikke, dvs. varierende trekk ved selve oppbygningen av mennesket. Mennesker er nemlig på avgjørende måter kulturelt skapt. En liste over sentrale aspekter ved det å være menneske, kan se ut som den nedenfor. Alle disse aspektene kan variere kulturelt -- og kan føre til misforståelser, uenighet og andre typer av konflikter i forsøk på krysskulturell kommunikasjon.

* For det første varierer den sosiale organisasjon kulturelt. Det finnes ingen naturlig måte å leve i grupper på; alle slike måter er kulturlige. Fra fordelingen av plikter og rettigheter i hjemmet til det overordnede politiske system finnes det forskjellige teknikker for å løse de praktiske problemene i den menneskelige tilværelse. Det finnes samfunn hvor alle har noenlunde lik rang, det finnes klassedelte, etnisk delte og kjønnssegregerte samfunn; det finnes samfunn hvor alle arbeider med det samme og samfunn hvor kvinner og barn, eller leilendinger, gjør nesten alt fysisk arbeid; det finnes samfunn hvor de eldste nyter stor respekt og samfunn hvor man sender dem fra seg når de blir til byrde. Det finnes samfunn hvor enkeltpersoner eier redskaper og bestemmer enerådig over dem, og samfunn hvor flere har rett til å bruke redskapene. Det finnes samfunn hvor familiens rettigheter går foran alt, og samfunn hvor individets rettigheter går foran alt. Langs alle disse dimensjonene kan det være forskjeller mellom norsk sosial organisasjon og innvandrergruppenes måter å gjøre ting på.
* Moralen, oppfatningene av riktig og galt, varierer kulturelt. I muslimske land er det syndig å drikke alkohol og å spise svinekjøtt; i Norge er det galt av en embetsmann å motta gaver for offentlige ytelser. Dypest sett vil det kanskje være riktig å si at alle folk har regler om at man ikke skal lure andre mennesker, men det er ofte konteksten som avgjør hvorvidt man faktisk lurer andre eller ikke når man handler på en bestemt måte. Fra vår egen kultur kan vi tenke på forførelsen som et slikt tvetydig forløp: Blir kvinnen (evt. mannen) lurt når hun (han) blir forført av en mann (kvinne) -- eller handler hun (han) selvstendig, vel vitende om hva som skjer? I flerkulturelle situasjoner havner man ofte i dilemmaer, fordi de ulike settene av reglene om hvilken kulturell kontekst som er relevant, varierer og kan stå i konflikt til hverandre. Toppløs solbading kan være akseptabelt i en norsk referanseramme men ikke i en kypriotisk; det anses som greit å slå barna sine i mange afrikanske samfunn, men ikke i det norske, og så videre. En annen type motsetning kan dreie seg om selve måten man tenker om moral på. I Norge har vi en tendens til å begrepsfeste moral som moralske prinsipper; i mange andre samfunn vil moral være et aspekt ved konkrete forhold mellom mennesker. Det som er riktig i forhold til min svoger, trenger ikke å være riktig i forhold til et fremmed menneske. Når man forsøker å bygge bro mellom ulike oppfatninger om riktig og galt, slik de fleste innvandrere er tvunget til, havner man uvilkårlig i problemer.
* Kosmologien -- læren om hvordan universet ser ut -- varierer kulturelt. Også blant nordmenn er det uenighet om hvorvidt det finnes guder eller ikke. Det er viktige forskjeller mellom det muslimske, det kristne, det buddhistiske og det hinduistiske verdensbilde; forskjeller som nedfeller seg i praksis og tolkninger av situasjoner. I varierende grad tror mennesker på skjebnen på bekostning av sin frihet til å velge sine handlinger; ofte betraktes enkelthandlinger som uttrykk for Guds vilje, ikke som ansvarlige handlinger.
* Også selve kognisjonen eller tenkemåten varierer kulturelt -- verden tar seg annerledes ut for en som tror på muslimsk lov enn for en som tror på kristen mytologi. Forskjeller mellom språk gir gode eksempler på slike variasjoner. Det finnes språk som mangler fortidsformer av verbet (dvs. disse samfunnene mangler faste kategorier for å stykke opp fortiden i regelmessige tidsavsnitt); på ibo-språket er ordet for "arm" også ordet for "hånd" (m.a.o. er arm-hånden én kroppsdel hos iboene), og så videre. For en person som tror på kristendommen består verdens folk i frelste og ikke-frelste; for en marxist består verden av undertrykkere og undertrykte, og for en latinamerikansk mann består verdens menn kanskje av to kategorier: de som er macho og dem som ikke er det.

Kanskje enda mer grunnleggende er de kulturelle variasjonene i tenkning om tenkning. Ifølge antropologen Unni Wikan mangler balineserne et språklig skille mellom tanke og følelse. Deres ord for å tenke, eller å føle, kan best oversettes med tankefølelse. Det er klart at kulturforskjeller av denne typen må føre til misforståelser helt til man behersker den fremmede konteksten; de kan også føre til konflikt i den grad de inneholder et moralsk, vurderende element. Dersom vi f.eks. hevder som et faktum at verdens folk består av troende og vantro, vil vi komme i konflikt med dem som ikke tror på vår religion.
* Selve måten å sanse omgivelsene på -- persepsjonen -- er også kulturlig, ikke naturgitt. En mbuti-pygmé fra den sentralafrikanske jungelen ble en gang brakt ut på savannen, og hans europeiske guide pekte mot et vannhull et par kilometer borte. Rundt vannhullet stod noen antiloper og drakk. Pygméen protesterte mot at dyrene kunne være antiloper, for de var jo ikke større enn insekter! Mannen hadde ikke lært at gjenstander ser mindre ut jo lenger borte de er. En vanlig type sanseinntrykk i vårt samfunn skriver seg fra bilder. I voksenopplæring i Afrika har det vist seg å være vanskelig å bruke bilder: mange mennesker er ute av stand til å gjenkjenne figurene som er gjengitt på bildene. For oss fortoner bilder seg som noe naturlig, men de er kulturskapte omforminger av en tredimensjonal verden til todimensjonale gestalter. Evnen til å se bilder, til å vurdere avstander -- og for den saks skyld, evnen til bestemte typer smaks- og luktesans, er kulturelle spesialiseringer. Indisk mat er for oss alt for sterkt krydret; norsk mat smaker ingen ting for indere.


Kulturforskjellenes sosiale betydning og norskheten

Det kan være nyttig å tenke som om det er grader av forskjell mellom "kulturer", selv om dette er upresis begrepsbruk. Den norske kulturen ser ut til å ligne mer på den sveitsiske enn på den jugoslaviske. Vi har også mye felles med innvandrere som vi ikke har felles med f.eks. mange av mottakerne av utviklingsbistand. Vi er alle, norskfødte såvel som innvandrere, deltakere i en kapitalistisk økonomi, og som lønnsmottakere har vi alle forpliktet oss til å lystre staten. (La det ikke dermed være sagt at det ikke er viktige kulturelle variasjoner også her; blant annet er byråkratiet flertydig og kan tolkes på ulike måter.)

Alle typene av kulturelle variasjoner som er nevnt ovenfor har et potensiale for konflikter, for situasjoner av forlegenhet og forvirring, og for gjensidig skepsis og antipati. Vi erkjenner at noe er forskjellig, og vår første reaksjon er at vi har å gjøre med dårligere versjoner av oss selv. Dette går det an å rette på, og de fleste konflikter mellom innvandrere og nordmenn kan løses på relativt enkle måter, ved at vi skaffer oss et minimum av informasjon om hverandre. I forlengelsen av dette ligger nødvendigheten av å skaffe oss et minimum av informasjon om oss selv. For hvem er vi egentlig? Hva er det spesielle ved vår egen kultur?

I forrige kapittel nevnte jeg en del stereotype oppfatninger av nordmenn som er vanlige hos en del innvandrere. Vi regnes blant annet for å være kjølige og lite spontane, ærlige, formelle og byråkratiske, materialistiske og irreligiøse. Dette er sjablongmessige stenografiske merkelapper som er blitt hengt på oss av innvandrere, det vil si av mennesker som i bunn og grunn kjenner oss dårlig, men som trenger noen enkle tommelfingerregler for å kunne forholde seg til oss i praktiske situasjoner.

Selv burde vi være i stand til å utdype dette bildet litt. Det er nemlig ikke riktig at norsk kultur rent faktisk er homogen. Statsviteren Øyvind Østerud har argumentert for at det var mer som skilte østlendinger og vestlendinger enn østlendinger og svensker da den norske nasjonalismen skjøt fart mot slutten av forrige århundre. Mange av de kulturelle konfliktene som har preget det norske samfunnet i flere hundre år; som målsaken, avholdssaken og religiøse spørsmål, minner om de konfliktene som utspiller seg mellom nordmenn og innvandrere. En motsigelse som skyldes nasjonale, kulturelle variasjoner, ligger eksempelvis i forholdet mellom kirken og arbeidslivet, som stiller motstridende krav: Kirken maner til ydmykhet og fromhet; arbeidslivet krever at man er utadvendt, selvsikker og pågående.

I mange sammenhenger kan det også være riktig å skille mellom arbeiderkultur og borgerlig kultur -- her er det forskjeller blant annet i synet på hva som er det gode liv; det har alltid vært vanlig å skille skarpt mellom bondekultur og bykultur (på Vestlandet opererer man fremdeles med et sosialt viktig skille mellom striler og bergensere), mellom nordnorsk og sydnorsk kultur (nordlendingene klager over at søringene er så lite hjertevarme), mellom manns- og kvinnekultur, mellom ulike "subkulturer" og så videre. Dersom man nå betraktet kultur som en slags ting mennesker har, ville man måtte mene at en slik bruk av kulturbegrepet innebærer en utvanning av det og gjør det temmelig ubrukelig, ettersom man tilsynelatende ikke lenger kan si at den og den person "tilhører en slik kultur". Dersom vi i stedet bruker kulturbegrepet slik jeg foreslår, til å beskrive aspekter av felles mening i samhandling, kan vi gjerne snakke løst om f.eks. kvinnekultur; hva vi mener med det, er ganske enkelt at kvinner kan ha felles mening sammen som de ikke deler med menn. Kultur er i denne forstand flytende og omskiftelig, og et kulturelt fellesskap er alltid en relativ størrelse. Som nevnt kan jeg ha et kulturelt fellesskap med en afrikaner jeg diskuterer fotball med, men jeg kan kanskje ikke ha et kulturelt fellesskap med ham i diskusjoner om norsk innenrikspolitikk. Husk at de fleste innvandrerne i Norge ikke er fremmede på samme måte som mbuti-pygméene, som bruker synssansen på en fundamentalt annen måte enn oss, eller som hopi-indianere som nekter å bøye verbet i imperfektum. De kulturelle forskjellene som vedlikeholdes mellom nordmenn og innvandrere er ofte like lite skjellsettende som kulturelle forskjeller som kan vedlikeholdes mellom nordmenn. Forskjellene mellom oss og innvandrerne kan imidlertid få større sosial betydning enn de innbyrdes forskjellene mellom nordmenn. Dette skyldes først og fremst at vi har definert dem som fremmede, som andre -- som en slags psykologisk forsvarsmekanisme der vi slår ring rundt oss selv, setter grenser rundt det universet vi mener oss å beherske -- som gjerne kan inneholde feminister, nynorskfanatikere og UFO-frelste, men som ikke tillates å inneholde muslimer. Norskheten -- reglene for medlemskap i den norske nasjon -- er tilbøyelig til å nekte mørkhudede mennesker, eller endog mennesker som snakker norsk med utenlandsk aksent, å bli regnet som nordmenn selv om de skulle ønske det. Dette går det an å forandre.


I dette kapittelet har jeg diskutert hva det vil si at kulturelle forskjeller finnes. Noen kulturelle forskjeller er overfladiske; andre er dyptgående. Det er fullt mulig å sette seg inn i en fremmed kulturell kontekst, og det er lett å unngå potensielle konflikter ved å være en smule oppmerksom på at en annen kultur ikke er en mindreverdig utgave enn vår egen. At det står dårlig til med nordmenns kunnskaper om innvandreres kultur er det ellers ingen tvil om: det er for eksempel ikke lenge siden Oslo-skolene averterte etter en morsmålslærer i "nigeriansk"!

I neste kapittel skal jeg presentere noen typiske kulturkonflikter og metoder for å løse dem. Her vil det bli aktuelt å skille mellom det jeg vil kalle dype og grunne kulturkonflikter. De grunne konfliktene kan løses ved at partene skaffer seg et minimum av forståelse for hverandres handlings- og tenkemåte (kontekstforståelse). Når det gjelder de dype konfliktene, som i en viss forstand er de eneste egentlige kulturkonfliktene, finnes det derimot ingen fasitløsning: her er det tale om absolutte motsetninger. Opplysningskampanjer og andre statlige tiltak kan bare bidra til å bilegge grunne kulturkonflikter. De dype konfliktene må vi selv finne løsninger på. De er for viktige og kompliserte til at vi kan overlate dem til staten.






Nexus