This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 


5. Dype og grunne kulturkonflikter

Tilbake til innholdsfortegnelsen


 

Innvandrerens møte med Norge beskrives, og en del typiske konfliktsituasjoner mellom nordmenn og innvandrere tas opp. Grunne kulturkonflikter defineres som konflikter som dypest sett skyldes misforståelser eller interessemotsetninger, mens dype kulturkonflikter defineres som konflikter som fundamentalt sett har å gjøre med forskjellige syn på verdens moralske beskaffenhet.


Møtet med et fremmed land kan aldri bli slik vi hadde forestilt oss det på forhånd; for dem av oss som reiser for gledens skyld ville det ikke ha vært noen vits i å reise dersom vi på forhånd visste hva som ventet oss. Mange grupper av innvandrere, som reiser av nødvendighet, blir stadig møtt av vanskeligheter de ikke hadde forutsett. Visse problemer er det naturlig at man forbereder seg på før avreisen. For eksempel vet de fleste som kommer til Norge at det er kaldt her, og at engelsk er det mest utbredte fremmedspråket. Derimot er det ikke lett å vite på forhånd at norske immigrasjonsmyndigheter er skeptiske til mennesker fra den tredje verden, at det forutsettes at man lærer seg minispråket norsk for å kunne fungere i dette samfunnet, at det er vanskelig for en rettroende muslim å få kjøpt halal kjøtt her, eller at avlagte eksamener fra ikke-europeiske universiteter sjelden gir kompetanse på arbeidsmarkedet. Praktiske tilpasningsproblemer av denne lett synlige typen kan være nesten uoverkommelige for en del innvandrere. Andre tilpasningsproblemer kan være mindre synlige, men de er ikke dermed mindre viktige. De kan ha å gjøre med mangelen på menneskelig hjertelighet i daglig omgang, det merkelige forholdet mellom kvinner og menn, det faktum at nordmenn overhodet ikke interesserer seg for deres bakgrunn og personlige liv, eller det kan være det norske kravet -- for oss en selvfølge -- om at all ungdom skal ha en "meningsfylt fritid".

Hvorfor er det likevel noen tusen mennesker som har valgt å komme til Norge -- som arbeidssøkende og/eller som flyktninger? Undersøkelser blant ikke-europeiske arbeidsmigranter viser at mange kom hit for å arbeide hardt i noen år, legge seg opp penger og deretter reise hjem. Mange opplevde at bordet fanget: de ble innhentet av et norsk forbruksmønster, de klarte ikke å spare nok, årene gikk, og til slutt sendte de bud etter familien. I dag har vi således en helt ny generasjon av "innvandrere" som er født i Norge og som aldri har vært i sitt "fedreland". Mens andelen av arbeidsmigranter som trenger sosialhjelp ikke ligger nevneverdig over landsgjennomsnittet, er et flertall av asylsøkere imidlertid avhengige av trygd. Mange av asylsøkerne vil hjem; deres motivasjon for å slå rot i Norge er mindre enn arbeidsmigrantenes, iallfall i det øyeblikk de lander på Fornebu.

 

På samme måte som det finnes ulike kategorier av innvandrere som er vidt forskjellige, finnes det mange motiver for å ha kommet til Norge. For enkelte var ønsket om å kunne forsørge familien skikkelig det viktigste, for andre var eventyrlysten avgjørende, og for atter andre var Norge det eneste alternativet til fengselsopphold i hjemlandet. I forhold til norsk kultur og det norske samfunn er svært mange innvandrere isolert. Riktignok deltar de i arbeidslivet, men de kan ikke regne med at nordmenn vet det døyt om de ting som betyr mest i å gi livene deres mening -- for eksempel islam eller afrikansk kunsthåndverk. De kulturelle forskjellene mellom dem og oss synes store -- både for dem og for oss, og i tillegg er det en tendens til at innvandrerne bor i klynger; de er mange i visse bydeler og kommuner, og nesten fraværende i andre. Dersom vi deler Oslo i østkant og vestkant, viser det seg forøvrig at 80% av de ikke-europeiske innvandrerne bor på østkanten.

Generelt opplever ikke-europeeren den norske virkelighet som en verden det er vanskelig å få tak på og enda vanskeligere å beherske. Her tror jeg det er viktig å være oppmerksom på enkelte lite synlige faktorer som kan være avgjørende i en tilpasningssituasjon; trekk ved den norske hverdag som kan virke handlingslammende og demoraliserende på en del mennesker som ikke kjenner kodene.



Diskvalifisering

Selv om det ikke skal gjøres til noe hovedtema i denne omgang, er det ikke forsvarlig å se helt bort fra ulikhetene i makt dersom vi skal forstå konfliktene som kan oppstå når innvandrere og nordmenn møtes. Innvandrere med fremmed kulturbakgrunn stiller med store handicap sammenlignet med nordmenn, når det gjelder retten til selvstendig å skape sine liv. Fremfor alt er det vanskelig å få til en likeverdig forhandlingssituasjon når det foreligger uenighet. Det er nordmenn som har rett til å definere hva som gjelder, hvilken virkelighet som er relevant, hvordan man skal gjøre ting og hvordan man skal tenke om ting. Dermed blir innvandrerne diskvalifisert på to områder fra starten av: I dagliglivet blir de dels stakkarsliggjort -- man synes synd på dem og vil hjelpe dem, dels nektes de å delta (når inviterte du sist en pakistaner til middag?), og de blir i alle fall ikke lyttet til. Etter over tyve år med solide innslag av ikke-europeere i landets større byer, er det forbløffende hvor lite vi vet om dem -- om deres hjemland, kultur og hverdagsliv i Norge. De er fremdeles skygger som passerer oss på gaten. I tillegg blir innvandrerne diskvalifisert i arbeidslivet. De fleste mannlige flyktninger har høyere utdannelse enn det norske gjennomsnittet, men det er sjelden de får uttelling for dette når de skal søke jobb her. Som regel ender de med manuelt arbeid. Fra sine hjemland har de lært en del metoder for å skaffe arbeid, bolig osv. som kanskje viser seg ikke å fungere her. Et godt eksempel på dette er tradisjonen med å gi gaver, som er dypt forankret i store deler av verden. Man gir gaver til sine overordnede, og så hjelper de en til gjengjeld. I tråd med en slik tanke er norske sosialsjefer blitt nedlesset av gaver fra flyktninger, som riktignok blir lengre og lengre i maska etter hvert som det går opp for dem at sosialsjefen ikke forstår spillereglene. Fra sosialsjefens side forekommer situasjonen seg naturlig nok som beklemmende, og han vil kanskje til og med være tilbøyelig til å sende gavene tilbake, noe som igjen vil oppleves som en grusom fornærmelse.

Fra universitetet kjenner jeg en professor som gjentatte ganger ble invitert på middag til en afrikansk student som senere ble meget forurettet, idet han oppdaget at denne gjestfriheten ikke ga ham rett til særbehandling i studiene. Slike kulturkonflikter er ganske vanlige, og de lar seg løse; her er det først og fremst snakk om å finne et felles sett av spilleregler. Vi må ta oss tid til å sette oss inn i motpartens situasjon -- utvikle en kontekstforståelse -- for å kunne forhandle om disse reglene. Andre typer av konflikter kan være mer kompliserte, og disse dype kulturkonfliktene skal jeg ta opp til nærmere behandling i neste kapittel. Vi bør nemlig klare å snakke om dem også.

Spørsmålet om hvordan kulturelle verdier kan være uforenlige skal jeg foreløpig la ligge, men husk at dette spørsmålet er avgjørende når en politikk for et flerkulturelt samfunn skal utarbeides. I dette kapittelet skal jeg konsentrere meg om de "grunne" konfliktene mellom vertsbefolkning og innvandrere i Norge, og vise hva slags strategier som prøves ut i praksis når vi forsøker å bilegge dem.

 

Grunne og dype kulturkonflikter

I 1982 kom en Grenlandsbedrift i overskriftene; ikke fordi den hadde forurenset fjorden, men fordi det hersket en forurenset atmosfære ved bedriften; det var krangel og bråk mellom norske og ikke-norske arbeidere. Noen av kommentatorene var uærbødige nok til å stemple bedriftens norskfødte ansatte som "rasister"; andre mente at konflikten var et bevis på at den norske kulturen er overlegen, tross alt. Saken var følgende: Arbeidere med opprinnelse i Midt-Østen hadde lenge kviet seg for å sette seg på do-setene ved bedriften; de fant de norske toalettvanene uappetittelige og upraktiske. Til slutt tok de motet til seg, og stilte seg på huk oppå setene. Dermed ble setene sølete og uegnede for norske rumper; nordmennene klaget til ledelsen, og til slutt ble det innført toaletter som kun var til avbenyttelse for nordmenn. Denne praksisen kan overfladisk sett minne om sydafrikanske apartheidregler, og den innvandringsvennlige pressen var sjokkert. Norske sjåvinister var ikke mindre éntydige i sin tolkning av konflikten: her hadde de et håndfast bevis på at norsk kultur var best; de svartsmuskede gjestearbeiderne hadde ikke vett på å bruke dasser skikkelig en gang. ("Kanskje tenner de til og med bål på stuegulvet hjemme, hva vet vi?") Om vi betrakter konflikten utenfra, er det lett å se at ingen av partene hadde "rett" eller tok "feil". De handlet ut fra forskjellige kulturer; forskjellige måter å gjøre ting på. Muslimene ved bedriftene var fra hjemlandet vant til de såkalte stådassene, den orientalske toalett-typen som mange nordmenn har stiftet bekjentskap med i Hellas og Tyrkia, og de var ingenlunde innstilt på en slik indirekte hudkontakt med andres bakdeler som norske toaletter innebærer. Ahmed ville altså nødig skitne til rumpa si ved å sette seg på et sete som mange hadde sittet på tidligere; Svein kunne på sin side ikke få seg til å sette seg oppå Ahmeds sølete fotspor. Begge parter betraktet trolig den andre som skitten og uvitende.

En slik type konflikt skyldes i bunn og grunn misforståelser, og den burde være lett å løse. Det greieste ville være å innføre to sett av toaletter; ett for dem som liker å gjøre sitt fornødne på norsk vis, og ett for dem som sverger til den orientalske metoden. En kulturell forskjell av denne typen trenger ikke å stikke dypere enn forskjellen mellom høyrekjøring og venstrekjøring; så snart kontekstforståelsen er på plass, forsvinner misforståelsene og det er mulig å finne en pragmatisk løsning til alles tilfredshet.

Det finnes typer av kulturkonflikt som er vanskeligere å løse, både i teori og i praksis. En slik konflikt, som i ettertid huskes som den franske hodeplaggdebatten, utspilte seg noen år etter dosaken i Grenland. Konflikten var denne. Det stred mot nordafrikanske pikers religion å gå barhodet, men ettersom den franske skolen er prinsipielt konfesjonsfri, kunne de ikke tillates å bære et slikt religiøst symbol som deres hodeplagg var. De fleste rektorer bar imidlertid over med de muslimske pikenes avvik, men det var enkelte som nedla forbud mot å bære muslimske hodeplagg, og dermed begynte en lang og lidenskapelig debatt i franske medier. Denne debatten svingte innom de fleste av problemstillingene jeg tar opp i denne boken; det handlet om toleranse, prinsippfasthet, spørsmål om hvorvidt ulike sett av kulturelle verdier er uforenlige, og mye annet. I ettertid kan forbudet mot de muslimske hodeplaggene imidlertid forstås godt ved å tolkes inn i en majoritet-minoritetkontekst, som et utslag av en majoritets diskriminering av en minoritet. For det var ingen som nektet fransk-franske skolebarn å bære sølvkors i kjede rundt halsen; det var ikke en gang en eneste rektor som i etterkrigstiden hadde nektet jødiske gutter å bære sin religiøst ladede kalott. Spesielt kristenkorset ble ikke knyttet til noen bestemt religion -- det ble implisitt betraktet som allmenngyldig og naturlig, og skapte derfor ingen protester. Det muslimske sjalet var derimot uttrykk for annerledeshet; for fremmed kultur, for religion. Derfor kunne det forbys. Slik regelrett diskriminering av kulturelle minoriteter er lett å forsvare forutsatt at man ikke har intellektuell distanse til sin egen kultur, med andre ord at man tror at ens egne måter å gjøre ting på er de eneste naturlige. All diskriminering bygger nemlig på dogmet om at det er ens egne handlingsmåter som er de normale eller til og med de naturlige, mens andre måter å gjøre ting på er kulturelle og spesielle. Dette gjelder for kristnes diskriminering av hedninger, for kommunisters diskriminering av fritenkere, for heterofiles diskriminering av homofile -- og for nordmenns diskriminering av asiater. Enhver fremmed kultur fremstår i et slikt univers ikke som fremmed i betydningen kvalitativt annerledes, men som en dårligere versjon av ens egen kultur. Det er en slik autoritær moralistisk tankegang, og ikke misforståelsen, som skaper systematisk diskriminering.

En tredje type kulturkonflikt er atskillig vanskelig å vurdere. Her er det nemlig tale om uforenlige verdier og uforenlige praksiser. I toalettkonflikten i Grenland var det mulig å finne en praktisk løsning, forutsatt at den bestemmende instans satte seg inn i de kulturelle logikkene -- kontekstene -- som skapte konflikt. I saken om hodeplaggene kunne makthavernes prinsipper brukes mot dem selv, og slik var det mulig å avsløre at saken dreide seg om diskriminering og ikke om uforenlige kulturer. I begge tilfeller har vi å gjøre med grunne kulturkonflikter: de kan i prinsippet løses med vanlige politiske virkemidler. Konflikter som handler om hva som er moralsk riktig og galt kan derimot være uløselige, både i teori og praksis. Dersom slike konflikter finnes, må den norske statens ideal om "det fargerike fellesskap" være en logisk umulighet medmindre man går inn for brutal kulturell ensretting, altså assimilasjon av alle kulturelle minoriteter. De prinsipielt uløselige kulturkonfliktene foreslår jeg å kalle dype kulturkonflikter.



Snille og slemme kulturer finnes ikke

Selv med et helnorsk fortolkningsskjema i bakhodet, komplett med svar på alskens spørsmål om moral og riktig og galt, er det ikke alltid lett å se hvem som er snille og hvem som er slemme i samhandling mellom innvandrere og nordmenn. Når vi får høre om tamilske flyktninger som overøser sosialsjefer i norske kommuner med presanger, vil en nordmann kanskje betrakte tamilene som slemmingene: de forsøker jo å bestikke en norsk embetsmann. Det finnes imidlertid moteksempler. Hva med den asiatiske skikken om ikke å bruke kvitteringer ved forretningstransaksjoner, siden en skriftlig kvittering er et tegn på manglende tillit og derfor en fornærmelse? Jeg kjenner til et tilfelle hvor en muslimsk innvandrer tapte en million kroner fordi det ville ha vært under hans verdighet å motta kvittering for penger han hadde betalt en nordmann for et forretningslokale. Nordmannen gikk til sak og hevdet i retten at han ikke hadde fått pengene. Her er det nordmannen som er slemmingen. Eksemplene har det felles at de illustrerer ulike syn på byråkrati og formell organisasjon. I mange land i den tredje verden investerer personer sin ære i samhandling med andre, og en relasjon er alltid et konkret forhold mellom mennesker. Her i landet er en slik relasjon vanligvis definert som et forhold mellom mennesker formidlet av et skriftlig lovverk som skal sikre lik behandling av alle. Så lenge man ikke er inneforstått med denne måten å arrangere transaksjoner på, vil man være et lett offer. I situasjoner som disse er det vanligvis riktig å tale om grunne kulturkonflikter; det er mulig for den svake eller forurettede part å lære seg den andres kode å kjenne uten å måtte gå på akkord med sin egen identitet. Det gjelder her først og fremst å skaffe seg en slags teknisk kompetanse, omtrent slik man lærer seg trafikkreglene.



Negeren på Fornebu

Det finnes mange eksempler på at manglende kjennskap til alternative sett av trafikkregler medfører økt kollisjonsfare, så å si. Når det gjelder den aktuelle situasjonen, bør vi i første omgang kvitte oss med sjablongen "innvandrer" og skaffe oss en forståelse av de mangfoldige livsverdener de forskjellige innvandrergruppene lever i. Riktignok er etnosentriske holdninger dyptgripende, men vår egen historie har vist at de kan forandres. For i våre dager finnes det faktisk menn som kan lytte til kvinner uten å legge merke til skjørtelengden deres (noe som ikke utelukkende skyldes at kvinner har sluttet å gå med skjørt...); det er ikke lenger sensasjon når en mann med arbeiderklassebakgrunn tar embetseksamen, og så videre.

Sosiale klassifikasjoner som var urokkelige for et par generasjoner siden, er blitt løsere og kan nå utvides og overskrides. Dette gjelder også klassifikasjon av ikke-norske mennesker. Mange av oss husker episoden på Fornebu for noen år siden, da den britiske skribenten Clive Thomas ankom Norge for å lage en avisreportasje. Mannen ble behandlet temmelig ufint av immigrasjonsmyndighetene; han ble kroppsvisitert og kryssforhørt om sitt forehavende i Norge. Senere ble det ropt om skammelig rasisme i mediene, for det var åpenbart ingen tilfeldighet at Thomas var svart. -- Nei, det var det ikke, men det trenger ikke derfor å være rasisme som ligger under myndighetenes vurderinger. Først og fremst var det et sett ubehjelpelige sosiale klassifikasjoner som trådte i kraft da politiet ikke klarte å skille hudfarven fra kulturen; de forstod ikke at en engelskmann kunne være svart og at det fantes svarte mennesker som levde av å skrive og som på ingen måte hadde til hensikt å komme seg inn i Norge for å selge narkotika og for deretter å snylte på trygdevesenet, mens de mellom øktene gjorde et halvt dusin blonde møfrø gravide. I slike praktiske klassifikasjonssystemer fungerer hudfarven gjerne som en index; som et greit prinsipp å kategorisere folk etter. Og er man svart, er det større sjanse for at man er kulturelt annerledes enn om man er hvit. Sant å si er det da også større sjanse for at man tilhører myndighetenes kategori "falsk asylsøker". Et slikt resonnement er det liten grunn til å la seg opprøre over -- det er kunnskapene, ikke tankegangen, det er noe i veien med.

Så langt er det greit. Muligens innførte noen av de pinlig berørte politikonstablene en ny kategori i sin sosiale taksonomi etter flausen med den respektable Thomas: foruten "svarte, suspekte folk" er de nå i stand til å hente frem kategorien "svarte, anstendige forfattere som er født i England". En slik utvidelse av klassifikasjonssystemet, som tilsvarer innføringen av kategoriene "lure kvinner som ikke er sex-objekter eller husmødre" eller "dannede akademikere med arbeiderbakgrunn", hjelper dem som har utviklet kompetanse på de rådende premisser i samfunnet, men prosessen gjør lite for å utvide spillets regler: man anerkjenner ikke relevansen av alternative typer kompetanse ved å innrømme alternative typer den kompetansen man allerede har anerkjent, så å si. Denne mangelen rammer en del innvandrere. I Thomas' tilfelle var det tale om en grunn kulturkonflikt, som kan løses gjennom kontekstforståelse og ved bruk av vanlige politiske virkemidler. I andre tilfeller kan kulturkonflikten være av den dype arten.



Pakistanerfamilien og sosialkontoret

Selv om det er en tendens til at vi lar oss trekke i retning av det kjente og kjære, må vi stundom forsøke å sette oss i den andres sted, selv om den andre kan virke svært ulik oss selv. Det er denne typen innlevelse jeg har kalt kontekstforståelse. Sosialantropologen Inger-Lise Lien har i en tankevekkende artikkel vist hvor galt det kan gå når kontekstforståelsen mangler i krysskulturell samhandling. Til forskjell fra det som er vanlig lar hun begge partene komme til orde, slik at det blir til alt overmål tydelig at det ikke dreier seg om det godes kamp mot det onde, men om to ulike måter å definere den sosiale virkelighet på -- to ulike kontekster eller kulturelle universer.

Liens studie handler om forholdet mellom en pakistansk familie og norsk sosialvesen. Saken utviklet seg etter hvert i retning av en barnevernssak, noe familiefaren ble forferdet over å oppdage. Under hele saksbehandlingen hadde han tydelig misforstått det offentliges behandling og vurdering av saken.

Omstendighetene var disse. En pakistansk mann som hadde vært i Norge i ti år, oppsøkte sosialkontoret for å få husmorvikar til sin syke og gravide kone, som for tiden ikke klarte omsorgen for deres tre barn. Selv jobbet mannen det meste av døgnet for å nedbetale familiens betydelige boliglån. Familien fikk husmorvikar temmelig umiddelbart, og moren ble satt i kontakt med norsk helsevesen, som imidlertid ikke klarte å stille noen medisinsk diagnose: De klarte ikke å se at hun led av noen sykdom. Etter hvert begynte myndighetene å mistenke at barna, som forøvrig så vanstelte ut, ble slått av foreldrene. Ved flere senere anledninger registrerte myndighetene at barna fikk dårlig behandling etter norsk målestokk: to av dem hadde ikke senger, men sov på dyner på gulvet, og de gikk på skolen, men hadde ingen leksepulter hjemme. De norskfødte naboene begynte å klage; det var bråk i oppgangen fordi barna løp opp og ned; "det virket ikke som om det var orden på noen ting i dette hjemmet". På dette stadiet -- da sosialetaten var på nippet til å frata foreldrene ansvaret over sine barn -- ble Lien satt inn i situasjonen, og stilte en diagnose som konkluderte med at mange av problemene kunne forstås på bakgrunn av kulturelle forskjeller. Man måtte med andre ord se nærmere på de kulturelle kontekstene -- de forskjellige tolkningsskjemaene -- som lå til grunn for henholdsvis klientens og myndighetenes vurderinger. I norsk offentlig retorikk heter det at faktorer som er avgjørende når man skal vurdere barns velvære er boligforhold, hygiene, sedelighetsforhold og oppdragelsesformer. Lien kunne vise at disse størrelsene er kulturelt definerte, og at de er forskjellige i pakistanske og norske hverdager. For eksempel er det ikke nødvendigvis vanlig at pakistanske familier spiser sammen; ofte spiser ektemannen alene først. Pakistanere bruker vanligvis ikke bleier på barna sine, men skifter i stedet klærne ofte. I en tett isolert, norsk leilighet vil det derfor lukte urin når det er småbarn i huset. Pakistanske barn skal ha fett hår -- håret blir faktisk oljet av estetiske grunner; sett med norske øyne virker de derfor uflidde. Det kan nevnes mange overfladiske forskjeller av denne typen, som gjør at uforberedte norske sosialarbeidere lett kan misforstå det de ser i en pakistansk leilighet. Slike misforståelser kan oppklares om man gjør et forsøk på å forstå klientens forståelse av sitt eget liv. Den vanlige tanken om at kulturkonflikter kan løses gjennom opplysningsarbeid og kontekstforståelse synes med andre ord å bekreftes i dette tilfellet; med andre ord ser det ut til at vi her har med en grunn kulturkonflikt å gjøre. At denne konflikten også kan tolkes som en dyp kulturkonflikt, skal jeg vise senere.

Inger-Lise Liens studie viser hvorfor det er uholdbart å vurdere fremmede kulturelle universer uten å forstå dem først. Slike etnosentriske vurderinger er et tegn på at man mangler en type kulturell kompetanse som er nødvendig når man lever i et flerkulturelt samfunn som det norske. Skaffer man seg en slik kulturell kompetanse, vil de fleste kulturkonflikter vise seg å være av den grunne typen: de kan forstås og løses uten større problemer. Man oppdager i tillegg at kultur ikke bare er noe de andre har. Vi har nøyaktig "like mye" kultur selv.


Behovet for felles referanser

Kontekstforståelse er viktig. Derfor hjelper det alltid å bli kjent med folk -- en fremgangsmåte jeg med glede anbefaler som et botemiddel mot en rekke problemer som ikke nødvendigvis har med innvandring og kulturelle forskjeller å gjøre. Men det kan de også ha: I sin studie av norske fangevoktere i tyske konsentrasjonsleire i Finnmark fant kriminologen Nils Christie på femtitallet ut at de norske vokterne utviklet et helt nytt syn på tyskernes jugoslaviske krigsfanger så snart partisanene lærte seg litt norsk. Det trengte ikke være mer enn noen ord. Dersom de klarte å tigge om en sigarett, eller fortelle de norske vokterne (som naturligvis aldri ville drømme om å lære seg serbokroatisk) at de kom fra Zagreb og hadde to barn, var dette nok til at nordmennene begynte å betrakte de skitne slaverne som en slags mennesker og begynte å gi dem en litt mer human behandling. Hva oss selv angår, ville vi ganske lett kunne utvide våre sosiale klassifikasjonssystemer ved å forsøke oss på en samtale om noe annet enn været og prisen på bananer med en innvandrer: vi ville muligens oppdage at han hadde tenkt tanker vi ikke har tenkt selv -- ut fra en verdensanskuelse vi ikke har selv -- og en del brikker ville falle på plass, samtidig som enkelte andre brikker ville falle ut av sin vante plass.

De fleste innvandrere er på sin side fullstendig sulteforet på samtale med nordmenn som kan vise dem at det finnes folk i dette landet som er klar over at de finnes. En venn fortalte nylig at han hadde vekslet noen ord med den tamilske vaskehjelpen der han jobbet; hun hadde vist ham noen fotografier fra bryllupsseremonien sin, og han hadde nevnt at han gjenkjente blant annet Ganesh og Krishna på bildene. Damen var himmelfallen: hun hadde vært i Norge i flere år, men aldri før hadde hun opplevd at en nordmann hadde gjenkjent noen hindugud. I våre egne daglige liv er slike felles referanser selvfølgeligheter, men de er viktige!

På den annen side er det ikke alltid det er aktuelt å utvide feltet av felles referanser. For min egen del husker jeg at progresjonen i mitt antropologiske feltarbeid på Trinidad var alvorlig truet da jeg ble kjent med en fyr som var lidenskapelig opptatt av samtidsjazz og eksistensialistisk filosofi: jeg var så sulteforet på velkjente kulturelle referanser at jeg oppsøkte ham, som representerte det kjente og kjære, oftere enn jeg burde -- jeg var der jo for å utforske den trinidadiske kultur, ikke min egen! Tilsvarende finnes det nordmenn som utvikler de reneste gledestårer når de treffer andre nordmenn i fjerne strøk.

Dette skal vi ikke glemme. For dersom det er riktig at innvandrere er kulturelt isolert -- at vi kjenner dem dårlig, og at de holder seg for seg selv -- så trenger ikke dette alltid å defineres som et problem. Både de og vi står her overfor en utfordring som krever en praktisk løsning.

Tiden er inne for en foreløpig oppsummering av argumentasjonen, som både handler om hvilke kulturelle forskjeller vi har med å gjøre, og hvordan vi behandler dem. Dette skal jeg gjøre ved å analysere debatten om "restaurantrasisme" i Norge, som har blusset opp med ujevne mellomrom siden tidlig på 80-tallet. Disse refleksjonene bygger på avis- og fjernsynsdebatten fra forsommeren 1988, da en kjent popartist, som også var innehaver av et spisested, ble beskyldt for å være restaurantrasist.


"Restaurantrasismen" og kontekstforståelse

Det er kjent at det finnes restauranter og diskoteker i Norge hvor betjeningen nøler med å slippe inn mennesker som ser ut som om de ikke er av europeisk avstamning. Stundom anklages restaurantinnehavere således for å være rasister. Restauratørene har forsvart seg, og hevder de ikke er rasister, men at de ser seg tvunget til å avvise visse utlendinger av frykt for "bråk". Jeg skal se litt nærmere på denne typen utsagn, men jeg skal ikke gjøre det på den lettvint moralistiske måten som er gjengs. Derimot skal jeg provisorisk akseptere tankene om at det finnes systematiske kulturelle ulikheter og at det slett ikke er sikkert at mennesker med alle slags kulturelle bakgrunner går like godt sammen. Dette må vi et stykke på vei gå med på, om det overhodet skal være meningsfylt å snakke om at det finnes kulturelle forskjeller i verden. I toleransens navn skal vi med andre ord forsøke å forstå -- og kritisere -- denne restaurantpolitikken på sine egne premisser.
"Restaurantrasismen", som dypest sett ikke er noen rasisme, skyldes tre typer av resonnementer, som alle er gale.

1. Koblingen mellom hudfarve og oppførsel. Bakgrunnen for den påstått rasistiske restaurantpolitikken er ikke at restauranteierne har rasistiske holdninger, men at de tror det er mulig å forutsi en persons oppførsel på bakgrunn av hans utseende. Dessuten er de av den oppfatning at hudfarven kan være en vesentlig del av dette utseendet. Dørvaktenes reaksjoner overfor farvede mennesker er derfor av samme slag som deres reaksjoner overfor mennesker med grønne hanekammer og fillete skinnklær -- eller, for den saks skyld, mennesker som bærer kostbare silkedresser og Rolex-klokker. Et menneskes utseende knyttes i alle disse tilfellene til et sett av subkulturelle verdier: Pønkens grønne hanekam signaliserer ("betyr") blant annet at kammens eier trolig er motstander av politistat og børsspekulasjon. Silkedressen betyr på sin side at eieren ønsker å fremstå offentlig som en rik mann, og derfra kan iakttageren slutte seg til at han bl.a. er tilhenger av klassesamfunnet. Det finnes forøvrig restauranter verden over, bl.a. i København, hvor mennesker som ser ut til å være medlemmer av motorsykkelbander nektes adgang fordi innehaverne frykter "bråk", og ingen har skreket opp om rasisme når dette har skjedd. Derfor er den norske restaurantpolitikken ikke rasistisk i streng forstand. Derimot er den gal fordi den bygger på en feilaktig sammenblanding av hudfarve og subkulturell tilhørighet. -- Jeg skal konkretisere:
Sett nå at restauratør X i en lang periode har mottatt klager fra visse av sine gjester fordi en bestemt gruppe mennesker har startet slagsmål, stjålet lommebøker og oppført seg truende på X's etablissement. Ut fra sitt sett av sosiale klassifikasjoner av (evt. fordommer om) menneskeheten, klassifiserer X denne gruppen som f.eks. "mørkhudede", og beslutter at denne kategorien av personer ikke lenger skal ha adgang til hans restaurant. Beslutningen ville for mange ha syntes legitim dersom det gjaldt en Hells Angels-bande. Grunnen til at den virker rasistisk når det er tale om mørkhudede mennesker, er at hudfarven ikke kan tas som et sikkert bevis på kulturell tilhørighet. Den mørke hudfarven er, i motsetning til pønkens grønne hår, ikke valgt, og den sier derfor heller ikke nødvendigvis noe om de personlige egenskapene som befinner seg bak den. Dersom bråkmakerne f.eks. hadde vært rødhårede, kjevhendte eller for den saks skyld menn født i februar med skonummer 45, -- da ville det neppe ha falt X inn å nekte alle rødhårede (kjevhendte osv.) adgang. Nå vil kanhende X lage en undersøkelse som påviser statistisk at "mørkhudede" er involvert i 65% av alle slagsmål på hans restaurant, og bruke denne undersøkelsen som grunnlag for å nekte alle mørkhudede adgang. Men ville han ha nektet alle blåøyde adgang om undersøkelsen viste at blåøyde var innblandet i 70% av slagsmålene? (Selvsagt ikke.) -- Det er i denne sammenheng koblingen mellom hudfarve og oppførsel som er feilaktig, og som minner om rasisme.

2. Sammenblandingen av forskjellige kategorier av "mørkhudede". Restauratørene sier til pressen at de har hatt mange problemer med "utlendinger". Hvem er disse "utlendingene"? --De er i alle fall ikke nordvesteuropeere, og heller ikke nordamerikanere. Gjennom pressen får man imidlertid inntrykk av at restauratørene tror det finnes én bestemt "utlendingkultur", og at denne blant annet går ut på at man er potensiell lommetyv, samt at man er tilbøyelig til å trekke kniv når man er på nattklubb for å drikke og sjekke jenter. Selvsagt dreier det seg om "mørkhudede" utlendinger. Denne kategorien av mennesker er imidlertid ytterst mangslungen, og inkluderer blant annet pakistanere og indere, østasiater, vestindere, nordafrikanere, latinamerikanere, gambiere, visse engelskmenn, mørkhudede nordmenn og sydeuropeere. Trolig vil restauranteier X gå med på at ikke alle disse menneskene "har en kultur" som gjør dem tilbøyelige til å "lage bråk", men han går ut fra at enkelte av dem har en slik kultur. I og med at dørvaktene har fått instruks om å nekte visse kategorier av mennesker adgang på bakgrunn av deres utseende, forutsettes det videre at det er mulig å se forskjell på "fredelige" utlendinger og "bråkmakere". Min egen erfaring er imidlertid at det kan være vanskelig å se forskjell på f.eks. nordafrikanere og sydamerikanere dersom man ikke hører dem snakke -- og dersom nå nordafrikanere skulle menes å "ha en kultur" som restauratør X oppfatter som uforenlig med norsk nattklubbliv, vil avvisning av disse menneskene også ramme bl.a. en mengde latinamerikanere. Dette kan ikke X forsvare med mindre han virkelig er rasist, og derfor må han oppheve raseskillet i døren.

3. Fornektelsen av individuelle forskjeller. Så langt restauratørenes tenkning i forhold til "utlendingene". Jeg har vist at den bygger på mangelfull kunnskap, og at den ikke engang holder mål på egne premisser. I tillegg er premissene gale fordi man ikke uten videre kan slutte seg fra hudfarve til oppførsel.
Mitt tredje og siste argument burde også være akseptabelt for tvilende restauratører. La oss igjen sette oss i restauratør X's sted. Sett nå at X er sta og ikke akter å gjøre noe med sitt kognitive kart over verden -- at han holder fast ved sin antagelse om at "mørkhudede" er en relevant kategori av mennesker, og at "de" er tilbøyelige til å "lage bråk" på grunn av sin kultur. Men han kan likevel ikke forsvare et systematisk raseskille, med mindre han tar avstand fra det europeiske individbegrep. For det står et individ fritt å distansere seg fra "trekk innen sin egen kultur", og en hindu trenger ikke å være tolerant selv om religionen hans er det; like lite som enhver nordmann nødvendigvis liker å gå på ski. Kanskje er det endog slik at mange av de "utlendingene" som er