This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 


7. Desentraliser moralen!

Tilbake til innholdsfortegnelsen


Argumentasjonen oppsummeres, men fremfor alt bør dette kapittelet leses som propaganda for en åpen ghettoløsning der moralen er desentralisert og de tusen blomster får blomstre, og hvor kulturkonflikter nødvendigvis inntreffer fordi noe annet ville kreve en brutal kulturell ensretting regissert av staten.


Mange nordmenn har en feberaktig forestilling om horder av lyssky eventyrere "som følger jet-veien til de rikeste land lengst borte" (sitatet er fra Kaare Ruuds hefte Stopp innvandringen!) -- til Norge! landet som flyter av melk og honning, der det ikke er noen sak å få oppholdstillatelse og en blond kone eller tre, og hvor staten mer enn gjerne forsørger deg resten av livet: i sannhet et paradis på jord.


Denne oppfatningen er vanlig blant mennesker som ikke har møtt en eneste innvandrer, og som i alle fall ikke ønsker å vite hvordan innvandrere faktisk blir behandlet når de dukker opp med lua i handa. Det er med skam å melde en snørrhoven og latterlig holdning. Hvorfor i alle dager skulle det sub-arktiske Norge, ytterst ute i verdens periferi, verdenskjent for sin klimatiske og menneskelige kulde, ha den ringeste attraksjonsverdi for mennesker som har anledning til å velge noe annet? De fleste innvandrerne jeg kjenner, hadde ikke egentlig noe valg. Noen er politiske flyktninger fra Syd-Amerika, mens andre kommer fra den utpinte pakistanske landsbygda. Fra det faktum at enkelte likevel har valgt å reise, for eksempel til Norge, kan man forøvrig ikke slutte seg til at de kommer hit for å stjele fra oss. En like opplagt virkning av innvandringen som økt kriminalitet, kan være økt produktivitet i arbeidslivet. Selv små grupper av høyproduktive tyrkiske og pakistanske arbeidere kan bidra til å høyne den allmenne arbeidsmoralen. Som forbrukere har vi dessuten mye å takke "pakkis-sjappene" for. Der norske butikkinnehavere ga opp, klarer asiatiske familier å holde i gang små nærbutikker over hele Oslo, og de har lang åpningstid og lavt prisnivå. Dette får de liten uttelling for ved karakterutdelingen.

 

Det er flere gode grunner til at vi bør avfinne oss med at vi lever i en nasjonalstat hvor det finnes mennesker med forskjellig hudfarve og religion.
* For det første er fysisk mobilitet og tilpasningsdyktighet til nye miljøer et av menneskets mest karakteristiske kjennetegn. Kultur er dessuten ikke lenger knyttet til bestemte steder, og det er derfor ikke på noen måte "unaturlig" at det finnes pakistansk-norske mennesker i Norge.
* For det andre vil et samfunn uten kontakt utad raskt stagnere kulturelt. Ingenting av det vi tenker på som det typisk norske (rosemaling, hardingfele, Ibsens dramatikk...) ville ha eksistert om vi hadde vært oss selv nok og unngått påvirkning utenfra.
* For det tredje er det harmoniske flerkulturelle samfunn beviselig en mulighet. Det finnes eksempler på godt fungerende flerkulturelle samfunn der mennesker av ulik geografisk opprinnelse og med forskjellig språk og religion arbeider for samme timelønn, stemmer på de samme partiene og blir dømt etter de samme lover, men bevarer sine forskjeller på andre områder.
* For det fjerde ville vi ikke hatt noe kulturelt ensartet samfunn i Norge selv om vi ikke hadde en eneste innvandrer. Det har alltid vært viktige kulturelle forskjeller mellom borger og arbeider, vestlending og østlending, stril og bergenser. De siste tiårs oppsplitting av befolkningen i stadig flere subkulturelle grupperinger, som blant annet inkluderer UFO-organisasjoner, homofile foreninger, pønker-kafeer, new age-kulter, frimurerlosjer og anarkistiske diskusjonsklubber, betyr at vi nå lever i et miljø som definitivt er flerkulturelt. Ingen væremåte er lenger enerådende, individet er fristilt og kan i prinsippet plukke fritt fra de mange livsstilsmenyene som flyter på modernitetens marked. Kontakt mellom subkulturene kan være av det gode, men det er ikke dermed nødvendig å gå inn for at de skal smeltes sammen i den nasjonale enhets navn. I dette henseende er det ingen relevant forskjell mellom etniske minoriteter og moderne subkulturer. De førstnevnte er preget dypere inn i individenes identitet, men de spiller ikke derfor nødvendigvis en viktigere rolle i deres dagligliv. Faktisk kan det se ut som om flere av våre industrielle motkulturer står i et mer alvorlig konfliktforhold til nasjonalstaten, enn de etniske minoritetene. Motkulturer som dyp miljøbevegelse og pønkermiljøer er sjelden enige i landets politiske spilleregler og aldri i de økonomiske. De aller fleste innvandrergrupper respekterer begge typene av spilleregler.
* For det femte har den norske stat mye å tjene på fortsatt innvandring. Et vanlig argument mot innvandring, som vitner om særdeles slette kunnskaper, er argumentet om overbefolkning. Her presenteres det gjerne et skrekkbilde av en fremtidig verden som en udifferensiert maurtue der Norge er blitt rasert av de millioner av innvandrere som har trukket landet ned til det globale økonomiske gjennomsnitt (man ser formelig for seg en mellomting mellom São Paolo og Bronx). Én ting er at dette ikke vil skje innen overskuelig fremtid, selv om vi tidobler flyktningkvotene. En annen sak er at Norge er i ferd med å bli alvorlig underbefolket. Norske kvinner vil ikke lenger bindes til hjemmet, og de får færre og færre barn. Fortsetter trenden fra 80-årene, vil det i år 2100 være 2,2 millioner nordmenn. Andelen av pensjonister vil vokse eksplosivt etter årtusenskiftet. Vi trenger arbeidskraft.


Betingelser for et flerkulturelt samfunn

En av de første teoriene om flerkulturelle samfunn ble utviklet av den britiske kulturgeografen J.S. Furnivall på 1930- og 40-tallet. Han studerte de sosiale og kulturelle systemene i visse britiske kolonier i Øst-Asia og Vestindia; alle var preget av stort kulturelt mangfold og alle hadde betydelige innvandrergrupper som var kommet i nyere tid. Furnivall mente at en flerkulturell stat hadde alle muligheter til å lykkes dersom én kulturell gruppe alene kontrollerte det politiske system -- i hans tilfelle var det britene som gjorde det. Dermed var problemet med lov og orden løst. Forøvrig kunne man gjøre som man ville: noen deltok i lønnsarbeid; andre dyrket mat til eget forbruk; noen var buddhister, andre var hinduer og så videre. Gruppene ville møtes på markedsplassen, men ville ellers ha lite med hverandre å gjøre selv om de ofte bodde vegg i vegg. Ifølge Furnivall ville det være mulig å opprettholde en stor kulturell variasjon i den private sfære over et langt tidsrom, forutsatt at samfunnet var effektivt (og autoritært) administrert i henhold til et entydig sett av regler. Senere forskning om flerkulturelle samfunn har både bekreftet og avkreftet Furnivalls teori. I praksis viser det seg ofte å være uakseptabelt for en kulturell minoritet -- eller for den saks skyld majoritet -- at en annen kulturell gruppe besitter hele den politiske makt. I noen flerkulturelle samfunn, som Syd-Afrika, Azerbaidjan og Guyana, har et slikt politisk hegemoni ført til gjentatte opprør og utbredt misnøye. En annen løsning, som er blitt valgt av staten i flerkulturelle stater som Mauritius, Trinidad og Tobago og Canada, er å gå inn for at hele befolkningen tilegner seg de politiske spillereglene og dermed kan delta på lik linje i det politiske (og økonomiske) system, som slik fungerer som en integrerende fellesnevner for alle de ulike kulturelle gruppene. Disse samfunnene blir likevel varianter av de furnivall'ske: opprinnelig er det bestemte kulturelle grupper som har fastlagt spillereglene, og man må tilpasse seg deres målestokk for å kunne fungere politisk. I praksis kan slike systemer fungere godt, men de trenger ikke å gjøre det. Libanon ble helt til midten av 70-tallet fremhevet som et mønstergyldig flerkulturelt samfunn hvor kompromissets kunst ble dyrket på alle området. Neste uke braket det løs, og siden har landet ligget i krig med seg selv og resten av verden.

En tredje løsning, som en del urbefolkninger -- deriblant samer og indianere - går inn for, er en viss grad av politisk selvstyre. Dette er et aktuelt alternativ dersom minoriteten har regional tilhørighet, men det er umulig når det gjelder urbane minoriteter som innvandrere, som deler gater, leiegårder og arbeidsplasser med andre mennesker.

Et mer generelt problem i forbindelse med Furnivalls teori om flerkulturelle samfunn, handler om grensen mellom det offentlige og det private. Jeg har argumentert for at det kan være nødvendig med felles regler -- felles kultur -- i samhandling som foregår i det offentlige rom, men det er også tydelig at en slik grenseoppgang kan være problematisk. På den ene siden er det tydelig nødvendig med et felles lovverk som forhindrer kulturelt begrunnede overgrep fra det ene eller annet hold. På den annen side kan vi uten videre definere religion, språk og matvaner som private anliggender: Her må det være tillatt å leve seg ut, uansett hvor eksotisk man måtte være. Men hva med kvinnelig omskjæring, fysisk avstraffelse av barn og konemishandling? Dette ser det ut til at vi nordmenn ikke lenger regner som private anliggender, selv om innvandrerne kanskje gjør det. De fleste pakistansk-norske familiefedre vil utvilsomt ha seg frabedt at staten blander seg inn i deres barneoppdragelse. Et diskotek er videre et offentlig sted hvor man gjør private ting, men disse private handlingene blir offentlige så snart de fører til politianmeldelse. Den malayisk-norske antropologen Long Litt Woon stilte nylig det retoriske spørsmålet: "Kan jeg ha to ektemenn?". --Kan hun, dersom både hun og ektemennene slutter opp om ordningen? (I parentes bemerket: I skrivende stund klarer hun seg, såvidt vites, med én.) Er dette et privat anliggende for henne og de potensielle ektemennene? Når det gjaldt det omtalte "tyrkerdrapet" var det mye som talte for at saken ikke skulle tolkes som et privat anliggende, selv om de impliserte -- trolig med unntak av offeret -- gjerne skulle sett at den kunne regnes som nettopp dét. Med andre ord: Når er det nødvendig med pragmatiske, eventuelt autoritære løsninger, og når kan moralen desentraliseres?



For en desentralisering av moralen

Spørsmålet er retorisk ment, og jeg har ikke tenkt å gi noe substantielt svar ut over de tommelfingerreglene som allerede er foreslått. Gjennom hele livet er vi nødt til å utøve skjønn, og dømmekraften er feilbarlig, selv om den blir litt mindre feilbarlig jo mer vi vet om hva vi snakker om. Det finnes ingen fasitløsning på dype kulturkonflikter, for i vår gudløse verden finnes ingen kosmisk dommer som kan skille det evig gode fra det evig onde. Derfor er det heller ikke alltid slik at kunnskap hjelper oss å løse ethvert problem, selv om dette er et daglig budskap fra en del selvbestaltede folkeopplysere. Jeg håper å ha vist at dersom vi vil unngå unødig autoritære løsninger på dype kulturkonflikter, må vi nordmenn sørge for å lære et og annet om desentralisering av moralen. At vi kan ha naboer som mener noe annet enn oss om hva som er sant, godt og skjønt er vanskelig å forstå og akseptere for de fleste nordmenn, vant som vi er til å forveksle likeverd med likhet. Dersom vi treffer noen som mener noe annet enn oss selv, vil vår første reaksjon normalt være et forsøk på å omvende vedkommende; vi er ikke spesielt interessert i hva han har å si. Norge er folkeaksjonenes land, og målet for mye av vår offentlige virksomhet er total enighet. Vi blir sjokkerte over at det går an å mene det og det. Synspunkter som er forskjellige fra ens egne blir gjerne betegnet som farlige eller skremmende. Likhetstenkningen er så rotfestet at det knapt finnes det område hvor likhetsideologi ikke preger vår tenkning og våre handlingsmønstre. Innen området seksualitet er det f.eks. blitt diskutert i det vide og det brede hvordan kjønnenes ulike posisjoner i samleiet kan virke undertrykkende; de som misliker pornografi vil forby uvesenet; det reises krav om felles, skriftlige, formelle regler for alt fra barneoppdragelse til utformingen av badeværelser. Vi har problemer med å akseptere alle slags forskjeller -- i det private såvel som i det offentlige rom -- og derfor var en tidligere regjering i takt med folkeviljen da den innførte begrepet "videregående skole" for at gymnasiaster ikke skulle forledes til å tro at de var flinkere enn dem som gikk på yrkesskolen. Her skal det ikke være lett å tilhøre en kulturell minoritet!

I det muslimske Egypt er holdningen til kulturell variasjon en annen. Der kan enhver ikke-muslim få kjøpt alkohol, selv under den hellige måneden Ramadan. Skulle vi være like oppmerksomme på kulturelle forskjeller som egypterne, ville vi ikke nøle et øyeblikk med å tilby kava (en narkotisk drikk) til immigranter fra Stillehavet eller cannabis til avholdsfolk fra Midt-Østen. Ingen aspekter ved vår egen kultur er verken gudegitte eller uforanderlige; det er på tide at vi forstår dette, og en slik forståelse trenger selvsagt ikke å innebære at vi gir avkall på våre moralske verdier. Men i en forhåpentligvis ikke så fjern fremtid vil innholdet i norskheten være et annet enn i dag.



For en ny definisjon av norskheten

Nasjonal identitet er like foranderlig og flytende som alle andre "kulturtrekk". Mye av det som i dag regnes som særnorsk, fantes ikke i Norge for noen generasjoner siden. Bunaden ble oppfunnet i 1915; hardingfela kom fra Sentraleuropa og rosemalingen fra Tyskland. Om noen år vil det kanskje være andre symboler som brukes som tegn for den norske nasjon. Foruten at den nasjonale identiteten forandrer seg, så kan den også gi betydelig spillerom for kulturell variasjon innen nasjonen. Som nevnt finnes det definitivt kulturelle forskjeller mellom Østlandet og Vestlandet, mellom kristelige bygdekulturer og borgerlige bykulturer osv. Det er ellers stadig færre av oss som er troende kristne. I en viss forstand splittes vi opp i subkulturer; i en annen forstand blir vi likere og likere: det kan kanskje i den forbindelse sies at Norge ble samlet til ett rike i 1960, da folk over hele landet for første gang så Dagsrevyen samtidig.

En slik utvikling er typisk. Mennesker over hele verden får tilknytning til kulturelle meninger som ikke er stedsbundet. Kultur er ikke lenger knyttet til et sted! Noen av de beste "europeere" i vår tid er klart de kenyanske menneskerettighetsadvokatene som går i fengsel for sin overbevisning og de latinamerikanske folkeopplyserne som kjemper for demokrati og sosial rettferdighet med fare for sine egne liv. Forfatteren Clive Thomas, som ble stoppet på Fornebu i et tidligere kapittel, er så britisk som noen, selv om han ser ut som en afrikaner. En annen forfatter, Vidia (V.S.) Naipaul, forteller et sted at han ofte har et svare strev med å fortelle hvor han er fra. Han nedstammer fra indiske leiearbeidere på Trinidad; på Trinidad regnes han som en slags inder, men i resten av verden må han kulturelt sett regnes som vestinder eller karibier. Og skjønt han er en inder fra Vestindia (må ikke forveksles med Vest-India!), er Naipauls dypeste identitet knyttet til britisk kultur og tradisjon.

Omvendt er det store grupper av permanente minoriteter i Frankrike og England som har levet i spesielle bydeler i et par generasjoner, men som har beholdt sitt særpreg som nordafrikanere, indere osv. Det finnes også samfunn i verden hvor det kulturelle mangfold i seg selv er gjort til nasjonal ideologi. På Mauritius er en viktig nasjonalistisk strømning den såkalte pluriculturalisme mauricien -- tanken om at det unikt nasjonale ved Mauritius er den kulturelle blandingen på øya. I Toronto har kommunen tatt den flerkulturelle hverdagen så alvorlig at Renholdsverket sender ut rundskriv om søppeltømmingsrutinene i fellesferien på 13 språk! Det er ellers vanlig at annen og tredje generasjons kanadiere presenterer seg som "portugisiske", "ukrainske" eller "kinesiske", selv om de naturligvis også regner seg som kanadiere. Dersom det går an å være både ukrainer og kanadier (og det gjør det!), så må det også være mulig å være både gambier og nordmann! Jeg kjenner innvandrere som har mistet sin opprinnelige identitet uten at de har fått en ny; de er havnet i et kulturelt ingenmannsland der de føler seg halvt norske og halvt greske, bolivianske osv., men ingen av delene fullt ut. Først når de får anledning til å leve ut sin annerledeshet i Norge, kan de etterhvert legge den nye norske del-identiteten på toppen som en bonus. Vice versa har vi norskfødte nå anledning til å skaffe oss en videre kulturell identitet som "norske nordmenn som har lært noe om folk som ikke er norske nordmenn". Innvandringsmotstandernes frykt for tap av norsk kulturell identitet er forøvrig aldeles paranoid: Det er da ingen grunn til å tro at vi ville bli mindre norske om vi visste litt om islam! Om vi skal lete etter kulturelle kontekster som vi trenger å beskytte oss mot, er det sant å si mer nærliggende å tenke på parabolantenner enn moskéen på Frogner -- kanskje vi burde gjøre felles sak med muslimene mot USAs kulturelle dominans, heller enn å krangle om islam?

I vår allerede dypt flerkulturelle situasjon -- hvor verken mennesker eller kultur er bundet til sted på samme måte som tidligere -- er det mulig å utvikle et begrep om det norske hvor både muslimer, buddhister og katolikker med andre morsmål enn norsk kan definere seg som norske om de ønsker det. Om vi nå går med på at det er viktig for folks selvbilde å kunne avgrense seg mot mennesker de regner som kulturelt forskjellige; hvordan kan et slikt flerkulturelt Norge da fungere i praksis, uten at resultatet blir en slags permanent borgerkrig?


For ghettobyen

Det er viktig å ha et hjem. De fleste mennesker krever retten til å vite hvem de er og retten til å kunne omgi seg med andre mennesker av samme slag. For innvandrergruppene må en slik trygghetsfølelse kjempes frem i et tildels fiendtlig miljø, og med betydelige menneskelige omkostninger. Likevel er det dokumentert at mange innvandrere, flyktninger såvel som arbeidsmigranter, gjør alt de kan for å vedlikeholde de kulturelle tradisjonene de har sin opprinnelse i, og dermed også grensene overfor andre kulturelle tradisjoner. Staten gjør dem derfor en bjørnetjeneste når den høytidelig utnevner dem til deltakere i et fargerikt fellesskap gjennom sine annonsekampanjer. Denne ideologien er en statlig løgn som tar sikte på å utslette all kulturell egenart; det er nemlig i statens interesse å fremme kulturell homogenitet. Mennesker som er noenlunde like kulturelt sett, er lettere å kontrollere enn mennesker som er forskjellige. De fleste innvandrere er ikke interessert i å bli assimilert. Selv annen generasjons pakistanere, som snakker feilfritt norsk, vegrer seg for å kalle seg nordmenn -- kanskje fordi den gjengse definisjonen av nordmenn er for snever. Nå er kultur imidlertid omskiftelig og omformelig, og det er mulig for mennesker å skifte mellom kulturelle kontekster i forskjellige typer av situasjoner. Man kan utmerket godt være norsk på jobben og vietnameser hjemme. Likevel har kultur visse entropiresistente trekk, det vil si aspekter som motsetter seg endring, som ligger så dypt forankret i dagliglivet at de i alle fall ikke kan forandres gjennom statlige kampanjer og kurs.

Norge er allerede i mangt og meget et flerkulturelt samfunn, og det vil fortsette å være det i overskuelig fremtid. Jeg har vist at kulturelle forskjeller kan skape problemer i de sammenhenger hvor verdier er uforenlige, og har gått inn for at vi likevel går inn for den moral vi selv anser som verdifull. Jeg har dessuten argumentert for at kulturell identitet, som blant annet arter seg som grensesetting i forhold til andre "kulturer", er viktig i den menneskelige tilværelse. Den statlige politikken kan ikke løse disse problemene. Staten kan oppgi fellesnevnere, men den kan ikke ivareta mangfoldet.

Som bekjent av en del innvandrere fra forskjellige deler av verden, vet jeg hvilken gjensidig berikelse som kan ligge i en kulturkontakt som ikke betyr det samme som sammensmeltning. Derfor fortoner ghettobyen seg for meg som et ideal. Innen en slik modell vil det være mulig for alle slags kulturelle minoriteter å bevare sitt særpreg og å beskytte seg mot det moderne samfunns voldsomme sentrifugale dragsug mot kulturell ensretting; her tenker jeg spesielt på massemedienes og reklamens ustoppelige propagandaapparat, og på statens notoriske tilbøyelighet til autoritær assimilasjonsideologi og -praksis maskert bak slagord som "Ja til et fargerikt fellesskap". Denne autoritære ideologien kommer blant annet til syne i den statlige politikken med å spre flyktninger over hele landet for å unngå ghettoer. Logikken synes å være at mennesker er onde, og at det derfor er tryggest å spre dem. Det er iallfall helt sikkert at det blir umulig for en flyktning å slå rot under slike omstendigheter.

Et fremtidig scenario for Oslo kunne være konsentrert rundt et stort, tett, støyende og uoversiktlig sentrum med mange minoriteter som investerer sin kulturelle stolthet i etnisk særpreg. Der ville man når som helst kunne oppsøke Chinatown, komplett med kinesiske skilter og retter som pow, meefoon og røkte griseører fra små boder;-- noen kvartaler unna ligger kardemommeduftende Little Bombay med sine silkeforretninger og alvorlige forretningsmenn i turban, og i et annet strøk ligger et miniatyr-Kingston, funklende av neondunkle soulklubber i gilde rasta-farver. I flere av ghettoene er kyllingen billigere for slektninger og venner enn for fremmede...

Byens mest fremtredende kultur vil stadig være den vi kaller den "norske" uansett, og samtlige subkulturer er i varierende, men høy grad integrert i det kapitalistiske arbeidsmarkedet. Et par av de turban-behengte ville kanskje ha sitt daglige arbeide ved Oslo Børs; en av de kuule negrene har nettopp debutert som plateartist -- kompisene hans jobber i Oslo Sporveier og på universitetet, mens flere av kineserne er programutviklere i softwarefirmaer. Ingen ville bli skadelidende av dette, og for mange av oss ville Oslo bli en mye, mye mer spennende by å bo i. (Kanskje, men bare kanskje, ville jeg hatt med en bit Mexico City og en bit Calcutta også, bare som en påminner om hva slags verden vi lever i -- i den universelle humanismens navn.) Ghettoen trenger ellers ikke å være en boligghetto. I andre flerkulturelle samfunn finnes bydeler med sterkt etnisk preg hvor beboerne er av blandet opprinnelse, men hvor forretninger og kulturelle, organisatoriske og religiøse sentere er knyttet til en etnisk minoritet. Slik kan velstående kinesere som bor på Upper East Side i New York få sin kulturelle tilhørighet bekreftet ved å ta undergrunnen til Chinatown syd på Manhattan, hvor de kinesiske kulturtilbudene og nettverkene er konsentrert.

Formelt er alle ghettobyens innbyggere likestilte i forhold til nasjonalstaten Norge med tanke på plikter og rettigheter (skatter, trygder, stemmerett, lovverk osv.). Norsk ville kanskje være et felles kommunikasjonsmiddel for mennesker fra forskjellige ghettoer. Privat justis som i "tyrkersaken" ville ikke kunne godtas. Men i vår uformelle organisering av våre liv ville vi stå fritt. Den viktigste felles normen ville være et påbud om å la hverandre være i fred. Det kunne være tillatt, ikke bare å være asiat eller afrikaner, men også f.eks. homofil pønker. Rent praktisk er ghettoen den beste løsningen for en kulturell minoritet som ellers ville hatt problemer med å unngå å bli oppslukt av majoritetskulturen. Isolasjon ville være et mulig valg for alle. Så kunne de mer eventyrlystne av oss norskfødte få fråtse i sterke kulturelle impulser, mens de som ville det kunne få full anledning til å tørke inn i sitt selvvalgte vakuum.

Det vil oppstå konflikter, dype og grunne, mellom innvånere av forskjellige ghettoer -- og selv om det ikke engang trenger å være enighet om hvordan konflikten skal defineres, er det nødvendig med felles regler om hvordan konflikter skal håndteres. Hvis vi kjenner hverandre personlig, er det greit. I en del situasjoner begynner vi å finne naturlige måter å omgås på. Riktignok er det ikke alltid mulig -- eller for den saks skyld ønskelig -- å holde staten utenfor. Vi får trøste oss med at staten i alle fall i teorien er påvirkelig.


Hva er det som gjør tanker som disse uspiselige -- for ikke å si utenkelige -- ikke bare for den overbeskyttende staten, men også for mange menige nordmenn? Først og fremst ville mange føle sin egen livsstil truet. I lille avsidesliggende Norge har betingelsene hittil ligget godt til rette for at frykten for det ukjente fritt får spre seg. Syndromet kan sammenlignes med den katolske prests forhold til sex, eller for den saks skyld totalavholdsmannens tvangsnevrose i forhold til rusmidler: De redde nordmennene som maler innvandrerfientlige slagord på veggene, eller som vegrer seg for å sette seg ved siden av en inder på trikken, vet ikke hva de går glipp av. Ellers fornuftige mennesker øder sitt talent og sine krefter på å holde liv i et bilde av de muslimske tibarnsfamiliers sammensvergelse mot alt som lukter kristenmannsblod. På dette området er økt kontakt ikke bare av det gode: det er nødvendig for å helbrede en kollektiv sinnslidelse. Ved å tillate ghettoene å blomstre på sine egne premisser, og ved å lære en smule om særpreget ved ghettolivet, ville norskfødte nordmenn raskt kunne finne ut at de fleste menneskene i Norge er mer interessert i å forbedre sin egen levestandard enn i å ta over landet-- selv om de altså skulle slumpe til å være muslimer. De norske nordmennene ville muligens finne ut at de tok feil; det er en sjanse for at de ville korrigere kartet etter å ha blitt mer fortrolig med terrenget.

Gjennom kontakt med representanter for annen kultur blir vi mer selvbevisste; vi lærer å kjenne oss selv bedre ved å bli kjent med folk som ikke er slik vi er. Vi blir nødt til å skjerpe oss, vi må forsvare det vi står for og begrunne vår moral. Vi kan ikke lenger ta vår egen norskhet for gitt. En forutsetning for en slik kontakt er, tilsynelatende paradoksalt, en viss grad av kulturell isolasjon. Kulturkontakt er nemlig umulig dersom de atskilte kulturelle tradisjonene ikke får anledning til å blomstre på egne premisser.

La meg tilføye at mange, kanskje de fleste av oss er "pakketurister" som mangler nysgjerrighet. Det ville ikke være riktig å tvinge fremmed kultur på noen. I ghettobyen kan man like gjerne velge Frogner som Tøyen. Det er kanskje riktig at man stort sett bare ser nordmenn og pakistanere sammen når de jobber som trikkekontrollører. (Dette var et vanlig tips i trikkesnikermiljøer for noen år siden: --Ser du en nordmann og en pakistaner komme sammen inn på trikken, så kom deg av med en gang!) Er det nødvendigvis trist om pakistanere og nordmenn ikke tilbringer fritiden sammen? Nei, og det er nettopp slike muligheter som ligger i et flerkulturelt samfunn i motsetning til en kulturell smeltedigel hvor formålet er at alle skal bli likest mulig av hensyn til Gud eller Staten. Folk må ha rett til å være forskjellige og isolere seg. Det er store forskjeller blant nordmenn når det gjelder interessen for innvandrere og innvandrerkultur; det er minst like store variasjoner blant innvandrere i holdningen til det norske og i tilegnelsen av det norske. Ytterpunktene kan markeres på den ene side ved den tyrkisk-norske vaskehjelpen som hadde bodd i Norge i fire år og ikke snakket et ord norsk (eller for den saks skyld engelsk), men som satt og leste tyrkiske romaner i pausene; og på den annen side ved den ecuadorianske piken som snakket flytende norsk etter fire år i dette landet, og som hadde stor sans for norsk litteratur og likestillingsideologi. Begge fungerer tilfredsstillende i den forstand at de er integrert i det økonomiske og politiske system og holder seg til norsk lov. Selv staten kan vanskelig kreve mer. For det enkelte individ er det også mulig å "leve i to kulturer" og svitsje mellom de forskjellige settene av koder i forskjellige typer av situasjoner. Det krever riktignok ekstra innsats. Man risikerer å få to halve kulturer i stedet for to hele eller eventuelt én hel. Men man kan også slumpe til å havne midt i smørøyet i en kulturell fornyelsesprosess.


* * *

Hele den norske debatten om det flerkulturelle samfunn har vært uklar på et sentralt punkt: det har vært uklart om politikere og andre autoriserte synsere ønsker assimilasjon eller mangfold, likhet eller likeverdig komplementaritet. I denne boken har jeg argumentert til fordel for muligheten av kulturelt mangfold og desentralisering av moralen så langt det er mulig -- til tross for de betydelige omkostningene dette kan innebære. Staten kan legge forholdene til rette for at dette kan bli mulig, men den kan lite gjøre i selve verket. Man forandrer nemlig ikke et kulturelt univers ved å sende ikke-norske menn på kurs for at de skal lære om norske kvinner. Et kulturelt univers kan bare forandre seg ved at man får nye erfaringer som gjør at man tolker de gamle inn i en ny ramme. Det har vist seg at felles musikk, f.eks. World Music, har gjort mer for å skape et krysskulturelt fellesskap blant ungdom enn hundre opplysningskampanjer. På det fler-etniske Trinidad var kvalifikasjonskampene til fotball-VM hundre ganger mer effektive for å skape brorskap mellom hinduer og kristne enn feiringen av nasjonaldagen. I Norge ville det være et lengre skritt mot forståelse om vi fikk afrikanerne til å le av våre vitser, enn den formelle tilnærmingen som skjer når vi gir dem plikter og rettigheter i forhold til staten. På samme måte ligger det i sakens natur at en ghetto ikke kan planlegges. I Toronto besluttet bystyret for noen år siden å merke gateskiltene med symboler som representerte de forskjellige etniske gruppene: én bydel ble merket med portugisiske flagg, en annen med påskriften "Little Italy"; i en tredje bydel hadde skiltene både kinesisk og engelsk skrift. Tanken var god, men samfunnet forandret seg uten å søke myndighetene om lov: Da skiltene endelig var på plass, hadde de fleste av italienerne flyttet til en annen bydel: de hadde opprettet en ny ghetto nord i Toronto, og noen tusen vestindere hadde i mellomtiden flyttet inn i bydelen som nå offisielt het Little Italy.

Jeg vil også minne om at kulturkontakt ikke uvegerlig fører til konflikt. Det ville være en typisk konklusjon i en typisk norsk debatt å hevde noe slikt, og en slik konklusjon ville naturligvis overhodet ikke stemme overens med terrenget. Selvsagt er det vanligvis stimulerende og berikende å treffe på folk som har en annen kulturell bakgrunn enn en selv, og selvsagt er det ofte lett å tilpasse seg hverandre uten at man trenger å gå på akkord med sine egne verdier. Det er også mange av de praktiske problemer innvandrerne står overfor som kan løses greit innenfor de rammer som settes av den norske stat. En veletablert pakistansk storfamilie løste således sitt boligproblem ved å kjøpe en hel etasje i en bygård på Grünerløkka, hvorpå de fikk en arkitekt til å tegne den om slik at den kunne fylle deres behov. Blant annet ble denne kjempeleiligheten delt på midten med en korridor: Mennene til høyre, kvinnene til venstre. I mange ikke-europeiske samfunn anses det nemlig som godt at man har hele familien i nærheten og at kvinner og menn kan slippe å treffes i utide. Det er altså praktisk mulig å realisere disse idealene i Norge, selv om de strider mot en norsk tenkemåte -- ja, selv om slike situasjoner kan ha aspekter av dype kulturforskjeller. Bygården på Grünerløkka kan ses som et symbol på at et flerkulturelt samfunn kan være mulig i praksis. Men for at dette skal lykkes, må vi holde muligheten åpen for fysisk adskillelse mellom kulturelt ulike grupper dersom de selv ønsker det. I ghettoen kan en kjøpmann selv bestemme hvilken pris han vil ta for kyllingen. Man handler hos ham på egen risiko.

Til slutt har jeg lyst til å minne om at det ikke finnes kulturelle pakker av snillhet og slemhet, av gode og dårlige verdier; det finnes ikke "ekte" kulturer som har krav på beskyttelse og "falske" kulturer som man skal skamme seg over -- og det finnes i prinsippet ikke andre kulturelle grenser enn dem vi lager selv. Det flyter både informasjon og desinformasjon mellom norske nordmenn, ikke-norske nordmenn og utlendinger; det er misforståelser og krangler, men det finnes også god kommunikasjon. Vår egen kultur har forandret seg drastisk og fortsetter å gjøre det. En del mennesker som ikke er født i Norge bidrar til disse forandringene, og vi trenger ikke til enhver tid å vurdere hvem som er snille og hvem som er slemme i denne uoversiktelige prosessen. Så kan vi kanskje lære noe om menneskehetens mangfoldighet og få et mer spennende liv.






Nexus