This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

 

Innpakningens betydning

 

Thomas Hylland Eriksen

Man skal ikke undervurdere innpakningens betydning. I Japan spiller det liten rolle hva en gave består i, bare pakken er forseggjort og vakker. Da jeg for mange år siden skulle gi noen et gaveabonnement til jul og syntes pakken dermed ble litt smålåten, foreslo en venn at jeg skulle legge abonnementskortet inn i en gigantisk pappeske med en stor stein inni, innpakket i overdådig gavepapir med bånd og rysjer.

Innpakning er spennende. Det selger, og det virker. Stort sett, da. Men ikke alltid. For mange år siden laget Odd Børretzen en parodi på en sur gammel mann, som ergret seg over at man ikke lenger ganske enkelt kunne kjøpe seg en kopp kaffe på Vestfoldbanen. Å neida! Bestilte man en kopp kaffe, dannet det seg i etterkant et helt lite fjell av emballasje — et pappkrus, en tom sukkerpose, et lite fløtebeger, en plastskje og en serviett med Narvesen-logo.

Det er også ikke så rent få forbrukere som irriterer seg over misvisende emballasje. Stort sett gir den inntrykk av at varen man får er større enn den faktisk er. På en del matvarer står det derfor en forklaring med stor skrift på pakken, om at esken kanskje ikke fremstår som helt full, men at dette i så fall bare kommer av at innholdet er blitt komprimert ved transport. (Ha ha, tenker vi, det er lov å prøve seg!) Eller man kjøper et dyrt dataspill i en stor, fargerik pappeske som inneholder 90% luft og en CD-plate.

Emballasjen har et kort liv som vare. I det øyeblikk innholdet er pakket ut og tatt i bruk, blir den magiske pappen, plasten eller papiret plutselig til søppel. Noen ganger, som hvis man har kjøpt et elektrisk apparat som blir levert sammen med betydelige mengder isopor og papp, oppstår raskt et problem. Emballasjen tar nemlig for stor plass til å gå i den vanlige søpla, og man hadde strengt tatt ikke tenkt seg på resirkuleringsstasjonen de nærmeste dagene.

Jeg vet om mennesker som løser dette problemet ved å beholde all emballasje. Mixmasteren de kjøpte for tyve år siden legges fremdeles inn i pappesken fra Philips når den ikke er i bruk, videospillerens eske står i kjelleren, full av julepynt, og de har et høyt tårn av tomme og omhyggelig rengjorte isbokser, som de påstår at de skal fylle med rørte multer og middagsrester til nedfrysing.

De fleste av oss er mindre puritanske. Vi kaster — ikke bare emballasje, men alt mulig annet også. Med ujevne mellomrom lages det reportasjer om mennesker i vårt samfunn som lever av å samle fullt brukbare ting, mat og klær i søpla. En studie av amerikanske uteliggere viste for noen år siden at de mest rutinerte av dem alltid gikk i nye klær, hadde fungerende lommedatamaskiner av nest siste modell og spiste iskrem flere ganger ukentlig (!) — det gjaldt bare å vite hvilke søppelkasser man skulle undersøke når man var ute på runden.

I Norge har velstandsveksten ført med seg en tilsvarende vekst i søppel. Vi kaster nesten dobbelt så mye i dag enn for tyve år siden. En venn som kjøpte en billig scanner fra en kjedebutikk, forteller at scanneren ikke virket helt som den skulle da han fikk den hjem. Han ringte forretningen for å høre om han kunne komme og levere den i serviceavdelingen, men da svarte butikken at han bare kunne ta med kvitteringen, så skulle han få en ny. Scanneren han hadde fått med seg hjem, kunne han bare kaste — det var ikke bryet verd å prøve å reparere den.

 

Når vi hører denne typen historier, reagerer mange av oss med moralisme. Nesten alle man møter, synes å mene at vi har fått et samfunn med et umoralsk bruk-og kast-forhold til ting, der det ikke lønner seg å reparere noe som går i stykker og der vi har så god råd at vi uten å blunke kaster helt brukbare ting. Mange ville nok bli vennligere stemt hvis de kunne føle seg trygge på at søpla ble resirkulert på en effektiv og ressursbevisst måte.

Med hensyn til emballasje, ville jeg si det enda sterkere: Noe emballasje har en praktisk funksjon, men ofte snakker vi om kosmetikk og estetikk, altså unødvendige tilleggsverdier. Det vil si, hvis man mener at skjønnhet og spenning er unødvendige verdier, sier man også at både krimromaner og symfonier er unødvendige. De tjener jo ikke til noe.

* * *

Det enorme forbruket av emballasje, som altså raskt blir omdannet til søppel, er et velstandstegn. Det er dessuten et tegn på en bestemt type velstand. For hvis det er én påfallende forskjell mellom dagens samfunn og alle samfunn som har gått forut for det, så er det forskjellen i produksjonen av søppel.

Riktignok hadde antikkens sivilisasjoner sitt søppelproblem, men det handlet om hygiene, stank og sykdommer — altså kroppens avfallsprodukter. Det er til og med skrevet en doktoravhandling om Cloaca Maxima i det gamle Roma, et gigantisk nettverk av underjordiske ganger som man den dag i dag ikke bør begi seg inn i uten neseklype.

Problemet med å bli kvitt tiss og bæsj når mange mennesker bor på ett sted i lengre tid, er gammelt og velkjent, selv om det har vært skrevet forbausende lite om det. Forklaringen er iallfall delvis at kildematerialet er magert fordi kroppens avfallsprodukter blir betraktet som ekle i praktisk talt alle kulturer.

Vårt søppelproblem er imidlertid nytt, trolig nyere enn de fleste er klar over. For litt over hundre år siden var vi alle som Askeladden, fattig som rik. Våre oldeforeldre fant nytte i ting vi ville ha kastet på dynga uten å tenke oss om to ganger. Metallbokser ble til oljelamper, papir ble brent, utgåtte klær ble til filler. Filler var forresten et umåtelig viktig produkt i mange hundre år. Helt til tidlig på 1800-tallet kunne tusenvis av mennesker leve av å samle og levere filler til papirindustrien (det var da man gikk over til cellulose), de fattige sydde klær av filler de rike kunne avse, og for øvrig var det først på 1920-tallet at moderne sanitetsbind nådde butikkhyllene.

For noen år siden gravde en gruppe arkeologer ut restene av et storgods fra 1600-tallet på USAs østkyst. De ble forbauset over å finne to halvdeler av en stor blomstervase på vidt forskjellige steder. Det var som om den hadde eksplodert høyt oppe i luften, slik at bunnen og halsen nådde bakken med flere hundre meters avstand. Forklaringen var imidlertid enkel. Datidens mennesker hadde ikke så mange ting, og alt kom til nytte. Vasebunnen ble kanskje brukt som vannskål for husdyr, mens halsen ble brukt som trakt.

De hollandske malerne fra samme periode er kjent for sin detaljrikdom og presisjon, og på flere av bildene fra solide, borgerlige hjem ser man delvis ødelagte tallerkener på stativet side om side med hele tallerkener.

Helt til det 20. århundre fantes det hærskarer av mennesker i storbyene (og andre steder, for den del) som levde av å samle søppel og selge den videre. I USA fantes the swill children ("skyllebarna") inntil for snaut hundre år siden. De var fattige barn, ofte foreldreløse, som gikk fra dør til dør og samlet matavfall, som de solgte videre som grisemat.

Renovasjon handlet den gangen fremdeles om dotømming og håndtering av doavfall. Folk kastet ganske enkelt så lite at det ikke var behov for et stort apparat, med offentlig renholdsverk og digre søppelfyllinger utenfor bysentrum, som tok seg av pappesker, potetskrell og defekte videospillere. Man reparerte og fant nye bruksområder for ting i stedet for å kaste.

Dette betyr ikke at byene var renere i gamle dager, tvert imot. Den viktigste årsaken til at vestkanten som regel er "finere" enn østkanten i vesteuropeiske byer, er faktisk at vindretningen ofte er vestlig. Dermed fikk østkantfolk stanken til vestkantfolk med vinden, mens vestkantmenneskene slapp både arbeiderklassens stank og sin egen.

* * *

Det går an å dele inn renovasjonens historie i tre faser; en lang, en kort og en som bare såvidt er påbegynt.

I hundrevis — ja, tusenvis — av år var renovasjon hovedsakelig ensbetydende med håndtering av tiss og bæsj. Den som tømte dobøttene i vår type samfunn, hadde en lite ærefull jobb. Det han drev med var faktisk så tabubelagt at han jobbet på nattestid, slik at gode borgere skulle slippe å bli minnet om at disse ekle sakene fantes. Derfor ble han kalt nattmannen. Annet avfall ble brent eller kastet i naturen et stykke fra bostedet, og skapte små problemer.

Fra forrige århundreskifte av utviklet det seg et økende behov for planlegging og sentralisert administrasjon av søppel. Mengdene vokste (selv om de var latterlig små sammenlignet med i dag), ikke minst fordi industriproduserte varer ofte kom i en forlokkende innpakning som både hadde en praktisk funksjon og skulle få kunden på limpinnen. I mesteparten av det 20. århundre, en epoke kjennetegnet av enorm produksjonsvekst med hensyn til søppel, var hovedproblemet hvor man skulle gjøre av greiene. Åpne søppelfyllinger var fremdeles vanlige, og kildesortering var et fremmedord (selv om økologisk og økonomisk bevisste mennesker alltid har drevet med både kompostering og gjenbruk). De gigantiske søppelfyllingene vi kjenner i dag — Fresh Kills på Staten Island i New York skal være den største, med et volum som tilsvarer den kinesiske mur — ble etablert på denne tiden.

I løpet av de siste tiårene har vi gått inn i en ny fase i søppelhåndteringen. Fra å være et hygienisk problem (fase I) og et hygienisk og plassmessig problem (fase II), har søppel omsider blitt definert som et miljøproblem. Vi har innsett at ressursene på kloden er begrensede, og at vi risikerer å etterlate oss en klode som ligner en gigantisk søppelfylling hvis vi ikke treffer mottiltak. Dermed har vi fått hele den viften av debatter som preger renovasjonsbransjen i dag: kildesortering, resirkulering, sortering av spesialavfall, kompostering, kildereduksjon og så videre. Målet er oppnådd først når nesten all søppel vender tilbake der den hører hjemme, altså enten i naturen eller i økonomisk verdiskapning. Fyllinga, der fattigunger og rotter kunne gå på jakt etter skatter, er i ferd med å gå over i historien.

Det vil si, i land med store forskjeller på fattig og rik er fyllinga fremdeles et myldrende sted som brødfør tusener på tusener. Jeg har sett byslummer der folk klarer seg noenlunde bra (ingen sult, alle har klær, de tar seg en fest nå og da), og hvor barnas fineste leker er laget av ... emballasje. Tomme fyrstikkesker, trådsneller og pappesker er gjengangere. Så kaster man et blikk på husene de bor i, og oppdager at de også delvis er bygget av emballasje. Fundamentet er snekret av planker fra trekasser, høyere oppe er det solid papp og kanskje noen gamle reklameplakater i blikk og aluminium, og vindusrutene er av gjennomsiktig plast. Dette burde fortelle oss et eller annet, men ikke at menneskene som bor i slike hus er på dødens rand. Det er de nemlig ikke. De klarer seg ganske bra.

Selvfølgelig etterlater det en uggen følelse å kaste all denne emballasjen, slik vi hektiske borgere i overflodssamfunnet gjør hele tiden. I en perfekt verden ville all emballasje enten kunne selges til nærbutikken (som tomflasker), omdanne seg til førsteklasses kompost i løpet av en ukes tid, eller — enda bedre — gå over i gassform når den hadde gjort nytten. I en verden som ikke er perfekt, men som til gjengjeld har den fordel at den rent faktisk finnes, er det uansett et stort fremskritt at søppelproblemet ikke bare handler om hvor man skal dumpe greiene lenger, men også om gjenbruk og kildereduksjon. De siste hundre årene har gjort planeten til et mindre sted, og det ser ut som om vi endelig er i ferd med å forstå at ting man kaster ikke blir borte helt av seg selv. Planeten er et lukket kretsløp, ikke et uendelig rom der man bare kan bryte nye marker når man har utarmet dem man har. Denne innsikten er ny, radikal og helt nødvendig.