This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Etnifisering

Thomas Hylland Eriksen


Denne teksten er bare publisert på vebben: den ble i sin tid bestilt til en bok som aldri ble utgitt (og forfatterne ble lokket med honorarer de aldri så snurten av...). Teksten ble skrevet høsten 1996.

Hele verden er i ferd med å bli etnisk. Det utkjempes etniske kriger om selvbestemmelse, det arrangeres etniske vinterolympiader og etniske melodifestivaler; og selv menneskers personlige identitet blir blandet sammen med deres etniske identitet slik at man tror at enhver pakistaner eller nordmann først og fremst er pakistaner eller nordmann. Da jeg var student, i urtiden tidlig på åttitallet, kunne de fleste av mine forelesere fortelle meg at det fantes to typer av mennesker i verden: Undertrykkere og undertrykte. Et mindretall av foreleserne sa også at det fantes to typer av mennesker i verden, men de kalte dem menn og kvinner. I våre dager har disse forskjellene mer eller mindre forduftet, ser det ut til, og vi oppdager etniske grupper hvor vi enn snur oss. Noen av dem gjør sitt beste for å være forskjellige fra hverandre, og jo mer forskjellige de prøver å være, desto likere blir de. (Og jo likere de blir, desto mer forsøker de å være forskjellige.)

Det etniske, eller snarere det eksotiske, er ikke bare tydelig i politikken. Men ting henger sammen. Når mesterkokken Arne Brimi snakker en mer uforståelig dialekt for hvert år som går, samtidig som han rendyrker en rotekte, etnisk norsk cuisine (riktignok på bunnsolid fransk grunnlag), henger hans kulinariske identitetsprosjekt sammen med etniske identitetsprosjekter også på andre områder. Når fire av de fem best plasserte sangene i Eurosong-konkurransen 1996 hadde et klart etnisk preg, med den irske vinneren som den mest etniske av dem alle, forteller det noe om hva slags tid vi lever i. Det er ikke tilfeldig at dette inntreffer i siste halvdel av nittitallet, mens det typiske Eurosong-bidraget (eller Melodi Grand Prix, som konkurransen het i Norge) på syttitallet, ville ha vært et harry og ubehjelpelig forsøk på å imitere nattklubbsangere i Las Vegas.

Jeg har brukt ordet etnisk omtrent et dusin ganger i løpet av disse to korte avsnittene. Det er ikke et enkelt ord; det er faktisk et ord det regelmessig arrangeres rituelle akademiske holmganger om betydningen av, og hvis vi derfor skjærer gjennom, som det heter, og fastslår at det betyr kommuniseringen av kulturforskjell, slipper vi å fylle resten av denne boken med traurig begrepseksegese. La oss derfor gjøre det. Over hele verden forsøker de selvbestaltede representantene for lokalbefolkninger (vanligvis er det reklamefolk eller politikere som tar på seg denne rollen) å vise hvor spesielle de er sammenlignet med alle andre, hvor unik deres historie er, hvor rare klær og folkedanser de har, og hvor rotekte og beundringsverdig autentiske de fortsatt er, selv om de naturligvis også er blitt moderne. I alle land finnes det mennesker som har interesse av å fremstille "sitt folk" som synteser av gammelt og nytt, blandinger av tradisjonelt og moderne. I Norge er det en vanlig oppfatning at det spesielle ved Norge er at det på en og samme tid er et fremtidslaboratorium og et folkemuseum; sannheten er at så godt som alle land gjerne vil definere seg selv slik. Frankrike er Concorde og vellagret vin; Storbritannia er pittoreske landsbyer og moderne skyskrapere; og selv hypermodernitetens hjemland USA forsøker tidvis å være gammeldags og sjarmerende, for eksempel i New England og New Orleans (sic).

Det lønner seg å være både gammeldags og moderne, det er kanskje hovedgrunnen til at så mange forsøker på det. Det lønner seg politisk fordi befolkningen får inntrykk av at de både er med i tiden og er tro mot sine røtter (de får både friheten og tryggheten, så å si), og det lønner seg økonomisk fordi det lokker turister til landet. Turisme er nemlig ingen liten pynteindustri lenger, den er ­ ved siden av handel med våpen og dop ­ den største industrien i verden på nittitallet. Særlig i en del fattige land er turisme en særdeles viktig inntektskilde, men selv i land som Frankrike og Spania er den en viktig eksportindustri. Stadig flere av verdens borgere er turister en del av året, og flere og flere av verdens steder forsøker å omdefinere seg fra å være lokalsamfunn til å bli turistmål. De går på badet og spør speilet på veggen: Vil noen kjøpe meg slik jeg er, eller må jeg sminke meg annerledes først?

 

Utfordringen består i å sminke seg på en slik måte at en overfladisk betrakter tror at man ser naturlig ut. Slik var det ikke før, og slik er det fremdeles ikke mange steder. Før etnifiseringen av masseturismen tok til ­ la oss si i samme periode som ABBA kunne vinne Melodi Grand Prix med en ekstremt moderne (og harry) fremtoning med glitter og elgitarer ­ kunne Syden-reisemålene uten nøling fremstille seg selv som home plus: Der fikk man svensk og norsk mat, den samme komforten man var vant til hjemmefra, danseband som spilte La Paloma Blanca, Viva España og andre klassiske Vikingarna-låter, pluss at det var varmt i vannet og billig sprit. Foruten Spania og Kanariøyene, er Barbados et klassisk eksempel på et slikt reisemål, og fremdeles er Barbados-kysten et lite stykke England, med fish'n'chips-boder, hotellobbyer uten det minste spor etter sukker og slaveri, diskoteker som spiller det siste nye fra USA og Europa, og et høflig innfødt tjenerskap med stiff upper lip. Hele denne herligheten er plassert på ti grader nord, med badetemperaturer rundt femogtyve grader hele året rundt. Hva mer kan man ønske seg?

For bare et par tiår siden kunne de fleste ikke ønske seg noe mer. Antiturismen, altså den industrielt produserte jakten på ekte kulturell fremmedhet, var fremdeles bare for spesielt interesserte; stort sett intellektuelle og rikinger, som foraktet den udramatiske, avslappende masseturismen, slik disse klassene alltid har foraktet arbeiderklassens fritidsaktiviteter. Til antituristenes rådighet har det alltid stått grupper av profesjonelle produsenter av eksotikk.

I takt med at nostalgibølger, nasjonalisme og allehånde etnokitsch har sveipet over verden fra tidlig på åttitallet av, har også turismens markedsføringsstrategier dreid. Fremdeles er det lett å få solferier i uspesifiserte "Syden" som har det felles at de ligner på hjemme bortsett fra varmen og spritprisene, men tilbudet av "eksotiske ferier" har forlengst inntatt en dominerende plass, også i de store turoperatørenes kataloger. Som et resultat, forandrer også lokale entreprenører sine strategier. Hvis utlendingene på død og liv vil ha fremmed kultur, så får de få fremmed kultur. Dermed leier de inn profesjonelle dansere fra et av byens teatere, kler dem opp i fargerike og rare klær, og får dem til å fremføre danser som ikke har vært danset på et par generasjoner, minst. Hotellene langs Mombasa-kysten i Kenya var i mange år alminnelige turisthoteller i hvit mur, noen av dem riktignok med et nøye kalkulert pittoresk kolonialt islett; et par av de nyeste vitner imidlertid om at markedet har forandret seg. Ett av dem er for eksempel en swahili-landsby på liksom, og består av små runde "hytter" som riktignok ikke er bygget av leire og strå, men av betong. Og når man gløtter på døren, møtes man naturligvis ikke av et jordgulv og en rykende grue i et hjørne, men av dører i mahogni og håndtak i messing, klimaanlegg, badekar, kabelfjernsyn og minibar. Men moro er det lell, å bo på et hotell som ser ut som en swahililandsby!

Moro var det sikkert også for de mange norskingene under Lillehammer-OL, som fulgte Heibergs eksempel og kledde seg opp i klær som var designet slik at de skulle se ut som klær fra 1850-tallet. Norsk turiststatistikk fra 1995 og 1996 vitner om at knepet virket. Ingen er flinkere til å eksotisere seg selv enn norskinger, ettersom de allerede som barn lærte på skolen at de var eksotiske.

Flere eksempler? Gjerne det. Da jeg kom til Trinidad på feltarbeid på slutten av åttitallet, kom jeg i skade for å spørre noen om hvordan det egentlig forholdt seg med denne limbo-dansen, som jeg hadde lest om et eller annet sted. Vel, sa vedkommende, hvis du insisterer på å se den, kan du prøve Hilton fredag kveld. (Sannheten er at denne "autentiske vestindiske tradisjonen" ikke er kjent fra før 1950.) For ikke å snakke om de "autentiske greske festene" turister blir "invitert" til på øyer i Egeerhavet, eller det reklamedesignede engelske Constable Country med sine grønne enger og gressende kuer -- eller det tradisjonsrike Mardi Gras, som aldri ville ha overlevd uten turistenes interesse.


Alt jeg har sagt om eksotisme så langt tyder på at hele verden egentlig er blitt helt lik, men at smarte reklamefolk har spesialdesignet noen små lommer av kulturell forskjellighet her og der, for å tilfredsstille bortskjemte rikingers ønske om å oppleve noe nytt, annerledes og spennende. Vel. Et slikt bilde har riktignok en betydelig Donald-appell, men helt presist er det dog ikke. Kulturforskjeller finnes i rikt monn fremdeles. Poenget er imidlertid at det voksende eksotismemarkedet ikke er et marked for kulturell annerledeshet. Det er et marked som selger virtuell annerledeshet. Faktiske kulturforskjeller er ikke nødvendigvis verken salgbare, behagelige eller spennende å bli konfrontert med. Min egen erfaring er at kulturelt fremmede samfunn generelt er dørgende kjedelige og temmelig ubehagelige, iallfall sett fra en turistsynsvinkel: vond mat, dårlige hygieniske forhold, mennesker som snakker uforståelig, støv og skitt, innpåslitne barn og hunder, og ikke minst flust av masete kremmere.

Eksotismen skyldes et ekte ønske om å kombinere det tradisjonelle med det moderne. Modernitetens komfort i syntese med tradisjonens sjarm, så å si. Og fellesnevneren er kapitalismen og dens verdensomspennende marked for eksotiske opplevelser. Mens den jevner ut forskjeller, designer den samtidig nye, skreddersydde forskjeller som har det felles at de er praktisk talt like.




Nexus