This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 


Tillegg: Om fagterminologi

Dette var ment som et etterord.

Tilbake

 

For en del år siden kritiserte en litteraturanmelder i en norsk avis det han kalte den nye forfattergenerasjonen (i dette tilfellet dem som debuterte rundt 1980) for å skrive utilgjengelig og vanskelig. Hvorfor kan de ikke skrive menneskesprog? spurte han retorisk.

Svaret fra de angrepne forfatterne lot ikke vente lenge på seg. – Som om det finnes et privilegert språk som er mer menneskelig enn de andre! fnøs de, og viste til at språket brukes forskjellig av ulike typer forfattere og skribenter. Det man har å si styrer språkbruk og stil – sonetteformen er sjelden hensiktsmessig i antropologiske artikler – men man skal heller ikke være blind for at språk og stil også bidrar til å prege innholdet. De kritiserte forfatterne, som eksperimenterte med språk og komposisjon for å bli i stand til å si noe nytt eller i det minste annerledes, var med andre ord klar over at det ikke er noe én-til-én-forhold mellom språket og verden. På et banalt nivå er selve ordvalget ofte tendensiøst og bidrar til å lede leseren i en bestemt retning: En geriljagruppe skribenten liker, omtales som en frigjøringsbevegelse, mens en han misliker omtales som terrorister. For optimisten, heter det, er flasken halvfull; for pessimisten er den halvtom. Videre kan det man ikke sier noe om, være like meningsbærende som det man faktisk sier. Strategiske utelatelser kan med andre ord være like interessante sider ved en tekst, som det de faktisk sier noe om.
På et mer grunnleggende plan signaliserer stil og komposisjon hva slags sjanger forfatteren skriver innenfor, og alle sjangre har sine konvensjoner. De yngre skjønnlitterære forfatterne nevnt ovenfor ønsket å bryte med bestemte sjangermessige krav, som de oppfattet som en tvangstrøye. Og da er vi, etter denne litt omstendelige innledningen, fremme ved hovedsaken: Hvorfor skriver antropologer på bestemte måter; hvorfor må de skrive så kronglete og ofte kjedelig? Hvorfor kan de ikke skrive menneskespråk, når det de skriver om vitterlig er menneskers liv og levned?

Vi har brakt på det rene, blant annet i behandlingen av Sapir-Whorf-hypotesen, at det ikke er noe enkelt forhold mellom språket og verden. Språket er ikke bare et redskap vi benytter for å beskrive den ytre verden; det er selv både en del av verden, bidrar til å skape den og et middel til å si noe om den. For det første er språket en del av verden: Mange antropologer ser språket som en viktig nøkkel til å forstå kultur og samfunn, og det har alltid vært et metodekrav at man skal lære språket i samfunnet hvor man gjør feltarbeid. For det andre bidrar språket til å skape verden: Ved å snakke om Gud, atomer, evolusjon og andre fenomener som ikke kan observeres direkte, forandrer vi på virkeligheten slik vi selv og andre oppfatter den. Etter at det ble klart at Jorden går rundt Solen og ikke omvendt, utdannede europeere noe annet i stjernekikkertene sine enn tidligere. De så ikke lenger stjerner som flyttet seg på nattehimmelen, men de så i stedet hvordan jordkloden dreide omkring sin egen akse. Etter at Darwins evolusjonsteori ble allment akseptert, fikk apene en ny plass i dyreriket, Gud ble mindre viktig i offentlig ordskifte, og menneskets syn på seg selv ble et annet enn før. Og for det tredje er språket altså et middel til å si noe om verden: Ved å sette bestemte betegnelser på våre omgivelser, ved å generalisere (f.eks. ved å bestemme at alle store planter med kraftige stammer skal kalles trær, eller at bare fjærkledte, bevingede vesener skal kalles fugler), gir vi verden en struktur, utformer et kart over den. Ved å påvise sammenhenger mellom ulike aspekter ved verden, av typen “Tidevannet skyldes månens gravitasjon”, eller “Praktiseringen av parallellsøskenbarnekteskap i Midtøsten henger sammen med overføring av eiendom og rettigheter mellom generasjonene”, tilbyr vi en bestemt forståelse av verdens prinsipielt uendelige mangfold; vi avgrenser verden på en bestemt måte.



Ulike typer tekster avgrenser verden forskjellig. Diktets potensial til å skape forståelse ligger naturligvis ikke i empirien diktet presenterer, eller i argumentets overbevisende kraft, men i metaforbruken. Den realistiske romanens styrke ligger i dens evne til å skildre et fiktivt univers som fremstår som troverdig og sammenhengende for leseren. Den vitenskapelige tekst – uansett hva man mener med vitenskap, og her finnes jo forskjellige oppfatninger – står og faller på forholdet mellom innsamlingsmetode, resulterende empirisk materiale og teoretisk resonnement. Her begynner og slutter kanskje likheten mellom ulike vitenskapelige, og ulike antropologiske, tekster.

På samme måte som det finnes mange antropologiske spesialiseringer og analytiske innfallsvinkler, finnes det også mange skrivestiler og bevisste eller ubevisste strategier for å overbevise leseren. Noen antropologer har en tørr, konsis skrivemåte uten digresjoner og utenomsnakk; noen skriver essayistisk, nesten litterært (og risikerer å bli beskyldt for å forføre snarere enn å overbevise leseren); noen er omhyggelige med å presentere empirien detaljert, mens andre gjør det mer summarisk. Til tross for disse variasjonene, har antropologiske tekster nok fellestrekk til at de kan sies å tilhøre samme diskursive univers; de hører til i samme språklige og tankemessige subkultur, så å si. Det betyr at de implisitt snakker til hverandre, kritiserer og utfyller hverandre; og at forfatterne kan utveksle kunnskap og synspunkter på tvers av sine spesialiseringer.

Det viktigste fellestrekket ved antropologiske tekster, er enighet om det overordnede antropologiske prosjekt å forstå menneskelig kultur og samfunn både i sine lokale og sine universelle aspekter; etnografisk og komparativt. Av dette følger et behov for en felles terminologi, et sammenligningsspråk som gjør det mulig for en forsker som har samfunnene i Karibia og Det indiske hav som sitt viktigste empiriske nedslagsfelt, å se studier fra Melanesia og Øst-Afrika i forhold til sin egen forskning, som del av et felles prosjekt. Noen slike felles begreper er slektskap, kjønn, etnisitet, makt, avstamning, resiprositet, kultur, sosial identifikasjon, samfunn og integrasjon. De er alle omstridte, og det føres kontinuerlig diskusjoner om hva som bør legges i de faglige begrepene. Men for at antropologien skal bevare sine ambisjoner om å være en vitenskap om forskjeller og likheter mellom de menneskeskapte miljøene mennesker lever i, er en slik komparativ terminologi nødvendig. Skulle alle brukt sine egne hjemmelagde fremmedord eller enda verre, holdt seg til native concepts ville det i beste fall ha blitt svært vanskelig, i verste fall umulig, å bygge på andres forskning.
I tillegg forholder alle antropologer seg til et mer eller mindre felles teoretisk underlag, altså systematiske antagelser om sammenhenger. Teoriene kan tolkes på forskjellige måter, de står ofte i konflikt med hverandre, og den enkelte antropolog trenger ikke å være hundre prosent enig i noen av dem; men vi forholder oss til dem. Svært mange antropologiske artikler og bøker har en kritisk diskusjon av en eller flere teorier som en slags rød tråd som går gjennom empirien. I min egen hovedoppgave, for eksempel, forsøkte jeg blant annet å vise at et rådende, instrumentalistisk syn på etnisitet – altså synet om at etnisk identitet skyldes at den “lønner seg” – var overforenklende, ettersom en av de største etniske gruppene på Mauritius, hvis medlemmer hadde en sterk identitetsfølelse, faktisk tapte både politisk og økonomisk på den.

Antropologens mål som skribent er et annet enn romanforfatterens, reiseskribentens, journalistens eller poetens. Derfor skriver antropologer annerledes enn disse forfattertypene, noe som gjenspeiler seg både i komposisjon og valg av ord og begreper. Vi tilstreber klarhet og logisk konsistens i de teoretiske resonnementene, presisjon og troverdighet i de empiriske beskrivelsene, en konklusjon som er overbevisende ut fra premissene. Det betyr ikke – og det ville være en feiltagelse å anta – at noen er i stand til å gi endelige svar, for verden kan ses fra flere synsvinkler som kan gi like stor innsikt. Men disse kravene til antropologiske tekster betyr at den som skriver seg inn i antropologien, forplikter seg til å delta i et felles, avgrenset, kollektivt prosjekt: å forstå sosialt liv så godt som mulig under de mest forskjelligartede betingelser. Samtidig er det nødvendig å være klar over at en helt annen forståelse, eller endog en beslektet forståelse, kan oppnås på andre måter. Det er ikke uten videre sikkert at Sigmund Freud alt i alt forsto menneskets psyke bedre enn sin samtids store romanforfattere, som Dostojevskij, Hamsun og Musil.

Det faktum at antropologien representerer et avgrenset, vitenskapelig prosjekt, er imidlertid ingen unnskyldning for å skrive uforståelig snarere tvert imot, ville nå jeg si. Vanligvis er det helt unødvendig å uttrykke seg kronglete, og årsaken til at akademiske tekster kan være tunge å lese, kan gjerne rett og slett være ubehjelpelighet forfatteren kan ikke bedre. I den fremragende boken The Sociological Imagination fra 1959 viser C. Wright Mills hvordan språket til Talcott Parsons, datidens ledende sosiologiske teoretiker, kunne forenkles. Først gjengir han et par avsnitt fra et av Parsons’ hovedverk, og så oversetter han hva Parsons mener. Parsons’ utlegning, på rundt 500 ord, inneholder mange faguttrykk av typen “felles symbolsk system”, “derivert normativ orientering” og så videre. Mills’ oversettelse består av to enkle setninger: “Folk har ofte felles verdier og forventer av hverandre at de skal følge dem. Hvis de gjør det, kan samfunnet deres være velordnet.”

Meg bekjent er det ingen som leser Parsons lenger (men mange oppdager fremdeles Mills!). I vår nære fortid, altså 1990-tallet, var det ingen over og ingen ved siden av Pierre Bourdieu som samfunnsteoretiker. Faktisk har antropologen Alan Campbell utsatt Bourdieu for en lignende keiserens-nye-klær-dekonstruksjon som Mills gjorde med Parsons. I Esquisse d’une théorie de la pratique (1972, “Skisse av en praksisteori”) skriver Bourdieu følgende på første side:

Det praktiske privilegiet ut fra hvilket all vitenskapelig aktivitet vokser frem, styrer aldri denne aktiviteten på mer subtilt vis (i den grad vitenskapen forutsetter ikke bare et epistemologisk brudd men også en sosial adskillelse) enn når den er uanerkjent som privilegium, samtidig som den fører til en implisitt praksisteori som er motsvarigheten til benektelsen av de sosiale betingelsene som gjør vitenskap mulig.

Campbell oversetter:

Det finnes sosiale omstendigheter som gir vitenskapsfolk privilegier – penger, ressurser, prestisje – og som følgelig gjør det mulig for dem å arbeide. Vitenskapsfolk er ofte ikke klar over at de har slike privilegier. Likkevel er det disse privilegiene som styrer måten vitenskapsfolk jobber på. Faktisk har disse privilegiene en subtil virkning på den vitenskapelige forskningen nettopp når de ikke anerkjennes.


Så kunne man kanskje, på et slikt grunnlag, avvise alle som ikke skrev enkelt og til og med insinuere at den kronglete stilen er et forsøk på å kamuflere at de ikke har noe vesentlig å si? Så enkelt er det dessverre ikke. Ofte viser det seg nemlig at en kronglete fremstillingsform er nødvendig fordi innholdet som skal formidles er komplekst; og ofte er innholdet interessant til tross for at forfatteren er en dårlig skribent. Både Bourdieu og andre skribenter som er tunge på labben og stilistiske kløner, kan ofte gi rikelig lønn for strevet. Det er dessuten ikke alt som kan populariseres, og det er heller ikke alt som bør populariseres. Den lille boken som med dette er avsluttet, er skrevet på en populær måte, og det ville være villedende å benekte at formen både skaper muligheter og begrensninger.