This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Om gode forskere og dårlige mennesker

Thomas Hylland Eriksen

Dagbladet (kronikk), april 1997

Foranledningen for denne kronikken var debatten som hadde rast mellom Hans Fredrik Dahl og bl.a. Odd-Bjørn Fure i flere måneder, hvor Fure beskyldte Dahl for lemfeldig omgang med fakta og moralske vurderinger i sin positive kritikk av David Irving, en revisjonistisk historiker. Jeg mente at debatten burde føres over i et prinsipielt spor, og brukte derfor et par eksempler fra sosialantropologien for å bidra til det. Vel, Fure leste kronikken på vrangen og skrev en svar-kronikk hvor substansen var at jeg blandet meg opp i saker jeg ikke hadde noe med. Jeg skrev så en replikk hvor jeg presiserte mitt syn, hvorpå Fure skrev nok en svar-kronikk. Da gadd jeg ikke mer i denne omgang.




 Man kan ikke kreve av forskere at de skal være moralsk høyverdige mennesker. Det er likevel ikke det samme som å si at det ikke finnes noen sammenheng mellom moral og forskning. Historiene om Bronislaw Malinowski og Colin Turnbull tydeliggjør denne sammenhengen.

I den aktuelle historikerfeiden blir en rekke, til dels svært forskjellige, temaer virvlet sammen. Faghistoriske diskusjoner blandes med moralske og politiske spørsmål, og kjenner jeg Akademia rett, finnes det også skjulte dagsordener bak konflikten mellom Hans Fredrik Dahl og Odd-Bjørn Fure.

Jeg er ikke kompetent til å vurdere David Irvings meritter som historiker. Men la oss, for argumentets skyld, anta at hans forsvarere har rett i at han i det minste har gitt et lite originalbidrag til en utdypet forståelse av hendelser i Europa på 30- og 40-tallet. (Det benekter heller ikke Fure.) Samtidig er han en mer eller mindre rettroende nazist, altså en moralsk uren person ifølge vanlige oppfatninger. Et spørsmål som i denne sammenhengen er blitt stilt, både eksplisitt og implisitt, er om hans nazistiske overbevisning fratar ham retten til å analysere nazismen.

To eksempler fra et annet fagområde enn historiens kan bidra til å kaste lys over denne sakens etiske sider. Det første dreier seg om publiseringen av Bronislaw Malinowskis private dagbøker i 1967, A Diary in the Strict Sense of the Term ("En dagbok i streng forstand"). Den polsk-britiske sosialantropologen Malinowski, som døde av et plutselig hjerteattakk i 1942, var plutselig blitt verdensberømt i 1923 da han utgav Argonauts of the Western Pacific, en detaljert analyse av kultur og samfunn på Trobriand-øyene i Melanesia. Boken bygget på to års feltarbeid, og den demonstrerte betydningen av å samle inn data gjennom langvarige feltstudier for å utvikle pålitelig kunnskap om fremmede folkeslag. Mange, særlig britiske antropologer, regner Malinowski som grunnleggeren av moderne sosialantropologi. Enda flere, deriblant undertegnede, betrakter Malinowskis metode, nemlig deltagende observasjon, som et vannskille i studiet av kulturell variasjon.

Nettopp takket være denne metoden, Malinowskis adelsmerke som forsker, var den posthumt publiserte dagboken dømt til å bli et kontroversielt dokument fra første dag. For der han offisielt forfektet innlevelse, åpenhet og fordomsfrihet som metodiske rettesnorer, viste privatpersonen Malinowski seg å nære dyp forakt for sine trobriandere. Den usensurerte dagboken, utgitt med enkens velsignelse og utstyrt med et heller beklemt forord av Malinowskis tidligere student Raymond Firth, er gjennomgående krydret med irriterte fraser om "håpløse svartinger" og "tåpelige innfødte", og særlig mot slutten forekommer mange pikante antydninger om selvforakt på grunn av seksuell kontakt med innfødte kvinner.

Malinowski bygget en strålende forskerkarriere på sin evne til å forstå et fremmed samfunn til fullkommenhet innenfra -- praktisk talt alt han skrev handlet om trobrianderne -- og samtidig næret han altså dyp forakt for dem på kammerset. Måtte man så, etter å ha fått innsyn i hans indre liv, revurdere hans intellektuelle bidrag? I både Storbritannia og USA var debatten langvarig og temperamentsfull, og særlig i USA var mange tilbøyelig til å avskrive Malinowski. Et så dårlig menneske kunne ikke være noen god forsker. I Frankrike ble utgivelsen derimot oppfattet som helt udramatisk. Der skilte man nemlig skarpt mellom det offentlige, altså vitenskapen, og det private. Også en offentlig person har rett til et privatliv. (Mitterand kunne ha en elskerinne; Clinton kan det definitivt ikke.)

Jeg er ikke i tvil om at den franske reaksjonen var riktig i dette tilfellet. Et menneske som i moralske henseender blir vurdert som dårlig, kan meget vel være en god forsker. David Irving kan prinsipielt være en god forsker selv om han viser seg å gå inn for lite humanistiske verdier. Forskningen må vurderes på forskningens premisser -- som også innbefatter etiske vurderinger, noe som blant annet blir aktualisert i forbindelse med våpenutvikling og genteknologi. Hvilke ideer den enkelte forsker måtte bale med som privatperson, er en privatsak. Hans Fredrik Dahl har i denne sammenheng påkalt den marxistiske historikeren Eric Hobsbawm og hans omdømme, som ikke er blitt videre kompromittert av hans tydelige politiske overbevisning. Her kan det også nevnes at dersom det skulle være et krav at ingen norske nasjonalister skulle ha rett til å skrive norgeshistorie, ville det bli heller skrint med nasjonal historieforskning i dette landet. Praktisk talt ingen forsker, uansett fagområde, går helt fri fra beskyldninger om at forskningen er preget av ideologi. Vi er som kjent alle barn av vår tid. Og hvis man nå skal begynne å granske hjerte og nyrer på enhver forsker før man bestemmer seg for eventuelt å ta resultatene alvorlig, da risikerer man å havne på et moralsk korrekt og kunnskapsmessig goldt ståsted.

Men dermed er ikke alt sagt om forholdet mellom kunnskap og moral. Malinowski skilte nemlig etter beste evne -- og med stort hell, skulle det vise seg -- mellom det han visste og det han mente. Han holdt ikke bevisst opplysninger tilbake, og faktum er at trobriandere flest den dag i dag er stolte over Malinowski og hans Argonauts, en bok som sikret dette tidligere ukjente folkeslaget akademisk berømmelse for all ettertid.

Mitt andre eksempel illustrerer at den relevante moralske grensen ikke går ved Malinowski, men et annet sted. Det handler om et lite fjellfolk i de ugjestmilde grenseområdene mellom Uganda og Sudan, kjent som teusoene eller ikene. Antropologen Colin Turnbull, som alt var kjent for sine fine, om noe romantiserende studier av pygméer i Sentral-Afrika, gjorde feltarbeid blant ikene på sekstitallet, og publiserte The Mountain People i 1972. Han fremstilte ik-samfunnet som en uhyggelig, fragmentert kultur hvor den eneste form for humor var skadefryden, og hvor egoismen var så gjennomgående at hensynsløsheten også gjaldt i forholdet mellom barn og deres foreldre. Ikene var et fordrevet folk, de var konstant sultne, og de var desperate. Turnbull beskriver dem som et uhyggelig vrengebilde av et samfunn, og han konkluderer boken med å foreslå at disse demoraliserte individene skulle spres rundt om i Uganda, for å forhindre at deres perverterte kultur kunne videreføres.

Boken solgte godt, den var velskrevet og gav et pirrende skremmebilde av en uhyggelig "naturtilstand". Ikke sant: etnografiens svar på Fluenes herre. Imidlertid kom protestene raskt, først fra kolleger som Fredrik Barth, som reagerte på Turnbulls manglende sympati for de lidende ikene, hans generelle forakt og oppgitthet som tydelig kommer til uttrykk i boken. Deretter reagerte spesialister på regionen, i første rekke en tysk lingvist som hadde møtt iker som vurderte å anlegge sak mot Turnbull fordi han hadde ødelagt deres gode navn og rykte. De kunne blant annet vise at hans faktiske kunnskaper om ikene i beste fall var omtrentelige, og at hans beskrivelser var misvisende og generelt injurierende.

Forskjellen mellom disse to eksemplene er åpenbar. I det siste tilfellet skjer en sammenblanding mellom private frustrasjoner og en offentlig, presumptivt etterrettelig beskrivelse av fremmede folk; i Malinowskis tilfelle holdes de to nivåene adskilt. Resultatet var at trobrianderne aksepterte Malinowskis bøker (selv om de ikke var enige i alt han skrev), mens ikene følte seg dypt injuriert og misbrukt.

Det er nødvendig å holde fast ved denne distinksjonen for at debatten om forskning og moral skal handle om noe mer enn "politisk korrekthet" versus retten til frimodige ytringer om f.eks. gasskamre, og det er for lettvint å tåkelegge debatten ved enten å påpeke at all forskning har et ideologisk element, eller ved å kreve av forskere at de skal være moralsk høyverdige hele døgnet. Humanvitenskapene kan like lite som journalistikken være løsrevet fra det Anders Heger (Dagbladet 1/3) i en annen, men høyst beslektet sammenheng kaller "grunnfjellet i våre egne overbevisninger -- troen på menneskeverdet". Disse vitenskapene handler om mennesker, og derfor må de forplikte seg til respekt for mennesker. Og det er først når grensene overskrides at vi oppdager at de finnes.

©Thomas Hylland Eriksen 1997


Nexus