En raver krysser sitt spor

av Erling Fossen

Arbeiderbladet, 7/6-97

Skal man le eller gråte når Thomas Hylland Eriksen legger fram sine
bekjennelser i form av et verdensbilde for det 21. århundre?

Hver generasjon har til nå hatt sine talsmenn. Der 68-generasjonen hadde en
hær av alvorlige og enøyde akademikere som skrev og mente noe om samfunnet
har 89-generasjonen foreløpig bare en papirkriger og talsmann; Thomas
Hylland Eriksen (heretter THE). Som medlem av gerhardsen-generasjonen
snakker han om plikter og refser dagens unge som ikke engasjerer seg. Har
THE sett for mye på Lille Lørdag og blitt ironisk eller utviser han her en
reell bekymring på vegne av sin samtid?

Banalitetens riddere

I tidsskriftet Samtiden har THE i de tre første numrene gitt verden sitt
nye verdensbilde. Arbeiderbladet følger opp med et intervju 27 mai. Hvordan
skal man oppfatte hans verdensbilde når han i det ene øyeblikk kritiserer
de unge for ikke å vise engasjement og i neste øyeblikk hyller ravekulturen
som en revolusjonær ungdomskultur? Skal han tolkes alvorlig blir han
ufrivillig en akademiker som fra sitt elfenbenstårn ikke liker at
akademikerne ikke lenger har noen oppdragende virkning på de unge. Som en
ung Bernt Hagtvedt vil han gjenopprette broen mellom akademia og politikken
der akademikerne setter premissene for samfunnsutviklingen. I sitt essay i
Samtiden spår han Heraklits renessanse, samtidig som han selv høres ut som
en av Platons filosofledere som i kraft av sin teoretiske innsikt skal være
premissleverandører i samfunnet.

Enda mer forvirrende blir det når THE i sitt essay skriver:
"Underholdingsindustrien domineres for sin del av innholdsløs humor,
uformidlet sanselighet og ironiske metakommentarer til alt som smaker av
inderlig livsalvor." Hele anegalleriet av gamle menn i verdenshistorien
nikker sikkert gjenkjennende til denne kraftsalven. Det rare er at han
samtidig hyller Derrida og Rorty for å være "store ironikere, lekne
forfattere". I det ene øyeblikk kritiserer THE ironikerne, i neste øyeblikk
hylles de.

I intervjuet i Arbeiderbladet kritiserer THE bl.a Kjetil Rolness for å
velge å være popstjerne og ikke kultursosiolog. Bakgrunnen for denne
kritikken er at folk i 30-årene har et spesielt ansvar for å drive fram
endringer i et samfunn. Endring for hvem? Endring i hvilken retning?
Plutselig blir postmoderisten THE en gammelmodernist som opererer med en
retning for endringen. Hvorfor kan ikke Kjetil Rolness endre verden like
mye i rollen som pop-stjerne som han kan som akademiker? Hvor blir det av
forskjellene THE snakker så varmt om hvis det kun er akademikere som driver
fram samfunnsmessige endringer?

Hvis man legger THEs relativismebegrep til grunn får man følgende
argumentasjonsrekke. Når Sannheten relativiseres mister samfunnet sitt
midtpunkt. Da oppstår det flere subsystemer, subkulturer og språk som har
hver sin kode. Disse er alle likeverdige. Det blir dermed meningsløst å tro
at Akademia med sitt subspråk har noe vesentlig å si om og til de andre
subsystemene; det være seg politikken, økonomien, eller pønkkulturen.
Første skritt i retning av å akseptere at verden er blitt relativ og
kompleks er å akseptere at akademikerne kun er interessante for andre
akademikere.

Naivismen som ideologi

Anne Kath Hærland, Erlend Loe og Thorbjørn Jagland har vært naivismens
fremste talsmenn på 90-tallet. THE er det fjerde hodet på denne naive
kroppen. Løsningen på verdensproblemene er enkel. Bare menneskene "i de
rike landene spiser mindre kjøtt og kjører mindre bil" har man laget en
"global sosial kontrakt" som vil nøytralisere de uheldige følgene av den
globale kapitalismen. Dette er THEs viktigste bidrag til å skape et nytt
verdensbilde. Opp mot et slikt forslag blir også Torbjørn Egner en
høyverdig produsent av verdensbilder.

I intervjuet i Arbeiderbladet utdyper THE sin politiske filosofi og slår
til ordet for desentralisering: "Jeg tror på desentralisering....Da mener
jeg at makt flyttes tilbake til mindre enheter". Bellona blir trukket fram
som et eksempel på noe THE liker. I essayet sitt derimot mener han at
miljøbevegelsen i dag har "mer karakter av å være systemtro vakbikkje enn
systemkritisk alternativ". Så ironisk er alvorikeren THE at det han
kritiserer en dag, trekker han frem som et ideal den neste.

Hovedelementene i THEs nye verdensbilde er at menneskene skal kjøre mindre
bil, spise mindre kjøtt, leve i småskalasamfunn samtidig som de inngår en
global sosial kontrakt. Dessuten må mennesket settes i sentrum. 2500 år
etter at Arkimedes for første gang sa at mennesket skal være alle tings
målestokk gjenoppdager THE denne sannheten. Hvilken skapning på to ben er
uenig i denne påstanden?? Og hvor ligger ansatsene til et nytt verdensbilde
i det THE her sier?

Akademikere på raveparty

Verden går merkelig nok sin skjeve gang selv uten at akademikerne
produserer nye verdensbilder. De politiske systemene utvikler seg også
kontinuerlig. Både i enkelte storbyer, i FN- og EU-regi pågår det politiske
eksperimenter der det skal utvikles nye politiske systemer tilpasset den
deterritorialiserte produksjonen og den nye globale tilstand. Hensikten er
nettopp at mennesket skal settes i sentrum. EUs utvikling av
partnership-modeller og funksjonelle regioner for å trekke med flest mulig
beslutningstakere i politikken og FNs utvikling av "participatory
democracy" for å bekjempe fattigdom og politisk fremmedgjøring er begge
konkrete eksempler på at verden dramatisk er i ferd med å ta et oppgjør med
den gamle verden.

THEs forslag til nytt verdensbilde er et desperat forsøk på vegne av
akademikerne på å gjenvinne sin status som premissleverandør for
samfunnsutviklingen. Et første skritt i en slik retning kan være å
tvangsfore alle akademikerne med ecstacy og stenge dem inne på et
raveparty. Da skal du se det blir produsert verdensbilder for både det 22.
og 41. århundre.

 

Til THEs svar

Tilbake til "Et verdensbilde for det 21. århundre", del 1 eller del 2


Nexus