This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Tapet av fremtiden

Thomas Hylland Eriksen

Axess, høsten 2004

 

Fortiden er et viktig tema i Orwells 1984, en bok skrevet på et tidspunkt da Stalin hadde lykkes i å forme det meste av den offisielle sovjetiske historien etter sitt eget hode. Når den opposisjonelle Winston Smith og hans medsammensvorne (og kjæreste) Julia møter O’Brien i dennes hjem, overbevist om at partimedlemmet O’Brien er en femtekolonnist som i hemmelighet motarbeider Storebrors tyranni, blir de servert vin for første gang i sitt liv. Etter at de på forskjellige måter har forsikret O’Brien om at de er villige til å ofre nesten alt for saken, foreslår han en siste skål.

´Hva skal vi skåle for denne gangen?’ spør han. ´For Tankepolitiets forvirring? For Storebrors død? For menneskeheten? For fremtiden?’ Winston svarer, med en alvorlig mine, at de skal skåle for fortiden. ´Fortiden er viktigere,’ samtykker O’Brien.

Neste gang Winston og O’Brien møtes, er de i et forhørsrom, og trippelagenten O’Brien har nå inntatt rollen som Winstons anklager. Han konfronterer Winston med det faktum at han synes å erindre hendelser og personer som aldri har eksistert. Winston nekter. Så viser O’Brien ham et fotografi av tre menn som i sin tid ble dømt til døden for forræderi, og deretter simpelthen fjernet fra alle arkiver. Winston blir opprømt. De hadde faktisk eksistert, det var ikke bare noe han hadde innbilt seg! Men så setter O’Brien en brennende fyrstikk til bildet, og det blir til aske. De tre mennene går opp i røyk, bildet er borte. ´Men det eksisterer i erindringen. Jeg husker det. Du husker det,’ utbryter Winston. O’Brien rister på hodet. ´Jeg husker det ikke.’

O’Brien får Winston til å gjenta et partislagord som lyder: ´Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden; den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fortiden.’ O’Brien lytter til Winstons resitasjon, nikker og spør, nærmest som en ettertanke: ´Er det din oppfatning, Winston, at fortiden virkelig eksisterer?’

Det er umulig å forestille seg fremtiden uten å tenke på fortiden. Nåtiden er bare en hengsel som forbinder fortid og fremtid. Forestillingene om fortiden er formet av nåtidens ønsker og behov, og forestillingene om fremtiden er avhengige av fortiden.

 

Noe synes å ha skjedd med vår kulturs evne til å forholde seg til fremtiden. Kanskje er vi nordatlantiske middelklassemennesker endelig blitt postmoderne, hvis det går an å si at modernitet forutsetter en målrettet og planmessig holdning til fremtiden. I tradisjonelle samfunn er fremtiden enten umulig å kjenne eller bare en gjentagelse av velkjente hendelser. I Pierre Bourdieus klassiske studie av kabylenes forhold til tid, som var basert på et langvarig feltarbeid i Algerie, beskrives et møte mellom kabylske bønder og franske kolonisatorer. Kabylene, et berbersk fjellfolk, reagerte med forferdelse da de innså hva slags forhold franskmennene hadde til fremtiden. Disse mennene fra nord trodde virkelig at de kunne kontrollere fremtiden. Det måtte bety at de anså seg selv som mektigere enn Gud! For fremtiden tilhørte Gud.

I en annen kilde diskuteres synet på fremtiden i en del tradisjonelle afrikanske kulturer. Filosofen John Mbiti skriver, i African Religions and Philosophy, at årsaken til at det ikke finnes futurum i verbbøyningene hos en del bantutalende folk, er at fremtiden består av hendelser som ennå ikke har funnet sted. Fremtiden kan derfor ikke utgjøre noen tid. Den er åpen og udefinerbar.

Nå finnes det måter å snakke om fremtiden på i de fleste språk, også i Afrika. Men fremtiden som en abstrakt og på samme tid målbar tid, som vi kan plassere planlagte eller forutsette hendelser inn i på en presis og forpliktende måte, er moderne. 1600-tallstenkeren Hugo Grotius skal ha vært den første som sa at punktlighet er en dyd. Tiden var altså på dette tidspunkt, iallfall i Nederland, blitt en ting man kunne ha mye eller lite av, og man kunne urettmessig tilrane seg andres tid ved å komme for sent til avtaler.

Moderne historieforskning gjorde det samme med tiden som moderne samfunnsplanlegging, selv om de hadde blikket vendt i stikk motsatte retninger: Historien inndelte fortiden inn i identiske, abstrakte tidsavsnitt (måneder, år og århundrer), mens planleggingen gjorde det samme med fremtiden. Tiden ble temmet både forlengs og baklengs, og slik ble det mulig for mennesket å gjøre seg større enn Gud, som tidligere hadde hatt styringen. Fortiden skulle kontrolleres slik at den tok form av en utviklingshistorie hvis viktigste oppgave var å legitimere nåtiden. Moderne historieforskning har altså likhetstrekk med tradisjonelle myter, for som Paul Ricœur skriver, har historie både et (objektivt) element av beskrivelse og et (subjektivt) element av fiksjon. Fremtiden skulle på sin side formes slik at den bekreftet nåtidens idé om fortiden som målrettet utviklingsprosess.

Det var på 1800-tallet at både historieforskningen og fremskrittstroen fikk sin moderne form. Hos visjonære historikere som Karl Marx smeltet de to tendensene sammen. De marxistiske ideene om fortiden og fremtiden reflekterer hverandre perfekt. Fortiden bestod av faser der stadig nye samfunnsklasser avløste hverandre som henholdsvis dominerende, stigende og synkende, og kapitalismen var historiens hittil høyeste utviklingsstadium. Men den var bare en hengsel som forbandt det som hadde vært med det som med historisk nødvendighet måtte komme, og i fremtiden ville klasser også avløse hverandre som toneangivende, helt til det endelige målet var nådd: det paradisiske, tidløse klasseløse samfunn, der historien var fullbyrdet og omsider brakt til sin harmoniske avslutning.

Lignende forestillinger om utvikling og fremskritt kan gjenfinnes hos de fleste viktorianske tenkere, om enn sjelden i like renskåret form som hos Marx. Og tendensen til en optimistisk, lineær tenkning om tidens gang fortsatte i det 20. århundre. De teknologiske fremskrittene skulle gjøre livet mer komfortabelt og fordoble levealderen. Politiske fremskritt skulle sørge for at hele verdens befolkning levde i solide demokratier som respekterte de universelle menneskerettighetene. Økonomiske fremskritt skulle utrydde sult og bidra til utjevning av livsmuligheter på globalt plan.

Denne optimistiske tenkemåten, som er dypt forankret i en moderne livsanskuelse, fremstår plutselig som antikvert og naiv. Den minner oss nå om alle de moderne fremtidene som aldri kom. Femtitallets science fiction kunne fremdeles bære forstavelsen ´science’ med løftet hode, for alle visste jo at Asimovs historier om roboter og Arthur C. Clarkes fortellinger om interplanetariske reiser representerte en forsmak på en ny verden. Populærvitenskapelige magasiner fra samme periode trykte begeistrede artikler om alle tenkelige teknologiske fremskritt — et høydepunkt var kanskje den om det plastisolerte hus, der alle flater var glatte og vannavstøtende. Man trengte bare en kraftig vannslange for å gjøre rent overalt.

I min erindring blander de moderne historiene om fremskrittet seg med amerikanske kristne sekters reklamebrosjyrer om himmelen. Der er gresset saftig og irrgrønt, og alle smiler med feilfrie tenner. Menneskene har vide, luftige klær og mange hudfarger. Ingen er tykke. De gamle blir behandlet med respekt. Barna leker. Slike visjoner er knapt mindre uansvarlige og virkelighetsfjerne enn stalinismens tro på at det var mulig å skape det sosialistiske mennesket, og jeg er faktisk usikker på om jeg har fått disse indre bildene fra en protestantisk menighet i Oklahoma eller fra FN.

Både fremtiden og fortiden er blitt kaotiske og utydelige. Nøyaktig når det skjedde er usikkert. Det kan ikke være så mange år siden. På åttitallet gikk vi ut fra at det ville komme en oppblomstring av alle slags politiske utopier rundt år 2000, ettersom det runde årstallet var uimotståelig for alle som drev med periodisering og opererte med ideologiske ´før’ og ´etter’-tilstander. Ingenting kom i år 2000, annet enn den overdrevne bekymringen for datasammenbrudd.

Fremtiden er blitt ubestemmelig. I næringslivet var det lenge vanlig å skille mellom kortsiktig og langsiktig planlegging. De fleste bedrifter har nå opphevet skillet. Det finnes nemlig ingen langsiktig planlegging lenger. Ingen vet hvordan verden vil se ut om tre-fire år, og your guess is as good as mine med hensyn til hvilke tendenser som vil være de dominerende.

Den samme tendensen kan iakttas mange steder. Blant utviklingsforskere var det inntil ganske nylig enighet om at utvikling i såkalt underutviklede land var både mulig og ønskelig; uenigheten dreide seg om midlene — om bistand og kapitalisme virket, eller om en grunnleggende omfordeling av økonomiske ressurser var nødvendig. Men siste generasjon av forskere på sult og kaos i fattige land snakker ikke lenger om utvikling. Hvis de skal omtale sin teoretiske orientering, bruker de av og til det ulekre, men talende begrepet post-development. Historien har ikke lenger en retning, og det gjelder både fortid og fremtid.

Blant historikere og kulturforskere har lignende tendenser lenge vært til stede. Som jeg har beskrevet i mine bøker Historia, myt och identitet (Bonnier Alba 1995) og Rötter och fötter (Nya Doxa 2004), finnes det ingen hegemonisk fortelling om verken fortid eller nåtid lenger. Mange stemmer slipper til, ambivalensen råder, og det skal vi nok alt i alt være takknemlige for, selv om en alvorlig bivirkning er at både tiden og vår egen eksistens i den kommer ut av fokus.

Og massemediene domineres i stadig større grad av unge mennesker, som mangler personlig historie og som sjelden snakker om noen kollektiv fremtid, men som til gjengjeld har ekstremt mye å si om det som er her og nå. Det dominerende tidsperspektivet i kulturen er som en syttenårings: Fortiden er uinteressant og litt pinlig, fremtiden er åpen og fjern, men til gjengjeld er nåtiden særdeles intens og spennende.

Bantu-filosofen Mbiti har rett i at fremtiden består av hendelser som ennå ikke har funnet sted, og at den slik sett ikke kan utgjøre noen tid. Derimot kan den skapes som postulert tid, men bare i forlengelsen av en postulert fortid. Uten fortid, ingen fremtid. Den vanvittige nåtidsfikseringen, som gjør det umulig å forestille seg en sammenhengende, begripelig fremtid, henger kanskje sammen med at fortiden er blitt avskaffet?

I 1984 har Partiet nesten total kontroll over fortiden. Selv om enkelte individer, som Winston Smith, husker at Oceania lå i krig med Eastasia i fjor, er det vedtatt at landet alltid har ligget i krig med Eurasia. Alle kilder som skulle tyde på noe annet, er ødelagt. Individer som insisterer på at deres egne subjektive erindringer beviser at bestemte hendelser har funnet sted, blir brutalt og effektivt brutt ned av Tankepolitiet. Hvis Oceanias innbyggere skal lære noe som helst av fortiden, og bruke denne lærdommen til å se for seg en bestemt fremtid, så er de altså prisgitt Partiets fiksjoner om fortiden, som selvfølgelig er utformet på en slik måte at de forhindrer enhver idé om forandringer.

Orwells satire er myntet på stalinismens historieforfalskninger, men den passer på de fleste autoritære regimer. Saddam Husseins allegoriske romaner, som solgte i millionopplag før regimeskiftet, trekker linjene både tilbake til den heroiske epoken i Iraks historie, da Bagdad var en verdensmetropol, og fremover mot det endelige oppgjøret med de dekadente og arrogante amerikanerjødene. I et slikt politisk klima blir enhver alternativ fortelling om fortid og fremtid kjettersk og farlig. Fremtiden blir ensbetydende diktatorens fantasmagoriske fremtidsidyll, der folket er lykkelige og lojale undersåtter og bare de sinnssyke protesterer. Imens fortetter virkelighetens kaos seg, uten at det gis muligheter for å kommunisere det. Det var slik millioner av ukrainske bønder kunne sulte ihjel, samtidig som de innrapporterte tallene lot til å vise at kollektiviseringen og innføringen av nye kornsorter var en nøyaktig like stor suksess som Stalin hadde spådd.

En slik autoritær måte å utslette fortid og fremtid på, med det resultat at de faktisk eksisterende nåtidene blir spøkelsesaktige liksomvirkeligheter hvis eksistens ikke anerkjennes noe sted utenfor den enkeltes begrensede erfaringsverden, ligger milevidt fra tilstanden i våre velorganiserte, pratsomme samfunn, der alle slipper til og de fleste forlengst har fått statlige rettighetsgarantier. Likevel er det altså som om både fortid og fremtid er gått tapt også her.

Tapet av fortiden i våre samfunn er ikke et resultat av bevisste valg noe sted. Det er mer å regne for en arbeidsulykke; en utilsiktet bivirkning av høyt endringstempo, en kakofonisk informasjonsflom der ingenting er mer eller mindre viktig enn noe annet, og en pluralisme som er så gjennomgripende at alle historier kan gjøre krav på samme plass. Desentraliseringen av virkelighet er kommet så langt at det ikke lenger finnes noe sentrum.

Uten fortid, ingen fremtid. En av de mest sjokkerende mentale tilstander vi kjenner, er Alzheimers syndrom, tidligere kjent som senilitet. Mennesker som rammes av Alzheimer, mister kontinuiteten med fortiden. De erindrer bare i brokker og fragmenter som kommer og går ubedt, som ikke veves sammen til overordnede narrativer med sammenheng og retning, og som gjør Alzheimer-pasienten ute av stand til å forestille seg både nåtid og fremtid som koherente størrelser. Fortiden fortsetter å eksistere, men bare som ahistoriske glimt — en lukt fra barndommen, en tur på stranden, et forlengst fraflyttet bosted. Slike erindringer, løsrevet fra en større fortelling, kan ikke brukes til å gi nåtid og fremtid fasong, hvor detaljerte og erfaringsnære de enn måtte være.

Sett at vår tids forbløffende interesse for historie er av samme slag som Alzheimer-pasientens plutselige, sylskarpe, men håpløst fragmentariske minner om en fortid? For det er et paradoks at historieinteressen i allmennheten ser ut til å øke samtidig som historieløsheten dominerer i offentligheten generelt. Forklaringen er kanskje, som antydet, at historieinteressen bare er tilsynelatende, at den ikke er orientert mot å trekke linjer, spinne tråder og fortelle historier som i siste instans handler om oss selv og historiserer nåtiden — men å skape bilder av en kvalitativt annen virkelighet, en fremmed kultur, noe eksotisk og eiendommelig.

Det er rent faktisk liten tvil om at en viss type historieinteresse har vært økende i våre vestlige samfunn de siste tiårene. I USA bygges det stadig nye theme parks med historiske motiver, fra europeisk middelalder, indianske kulturer og ´vill vest-tiden’ på midten av 1800-tallet. Deres autentisitet er selvfølgelig tvilsom — inntjeningspotensialet styrer regien i landet hvor alle steder blir omgjort til markedsplasser — men de oppsøkes ikke desto mindre av tusener av mennesker som vil lære om livet i gamle dager. I Sverige var Herman Lindquists Historien om Sverige en enestående suksess, og i det mer nasjonalromantisk orienterte Norge har en moderne (eller postmoderne?) tradisjon med historiske skuespill spredt seg over hele landet. Det første, og fremdeles mest berømte, av slaget var Olav Gullvågs Spelet om Heilag Olav, et stykke om Olav Haraldsson (Olav den hellige) og hans kamp for å kristne Norge. Stykket oppføres årlig på Stiklestad i Trøndelag, åstedet for det avgjørende slaget der Olav falt i 1030, og publikumstilstrømningen øker år for år.

Mange flere eksempler kunne ha vært nevnt fra hele det nordatlantiske området. Spørsmålet er om denne typen historieinteresse primært skaper brudd eller kontinuitet: om den har det som sitt primære mål å fortelle historier fra en fjern og dunkel, og derfor fascinerende, tid — eller om den gjør nåtidens mennesker i stand til å forstå seg selv som en del av noe større.

Sagt på en annen måte: Er Tolkien-fenomenet en del av den samme tendensen som tidens store tørst etter historisk dramatikk? Svaret er ikke entydig. Det virker for eksempel sannsynlig at Peter Englunds Poltava bidro til å utdype Sveriges kollektive selvforståelse, ved å beskrive, med litterære virkemidler og nitid detaljrikdom, deler av den svenske historien som hadde vært skjøvet ut i den kollektive underbevisstheten i hundre år. Men en slik bok er ikke typisk. De fleste populære fortellinger om historie har sterke elementer av eskapisme. De er museale og eksotiserende, de gjør fortiden til et eventyrlig gravkammer. Når vi besøker fortiden, er det som å gå inn i et nyoppusset hus fra 1700-tallet. Fasaden og ornamentene er intakte, men på badene er det varmekabler, og den diskrete boksen i kjelleren gjør det mulig å ta inn Internett også når man sitter på toalettet eller på verandaen med laptop’en sin.

J.R.R. Tolkien satte seg som mål, da han begynte å skrive Lord of the Rings, å gi sine landsmenn en mytologi. På de britiske øyer fantes keltiske mytologier i rikt monn og dessuten hint av norrøn mytologi; men det var tynt på den angelsaksiske siden, med unntak av spredte tekster som Beowulf. Tolkiens oppkonstruerte mytologi er moralsk oppbyggelig og forpliktende — rammehistorien dreier seg jo om kampen mellom gode og onde krefter - men den er identitetsmessig uforpliktende. Alle kan være en hobbit; alle som vil, kan identifisere seg med alveprinsessen Arwen eller krigerkongen Aragorn. Historien forteller kanskje noe om allmennmenneskelige ting, men ingen ting om historiske forløp. Rent bortsett fra at Tolkien åpenbart foretrakk pastorale idyller fremfor rykende fabrikkpiper, forteller den ingen ting som bidrar til å gi historien en retning.

Historiefortellinger av dette slaget skaper brudd, ikke kontinuitet. De stanser tidens strøm og erstatter den med detaljrike øyeblikksbilder. Hvis vi vender tilbake til huset fra 1700-tallet, ser vi to alternativer til å modernisere det: Man kan rive det og bygge nytt, eller man kan gjøre det om til et museum hvor besøkende mot en symbolsk inngangspris kan drømme seg bort til en svunnen tid, en helt annen tilværelse, i noen minutter eller noen timer, før de vender tilbake til sin egen.

Det er rastløshet og nåtidsfiksering, og kanskje en ekstrem individualisme, som gjør det vanskelig å leve som en dråpe i historiens brede elv. Det er ikke så sikkert at man blir mindre lykkelig av å leve i et endeløst her og nå enn å erkjenne de historiske forutsetningene for sitt eget liv. Men man forstår seg selv dårligere på den måten, og man blir dessuten ute av stand til å forstå de forandringene som inntreffer når fremtid blir til nåtid. Fremfor alt trenger vi å forstå at de store nordatlantiske befolkningene nå har en levestandard, og muligheter til å utfolde oss, som hadde vært fullkomment utenkelige for to eller tre generasjoner siden — og forstår vi dette, innser vi også at denne tilstanden ikke kommer til å vare. Det handler om en historieforståelse som begynner i nåtiden og går baklengs inn i bondesamfunnet, før den skifter retning og vender tilbake til nåtiden. De som trodde på fremskrittet og drømte om en bedre, mer rasjonell og mer rettferdig fremtid, hadde fremdeles stanken av fattigdom og forråtnelse i neseborene, de hadde ennå ikke rensket bort skitten under neglene, de visste hva knapphet var, var klar over hvor de kom fra og hvor de hadde tenkt seg. I en del vesteuropeiske land er det nå innvandrerungdom som gjør de mest fremtidsrettede utdanningsvalgene, det er de som vil bli leger og ingeniører. Flertallet oppgir, når de blir spurt, og det blir de ustanselig, at de har lyst til å ´jobbe med media’. I den siste UNDP-rapporten om verdens tilstand (Human Development Report, 2004), rangeres Norge og Sverige som de beste landene i verden å bo i. Men ferske meningsmålinger viser, iallfall for Norges vedkommende, at befolkningen jevnt over har et pessimistisk syn på fremtiden. Den fremstår som usikker og kaotisk.

De store historiene speiler de små. Når den individuelle selvforståelsen blir ahistorisk og nåtidsfiksert, får den kollektive selvforståelsen ingen kontaktpunkter hos dem den er til for. Nåtidsfikseringen har sin egen patologi, som kanskje bare kan helbredes ved at fortrengte erindringer blir brakt til overflaten. Først da kan man fri og sterk gå fremtiden i møte.

I en bok som har fått stor og fortjent oppmerksomhet, forteller W.G. Sebald historien om Jacquot Austerlitz, i sin tid et fire og et halvt år gammelt jødisk barn fra Praha, som i siste liten ble sendt ut av det okkuperte Tsjekkoslovakia med tog. Han endte i Wales, hvor han fikk ny identitet som fostersønn av et strengt protestantisk ektepar. Fosterforeldrene slettet alle spor og sørget effektivt for at han ble avstengt fra kunnskaper og sanseinntrykk som kunne minne ham om sin tidlige barndom. Det var bare såvidt han fikk vite at det foregikk en krig ute i Europa. Først som voksen erkjente Austerlitz at han var en annen enn den han hadde blitt, at han dels bevisst hadde fortrengt hvor han kom fra. Han opplevde at han begynte å miste grepet om virkeligheten, og innså at han bare kunne få igjen kontakten med seg selv dersom han rekonstruerte sin egen historie. Denne erkjennelsen brakte ham blant annet tilbake til Praha, hvor han plutselig, i møtet med en nøkkelperson fra barndommen, oppdaget at han kunne snakke tsjekkisk. I lang tid samlet Austerlitz de biter og fragmenter han kunne finne om sin familie, deres naboer, arbeidsleiren Theresienstadt som moren var blitt sendt til, farens sannsynlige skjebne i Frankrike: boken handler både om å erindre hvem man er og om hva som skal til for å komme videre. Og selvfølgelig handler den like mye om kollektiv glemsel som individuell fortrengning. Visse ting er det nødvendig å glemme, men like viktig er det å huske visse ting. For den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden.

Å være moderne vil si å akseptere forandringer og være beredt til eventuelt å bejuble dem når de kommer, samtidig som man har det ene øyet klistret til bakspeilet. Å være postmoderne betyr at man har tapt denne visjonen av fremtiden som et produkt av en fortid som strømmer, jevnt og ubønnhørlig, helt frem til i dag — men også at man har mistet en evne tidligere tiders mennesker hadde, evnen til å se en flik av evigheten. Livet er her og nå. Carpe Diem er blitt det mest akseptable, og mest umiddelbart forståelige, livsmotto man kan ha. Fortiden er, omsider, virkelig blitt et fremmed land, og det er skjedd uten at manipulerende ideologer eller maktsyke diktatorer har så mye som behøvd å løfte en finger. Nostalgien for det moderne er en allerede eksisterende trend som venter på å bli oppdaget.

Ingen kan vite hva det 22. århundres historikere vil skrive om perioden vi nå lever i. Vi vet ikke engang hvordan vi skal omtale den selv: tiden etter den kalde krigen, globaliseringens tidsalder, USA-hegemoniets mektigste fase, informasjonsalderen, nyliberalismen — eller kanskje vår epoke vil gå over i historien som den dekadente forfallstiden da ungdomsdyrkingen og nåtidsfikseringen gjorde det mulig for datidens mennesker å balansere på kanten av stupet uten å vite hvor de skulle sette ned foten neste gang? For, som Camille Paglia har bemerket, er det høyst forståelig at klassiske historikere, som kjenner omstendighetene omkring Romerrikets fall, legger ansiktet i bekymrede folder når de ser seg omkring i Vesten i dag. •