This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Den norske syke

Thomas Hylland Eriksen

Politiken, høsten 2000. Dette var den første av to korte tekster om Frp. skrevet denne høsten; den andre står her. Se eventuelt også denne.


"Norge har olje, gass og penger. For mange penger. I Skandinavias rikeste land blomstrer gjerrigheten, mistenksomheten, fremmedfiendtligheten — og triumferende høyreorienterte politikere." Denne beskrivelsen stammer fra journalist Bruno Kaufmann, som nylig publiserte en øyenvitneskildring fra det nyrike Norge i sveitsiske Weltwoche. Undertonen av irritasjon blandet med vemmelse, som gjennomsyrer Kaufmanns veldokumenterte artikkel, representerer noe nytt i utenlandske skildringer av Norge. Innbyggerne i "Nordens Kuwait" kan likevel først som sist venne seg til at omverdenen betrakter oss slik. Det er nemlig gode grunner til å gjøre det.

I motsetning til nabolandet i syd har Norge aldri vært direkte yndig, men i etterkrigstiden var det i det minste et harmløst og velmenende land. "Litt bondsk og veldig nasjonalistisk, men ellers ok," som en dansk skoleelev uttrykte det i en undersøkelse på åttitallet. I 2000 er ikke Norge særlig OK lenger. Det er forlengst blitt et land av støyende lottomillionærer, stemningen i offentligheten er udannet og vulgær, og landet fører både en restriktiv asylpolitikk og en gjerrig utdannelsespolitikk. Av OECDs medlemsland er det faktisk ingen som satser mindre på forskning enn Norge. Derimot er det veldig mange nordmenn som har kjøpt aksjer de siste årene, og i høst er de viktigste politiske sakene i mediene matprisene og bensinavgiften.

Avstanden til det offisielle propagandabildet av det menneskerettighetselskende og miljøvennlige Norge kunne vanskelig bli større. Dagens Norge bringer tankene i retning av Derek Walcotts elegi over det oljerike Trinidad på syttitallet, der poeten etter å ha beskrevet den nye, prangende velstanden på tropeøya, slår fast at ikke en bok er å se noe sted.

De siste ukene er et nytt kapittel skrevet i Norges ferd mot det selvtilfredse barbari. Arbeiderpartiet, som har vært landets største parti siden mellomkrigstiden, har nettopp byttet plass med det høyrepopulistiske Fremskrittspartiet i partipolitikken. Ikke bare én, men en hel serie opinionsmålinger fra september tyder på at over en tredjedel av norske velgere akter å stemme på Carl I. Hagens Fremskrittsparti ved Stortingsvalget neste år. Regjeringspartiet er nede i en fjerdedel av stemmene.

Det norske Fremskrittspartiet har mye felles med det danske, og ble i sin tid stiftet under inspirasjon fra Mogens Glistrup. Opprinnelig var det et énmannsparti med navnet "Anders Langes parti til kraftig nedsettelse av skatter og avgifter". Partistifteren, som døde på midten av syttitallet, var en fargerik populist som var best kjent for å drikke eggelikør offentlig under valgmøter. Hans etterfølger Carl I. Hagen har nå holdt fortet i 25 år, og blir med rette betraktet som partieier. Hagen er et enormt politisk talent, og for første gang snakkes det åpent om hans mulige plass i regjeringen etter Stortingsvalget i 2001. Det er rent så man blir lettet over at Norge ikke er med i EU, så slipper vi i det minste sanksjoner.

 

Det norske Fremskrittspartiet fremstår, i likhet med sitt danske søsterparti, med en blanding av liberalistiske og høyreautoritære ideer, og skifter ham fra sak til sak, for ikke å si fra dag til dag. Tidlig på nittitallet kom det til en direkte konfrontasjon mellom Hagen og partiets liberalistiske ungdomsfløy, som på ideologisk grunnlag gikk inn for blant annet fri hasj og fri innvandring. Det resulterte i en serie eksklusjoner og utmeldelser, hvilket medførte en tydeligere høyreautoritær partiprofil. Ekskludering av svake grupper, spesielt innvandrere, har lenge vært viktigere for partiet enn kampen mot "formynderstaten".

Partiets høye oppslutning på gallupen kan ikke bortforklares med at en tredjedel av Norges befolkning plutselig betrakter kampen mot innvandringen som det altoverskyggende politiske spørsmålet. Tvertimot er løfter om økt offentlig forbruk innen helsevesen og eldreomsorg, ironisk nok, med på å bringe Hagens parti til himmelen. Mens Arbeiderpartiet sparer i offentlig sektor for å unngå overoppheting og inflasjon i norsk økonomi, lover Hagen å bruke oljepenger på reduksjon av bensinavgiften, utbygging av helsevesenet og bedre eldreomsorg. Motstandernes retoriske spørsmål, "Hvor skal han ta pengene fra?", lyder hult all den tid det er velkjent at A/S Norge har flere hundre milliarder kroner på konto. Og de få som kunne tenke seg å bruke litt penger på internasjonale formål, som å slette u-landenes gjeld til Norge, ser ut til å ha blitt enda færre.

Fremskrittspartiet vil kutte overføringer til kulturlivet og utviklingshjelp, redusere innvandringen til et absolutt minimum, fjerne subsidier og privatisere alt som privatiseres kan. Samtidig er det altså ikke et liberalistisk parti; det er et parti uten ideologi. For tiden er Hagen EU-motstander, men det skulle forundre meg om han ikke skifter mening når opinionen blåser i en annen retning; før folkeavstemningen i 1994 var han nemlig for EU. For tiden er han tilhenger av å opprettholde statlige subsidier til Nord-Norge selv om hans parti prinsipielt er imot denne typen overføringer. Ifølge gallupen ligger partiet an til å få 40% av stemmene nettopp i Nord-Norge. Fremskrittspartiet er kort sagt partiet for alle som ikke bare har oppgitt politikerne, men også politikken. Fremskrittspartet er ikke lenger et parti for mennesker som misliker muslimer, det er et parti for dem som ønsker å ta ut gevinsten uten å betale innsatsen.

Kommentatorer, samfunnsvitere og redaktører rister bekymret på hodet. Det norske folk er blitt egoistisk, kortsynt og grådig, skriver de. Den sosialdemokratiske Dagsavisens redaktør Steinar Hansson har gått lengre enn de fleste, idet han nylig erklærte at han kunne tenke seg å skifte ut folket. Synspunktet er forståelig. Den beste medisin mot Fremskrittspartiet består likevel i å la partiet ta ansvar hvis velgertallene en dag tilsier det.

Foreløpig er dette bare skjedd ett sted. Den eneste norske kommune med ordfører fra Fremskrittspartiet er nemlig Os utenfor Bergen. Der har partiet iverksatt et av sine aller mest motbydelige programpunkter, nemlig "innvandrerregnskap". Kommunens byråkrater er blitt pålagt å beregne hva det koster kommunen å ha flyktninger. Resultatet ble ikke slik ordføreren hadde tenkt seg. Selv om regnskapet ikke tok med flyktningenes skatteinnbetalinger, viste det at kommunen faktisk tjener gode penger på å ta imot flyktninger.

Nå er partieier Hagen selv klimaflyktning i Spania i vinterhalvåret, og hans løsning på krisen i eldreomsorgen sier like mye om stemningen i det nyrike Norge som om hans parti: I stedet for å åpne grensene for ny arbeidsinnvandring, foreslår han å bygge et stort antall aldershjem for norske borgere langs Middelhavets nordlige kyster. Hva spanjoler og italienere måtte mene om en slik invasjon, er ikke tatt med i dette innvandringsregnskapet.

Eksempelet viser at Hagen er en uovervinnelig politiker i dagens Norge. Han er den eneste som endog klarer å gjøre noe med landets triste klima. Ettersom det nå viser seg at innvandring lønner seg i landets eneste Fremskrittspartidrevne kommune, kunne neste forslag kanskje bestå i å skifte ut hele befolkningen: Frosne nordboere migrerer til Middelhavets strender, mens forfulgte og fattige fra den tredje verden overtar deres IKEA-møblerte villaer, offentlige kontorer, kjøpesentere og krangler om alt fra bensinpriser til matsubsidier. Da ville også Steinar Hanssons ønske gå i oppfyllelse, og sagaen om det oljerike Norge ville få en lykkeligere slutt enn den som er sannsynlig under statsminister Hagens kommende regime.