This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Fremskrittspartiet og akselerasjonen

 

Thomas Hylland Eriksen

Dagbladet, høsten 2000. Dette var den andre av to korte tekster skrevet om Fremskrittspartiet i høst; den første står her -- se eventuelt også denne. Om akselerasjon, se her og her. Se eventuelt også 070605.

 

Det har ikke skortet på kommentarer etter Fremskrittspartiets spektakulære sprang. De lyder for eksempel slik: Velstanden har gjort norskingene til et folk av egoister. Folk er bare opptatt av de nære ting, som prisen på bensin og mat. Samfunnets fragmentering gjør det umulig å forstå sammenhenger. Massemediene har skylden, for de har gjort politikken til et sirkus.

Kanskje forklaringen er både enklere og mer komplisert enn disse forslagene. Stikkordet er hastighet, eller bedre: akselerasjon. Som Odd Børretzen korrekt gjør oppmerksom på i teksten "Fortere", går alt raskere nå. Han bemerker ironisk at et japansk orkester har fått ned tiden på Beethovens femte symfoni til fire minutter og femten sekunder. Men norske skuespillere har rent faktisk "fått ned tiden" på Ibsens Rosmersholmfra fire timer til snaue to i løpet av et halvt århundre. Ulf Torgersen, som skriver dette, viser også at stortingsrepresentanter snakket femti prosent fortere i 1995 enn i 1945. Vi spiser cornflakes og ikke grøt, røker sigaretter og ikke pipe, skriver epost og ikke cellulosebrev, og så videre. Alt går fortere nå.

Hva har dette med Fremskrittspartiet å gjøre? Akselerasjonen innebærer at omløpshastigheten øker. Det betyr at hukommelsen krymper, og ingen husker hva en partileder sa for to uker siden. Og dersom man likevel skulle huske det, har det ingen betydning — verden forandrer seg jo så fort. Det er like fort gjort å skifte EU-standpunkt som syn på overføringer til Nord-Norge. Denne situasjonen rydder grunnen for utspillsbasert politikk, der eksplosive one-liners setter dagsorden. Partiorganisasjonenes uendelig langsomme tid, for ikke å snakke om enkelte politikeres uutholdelige omstendelighet, passer dårlig i en slik setting. Som partieier kan han jo si det som faller ham inn. Rune Gerhardsen, Arbeiderpartiets svar på Hagen, ble frosset ut av de samme grunnene som har brakt Hagen til topps. En-null til Hagen, med andre ord.

I medieverdenen fører akselerasjonen til stabling: Det blir mer av alt, og mindre tid til hver informasjonsbit. Fjernsynsseere sitter med fjernkontrollen, klar til å skifte kanal når det kommer et dødpunkt. Med Hagen er det aldri noen dødpunkter; med alle andre politikere er det mange. De har jo kompliserte hensyn å ta. Hagen øker ratingen, derfor må han alltid inviteres til studio. Hans virkelighetsfragmenter passer perfekt til et medium der minstekravet til innhold består i at det skal stå stille i rasende fart. To-null til Hagen.

 

Så er det politikkens innhold. Som et parti uten forankring i organisasjoner eller folkebevegelser, har FrP anledning til å virkeliggjøre flere av vår tids nøkkelverdier: åpenhet, fleksibilitet og selvrealisering. De kan vende kappen etter vinden. Det har populister alltid gjort, men tidligere var det lettere å gjennomskue dem. Det krever langsom tid å gjøre rede for de intrikate indre sammenhengene som styrer politikken i de tungdrevne partiene, å forklare hvorfor en utgift her fører til nedskjæringer der, hvorfor en overføring her skyldes press fra en gruppe som takker for hjelpen ved å stemme for en overføring der. Denne langsomheten er blitt et fremmedelement i WAP-telefonens tidsalder. Verden ligner stadig mer på MTV, og på politikkens område finnes knapt noen mer tidsmessig merkevare enn Hagen. Tre-null til Hagen.

Til tross for dette forspranget, vil Fremskrittspartiets ferd mot skyene neppe vare mer enn toppen et par år. Grunnen er at partiet, som ellers bobler av strøtanker, mangler en forståelse av grunnleggende trekk ved samtiden. For Hagen og hans menn (og kvinne) finnes globaliseringen bare som et økonomisk fenomen AS Norge kan tjene seg enda rikere på. De har ingen ting å si om f.eks. den elektroniske revolusjonen eller det nye arbeidslivet, og det de har å si om det multietniske samfunn er enten ondsinnet, irrelevant eller (som regel) begge deler. Selv Hagens eksplosive form kan ikke i det lange løp dekke over det utgåtte datostempelet på innholdet. På dette området taper Hagen på akselerasjonen, — og plutselig slår stanken av gammelmannssvette mot velgerne.