This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 


Digital naivitet

Thomas Hylland Eriksen

Samtiden nr. 2, 1996

 To bøker man kan forvente å finne på pocketbokstativene i avgangshaller verden over i flere år fremover, er Bill Gates' Veien mot fremtiden (The Road Ahead, 1995) og Nicholas Negropontes Leve digitalt (Being Digital, 1995). Begge er alt oversatt til over et dusin språk, deriblant norsk. Med all respekt for intrigene i Det Kongelige Norske Arbeiderparti: Disse bøkene er umåtelig mye viktigere enn Thorbjørn Jaglands brev, og burde ha fått tilsvarende oppmerksomhet. Det skyldes ikke nødvendigvis at forfatterne er så mye klokere enn Arbeiderpartiets sekretær; ikke engang at de nødvendigvis er så mye mer forutseende. Derimot er de mektigere enn en hvilken som helst skandinavisk politiker. De forvalter kanskje ikke statskassen, men til gjengjeld er de travelt opptatt med å definere verden. Både hvordan verden skal se ut og hvordan verdensborgerne skal oppfatte den.
Gates og Negroponte har et lydhørt publikum i elitene i de rike landene (herunder Samtidens lesere). Programvarekremmeren Gates blir respektert fordi han er så ufattelig rik og mektig og fordi han har ry som en spåmann som kan fortelle oss hvordan vi vil leve om ti år. Teknologen Negroponte blir hørt fordi han i løpet av få år som spaltist i det feirede månedsbladetWIRED har opparbeidet seg posisjon som USAs fremste guru innen informasjonsteknologi.

Bøkene er likere enn man ville ha forventet. Riktignok skriver Gates mer om hvordan man blir ufattelig rik enn Negroponte, som for sin del skriver morsommere om de siste tiårenes eventyrlige teknologiske fremskritt enn Gates. Men begge er opptatt av at vi alle skal få stadig mer "intelligente" bokser i hjemmene våre, begge gleder seg til å få mer båndbredde (=overføringshastighet), og begge forsikrer sine lesere om at naturligvis skal barn fremdeles klatre i trærne og spille fotball på løkka selv etter at hjemmene deres er blitt digitalt integrerte på alle bauger og kanter. Vi får tro dem på deres ord.



Både Gates og Negroponte er flinke pedagoger som kan gi alle unntatt de mest innbitte teknofobene gode tips og prognoser om filtre for å søke etter informasjon, om hvorfor fiberoptikk (ISDN) kanskje er foreldet allerede ved lanseringen, om hvilket Sisyfos-arbeid rettighetshavere står overfor, og om hva fremtidens programvare vil kunne gjøre for oss.
De har ytterligere et trekk felles: Begge er nesten utrolig naive når det gjelder politikk, selv om de også har gitt inntrykk av betydelig politisk innsikt i sine angrep på de føderale myndighetenes forsøk på å innføre sensur og, i Gates' tilfelle, i egne forsøk på å monopolisere bransjen ytterligere. Begge er uforbeholdent begeistret over tanken på at teknologiske dingsbomser blir mindre og mindre og mer og mer bevegelige. Gates snakker om elektroniske nåler, og Negroponte nevner muligheten av små elektroniske tråder som er vevet inn i klærnes fibre, som kan gjøre hver og en av oss til en vandrende antenne for sending og mottak av epost, video, telefoner og hjemmesider. Ingen av dem bruker så mye som et avsnitt på å vurdere om ikke den totale oppkoblingen av enkeltpersoner over det trådløse nettverket kan gjøre det såre enkelt for myndighetene å følge hver minste bevegelse til en hvilken som helst borger. Friheten fra statens overvåkning later altså ikke til å være en sentral del av den nettbaserte neoliberalismen. Standardsvaret er trolig at man når som helst kan slå av forbindelsen. La oss håpe det. Både Gates og Negroponte avslutter sine bøker ved å erklære seg som rettroende optimister.


©Thomas Hylland Eriksen 1996


Nexus