This website will be closed down during 2014.
Thomas Hylland
Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net
You are now being redirected to the new Engaging with the world site.
|
|
Verden er blitt ett sted
Thomas Hylland Eriksen
Sydsvenska Dagbladet, 1991
Mot slutten
av det 20. århundre ser vi konturene av en verden som på
viktige måter er forskjellig fra den som fantes for bare en
generasjon siden. Hele kloden er nå knyttet sammen i tette
nettverk av kommunikasjon og handel, som i en viss forstand har
gjort planeten til ett eneste sted. Denne utviklingen fortsetter
i aksellererende tempo, og vi har bare delvis forstått hva
som hender med den verden vi trodde vi kjente. Forandringene er
dramatiske, og vi skal se på noen av de viktigste tendensene.
Det er flere
parallelle prosesser som har skapt denne nye situasjonen, hvor grenser
mellom samfunn blir visket ut, og hvor det blir stadig mer vanskelig
å snakke om "kulturer" i flertall som avgrensede,
selvoppholdende "øyer".
For det første har internasjonaliseringen av kapital tiltatt.
Fysiske grenser, som nasjonalgrenser, får stadig mindre betydning
i investeringer og industriutvikling. Kapital kan i stadig større
grad plasseres der produksjonsmulighetene er de beste; i nærheten
av råvarene eller der den billigste arbeidskraften finnes.
For det andre er politisk makt, og kanskje særlig militærmakt,
i ferd med å bli løsrevet fra nasjonale territorier.
USA, som er den ledende militærmakt, kan sette inn styrker
nesten hvor som helst i verden. FNs rolle som ikke-territoriell
politisk makt kan også vise seg å bli viktigere enn
den har vært hittil; det samme gjelder sammenslutninger som
EF, GATT og IMF.
For det tredje har det internasjonale handelsvolumet vokst enormt
siden annen verdenskrig. Dette skaper en global gjensidig avhengighet
som blant annet innebærer sårbarhet, fellesskap og muligheter
til å utøve makt i fjerne områder. Sanksjonene
mot Sør-Afrika ville naturligvis ikke ha vært effektive
om landet var et uavhengig samfunn, et lukket sosialt system. Også
de store aktørene kan være sårbare, hvilket vi
så under "oljekrisen" på 1970-tallet, da OPEC
tvang supermakten USA i kne.
For det fjerde -- og dette er den mest spektakulære utviklingstendensen
i vår tid -- har ny kommunikasjonsteknologi utradert avstandene
i verden. Rommet, den spatiale dimensjon, er ikke lenger avgjørende
for alt sosialt liv. Jetflyet og fjernsynssatelitten kan stå
som symboler på denne nedkrympingen av verden. Man kan reise
hvor som helst i løpet av et døgn, og man kan leve
omtrent på samme måte uansett hvor man er i verden.
I data-modemets tidsalder kan man redigere et skandinavisk tidsskrift
fra sin bungalow på Mauritius; bevæpnet med en enkel
parabolantenne kan man følge med på pakistansk fjernsyn
selv om man har emigrert til Oslo.
|
Det har hittil vært forsket lite på de kulturelle
aspektene ved disse forandringene. Det synes likevel klart at samfunnsvitenskapene
står overfor en formidabel oppgave med å begrepsfeste
vår tid; det er til og med noen som mener at hele den samfunnsvitenskapelige
terminologi, som begrepene "samfunn" og "kultur",
må erstattes av nye begreper, som bedre er i stand til å
fange det flytende, grenseløse, omskiftelige og dynamiske ved
de globale prosessene som fyller en tiltagende del av våre liv.
Et nytt begrep som kan være et utgangspunkt for en slik refleksjon,
er globalisering av kultur. Utgangspunktet er det antropologiske kulturbegrepet,
som refererer til en verdensanskuelse og en måte å leve
på i vid forstand. Tanken er følgelig at mennesker over
hele verden får stadig mer felles, at de enorme kulturelle forskjellene
antropologien har sett det som sin oppgave å gjøre rede
for, langt på vei er forsvunnet. I våre dager leser afrikanske
stammefolk Bibelen og dagsaviser; innbyggerne i fjerne kinesiske landsbyer
følger daglig utviklingen i Gulfen på radio; mennesker
på Trinidad og i Malaysia ser de samme nordamerikanske såpeoperaene
på fjernsyn. Kulturelle tegn og symbolske systemer, som tidligere
er blitt betraktet som territorielt avgrenset, er nå løsrevet
fra den romlige dimensjon og flyter ganske fritt. Man kan derfor ikke
lenger uten videre snakke om "svensk kultur" eller "zulu-kultur".
Grensene mellom kulturelle områder er blitt utydelige, og det
finnes en verdenskultur som tilhører alle -- som er rotløs,
stedløs og kosmopolitisk.
Et annet tegn på at territorialitet og stedstilknytning er blitt
mindre viktig, er internasjonal migrasjon. I dag lever kanskje 200
millioner mennesker utenfor sitt fødeland; dette tallet vil
ganske sikkert vokse. Jetflyet har gjort det mulig å emigrere
raskt og langt, og moderne massemedier sprer informasjon om fjerne
land. |
En viktig underliggende forutsetning for globaliseringen av kultur
er sosial modernisering. Disse prosessene har skapt en del fellesnevnere
mellom ulike samfunn, som gjør det faktisk mulig for deres
innbyggere å ha kontakt. La meg nevne noen av modernitetens
dimensjoner, som er nødvendige for at globalisering skal være
mulig. Lønnsarbeidet er i dag dominerende i nesten alle land
i verden. Lønnsarbeidere er utskiftbare og mobile, de kan si
opp sin arbeidskontrakt, og de har en pengeøkonomi. Slik sett
er lønnsarbeidere de samme verden over. Statsborgerskapet er
også i ferd med å bli en universell menneskelig egenskap.
Selv stammefolk i det indre av Papua New Guinea blir gradvis innhentet
av staten, registrert og tvunget til å betale skatt. En fjerde
viktig dimensjon ved modernitet er formell utdannelse, og en femte
dimensjon er fremveksten av abstrakte ideologier som nasjonalisme.
Disse ideologiene erstatter vanligvis konkrete ideologier som ofte
var basert på slektskap, og skaper et anonymt fellesskap mellom
mennesker som aldri vil treffe hverandre.
Mennesker over hele verden har altså fått en mengde substansielle
fellestrekk på grunn av moderniseringsprosesser som arter seg
ganske likt overalt. I og med utviklingen av slike kulturelle likheter
er forarbeidet lagt for globaliseringen av kultur. Moderne mennesker
som lever i en pengeøkonomi, stemmer ved valg, er i stand til
å lese, går på postkontoret og drømmer om
en Mercedes, er mottagelige for den globale kultur. Det var ikke stammefolkene
som gikk forut for dem. |
Så skulle man kanskje tro at det bare er et spørsmål
om noen få år før hele verden er en "global
village", et sømløst hele uten kulturell variasjon
-- hvor engelsk er det eneste språket som tales og hvor alle
har de samme ambisjoner, den samme tenkemåten og de samme ideologiene?
Svaret er både ja og nei. På den ene siden er det liten
tvil om at vi er vitner til en gedigen kulturell homogeniseringsprosess.
Moderniteten, som lenge har vært hegemonisk, er i ferd med å
bli universell. Kapitalismens og statens fangarmer strekker seg langt
inn i de områdene som tidligere var hvite flekker på kartet,
og moderne kommunikasjon -- både jetfly og satelitter -- gjør
det umulig å beskytte seg mot utviklingen.
På den annen side er modernitet et ytterst mangeartet fenomen.
For det første tillater modernitet en betydelig kulturell variasjon
innenfor de grenser den setter. Det finnes store friarealer, så
å si, hvor ulike grupper kan dyrke sin egenart uten å
bli oppslukt av statens og kapitalismens krav om likhet og homogenitet.
Man kan leve som et moderne menneske og samtidig tro på forfedreånder
og hekseri, og man kan uten problemer kombinere lønnsarbeid
med en forkjærlighet for folkemusikk eller islamsk mystikk.
Det finnes mange aspekter av tradisjonell kultur som knapt berøres
av det modernes fremmarsj.
For det andre skaper moderniteten selv en omfattende kulturell variasjon.
Modernisering og globalisering medfører homogenitet, men de
samme prosessene bidrar samtidig til kulturelt mangfold og differensiering.
De europeiske samfunnene har vel aldri tidligere vært mer kulturelt
mangfoldige enn de er i dag.
En spesiell variant av denne differensieringen får sitt uttrykk
som motstand mot modernitet. På 70-tallet hadde denne motstanden
sin klassiske form i hippie-bevegelsen, som aktivt motarbeidet de
verdiene moderniteten inkarnerte -- forbruksideologien, byråkratiseringen,
organiseringen av samfunnet på stor skala. I dag er den sterkeste
motreaksjonen den islamske fundamentalismen, som i likhet med hippiebevegelsen
er paradoksal fordi den på samme tid forutsetter og negerer
det moderne. De fremste islamske ideologene er selv dypt moderne i
sin politiske tenkemåte, mens de har et anti-moderne budskap.
Det er opplagt at globaliseringen av kultur ikke vil føre til
oppløsning av kulturelle grenser. De objektive kulturforskjellene
blir riktignok mindre, men grupper vil alltid markere sitt særpreg
og definere seg i kontrast til andre grupper. En interessant mulighet
er det likevel at globaliseringen har gjort det mulig for slike grupper
å utvikle seg på et ikke-territorielt grunnlag. Dersom
man har identitet som lesbisk aktivist, Mauritius-forsker, Shakespeare-elsker
eller frimerkesamlere, så vil denne identiteten knytte en sammen
med likesinnede uansett hvor i verden de er. Og i flere henseender
vil man ha mer felles med slike mennesker, som befinner seg i fjerne
land, enn man har med sin egen nabo.
Blant antropologer er det uenighet om hvordan man skal tolke utviklingstendensene.
Et klassisk standpunkt, som tidlig ble utformet av Claude Lévi-Strauss,
begråter det tapte kulturelle mangfold og forflatningen av menneskeheten
i og med utraderingen av skriftløse folkeslag. Lévi-Strauss
har nylig uttalt at han interesserer seg mest for fenomener som ikke
lenger finnes; i dagens verden er alle kulturelle uttrykk variasjoner
over det samme tema. Dette standpunktets motsats representeres av
antropologer som Ulf Hannerz ved Stockholms universitet, som utforsker
variasjonene innen det globale rom. Hannerz og andre arbeider nå
med å forstå vekselvirkningene mellom det globale og det
lokale. Det globale presser seg på overalt, i form av Coca-Cola
og Michael Jackson, statlige folketellinger, passtvang og offisielle
skriftspråk, men overalt tolkes det inn i en lokal virkelighet.
Det er sannsynligvis riktig at vi er i ferd med å få et
felles språk -- modernitetens språk -- men vi skal likevel
være oppmerksomme på at dette språket brukes flittig
til å artikulere våre innbyrdes forskjeller. |
Martin Albrow & Elizabeth King (red.): Globalization, Knowledge
and Society. London: SAGE (1990)
Mike Featherstone, red.: Global Culture. Nationalism, Globalization
and Modernity. London: SAGE (1990)
Ernest Gellner: Nations and Nationalism. Oxford: Basil Blackwell (1983)
Anthony Giddens: The Consequences of Modernity. Cambridge: Polity
(1990)
©Thomas Hylland Eriksen 1991
Home |
|
|