This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Verden er blitt ett sted


Thomas Hylland Eriksen


Sydsvenska Dagbladet
, 1991

Mot slutten av det 20. århundre ser vi konturene av en verden som på viktige måter er forskjellig fra den som fantes for bare en generasjon siden. Hele kloden er nå knyttet sammen i tette nettverk av kommunikasjon og handel, som i en viss forstand har gjort planeten til ett eneste sted. Denne utviklingen fortsetter i aksellererende tempo, og vi har bare delvis forstått hva som hender med den verden vi trodde vi kjente. Forandringene er dramatiske, og vi skal se på noen av de viktigste tendensene.

Det er flere parallelle prosesser som har skapt denne nye situasjonen, hvor grenser mellom samfunn blir visket ut, og hvor det blir stadig mer vanskelig å snakke om "kulturer" i flertall som avgrensede, selvoppholdende "øyer".

For det første har internasjonaliseringen av kapital tiltatt. Fysiske grenser, som nasjonalgrenser, får stadig mindre betydning i investeringer og industriutvikling. Kapital kan i stadig større grad plasseres der produksjonsmulighetene er de beste; i nærheten av råvarene eller der den billigste arbeidskraften finnes.

For det andre er politisk makt, og kanskje særlig militærmakt, i ferd med å bli løsrevet fra nasjonale territorier. USA, som er den ledende militærmakt, kan sette inn styrker nesten hvor som helst i verden. FNs rolle som ikke-territoriell politisk makt kan også vise seg å bli viktigere enn den har vært hittil; det samme gjelder sammenslutninger som EF, GATT og IMF.

For det tredje har det internasjonale handelsvolumet vokst enormt siden annen verdenskrig. Dette skaper en global gjensidig avhengighet som blant annet innebærer sårbarhet, fellesskap og muligheter til å utøve makt i fjerne områder. Sanksjonene mot Sør-Afrika ville naturligvis ikke ha vært effektive om landet var et uavhengig samfunn, et lukket sosialt system. Også de store aktørene kan være sårbare, hvilket vi så under "oljekrisen" på 1970-tallet, da OPEC tvang supermakten USA i kne.

For det fjerde -- og dette er den mest spektakulære utviklingstendensen i vår tid -- har ny kommunikasjonsteknologi utradert avstandene i verden. Rommet, den spatiale dimensjon, er ikke lenger avgjørende for alt sosialt liv. Jetflyet og fjernsynssatelitten kan stå som symboler på denne nedkrympingen av verden. Man kan reise hvor som helst i løpet av et døgn, og man kan leve omtrent på samme måte uansett hvor man er i verden. I data-modemets tidsalder kan man redigere et skandinavisk tidsskrift fra sin bungalow på Mauritius; bevæpnet med en enkel parabolantenne kan man følge med på pakistansk fjernsyn selv om man har emigrert til Oslo.

 Det har hittil vært forsket lite på de kulturelle aspektene ved disse forandringene. Det synes likevel klart at samfunnsvitenskapene står overfor en formidabel oppgave med å begrepsfeste vår tid; det er til og med noen som mener at hele den samfunnsvitenskapelige terminologi, som begrepene "samfunn" og "kultur", må erstattes av nye begreper, som bedre er i stand til å fange det flytende, grenseløse, omskiftelige og dynamiske ved de globale prosessene som fyller en tiltagende del av våre liv.

Et nytt begrep som kan være et utgangspunkt for en slik refleksjon, er globalisering av kultur. Utgangspunktet er det antropologiske kulturbegrepet, som refererer til en verdensanskuelse og en måte å leve på i vid forstand. Tanken er følgelig at mennesker over hele verden får stadig mer felles, at de enorme kulturelle forskjellene antropologien har sett det som sin oppgave å gjøre rede for, langt på vei er forsvunnet. I våre dager leser afrikanske stammefolk Bibelen og dagsaviser; innbyggerne i fjerne kinesiske landsbyer følger daglig utviklingen i Gulfen på radio; mennesker på Trinidad og i Malaysia ser de samme nordamerikanske såpeoperaene på fjernsyn. Kulturelle tegn og symbolske systemer, som tidligere er blitt betraktet som territorielt avgrenset, er nå løsrevet fra den romlige dimensjon og flyter ganske fritt. Man kan derfor ikke lenger uten videre snakke om "svensk kultur" eller "zulu-kultur". Grensene mellom kulturelle områder er blitt utydelige, og det finnes en verdenskultur som tilhører alle -- som er rotløs, stedløs og kosmopolitisk.

Et annet tegn på at territorialitet og stedstilknytning er blitt mindre viktig, er internasjonal migrasjon. I dag lever kanskje 200 millioner mennesker utenfor sitt fødeland; dette tallet vil ganske sikkert vokse. Jetflyet har gjort det mulig å emigrere raskt og langt, og moderne massemedier sprer informasjon om fjerne land.
En viktig underliggende forutsetning for globaliseringen av kultur er sosial modernisering. Disse prosessene har skapt en del fellesnevnere mellom ulike samfunn, som gjør det faktisk mulig for deres innbyggere å ha kontakt. La meg nevne noen av modernitetens dimensjoner, som er nødvendige for at globalisering skal være mulig. Lønnsarbeidet er i dag dominerende i nesten alle land i verden. Lønnsarbeidere er utskiftbare og mobile, de kan si opp sin arbeidskontrakt, og de har en pengeøkonomi. Slik sett er lønnsarbeidere de samme verden over. Statsborgerskapet er også i ferd med å bli en universell menneskelig egenskap. Selv stammefolk i det indre av Papua New Guinea blir gradvis innhentet av staten, registrert og tvunget til å betale skatt. En fjerde viktig dimensjon ved modernitet er formell utdannelse, og en femte dimensjon er fremveksten av abstrakte ideologier som nasjonalisme. Disse ideologiene erstatter vanligvis konkrete ideologier som ofte var basert på slektskap, og skaper et anonymt fellesskap mellom mennesker som aldri vil treffe hverandre.

Mennesker over hele verden har altså fått en mengde substansielle fellestrekk på grunn av moderniseringsprosesser som arter seg ganske likt overalt. I og med utviklingen av slike kulturelle likheter er forarbeidet lagt for globaliseringen av kultur. Moderne mennesker som lever i en pengeøkonomi, stemmer ved valg, er i stand til å lese, går på postkontoret og drømmer om en Mercedes, er mottagelige for den globale kultur. Det var ikke stammefolkene som gikk forut for dem.
Så skulle man kanskje tro at det bare er et spørsmål om noen få år før hele verden er en "global village", et sømløst hele uten kulturell variasjon -- hvor engelsk er det eneste språket som tales og hvor alle har de samme ambisjoner, den samme tenkemåten og de samme ideologiene? Svaret er både ja og nei. På den ene siden er det liten tvil om at vi er vitner til en gedigen kulturell homogeniseringsprosess. Moderniteten, som lenge har vært hegemonisk, er i ferd med å bli universell. Kapitalismens og statens fangarmer strekker seg langt inn i de områdene som tidligere var hvite flekker på kartet, og moderne kommunikasjon -- både jetfly og satelitter -- gjør det umulig å beskytte seg mot utviklingen.

På den annen side er modernitet et ytterst mangeartet fenomen. For det første tillater modernitet en betydelig kulturell variasjon innenfor de grenser den setter. Det finnes store friarealer, så å si, hvor ulike grupper kan dyrke sin egenart uten å bli oppslukt av statens og kapitalismens krav om likhet og homogenitet. Man kan leve som et moderne menneske og samtidig tro på forfedreånder og hekseri, og man kan uten problemer kombinere lønnsarbeid med en forkjærlighet for folkemusikk eller islamsk mystikk. Det finnes mange aspekter av tradisjonell kultur som knapt berøres av det modernes fremmarsj.

For det andre skaper moderniteten selv en omfattende kulturell variasjon. Modernisering og globalisering medfører homogenitet, men de samme prosessene bidrar samtidig til kulturelt mangfold og differensiering. De europeiske samfunnene har vel aldri tidligere vært mer kulturelt mangfoldige enn de er i dag.

En spesiell variant av denne differensieringen får sitt uttrykk som motstand mot modernitet. På 70-tallet hadde denne motstanden sin klassiske form i hippie-bevegelsen, som aktivt motarbeidet de verdiene moderniteten inkarnerte -- forbruksideologien, byråkratiseringen, organiseringen av samfunnet på stor skala. I dag er den sterkeste motreaksjonen den islamske fundamentalismen, som i likhet med hippiebevegelsen er paradoksal fordi den på samme tid forutsetter og negerer det moderne. De fremste islamske ideologene er selv dypt moderne i sin politiske tenkemåte, mens de har et anti-moderne budskap.

Det er opplagt at globaliseringen av kultur ikke vil føre til oppløsning av kulturelle grenser. De objektive kulturforskjellene blir riktignok mindre, men grupper vil alltid markere sitt særpreg og definere seg i kontrast til andre grupper. En interessant mulighet er det likevel at globaliseringen har gjort det mulig for slike grupper å utvikle seg på et ikke-territorielt grunnlag. Dersom man har identitet som lesbisk aktivist, Mauritius-forsker, Shakespeare-elsker eller frimerkesamlere, så vil denne identiteten knytte en sammen med likesinnede uansett hvor i verden de er. Og i flere henseender vil man ha mer felles med slike mennesker, som befinner seg i fjerne land, enn man har med sin egen nabo.

Blant antropologer er det uenighet om hvordan man skal tolke utviklingstendensene. Et klassisk standpunkt, som tidlig ble utformet av Claude Lévi-Strauss, begråter det tapte kulturelle mangfold og forflatningen av menneskeheten i og med utraderingen av skriftløse folkeslag. Lévi-Strauss har nylig uttalt at han interesserer seg mest for fenomener som ikke lenger finnes; i dagens verden er alle kulturelle uttrykk variasjoner over det samme tema. Dette standpunktets motsats representeres av antropologer som Ulf Hannerz ved Stockholms universitet, som utforsker variasjonene innen det globale rom. Hannerz og andre arbeider nå med å forstå vekselvirkningene mellom det globale og det lokale. Det globale presser seg på overalt, i form av Coca-Cola og Michael Jackson, statlige folketellinger, passtvang og offisielle skriftspråk, men overalt tolkes det inn i en lokal virkelighet. Det er sannsynligvis riktig at vi er i ferd med å få et felles språk -- modernitetens språk -- men vi skal likevel være oppmerksomme på at dette språket brukes flittig til å artikulere våre innbyrdes forskjeller.
Martin Albrow & Elizabeth King (red.): Globalization, Knowledge and Society. London: SAGE (1990)
Mike Featherstone, red.: Global Culture. Nationalism, Globalization and Modernity. London: SAGE (1990)
Ernest Gellner: Nations and Nationalism. Oxford: Basil Blackwell (1983)
Anthony Giddens: The Consequences of Modernity. Cambridge: Polity (1990)

©Thomas Hylland Eriksen 1991

Home