This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Kampen om Indias sjel

Thomas Hylland Eriksen


Dagbladet, mars 1999


Dette er en kortversjon av en betydelig lengre tekst, som kommer et eller annet sted en eller annen gang.



Vår tid kjennetegnes av motsetningen mellom ambivalens og fundamentalisme: en åpen, tvilende holdning versus lukket skråsikkerhet. Over hele verden utspiller det seg konflikter mellom lokal kultur og global påvirkning, troskap mot røtter og krav om forandring, tradisjonelle verdier og frie valg.

Sosialfilosofene diskuterer kommunitarisme og liberalisme, kulturforskerne skriver om globale strømninger og lokale virkeligheter, og alle diskuterer globalisering, et ord som i løpet av få år har fått mange betydninger.

 

La dette stenografiske sveipet være en innledning til et punktnedslag i en politisk virkelighet som ligner lite på vår egen, men som likevel har visse fellestrekk med politikken i Europa.

Det moderne India ble til høsten 1947, da britene motvillig trakk seg ut og Pakistan ble skilt ut ved et blodig keisersnitt. Pakistan er et muslimsk land (i likhet med Bangladesh, som sluttet å være Øst-Pakistan i 1971), men India er ikke av den grunn et hinduistisk land. I Pakistan er 97% av befolkningen muslimer. I India er rundt 80% hinduer (tallet er omstridt), men det lever også nesten like mange muslimer der som i Pakistan, foruten kristne, buddhister og andre. India har sytten offisielle språk og flere hundre mindre språk.

 

India er kort sagt en stat som henger sammen på en annen måte enn europeiske nasjonalstater og erklært muslimske land. Landsfedrene Gandhi og Nehru presiserte at landets enhet hvilte på respekten for mangfoldet, og landets politiske kultur bygger på kompromisser. Å være inder er ikke det samme som å være hinditalende eller hindu. Det indiske "folk" inkluderer blant annet malayalamtalende kristne, tamilsktalende hinduer, bengalitalende muslimer, marathitalende parsier og engelsktalende ateister fra Kashmir, som i Nehrus tilfelle.

På denne bakgrunn er mange blitt sjokkert over fremveksten av en politisk ideologi, hindutva ("hindu-het"), som går inn for å bygge en hindu rashtra, en hinduistisk nasjon. Den står i konflikt både med landsfedrenes idé om India og selve det indiske samfunnets logikk, men likevel har den i flere år stått i sentrum for den betydelige politiske interessen i landet. Fra å være en ubetydelig politisk kraft, har hindutva-partiet BJP (Bharatiya Janata Party, "Det indiske folkeparti") blitt landets største parti, og har det siste året hatt regjeringsmakten sammen med en rekke regionale eller kastebaserte småpartier, foruten å kontrollere flere delstatsregjeringer.

Hindutva kan delvis ses som en reaksjon på fremveksten av politisk islam i det indiske subkontinentet, og i sin form har den mer felles med religionene fra Midtøsten enn med hinduismen. Hindutva opererer med klare grenser, likhet innad og forskjell utad, mens hinduismen er en åpen og udogmatisk religion med mange guder og enda flere måter å tilbe dem på. "Hinduistisk fundamentalisme" er en selvmotsigelse, ettersom religionen mangler både hellige tekster og en sentral organisasjon. Hinduismen bygger på forskjell, ikke likhet. Prisen for dette er som kjent hierarki og ulikhet, men så fleksibel er hinduismen at mange mener at kastene ikke er en vesentlig del av den.

Foruten å rette seg mot muslimene, har hindutva også et anti-vestlig budskap, men i praksis er kampen for å verne høykastenes privilegier viktigere. India har nemlig i stadig økende grad etablert generøse kvoteordninger for lavkaster, stammefolk og -- nå sist -- "andre underutviklede klasser", noe høykastene naturligvis taper på.

Hindutva-bevegelsen kan beskrives som en paraply under RSS (Rashtriya Swayamsevak Sangh, "Det nasjonale frivillighetskorps"), en gruppe som fungerer omtrent som et leninistisk kaderparti. Den moderate delen utgjøres hovedsakelig av BJP, som etter hvert har flere fløyer. Den ytterliggående delen har fargerike medlemmer som VHP (Vishva Hindu Parishad , "Det hinduistiske verdensråd") og det Bombay-baserte partiet Shiv Sena. Et karakteristisk utsagn fra VHPs leder Ashok Singhal falt like før nyttår, da han påsto at tildelingen av Nobelprisen til Amartya Sen var ledd i "en kristen sammensvergelse". Ateisten Sen kommer fra en kjent hindu-familie, og bakgrunnen for anklagen var Sens uttalelse om at alle hadde rett til en utdannelse. Dersom noen trenger bevis for at hindutva forsvarer høykastenes interesser, har de hermed fått det.

Hindutva har mye felles med romantiske ideologier i andre deler av verden. Den prediker tilbakevending til røttene og troskap mot myter om kamp og lidelse, den omdefinerer historien for å nasjonalisere den, påberoper seg attenhundretallspoeter og åndelige ledere, tar avstand fra amerikaniseringen og fremhever familien som samfunnets nøkkelinstitusjon. Mens Rajiv Gandhi lot seg avbilde i shorts og Lacoste-trøye, og store deler av eliten helst går i dress, har BJPs ledelse alltid på seg tradisjonelle indiske klær.

Som vanlig er når identitetspolitiske bevegelser kommer til makten, kanaliseres dyrkelsen av tradisjonelle verdier normalt mot rene symbolsaker; så kan markedstilpasningen gå sin gang i det stille, mens folk flest får inntrykk av at tradisjonen blir tatt vare på. For eksempel har statsråder gitt uttrykk for fornærmelse når de er blitt tilbudt cola. (Forfatteren Arundhati Roys kommentar: Er atombomben mindre vestlig enn Coca-Cola?) Og på midten av nittitallet sørget BJP-aktivister for at Kentucky Fried Chickens filial i New Delhi midlertidig ble stengt på grunn av dårlig hygiene, noe som virket en smule påfallende, ettersom antall fluer som ble funnet på KFCs kjøkken, nemlig to, lå et godt stykke under landsgjennomsnittet.

Vanligvis er hindutva dessverre alt annet enn komisk, og det har vært mer vold mot minoriteter i India på nittitallet enn i noen annen periode siden 1947. Vestlige medier har i det siste brakt rapporter om overgrep mot kristne, en gruppe som tidligere ikke har vært innblandet i religionskonflikter. Mange mener at hovedgrunnen til den nye situasjonen er at BJPs hovedkonkurrent, Kongresspartiet, nylig utpekte en ny leder, nemlig italienskfødte Sonia Gandhi, som har kristen bakgrunn.

Til tross for oppstyret omkring hetsen mot de kristne, er muslimene fremdeles hovedfienden, noe som illustreres av Shiv Senas terrorkampanje for å stanse en cricketserie mellom India og Pakistan i januar/februar i år. De truet med å sende en selvmordstropp på femti mann til kampen, gjorde omfattende hærverk både på banen og i cricket-forbundets hovedkvarter, og varslet opptøyer. (Til slutt ble kampanjen avblåst.) Shiv Sena, som har den politiske makten i Bombay og delstaten Maharashtra, og er et av BJPs støttepartier, er et kapittel for seg. Under ledelse av den karismatiske Bal Thackeray (ondskapsfullt parodiert i Rushdies Maurerens siste sukk), drives den som en blanding av mafiaorganisasjon og fascistisk milits.

Hindutva har i det minste ett fellestrekk med hinduismen: Den har mange ansikter. Den har et kompromissvennlig ansikt rettet mot liberalere og utlendinger, et ekstatisk, retorisk ansikt rettet mot kjernevelgerne, og et brutalt ansikt rettet mot minoritetene. BJP kan derfor toe sine hender og fraskrive seg medansvar for minoritetenes vanskelige situasjon, ettersom gruppene som setter fyr på biler, kirker og hus har andre navn. Men i et land som forbød utgivelse av De sataniske vers fordi man fryktet opptøyer, vet myndighetene meget vel at flammende tale lett kan føre til brutale handlinger.

I det lange løp er hindutva kanskje dømt til å tape fordi den tilbyr flertallet av befolkningen det verste av begge verdener, nemlig forskjeller der de krever likhet (medfødt status, muligheter) og likheter der de krever retten til å være forskjellige (trosoppfatninger, verdensbilde). Ensretting virker lite sannsynlig i et så gjennomført pluralistisk land som India. Men små grupper kan gjøre stor skade, og i India -- som i mellomkrigstidens Tyskland -- lever millioner av frustrerte, desperate mennesker som har lite å tape.

©Thomas Hylland Eriksen 1999


Nexus