This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 


India: Nittitallets litterære kraftsenter?

 Den norske kulturoffentligheten er for tiden så tilfreds med sitt moralske verdensherredømme og sin evigvarende litterære gullalder at den ennå ikke har oppdaget muligheten av å bruke andre adjektiver enn "spennende", "eksotisk" og "burlesk" i omtaler av bøkene til ikke-hvite forfattere. Enten de er nigerianere eller singalesere, så skriver de saktens en slags "magisk realisme" alle sammen, for de kommer som kjent fra kulturer som ikke skiller mellom myte og virkelighet. Så når Salman Rushdie utgir en ny bok, anmelder litteratene likegodt Irans utenrikspolitikk i stedet for boken. Da Vikram Seths gedigne såpeopera En passende ung mann kom på norsk, skrev en norsk anmelder spydig, og ikke så lite dumt nedlatende, om "denne inderen som skriver på engelsk". Og når et norsk forlag heroisk oversetter og utgir en perle fra den ikke-hvite litteraturen, som da Aschehoug for et par år siden utga Rohinton Mistrys mesterlige debutroman Så lang en reise, er det ingen som oppdager det.



På denne bakgrunn er det ingen overflødig opplysning at India er en litterær supermakt hvor det årlig skrives drøssevis av bøker i alle sjangere og på over hundre språk uten fem øre i statsstøtte. Hyllene i indiske bokhandeler er så breddfulle av bøker på hindi, bengali, tamilsk, engelsk, urdu, at man bør gå med hjelm på grunn av rasfaren, og der er det ikke plass til et eneste lite dataspill eller bli frisk-kort; og man skal ikke gå mange skrittene i en indisk storby før man snubler i stabler av annenhånds bøker som en driftig gateselger forsøker å friste forbipasserende med. Bøker er svinedyre i India (en ny innbundet roman koster 20--25 kroner), og den siste boken en inder har lest er nesten alltid enten pensum, kjøpt brukt på gaten eller lånt.
Engelsk er bare ett av fjorten offisielle språk i India, og bare en liten brøkdel av den indiske litteraturen er engelskspråklig. Det som skiller den prinsipielt fra bøkene skrevet på andre indiske språk, er at disse bøkene kan leses av ikke-indere. Dermed er det ikke sagt, som mange tror, at de utelukkende, eller engang først og fremst, er skrevet for utlendinger. Selv uforbederlige kosmopolitter som Seth og Mistry, som bor i fjerne strøk og blir skamrost av angloamerikanske kritikere, insisterer på at mottakelsen i India er det viktigste.

Flere engelskspråklige indiske forfattere lever godt av lokale royalty-inntekter. Den mest populære er kanskje Shobha Dé, Bombay-forfatterinnen (NB at i India skiller man fremdeles mellom forfattere og forfatterinner) som skriver vovede bøker om dampende sex og kyniske strebere i beste Jackie Collins-stil. Den mest allsidige og produktive er trolig Khushwant Singh, åttiåringen som foruten å skusle bort sitt mangslungne talent på sludrespalter i blader og aviser har skrevet en trebinds historie om sikhene og en mengde romaner og noveller. De mest vellykkede er nok Train to Pakistan , om borgerkrigen og delingen i 1947, og Delhi (1987), en sanselig hyllest til Indias hovedstad, som også oppsummerer Singhs livsanskuelse: Verden er et merkelig sted, man får gjøre det beste ut av det, og får man seg en god latter underveis, så skal man ikke klage. Singh er en undervurdert stilist og en misforstått satiriker som har ødelagt mye for seg selv gjennom sin ukritiske holdning til sitt eget arbeid. I likhet med Graham Greene (uten sammenligning for øvrig) er han for humoristisk overopprustet til å komme i betraktning som litterær prisvinner. Han er sin egen verste fiende og trives med det: en samling av hans kortere tekster heter Not A Nice Man To Know. Bare en grei kar ville finne på en slik tittel.

Verken Shobha Dé eller Khushwant Singh tilhører det indiske parnasset. Ingen av dem har noen større utenlandsk beundrerskare. Til gjengjeld selger de mye i India, hvilket det kan være kulturelle og ikke kvalitetsmessige årsaker til, selv om det nok i deres tilfeller er begge deler. Dag Solstad er som kjent ikke nødvendigvis en dårligere forfatter enn Jostein Gaarder selv om han er uleselig for alle andre utlendinger enn danske litterater.

Nittitallet må være Indias tiår innen litteraturen. Før 1980 var nobelprisvinneren Rabindranath Tagore og R.K. Narayan de eneste indiske forfatterne som var kjente i de rike landenes middelklasse. (For ordens skyld: V. S. Naipaul er fra Trinidad.) I dag er tallet steget til et par dusin, og det vokser. Flere av de mest fremragende indiske romanene fra de siste par årene er dessuten debutromaner. Amitav Ghosh, Mukul Kesavan, Gita Mehta, Vikram Chandra, Rohinton Mistry og Upamanyu Chatterjee har alle debutert i løpet av de siste ti årene, for å nevne noen av de viktigste. Disse forfatterne er universitetsutdannede, de har reist, og flere av dem bor helt eller delvis i et rikt, engelsktalende land. De får også, til forskjell fra Narayan og hans generasjon, tilbakemeldinger fra en kritisk offentlighet i USA, India og Storbritannia, som ikke lenger ser seg tilfreds med eksotisme og naiv fortellerglede fra indiske forfattere. Narayans språklige begrensninger, som ifølge hans yngre kollega Shashi Tharoor gjør at hans prosa "virker oversatt", er overvunnet i denne generasjonen, selv om ikke engang Rushdie kan hevde at engelsk er hans morsmål. Det er en originalitet, friskhet og rikdom i prosaen til forfattere som Ghosh og Kesavan, som minner om at repertoarutvidelsene i det engelske språket gjerne skjer fra utkanten -- USA i forrige århundre (Poe, Twain, Whitman), Irland i første halvdel av dette århundret (Joyce, Beckett) og vest-Afrika (Soyinka, Okri), Skottland (Kelman, Welsh) og India i dag.

Til forskjell fra norske debutromaner, som gjerne er innadvendte og beskjedne i sine pretensjoner, har praktisk talt alle indiske romaner en sterk samfunnsmessig orientering. Og hvordan skulle det kunne være annerledes? India flommer over av sterke historier som ennå ikke er fortalt; tragiske, hjerteskjærende, optimistiske, bitre historier. Og ingen av dem, hvor private de enn måtte være, kan forstås uten kunnskap om hva slags land India er. Det er umulig å si mer enn to setninger om et indisk kjærlighetsforhold uten å nevne kastesystemet, eksplisitt eller implisitt. Det er også umulig å beskrive en indisk skole uten at leseren får øye på skyggen fra The Raj, kolonitiden. En indisk landsby virker heller ikke troverdig før man har sagt hvem som er hinduer og hvem som er muslimer. I et land som har gjennomgått kriser, lidelser, omveltninger og dramatikk i en målestokk som det tyvende århundrets India, kan ikke den personlige erindring være frigjort fra den samfunnsmessige.

Tre ufravikelige minner gjennomsyrer nyere indisk litteratur fra Rushdie til Ghosh: Kolonitiden og den koloniale arv, borgerkrigen og delingen (Partition) i 1947, og unntakstilstanden erklært av Indira Gandhi etter at hun ble tatt i valgfusk (beskrevet innenfra i Shashi Tharoors nøkkelroman med den selvironiske tittelen The Great Indian Novel, 1988). Men også mange andre store hendelser har påvirket hele samfunnsorganismen, helt ned til den enkelte inders umiddelbare livssituasjon: Jordreformen tidlig på femtitallet, kvoteordningene for lavkaster og Dalits ("kasteløse"), den pakistanske borgerkrigen som førte til dannelsen av Bangladesh, de storstilte tvangssteriliseringsprogrammene på syttitallet, massakren av sikher i Amritsar, og så videre. Vevet sammen med personlige livsskjebner, indisk kosmologi og den generelle indiske kulturelle kakofonien, gir disse hendelsene, nesten ufattelige i sin grusomhet, muligheter for et litterært korpus som får litteraturen fra de fleste andre strøk til å blekne. Disse mulighetene er nå i ferd med å bli realisert.

Rushdie og Seth, for tiden de mest kjente indiske forfatterne i Europa, løser problemet med kompleksitet på diametralt motsatte måter, og de representerer i en slik forstand ytterpunkter i denne litteraturen. Seth har satt seg fore, i A Suitable Boy, å si alt eksplisitt. Denne ambisjonen kostet ham i første omgang 1500 sider, og ennå er vi bare kommet fra januar 1951 til et lite stykke ut i 1952. For enkelte lesere er Seths maratonløp en nytelse; for andre minner det nok mer om Hallstein Bronskimlets endeløse framhaldssoge "Eg baska meg trøytt". En uvennlig engelsk leser, som slengte fra seg boken etter syv hundre sider, lurte på hva slags rekord Seth egentlig forsøkte å sette. Rushdie sier også alt, men han gjør det i stedet implisitt, med ord ingen har lest før, ord som gjør et mulig å beskrive den spesielle indiske kompleksiteten. Typisk er hovedpersonen Moor, halvt katolsk og halvt jødisk, som beskriver seg selv som "a Cathjew nut" Selve fortellingen er det ingen som vil huske The Moor's Last Sigh for; den er i likhet med Midnight's Children og Shame en kronologisk familiekrønike fra tiden etter 1947. Derimot har Rushdie, med en indisk kritikers noe hyperboliske uttrykk, "fordoblet det engelske språket".

Noen av de mest interessante nye indiske forfatterne er avhoppere fra akademia. Av fullblods indiske akademikere finnes generelt tre slag. For det første har vi den store hovedgruppen av typiske universitetsansatte, som forsker og skriver for en akademisk leserkrets, ofte med ambisjoner om å forstå samfunnet for å forandre det, men vanligvis med deprimerende små konsekvenser. For det andre er det de hippe, postkolonialistiske megastjernene av typen Gayatri Chakravorty Spivak (selverklært derridist, marxist og feminist ved Columbia University), som blir ubarmhjertig, ondskapsfullt og ikke så rent lite misogynt parodiert som Lavatri Alltheorie i Rukun Advanis vittige, mye omtalte, men litterært ubetydelige debutroman Beethoven Among the Cows (1994). Den tredje kategorien består av akademikere som ikke bare skriver begripelig, men som dertil skriver godt. Da Amitav Ghosh hadde forsvart sin antropologiske doktoravhandling om Egypt ved universitetet i Oxford, omskrev han den ikke til en monografi, men til en delvis fiktiv reiseskildring, In an Antique Land, en bok med mange tangeringspunkter til den uforlignelige Bruce Chatwin. Senere er han blitt profesjonell forfatter. Ghosh' tredje bok og andre roman, The Shadow Lines (1994), som markerer et foreløpig høydepunkt i hans forfatterskap (dette ble skrevet før den mesterlige The Calcutta Chromosome kom ut), har en poesi og empati som gjør tilegnelsen av indisk historie og kulturteori (som bøkene hans er fulle av) smertefri og nesten umerkelig for teorifiendtlige lesere. Ghosh' postkoloniale prosjekt er i siste instans politisk og eksistensielt; det dreier seg om å skrive de andre historiene om de koloniserte, undertrykte, hittil tause folkene. Til forskjell fra en Spivak, må man nok kunne si, gjør han det på en måte som sikrer ham trofaste lesere til langt ut i neste århundre.

En mindre etablert forfatter om ofte nevnes sammen med Ghosh er Mukul Kesavan, som debuterte i 1995 med den episke Looking through Glass. Kesavan, en historielektor ved et universitet i Delhi, skriver om India under annen verdenskrig, men fortelleren er en ung mann fra nittitallet, som ved et uheldig sammentreff er blitt slynget femti år tilbake i tiden. Ved hjelp av denne Wells'ske sf-effekten blir Kesavan ikke bare i stand til å fortelle sin historie, men han gir også tankevekkende perspektiver på Historien. Hovedpersonen vet jo hvordan det går; han vet at en blodig borgerkrig venter, at Hitler vil tape og at det ikke er så farlig likevel med denne cricket-kampen som alle er så bekymret over.

En annen debutant som har fått stor oppmerksomhet utenfor India er Boston-baserte Vikram Chandra. Hans Red Earth and Pouring Rain (1995), som ifølge en engelsk kritiker "får sine britiske motstykker til å fremstå som unnskyldende kremt", er en diger bok, komplekst komponert, som alternerer mellom to scener: En ung inder på biltur gjennom et dekadent og forsoffent USA, og opplevelsene til poeten Sanjay og krigeren Sikander i det nittende århundres India. Gudene Hanuman og Ganesha (fortellingens og visdommens guder) er formidlerne mellom nivåene. Chandra roman er særdeles velutrustet, og knytter sammen alle de typiske kjennetegnene ved moderne indisk litteratur: en vilje til å forstå fortiden på nytt, indisk kosmologi og interessante enkeltskjebner. På sitt beste forener han Rushdie og Seth, men på sitt verste er han pedantisk og adjektivsyk.

Rushdie og Seth ble nevnt som representanter for motsatte fortellerteknikker. En annen kontrast som kan anskueliggjøre spennet i den indiske samtidsromanen, kan settes opp mellom Gita Mehta og Rohinton Mistry. Mehta, som hadde et internasjonalt gjennombrudd med den nydelige A River Sutra (1993), utforsker forholdet mellom indisk spiritualitet og vestlig materialisme i sine bøker. I min personlige favoritt, den halvdokumentariske Karma Cola (1977), beskriver hun kulturkonflikten mellom indere og raggete hippier på jakt etter visdom. Hovedbudskapet er omtrent som i Asterix: "Romerne [hvitingene] er helt sprø". Øst er øst og vest er vest i Mehtas verden, men hun har også sitt å si om falske guruer som narrer velmenende, men dumme hvitinger til å betale fett for den rene humbug.

Mistry, bosatt i Toronto siden syttitallet, skriver bøker av et helt annet slag; om ikke ordet sosialrealisme hadde blitt så umulig å bruke på norsk, ville det ha vært dekkende. Til forskjell fra praktisk talt alle de andre forfatterne jeg har nevnt, skriver ikke Mistry om middelklassen, men om ganske alminnelige indere fra forskjellige kaster og religioner. Selv er han parsi, og debutromanen Such a Long Journey gir, i tillegg til mye annet, et unikt innblikk i denne lite kjente religiøse minoriteten fra Bombay-traktene, som kan takke intolerante muslimske herskere i Persia for at de havnet i India. (I Iran, som tusen år senere igjen er blitt belemret med intolerante muslimske herskere, er de kjent som zoroastrianere.)

Dersom Mistrys første roman, Such a Long Journey (som altså finnes på norsk), kan omtales som en fin og ikke så lite imponerende bok rent håndverksmessig, må den nye A Fine Balance (1996) fortone seg som et mesterverk. Den forteller historien om hvordan fire svært forskjellige indere ble brakt sammen i Bombay under Indira Gandhis grusomme The Emergency på midten av syttitallet: Dina Dalal, en enke fra en respektabel parsi-familie, som imidlertid balanserte på grensen til fattigdommen men nektet å motta hjelp fra sin skruppelløse og vellykte bror; Maneck Kohlah, en ung student fra fjellene i nord; og de fattige skredderne Ishvar og Omprakash Darji, onkel og nevø, som var blitt tvunget inn til storbyen på grunn av fattigdom. Relasjonene mellom de fire menneskene og deres nære omgivelser viser hvilken moral som var fremherskende i Indira Gandhis India; hvordan myndighetene behandlet lavkaster og andre fattige, hvordan rettsvesenet fungerte, hvordan man klarte å fylle kvotene for sterilisering, og ikke minst hvilken plass som ble igjen til alminnelig menneskelig anstendighet. Hos Rushdie er det gjerne onde og maktsyke politikere og mafiosi som står bak religiøse opptøyer mellom hinduer og muslimer; i Seths mer harmoniske India oppstår de ved tilfeldigheter. I Mistrys dystre verden oppstår opptøyene fordi landet myldrer av smarte entreprenører, rike jordeiere og politiske kannestøpere som ser en mulig gevinst i å piske opp hat, og som aldri har hatt en søvnløs natt.

Mistry har gjort det enhver sosiolog drømmer om å få til: Han har vist hvordan enkeltmenneskers valg og skjebne henger sammen med samfunnsmessige forhold. A Fine Balance er en bitter og grusom bok som med stor detaljrikdom og innlevelse, men uten fnugg av bedøvende sentimentalitet, skildrer sider ved det indiske samfunnet som gir de fleste middelklasseindere berøringsangst. Hvis du skal lese én stor roman i år for å bli klokere, og ikke bare for adspredelsens skyld, er det fullt mulig å gjøre et dårligere valg enn A Fine Balance. (Siste: Boken kommer på norsk (gratulerer, Aschehoug!) høsten 1997!)

Min tilmålte plass er brukt, og ennå har jeg ikke sagt et ord om stoffligheten i ny indisk romankunst; om de bølgende, summende folkemassene, de mørkegrå elvene, duften av røkelse og rose-sherbet, det blodrøde paan-spyttet, silende svette og sarier i overjordiske farger. Jeg får si som språkløse kritikere pleier når de forgjeves leter etter en avsluttende spissformulering: Den må oppleves.


Vikram Chandra: Red Earth and Pouring Rain. London: Faber 1995.
Amitav Ghosh: The Shadow Land. Delhi: Ravi Dayal 1994.
Mukul Kesavan: Looking Through Glass. London: Chatto &Windus 1995.
Rohinton Mistry: A Fine Balance. London: Faber 1996.
Salman Rushdie: The Moor's Last Sigh. London: Jonathan Cape 1995 (no. utg. Maurerens siste sukk. Oslo: Aschehoug 1995).