This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

 

Pionérarbeid med kritisk snert

Thomas Hylland Eriksen

Morgenbladet, oktober 2003

Anmeldelse av Knut Kjeldstadli (red.): Innvandringens historie. 3 bind. Oslo: Pax 2003.

Historieskrivning er ofte synonymt med nasjonsbygging. Det kan diskuteres om det nyutkomne trebindsverket Innvandringens historie bryter med denne tradisjonen, men sikkert er det i alle fall at den fyller et hull og bidrar til en nødvendig omdefinering av Norge. Alle vet at uten innvandring stopper Norge, men Knut Kjeldstadli og hans medforfattere viser også at uten innvandring ville Norge, slik vi mener å kjenne det, ikke ha eksistert.

Lar det seg spore noen tydelig historisk kontinuitet i forholdet mellom norskinger og innvandrere? Er det for eksempel riktig, som det så ofte påstås, at norskingene har levd i isolasjon så lenge at de ikke har utviklet fungerende metoder for å håndtere kulturelt mangfold? Er norskinger mer rasistiske og intolerante overfor fremmede folk enn andre? Er de mer misjonerende og assimilerende enn andre? Slike spørsmål går det an å stille, og i samtlige tilfeller blir svaret nei, med mulig unntak for spørsmål nummer én. Det neste spørsmålet bygger på et empirisk feilaktig premiss, noe Kjeldstadli mfl. viser med all ønskelig tydelighet: Innvandringen til Norge har vært betydelig i over tusen år. De to neste spørsmålene forutsetter eksistensen av nasjonale essenser som ikke finnes. Forholdet til innvandrere er like omskiftelig, og i like stor grad gjenstand for forhandling, som "det nasjonale selv".

Innvandringens historie er av et slikt omfang, og har et så høyt ambisjonsnivå, at det er nødvendig å begynne med et metodespørsmål. Fellesnevneren for de sosiale prosessene som behandles over en periode på mer enn tusen år, er innvandring. Men er det riktig å bruke samme begrep om migrasjoner i middelalderen og i det tyvende århundre?

Begrepet innvandring

For at begrepet innvandring skal være relevant, må det eksistere en etablert politisk enhet som registrerer at det foregår forflytning over grensene. Det må også eksistere en forestilling om et ´viª i den etablerte befolkningen, som lett kan kontrasteres med et ´deª som kommer utenfra. Derfor må det først som sist avklares om det er på sin plass å snakke om innvandring også i det førmoderne Norge, eller om både den etniske eller nasjonale identitet og nasjonens territorielle integritet var så løst fundert at begrepet blir en anakronisme når det brukes om munker som kom til territoriet kalt Norge på 1100-tallet.

Politisk identitet er generelt basert på to prinsipper, nemlig sted og slektskap. Begge deler kan tolkes både relativt bokstavelig og metaforisk. Ulike politiske systemer vektlegger prinsippene forskjellig, og i det moderne Norge er det skjedd en glidning fra et overveiende etnisk (metaforisk slektskapsbasert) til et overveiende territorielt prinsipp for politisk tilhørighet. Samer regnes jo i dag som politisk norske selv om de er etnisk unorske, likeledes innvandrere med norsk statsborgerskap.

Norske statsdannelser

Det har ofte vært sagt at førmoderne statsdannelser ikke var nasjonale, men dynastiske, og at suverenen kunne regjere over språklig og kulturelt forskjellige folkeslag uten at det var noe problem. Dette synet går Kjeldstadli i rette med på det førmoderne Norges vegne. Norges konge var ikke bare ´konge over Norgeª, men også ´nordmennenes kongeª i middelalderen, skriver Kjeldstadli innledningsvis. Ja, man kunne kanskje endog si at han primært var nordmennenes (og formodentlig nordkvinnenes) konge, som øverste politiske leder av en utvidet slektsgruppe. Det territorielle aspektet ved staten var mindre vesentlig da enn nå. De dynastiske imperiene, som Sverige i sin storhetstid eller den dansk-norsk-schleswigsk-holsteinsk-grønlandsk-islandsk-færøyiske helstaten, hadde derimot forlatt stammens og blodsbåndenes prinsipp for tilhørighet, og var rent territorielt basert. I ingen av tilfellene er det meningsfylt å beskrive innbyggerne som borgere. Derfor er det ikke så rent lite forvirrende at ordet ´Norgeª brukes i beskrivelser av vidt forskjellige politiske enheter, men ordet ser ut til å være så innarbeidet at det trolig er lite å gjøre med saken.

Innvandring har ikke bare blitt oppfattet ulikt i forskjellige perioder; det har også relatert seg til statsdannelser som har vært basert på varierende prinsipper for ekskludering og inkludering, som har stilt ulike krav og tilbudt ulike rettigheter til sine innbyggere. Vikingriket, middelalderstaten, den danske helstaten, unionen med Sverige og det selvstendige Norge viser til svært forskjellige størrelser, noe som selvfølgelig er relevant når man ser på dynamikken i forholdet mellom etablerte og nyinnvandrede befolkningsgrupper.

Alt dette er Kjeldstadli og hans medforfattere oppmerksomme på, og likevel bruker de begrepet ´innvandringª om all flyt av mennesker inn i Norge fra år 900 til år 2000. Det gjør de klokt i. Så lenge det er tale om en noenlunde klart avgrenset politisk enhet, og så lenge innbyggerne i denne enheten til enhver tid stort sett har felles ideer om oss og de andre, er det riktig å bruke samme ord, selv om det utvilsomt finnes positivister og epistemologiske hypokondere som reserverer seg. Den enhetlige begrepsbruken setter de skiftende omstendighetene i tydelig relieff og viser at det ikke bare er innvandrerne som har forandret seg, men også Norge og norskingene. For eksempel fremgår det i første del at vikingtidens norske innbyggere hadde en segmentær og ikke nasjonal identitet: de klassifiserte hverandre etter dialekt og regional tilhørighet, og skilte kategorisk mellom folk fra Viken, ryger, horder og så videre, men jo lenger de reiste bort fra Norge, desto mer opplelvde de at de fikk med folk fra andre deler av det norske riket. Den i dag vel etablerte navlestrengen mellom individ og nasjon var jo ennå ikke funnet opp den gangen. Begrepet ´fremmedª oppstod i norsk språk først i senmiddelalderen. Denne tematikken får en god og grundig behandling av Erik Opsahl i verkets første del.

Kritisk perspektiv

Innvandringens historie har et totalt omfang på ca. 1500 sider, og er skrevet av syv forfattere. Erik Opsahl dekker perioden fra den tidligste statsdannelsen til reformasjonen; Sølvi Sogner tar for seg perioden til Napoleonskrigene; Einar Niemi og Jan Erik Myhre deler "svensketiden"; Knut Kjeldstadli beskriver tiden fra 1901 (hvorfor ikke 1905?) til annen verdenskrig, mens Halvard Tjelmeland og Grete Brochmann har ansvaret for de siste seksti år — henholdsvis før og etter innvandringsstoppen i 1975. Verket er gjennomgående rikt illustrert og ligger stedvis tett opptil originalkildene.

Hele verket bærer preg av moderne historieskrivning i positiv forstand. Katalogpreget er unngått, likeledes de banale narrative grepene som fremdeles kjennetegner mye populær historieskrivning, der nasjonens historie skrives som om den var et subjekt som gikk gjennom kriser, modningsprosesser og så videre. Grepet er gjennomgående problemorientert og kritisk. Forfatterne tar tidvis tydelig stilling til statlig politikk helt frem til i dag, og går heller ikke av veien for å kritisere forskerkolleger. Spørsmålene som reises handler om hvordan innvandringen har bidratt til å skape Norge og hvordan innvandrere er blitt behandlet under vekslende regimer og skiftende historiske omstendigheter. Noen generelle poenger kan nevnes:

For det første er det på ingen måte sant at innvandring bare har vært betydelig i noen få perioder, eller at Svartedauen sendte Norge ut i flere hundre års isolasjon. Selvfølgelig er Norge en utkant, men takket være det svake egne befolkningsgrunnlaget og rikdommen på naturressurser har det alltid kommet en strøm av mennesker fra andre europeiske land hit. Riktignok er Nord-Europa sterkt overrepresentert før annen verdenskrig.

For det andre fremstår særlig Vest-Norges historie som historien om Nordsjøen som motorvei, fra vikingtiden til oljealderen. Blant andre hanseater og senere skotske og nederlandske innvandrere har hatt betydelig innflytelse på landets utvikling. Det er for øvrig på høy tid at noen skriver Nordsjøens historie uten et nasjonalt subjekt i hovedrollen.

For det tredje har klasse alltid spilt en rolle i relasjonen mellom innfødte og innvandrere. Med få unntak (jødene er det mest opplagte) har fremmede folk alltid blitt mer fremmede jo fattigere de var. Kvenske svedjebrukere i Solør på 1800-tallet fremstod nok som betydelig mer fremmede enn tyske fiskegrossister i Bergen et par hundre år tidligere.

Omskiftelige kriterier for inkludering

For det fjerde, og kanskje viktigst, skifter kriteriene for inkludering og ekskludering på interessante måter. Det har alltid vært forskjell på utlendinger: De som oppfattes som nære, har lett kunnet assimileres, mens de som oppfattes som "fremmedkulturelle" har skullet stenges ute eller fjernes. I de første århundrene etter reformasjonen var religion den viktigste skillelinjen. Katolikker var problematiske. I samme periode, "dansketiden", var dansker verken innenlandske eller utenlandske i Norge — de var kulturelt noe annerledes, men politisk underlagt samme suveren. Svensker og tyskere, derimot, var utenlandske, men kunne assimileres. Landets nasjonale storhetstid fra slutten av 1800-tallet til annen verdenskrig, gir de mest pikante og mest groteske historiene om forholdet mellom norskinger og "andre raser". "Kjøp norsk"-kampanjene (som fikk sitt ekko på slutten av 1900-tallet i og med "Godt norsk"-kampanjen) fungerte parallelt med den økende interessen for skallemåling og vitenskapelig rasisme. I mellomkrigstiden regnet den innflytelsesrike psykiateren Johan Scharffenberg med at siviliserte folk som skotter, engelskmenn og tyskere meget vel kunne bli norske, men han betraktet sigøynere og tatere som "en lavere rase" som "ikke kunne omdannes til en verdifull bestanddel av vårt folk". Scharffenberg brukte også uttrykket "forbryterslekter" som deskriptiv term om visse grupper i samfunnet. Katolikkene var stadig problematiske, skjønt ikke fullt så problematiske som jødene. De ble som kjent erklært uønsket i 1814, og var ikke mye mer populære som flyktninger på 1930-tallet. At Norge, til forskjell fra f.eks. Sverige, aldri har hatt en større jødisk befolkning, sier for øvrig en hel del både om bykulturens stilling og religiøs intoleranse.

Svarte og brune mennesker hadde norskingene ennå ikke kontakt med i mellomkrigstiden, og det skal de være glade for. De svarte og brune, altså. Det var stigmatiserende nok å være kven, ettersom alle visste at finnene tilhørte en separat rase.

Ubesvarte spørsmål

Når enkelte i våre dager tar til orde for en selektiv innvandringspolitikk, der man ser for seg en målrettet import av mennesker med bestemte kvalifikasjoner, finnes det historisk presedens for et slikt syn. Ulike typer spesialister (særlig håndverkere) og handelsfolk har i hundrevis av år vært ønsket velkommen til Norge, på samme måte som man i dag vurderer å åpne grensene for indiske dataingeniører og østeuropeiske sykepleiere. Imidlertid har landet også i perioder vært åpent for arbeidere uten spesielle kvalifikasjoner.

Kjeldstadli og hans medarbeidere bekrefter for øvrig det vanlige synet om at Norge har hatt lite innvandring fra fjerne strøk før 1970. At dette skulle unnskylde en klossete håndtering av de siste tiårenes innvandring, er det imidlertid vanskeligere å begrunne historisk. Fremmedhet er relativ, og en fransk katolikk må ha vært like uhyggelig og fremmedartet i Kristiania på 1600-tallet som en tyrkisk muslim i Oslo på 1900-tallet. Forskjellen har å gjøre med både klassetilhørighet, antall og den moderne nasjonalismens skarpe grensemarkeringer.

I 2003 er Norge offisielt en moralsk stormakt, uoffisielt et ufordragelig selvtilfreds lite land. Innvandringens historie kan leses på flere måter, blant annet som en genealogi over norske selvbilder og norsk kulturell nasjonsutvikling. Dette selvbildet er blitt utformet både i kontrast til andre og ved at de andre gradvis er blitt innlemmet og følgelig har bidratt til en omdefinering av det nasjonale. Vår tids store spørsmål er for det første hvor lenge nasjonalstaten kan fortsette som effektiv portvokter, og for det andre i hvilken grad de nye, store innvandrergruppene vil bli innlemmet på samme måte som f.eks. de store svenske og finske innvandrergruppene som er kommet tidligere. Som Kjeldstadli påpeker i avslutningen, var også flertallet av de svenske innvandrerne etter ca. 18600 arbeidere uten spesielle kvalifikasjoner, men de hadde både rask sosial mobilitet og ble smeltet inn i befolkningen. Det er neppe altfor dristig å anta at de nye innvandrergruppene vil være vanskeligere å smelte inn i en klassisk moderne nasjon basert på kulturell likhet; spørsmålet er om nasjonen derved vil endre sitt vedtatte selvbilde slik at den i fremtiden kan bygge like mye på forskjell som på likhet. Slike spørsmål besvares selvfølgelig ikke her, men dette pionérarbeidet vil i kommende år være en standardreferanse for alle som ønsker å stille dem.