This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Kreft med spredning

Thomas Hylland Eriksen

Morgenbladet desember 2001

 

Det finnes sikkert moralfilosofer som har begrunnede synspunkter på hva som er verst av nedlatende arroganse og hoverende seiersrus. Uansett er ingen av disse holdningene spesielt konstruktive, ikke engang som forbigående stemninger, når status gjøres opp for første fase i "krigen mot terrorisme". Ikke desto mindre må motstanderne av bombingen nå finne seg i kommentarer av typen "var det ikke det jeg sa". For har ikke bombingen utradert et av de fæleste regimene verden har sett de senere år? Ingen kan nekte for det. Samtidig er det sannsynlig at om forholdene forhåpentligvis vil bli noe bedre for folk flest i Afghanistan, blir det i sum økt risiko og frykt i verden.

For det første er det helt åpent hva som vil skje politisk i Afghanistan. Selv om det er vanskelig å tenke seg et mer humørløst og autoritært regime enn Taliban, finnes det aktuelle alternativer som ikke er veldig mye bedre.

For det andre handlet denne konflikten i utgangspunktet ikke om Afghanistan. De fleste husker nok at Bush II erklærte krig mot terrorisme, ikke mot Taliban eller Afghanistan. Båndene er nære mellom Taliban og Osamas al-Qaida-nettverk, men det er en forskjell: Taliban opererte territorielt, altså innad i landet. al-Qaida opererer prinsipielt hvor det skulle være. Da bombingen begynte, var målet at de ansvarlige for terrorangrepene skulle tas. I stedet har man kvittet seg med Taliban, iallfall for denne gang, og nå anser man det som en seier. Amerikansk UD har kort sagt redefinert krigen mot et nettverk til en krig mot et barbarisk land, noe som er langt mer håndterlig innenfor en konvensjonell militær praksis.

Dette har to logiske implikasjoner. Hvis krigen mot terror nå er blitt en krig for frihet fra autoritære styresett, bør USA snarest fortsette krigen ved å flytte bombeflyene til Nord-Korea, Saudi-Arabia og andre undertrykkende regimer. Dessuten er det liten tvil om at verken al-Qaida eller andre reelle eller potensielle muslimske terrorgrupper er blitt mindre overbevist om verdien av sin hellige krig mot "korsfarerne" etter bomberegnet.

For det tredje er det ingen ting som tyder på at USA og landets allierte har forstått at 11. september — i tillegg til alt annet — var en påminnelse om en globalisert sårbarhet som skaper et akutt behov for å ta med resten av verden på råd. USAs manglende respekt for FN lover ikke godt slik sett, for å nevne ett eksempel av mange mulige.

USA bygger sin militærpolitikk på metaforer hentet fra kirurgien — faktisk inntil det punkt der man åpent snakker om "kirurgisk bombing". Problemet er at global terrorisme er en kreftsykdom, men den blir behandlet som den var et lokalt tilfelle av koldbrann der sykdommen forsvinner bare man amputerer en tå. Trolig snakker vi om kreft med spredning, og amputasjon av Taliban gjør i så fall bare vondt verre.

 

Det offisielle USAs begeistring for vold som middel til å kvitte seg med verdens ondskap én gang for alle — enten det skjer ved bruk av dødsstraff i fredstid eller bomberegn over anti-amerikanske områder — gjør at det er gode grunner til å anta at gliset hos bombeangrepenes vinnere i vest vil stivne ganske snart. Neste terrorangrep vil kanskje ikke ha sitt utspring i Afghanistan, men det finnes nok av andre steder det kan komme fra, både med og uten muslimsk fortegn.

Kunne det ikke være et alternativ å helbrede kreften med global strålebehandling? Jo da, men det koster. Kanskje til og med nesten like mye som det koster å utvikle et uovervinnelig militærvesen med forsikring mot tap av egne soldater.