This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Lévi-Strauss er ute av tiden

 

  Han var utidsmessig, sta, briljant og lærd. Nå er den siste av de store tenkerne fra midten av det 20. århundret borte.

 

Morgenbladet, november 2009

 

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg befant meg i São Paolo i grålysningen 4. november, idet nyheten nådde meg om at Claude Lévi-Strauss var død, noen uker før han ville ha fylt 101. Samtidig var det alt annet enn tilfeldig at byens aviser hadde slått opp nyheten på førstesiden. Det var jo her i denne byen, i dag Latin-Amerikas største, at Lévi-Strauss begynte sin karriere som antropolog i 1935. Hans innflytelse er stadig merkbar i brasiliansk antropologi, kanskje mer enn noe sted utenfor Frankrike.

            Selv om han opprinnelig var utdannet som filosof ved Sorbonne, ble Lévi-Strauss tidlig interessert i de små, skriftløse folkeslagene antropologene beskjeftiget seg med, og så muligheten for å utvikle en slags empirisk filosofi ved å studere et størst mulig mangfold av kulturell variasjon. Han leste antropologer som Franz Boas og Robert Lowie, hadde surrealistvenner som dyrket ’primitivismen’, og ble tidlig overbevist om at tradisjonelle folkeslag var alt annet enn tilbakestående. Derfor takket Lévi-Strauss ja til et fransk-sponset professorat i sosiologi ved universitetet i São Paolo. Han sa opp stillingen for å kunne gjøre feltarbeid i det indre av Brasil, selv om det er generell enighet om at månedene hos ulike indianergrupper i 1939 ikke var særlig vellykket som feltarbeid.

           

Strukturalismen

Under annen verdenskrig var Lévi-Strauss en kort tid hjemme i Frankrike, men flyktet til New York og New School of Social Research etter kapitulasjonen i 1941. Det var der han utviklet teorien han skulle arbeide med resten av sitt lange liv, og som skulle forbli uløselig forbundet med hans navn, nemlig strukturalismen.

            Strukturalismen kan kort defineres som en lære om den menneskelige tenknings kategorier og virkemåte. Strukturene den beskjeftiger seg med er altså mentale og ikke sosiale, men de kan bare oppdages ved å sammenligne sosiale og kulturelle former. De kommer altså til uttrykk både i sosiomaterielle former (som landsbyens fysiske utforming), prinsipper for sosial organisering (som slektskap) og kulturell produksjon (av f.eks. myter). Dokumentasjonen må være etnografisk og komparativ.

            Strukturalismen var en syntese av eksisterende teoretiske perspektiver. Fra Durkheims sosiologi hadde Lévi-Strauss tanken om at alle samfunn er integrert i henhold til samme logikk (ergo må menneskenes sinn ha noen vesentlige likhetstrekk); fra Marcel Mauss hadde han prinsippet om resiprositet (gjensidig utveksling) som fundamentalt for alt sosialt liv; og fra den strukturelle lingvistikken ved Roman Jakobson, som var ved New School samtidig som Lévi-Strauss, hadde han tanken om at det avgjørende elementet i språk er relasjonen mellom typer av fonemer, ikke fonemene (lydene) i seg selv.

           

Kulturens grammatikk

Ut fra disse elementene skapte Lévi-Strauss noe nytt. Hans første hovedverk, Les structures élémentaires de la parenté (1949, ’Slektskapets elementære strukturer’), brøt ikke bare med rådende ortodoksi innen slektskapsforskning, men stilte nye spørsmål. I tråd med tenkemåten i den strukturelle lingvistikken var det relasjonen mellom visse typer slektninger som utgjorde grunnelementene i alle slektskapsformer, også de som ikke var ’elementære’. Fremfor alt innførte Lévi-Strauss svogerskapet som fundamentalt i sosialt liv. Den første sosiale handling, skrev han, fant prinsipielt sted da en mann gav sin søster til en annen mann. Dermed oppstod en allianse som ikke var basert på biologi (takket være det universelle incestforbudet), og samfunnet kunne begynne. Svogerskapet var altså en sentral relasjon i alt slektskap, noe som ellers er lett å se i de fleste ikke-moderne samfunn, der ekteskap ikke er en inviduell relasjon, men én som involverer hele slektsgrupper og forplikter dem moralsk i lang tid fremover.

            Senere skrev Lévi-Strauss en vesentlig bok om totemisme (La pensée sauvage, 1962, no. overs. 2002), fire bind om mytenes logikk (Mythologiques I-IV, 1965­-71) og en lang rekke essays som tok for seg ulike aspekter ved strukturalismen. I en periode var Lévi-Strauss den mest diskuterte antropologen i verden, med en innflytelse som strakte seg langt ut over dette faget.

 

Strukturalismens vekst og fall

Blant andre Roland Barthes, Michel Foucault, Jacques Derrida, Jean Baudrillard og Pierre Bourdieu stod i gjeld til Lévi-Strauss, selv om ingen av dem kunne regnes som tilhengere. Noe av det mest bemerkelsesverdige ved strukturalismen er hvor raskt den økte i betydning, i Frankrike fra rundt 1950, andre steder noe senere, og hvordan den like raskt gikk av moten, skjønt ikke uten å etterlate seg spor, tidlig på 1980-tallet.

Lévi-Strauss hadde viktige stillinger i fransk akademia og mange studenter, men dannet aldri egentlig noen skole. Han deltok lite på konferanser, og diskuterte sjelden sine samtidige kollegers arbeider. Noen av hans sjeldne polemikker retter seg mot Jean-Paul Sartres fordomsfulle syn på skriftløse folk, og mot sosiobiologenes overforenklinger. I ettertid fremstår Lévi-Strauss’ livsverk som et kolossalt rikt og komplekst arbeid, men likefullt et lukket univers. Strukturalismen var én stor tenkers visjon, komponert og fullbyrdet i den midtre tredjedelen av det 20. århundre.

 

Lévi-Strauss og samtiden

Lévi-Strauss var lite engasjert i sin samtid. I sin ungdom, sa han en gang, hadde han hatt tre elskerinner: geologien, psykoanalysen og marxismen. Fellesnevneren var overbevisningen om at sannheten ikke var direkte observerbar, men lå skjult under overflaten – et perspektiv som også ble et premiss for strukturalismen. En kort periode på 1930-tallet var han med i sosialistpartiet, men så mistet han interessen. I etterkrigstiden, med sine mange engasjerte franske intellektuelle og brennbare politiske kontroverser, konsentrerte Lévi-Strauss seg om sitt vitenskapelige arbeid. Om det var noen moralsk posisjon som kunne leses ut av dette, måtte det være at moderniteten er et blaff, mens små grupper av jegere og sankere utgjør nesten hele vår artshistorie, og at disse folkene derfor skal behandles med behørig respekt og vitenskapelig interesse. Her er det fristende å trekke en linje tilbake til Rousseau og tanken om den edle villmann, noe som da også har vært gjort.

Den mye leste reiseskildringen Tristes tropiques (1955, no. overs. Tropisk elegi, 1971) er den første boken Lévi-Strauss skrev, selv om han ventet noen år med å utgi den. Her er han normativ på måter han aldri ville være i sine akademiske skrifter, og boken er derfor interessant som en nøkkel til å forstå Lévi-Strauss som eksistensielt engasjert og moralsk menneske. Han viser seg, ikke uventet, å ha lite til overs for moderniteten, som gjør sydhavsøyer til betongørkener og jegere til lønnsslaver. Om  India skriver han at landet viser hvordan et samfunn som blir for tallrikt er dømt til å ’avsondre trelldom’, og praktiserende muslimer omtaler han som angstmennesker, som slutter opp om en religion som minner om et gardekorps (knebøyninger, obligatorisk bønn, kvinner ingen adgang osv.). Det er også i denne boken han skriver om Den nye verdens byer at ’de har gått direkte fra barbari til dekadense uten å ta veien om sivilisasjonen’. São Paolos innbyggere ville neppe bli flattert over dette blikket på dem.

I Lévi-Strauss’ idealverden lever mennesker i tydelig avgrensede samfunn, noen skriftbaserte, noen skriftløse, og endringer skjer langsomt og gradvis. Det er ingen overdrivelse å si at han følte seg fremmed i globaliseringens tidsalder. Da han besøkte Korea, ville vertskapet vise den berømte professoren alt de hadde oppnådd, og tok ham med for å se motorveier, idrettsarenaer og skyskrapere. Da han slapp unna, gikk Lévi-Strauss på museum for å studere gamle masker og utskjæringer. ’Men professor Lévi-Strauss,’ utbrøt vertskapet til slutt, ’De er jo bare interessert i slikt som ikke finnes lenger!’ Han svarte bekreftende.

For snart ett år siden fylte Lévi-Strauss hundre. I anledning dagen mottok han besøk av president Sarkozy, ettersom Frankrike fremdeles er et land hvor det er positivt for politikere å bli assosiert med intellektuelle. Under det korte besøket uttalte den gamle antropologen at han ikke lenger helt regnet seg blant de levende. Med dette siktet han nok ikke bare til sin alder, men også at dagens verden ikke var et sted han kunne føle seg som en del av.

Deretter tilføyde han at verden var blitt for full. ’Le monde est trop plein.’ Den er for full av mennesker, prosjekter, hybridisering og frenetisk aktivitet, flyt og mobilitet. Vår tid egner seg mindre enn noen tidligere epoke for Lévi-Strauss’ laboratorieeksperimenter, der skriftløse folkeslag ble hentet inn i arbeidsværelset som sannhetsvitner for en teori om sinnets uforanderlige strukturer.

Om verden er i utakt med Claude Lévi-Strauss’ idealer, kan det til gjengjeld hende at hans teori – strukturalismen – vil oppleve en ny vår. Innen nevrologi og evolusjonsbaserte perspektiver på mennesket er det nemlig stor interesse for sinnets uforanderlige strukturer. På dette punktet kan det tenkes at Lévi-Strauss får rett i sin spådom, fra noen tiår tilbake, om at nevrologisk forskning i fremtiden ville bekrefte hovedtrekkene i strukturalismen.

Thomas Hylland Eriksen