This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Tropenes tapte uskyld


Anmeldelse av Claude Lévi-Strauss: Tropisk elegi. Oversatt av Alv Alver. Oslo: Gyldendal (Fakkel) 1998/1973. 361 s.

Thomas Hylland Eriksen

Morgenbladet, mai 1998


Antropologen Claude Lévi-Strauss (f. 1908) blir ofte presentert, på mistenkelig og misvisende stenografisk vis, som "strukturalismens far". Mistenkelig fordi en slik vignett ikke engang gir inntrykk av et overfladisk kjennskap til Lévi-Strauss' produksjon. Misvisende fordi "strukturalisme" har flere til dels svært ulike betydninger, både i samfunnsvitenskapene og i humanistiske fag som litteraturvitenskap; og Lévi-Strauss ville selv bare slutte opp om noen av variantene.

I sosialantropologien, som i likhet med flere andre fag har gått i post-strukturalistisk retning de siste tiårene, var Lévi-Strauss siste mote på sekstitallet. Likevel blir han fremdeles lest, og slett ikke bare av faghistoriske grunner. Dels skyldes dette ganske enkelt at Lévi-Strauss helt til det siste har utgitt nye bøker av høy kvalitet, senest en fin intervjubok med Didier Eribon; men dels leses han også fordi han hele tre ganger forandret den antropologiske tenkningens retning. Hans første hovedverk var Les structures élémentaires de la parenté (Slektskapets elementære strukturer) fra 1949. I stedet for å tenke omkring slektskap i termer av avstamningsgrupper, slik de britiske antropologene under A.R. Radcliffe-Browns ledelse gjorde, hevdet Lévi-Strauss -- med støtte i Marcel Mauss' Essai sur le don (Gaven) -- at gjensidig utveksling av personer mellom grupper, noe som skaper allianser, var grunnleggende. Slektskapets historie begynner for Lévi-Strauss når en mann for første gang gir sin søster til en annen mann. Svogerskap og relasjoner som ikke bygger på blodsbånd er altså viktige i analysen, der modeller fra mellomkrigstidens strukturelle lingvistikk (Jakobson, Hjelmslev, Saussure) blir overført til kulturanalysen. Senere ble "allianseteorien" etablert som permanent alternativ, eller supplement, til den dominerende "avstamningsteorien", og Lévi-Strauss' formale modeller av relasjonssystemer kan fremdeles gi ny innsikt.

Også Lévi-Strauss' analyser av totemisme (La pensée sauvage, "Den utemmede tenkning", 1962) og myter (Mythologiques I-IV, 1966-71) fikk enorme konsekvenser for antropologien. La pensée sauvage er trolig hans nest mest leste bok (etter Tropisk elegi), og her klargjør han sin teoretiske posisjon kanskje tydeligere enn noe annet sted. Mennesker over hele verden tenker likt, hevder han, men de har ulikt materiale å tenke på og anvender ulike "krykker for tanken". I skriftsamfunn oppstår logikk, syllogismer, matematikk og ingeniørkunst, mens skriftløse samfunn utvikler "det konkretes vitenskap", abstrakt tenkning som støtter seg til gjenstander (der vi bruker tall og skrift) og en assosiativ, "poetisk" bruk av fornuften.

Hva er strukturalisme? Det korteste svaret kan være at den er en type empirisk orientert nykantianisme som utforsker prinsippene for sinnets virkemåte. Lévi-Strauss' teori minner om Chomskys, og har også mye felles med systemteoretikere og kybernetikere som Gregory Bateson; til gjengjeld står han fjernt fra Freud. En gang erklærte han seg som "materialist", men i ontologisk og ikke historisk (marxistisk) forstand: han mente at tenkningens transcendentale strukturer var fysisk nedfelt i hjernen. Ved en anledning utropte Clifford Geertz Lévi-Strauss til Rousseaus arving, ikke minst på bakgrunn av Tropisk elegi, men selv har "strukturalismens far" alltid insistert på at hans virksomhet er streng vitenskap, og han håper at hjerneforskningen med tid og stunder vil bekrefte hans teori om sinnets funksjonsmåte.

 

Ofte blir begrepet "binære motsetninger" nevnt i tilknytning til Lévi-Strauss, og det er riktig at han mener at mennesker overalt tenker i kontraster. Man bør imidlertid også få med seg at disse kontrastene står i relasjon til en tredje, formidlende instans, og at de gjennomgår transformasjoner (inverteringer osv.) ved overføring fra generasjon til generasjon, fra folkeslag til folkeslag, eller ved historiske endringer. En strukturalistisk analyse av mat kan eksemplifisere dette: Tilberedt mat står over rå mat ettersom kultur står over natur. I et hierarkisk samfunn der alle tilbereder sin mat, kan symbolverdien av tilberedning bli invertert, slik at de som er høyest på strå begynner å spise rå eller råtten mat (østers, biff tartar, vellagrede oster, gravet fisk osv.).

Kritikken mot Lévi-Strauss' formale relasjonsanalyser har selvfølgelig vært massiv opp gjennom årene, og den har kommet fra nær sagt alle kanter -- fra harde empirister som klager over svak falsifiserbarhet, til semiotikere og hermeneutikere som opplever modellene som for rigide. Samtidig vil det være riktig å si at praktisk talt ingen antropolog som er aktiv i dag, er helt upåvirket av Lévi-Strauss.


* * *

Tristes tropiques er den eneste av Lévi-Strauss' bøker som er oversatt til norsk. Fra et strengt sosialantropologisk perspektiv kan man saktens beklage at hans i en viss forstand minst faglige bok er den som har fått størst utbredelse; samtidig er det ingen tvil om at denne melankolske anti-reiseskildringen markerer et stilistisk høydepunkt i Lévi-Strauss' produksjon. Tropisk elegi ble først utgitt på norsk i 1973, og det er storartet at den nå gjenutgis i Gyldendals nye Fakkel-serie. Vi er ikke direkte bortskjemte med oversettelser av antropologiske klassikere her på berget, for å si det mildt, og i dette tilfellet har forlaget både valgt riktig bok og riktig oversetter. Alv Alvers gjengivelse av Lévi-Strauss i et sobert, malmfullt riksmål er en kraftanstrengelse det står respekt av. Han har truffet originalens sørgmodige, mildt selvironiske tone på millimeteren.

Tropisk elegi er bygget opp omkring en ekspedisjon inn i Amazonas. Lévi-Strauss arbeidet som universitetslektor i São Paolo i tredveårene, og besøkte Sør-Amerika igjen som jødisk flyktning under Annen verdenskrig. Boken er, foruten alt annet, hans svanesang som etnografisk feltarbeider - han har aldri gjennomført noe fullstendig feltarbeid. Om ett av de indianske folkeslagene han møter, skriver Lévi-Strauss at han var han så nær dem at han kunne berøre dem, og likevel var det som om det var en glassvegg mellom ham og dem: han erklærer seg ute av stand til å forstå dem.

Denne påståtte uforstanden, som ikke er verre enn at boken inneholder gode og relativt detaljerte beskrivelser av estetikk og sosial organisasjon hos flere Amazonas-folk, er likevel et underordnet tema. Boken er først og fremst en elegi, en sorgtung hymne over en verden i ferd med å gå tapt. Det var faktisk bare med nød og neppe at den overhodet ble skrevet. Opprinnelig utkom boken i 1955, men Lévi-Strauss forlot Brasil for siste gang femten år tidligere. Amazonas-indianerne, slik Lévi-Strauss opplever dem, blir forført og forrådt av "sivilisasjonen"; de "låner symboler" som skrivekunsten uten å ha forutsetninger for å inkorporere dem inn i sitt opprinnelige kulturelle univers. Resultatet, mener Lévi-Strauss, blir en utilfredsstillende bastardkultur preget av avmakt og forstillelse.

Et lignende syn på kulturmøter har Lévi-Strauss beholdt til denne dag. Han er med andre ord ikke en av de antropologene som begeistret kaster seg over vår tids globaliseringsprosesser for å utforske nye mønstre av kulturell variasjon; under et besøk i Sør-Korea på åttitallet uttalte han at han bare var interessert i slikt som ikke fantes lenger.

Selv om kjernen i Tropisk elegi er en lang og sørgmodig reise inn i en verden "i ferd med å dø hen -- av en tidsalder da vår slekt var i harmoni med sitt univers", er boken også rik på stimulerende, og tildels sjokkerende, generaliseringer om kulturer, sivilisasjoner og mennesket som sådant. Om India skriver Lévi-Strauss at dette landet må stå som et skremmebilde for oss alle, som et grelt eksempel på hvor galt det må gå "når et samfunn blir for tallrikt"; det er da nemlig tvunget til å "avsondre trelldommen". Om moderniseringsprosessene i fattige land skriver han mange steder at de etterlater seg stygge byer og rotløse mennesker, og det er også i denne boken han skriver om Den nye verdens byer at "de har gått direkte fra barbari til dekadense uten å ta veien om sivilisasjonen". I sin meget originale behandling av islam og buddhismen, hvor han bl.a. påpeker at dersom kristendommen hadde vært litt senere ute, kunne den ha frembrakt en human syntese av de to ytterpunktene, omtaler han troende muslimer som "angstmennesker" og antyder at "dersom et gardekorps kunne gjøre menighet av seg, ville Islam stå som den perfekte religionen for det: streng iakttagelse av reglementet (bønn fem ganger pr. dag, hver især omfattende femti knebøyninger), detaljert inspeksjon og pinlig nøye hygiene (de rituelle renselsene), maskulin promiskuitet i gudstjenesten som i utførelsen av organiske funksjoner, og 'kvinner ingen adgang'". Senere tilføyer han riktignok at hans fedreland er i ferd med å bli "islamisert" i og med "det samme skriftlærde sinnelag, den samme utopiske ånd, den samme sta forvissning om at det er nok å løse problemene på papiret". Naturligvis er han skeptisk til innvandring, og når han skriver at Frankrike kunne slippe inn 25 millioner muslimer fordi så og så mange millioner europeere emigrerte til Amerika, betyr det ikke at Frankrike burde gjøre dette, men at emigrasjonen til Amerika, med de lidelser og det kulturtap den innebar, var en av de største forbrytelsene i menneskehetens historie. I faglige publikasjoner ville Lévi-Strauss aldri være så normativ, og det er en av grunnene til at denne boken er en viktig nøkkel til å forstå hans ¦uvre i sin helhet.

I Lévi-Strauss' idealverden lever mennesker i relativt isolerte kulturer; noen skriftbaserte, de fleste skriftløse. Endringer skjer langsomt og uten at innbyggerne får sitt verdensbilde forkludret. Alle folkeslag har sine verdier, sine skikker, sine tradisjoner; de har funnet det han annetsteds har omtalt som "det perfekte ekvilibrium mellom isolasjon og kontakt med andre". Lévi-Strauss føler seg med andre ord markant utilpass i epoken av den transnasjonale kapital, cyberspace og masseturisme. Allerede på femtitallet, som stundom fungerer som en gyllen æra for nostalgikere her i Vest-Europa, så han altså globaliseringens utjevnende og fremmedgjørende aspekter i sine triste tropiske land, men han var ute av stand til å se dens frigjørende potensial -- hvordan globaliseringen også bidrar til demokrati, menneskerettigheter, sosial mobilitet, økt levealder, større kunnskaper om fjerne strøk i de brede lag og, ikke minst, muligheter til å frigjøre seg fra en kvelende kulturell tradisjon, noe som mangler helt i isolerte, tradisjonelle samfunn.

I denne usedvanlig vakre boken går det med all ønskelig tydelighet frem at Lévi-Strauss er fanget i motsetningen mellom romantikk og opplysning: han er en opplysningens mann som studerer romantiske verdener og blir smittet av dem underveis. På dette området er han i nær slekt med den av moderne antropologis grunnleggere han på de fleste områder står fjernest fra, nemlig Bronislaw Malinowski, som introduserte en snusfornuftig feltmetodikk og common sense-basert teoretisering faget ennå ikke helt har klart å riste av seg. Ernest Gellner, som for øvrig hatet strukturalismen, roste Malinowski en gang for å ha forenet den sentraleuropeiske "love of culture" med den angelsaksiske analytiske fornuft. Dette kunne også kunne ha vært sagt om Lévi-Strauss, om kanskje med hans galliske (og jødiske) dristighet som det tredje punktet i relasjonssystemet. Malinowski begråt også misjonærene og handelsfolkenes inntog i "the tribal world", men han gjorde det aldri på måter som vil bli husket. Lévi-Strauss' utidsmessige betraktninger vil derimot treffe takknemlige lesere i generasjoner fremover.

©Thomas Hylland Eriksen 1998


Nexus