This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Antiturismens paradokser

 

Thomas Hylland Eriksen

 

Denne sto først i Moderna Tider (høsten 1998), deretter i Samtiden (vinteren 1999).

 


I løpet av de to-tre tiårene som er gått siden vanlig vestlig middelklasseungdom begynte å legge ut på lange dannelsesreiser til India, Sør-Amerika og Afrika, er det vokst frem en hel liten krattskog av alternative reisehåndbøker. For eksempel har britiske Rough Guides hatt stor suksess med sine håndbøker på resirkulert papir, bøker med en sjarmerende eim av vegetarianisme, seksuell frisinnethet og en umiskjennelig art school-tilbøyelighet til å dvele ved arkitektur og kaféinteriører. Flere andre land har sine varianter; på svensk finnes eksempelvis serien Resa på annat sätt, rettet mot reisende med lite penger og brede kulturinteresser. Den ubestridte markedslederen på feltet er likevel Lonely Planet, som foruten sine mange håndbøker av varierende tykkelse også utgir lommeparlører, nyhetsbrev, reiseskildringer, atlaser og videoer, og dessuten driver et velutstyrt nettsted som oppdateres daglig. Etter at Kanariøyene omsider har fått sin håndbok, flere år etter Antarktis, kan man uten å overdrive slå fast at praktisk talt hele jordkloden er inkludert i Lonely Planets univers.

Seriens hovedredaktører, Tony og Maureen Wheeler, er et britisk ektepar bosatt i Australia. For femogtyve år siden grunnla de sin suksess på den nyskapende South-East Asia on a Shoestring (foreløpig opplag: en halv million), og i egenreklamen bedyrer de at de fremdeles reiser en stor del av året, skjønt de etter hvert administrerer en stor bedrift med mange avleggere og flere hundre ansatte. I likhet med andre utgivere av reisehåndbøker, har Lonely Planet naturligvis ansvarlige redaktører og profesjonelle bidragsytere til hver håndbok. I tillegg -- og her ligger kanskje nøkkelen til deres enorme suksess -- trekker firmaets nitid researchede og oppdaterte publikasjoner aktivt veksler på de tusenvis av brev, faxer og elektroniske brev redaksjonene mottar fra reisende over hele verden: Nå virker toalettene på dette hotellet dere vet i Dharamsala endelig som de skal! Nå er det fersk fisk å få på markedet i Bolgatanga! Nå bør man holde seg unna riksvei 234 i Peru, der lusker Sendero Luminoso i buskene for tiden! Nå er inngangsbilletten til Nordkapp satt opp igjen, ligg unna denne turistfellen! Nå er det åpnet en ny, hyggelig kafé i Harare, besøk den før den blir oversvømmet av fete amerikanere og tyskere! Nå skal dere høre om den merkelige kelneren på takrestauranten til Hotel President i Madras!

 

I India -- a travel survival kit, for å nevne et eksempel, er rundt 1500 navngitte personer takket for bidrag av dette slaget.

Lonely Planet representerer en type globalisering det har vært skrevet lite om, nemlig traveller-kulturen eller antiturismen om man vil. Den er en godt etablert vestlig motkultur som speiler globale maktforhold like presist som Microsoft og Ericsson, og som skaper like mye kontakt over kulturgrensene, ønsket og uønsket, som utviklingsbistand -- og langt mer enn den mer distanserte, tradisjonelle turismen. I likhet med all globalisering får den massive antiturismen konsekvenser på begge sider, både for de reisende og for dem det reises til. Noen av dem er utilsiktede.

Antiturismens globale grammatikk

Masseturismen er forlengst blitt en komisk genre i finkulturen: Hundre japanere med identiske fotoapparater og identiske t-skjorter tar identiske bilder av Peterskirken/Eiffeltårnet/Empire State Building/duene på Markusplassen; tusen solbrente skandinaver drikker den samme grønne drinken på Gran Canaria, danser ´Fugledansenª og havner i grusom bakrus dagen derpå; nordamerikanske pakketurer til Europa feier over åtte hovedsteder på syv dager (etter formelen ´Er det tirsdag? Da må dette være Brusselª). Denne måten å reise på er en etablert kitsch-genre, trygt klassifisert som vulgær og tåpelig, og dannede åndsmennesker kan ikke annet enn å le overbærende av en slik plebeiersk holdning til reisingens oppdragende funksjon. Kultureliten har således, i en reaksjon mot demokratiseringen av reisingen, etablert seg som antiturister; de ser seg som proppfulle av genuin kunnskap om og interesse for landet de besøker, de er interesserte i å oppspore det autentiske og å gjennomskue alt som bare er der av hensyn til turistene, og befinner seg på kontinuerlig jakt etter det sjeldne, det ekte, det dype. Med seg fra turen vil de ha bilder -- ikke av seg selv foran Taj Mahal eller foran Eiffeltårnet, men sammen med en indisk familie eller på en kneipe i Montmartre med en karaffel vin de maison. Dette er Lonely Planets målgruppe, enten de reiser med ryggsekk eller med koffert. Det er kort sagt vi -- den selvutnevnte kultureliten, som etter hvert har vokst seg stor i takt med studenteksplosjonene i de rike landene -- som utgjør markedet for disse reisehåndbøkene.

Antituristens håndbøker er kjennetegnet av en frekk og bråkjekk, streetwise tone; forfatterne fremstår som lommekjente og dypt fortrolige med alle aspekter ved det lokale liv. De har detaljerte kunnskaper om hvor man bør veksle penger, hvilke toaletter som er rene og helst gratis, hvor mye man skal gi i tips, hva som er ekte kunsthåndverk og hva som er masseprodusert søppel laget for å narre godtroende turister, hvilke bordviner som er drikkendes og hvilke klubber som spiller ekte blues. Fremfor alt vet de hvilke steder som er smekkfulle av vanlige turister, og som antituristen derfor gjør klokt i å unngå.

Det er et langt skritt fra Baedekers og Berlitz' klassiske, nøkterne håndbøker om italiensk renessansearkitektur og greske øyer til Lonely Planets verbale totalopplevelser. Der de tradisjonelle reisehåndbøkene konsentrerer seg om historiske minnesmerker, museer og naturskjønne steder, og mer eller mindre tar det for gitt at man har en turoperatør som tar hånd om det praktiske, bestreber antiturist-guidene seg på å gi så detaljerte opplysninger som mulig om det meste. De har som mål å gjøre den reisende fortrolig med hele landet, ikke bare sektoren som er utviklet med tanke på turister. Målet er å oppnå en intimitet som vanligvis krever mange år, i løpet av noen dager. Ikke sant: Det skjeve tårnet i Pisa er greit nok -- men hør, det finnes en restaurant i en bakgate like ved, hvor de serverer verdens beste pasta. Billig er det også!

Antiturismen deler mange av sine verdier med turismen. Begge gruppene vil se relevansen til et femten linjers sammendrag av landets historie, valutakurser, det generelle prisnivået (og muligheten for pruting), rensligheten på hotellene, tips, priser på tog og buss, hvor man får Newsweek og Herald Tribune, hvor man bør ringe hjem og om man kan sende og motta epost. Slike opplysninger har Lonely Planet mange av. I tillegg har de spesialisert seg på nyttig og identitetsskapende detaljkunnskap særlig myntet på antiturister: De finkjemmer ethvert land etter gode og billige restauranter, myntvaskerier, billige, men trygge og rene pensjonater, tilbud for homoseksuelle, autentiske studentkroer og alle slags spesielle attraksjoner som går vanlige turister hus forbi. Ofte briljerer de med sjokkerende detaljert viten, som i den siste utgaven av håndboken om Kenya, hvor det blant annet går frem at Mrs. Roches billige pensjonat i utkanten av Nairobi har forfalt en smule, ettersom ´Maª er blitt drikkfeldig på sine gamle dager. Man skal selvfølgelig unngå den berømte kafeen Thorn Tree på New Stanley Hotel, den er dyr og dårlig og full av turister; dessuten virker det som om de ikke liker ´shabbyª reisende der -- og barene på Nairobi Hilton kan dere bare glemme, folkens, der koster ølen hele 120 shilling (ca. 15 kr.). Zanze Bar i River Road er et greit sted om dagen, men etter kl. 18 må man betale inngangspenger. -- Reiser dere i stedet til Agra, kan Lonely Planet opplyse om at det er fullt mulig å få seg en billig frokost på Joney's Place, men på ITDCs kafé like ved Taj Mahal forventer kelnerne mye tips. I Agra kom en av Lonely Planets korrespondenter forresten over en rickshaw-wallah som ikke kunne veien til Taj Mahal -- kan dere tenke dere!

En avgjørende forskjell mellom antituristguidene og turistguidene er det at antiturismen, til tross for sin påståtte antimaterialistiske holdning, er besatt av penger, mens turismen har et mer avslappet forhold til dem. Lonely Planets faktaspekkede håndbøker inneholder mange flere telefonnumre og adresser enn f.eks. APAs Insight Guides eller Berlitz, men det er uten sammenligning prisene som utgjør den største databanken i antiturismens kommandosentral. I håndboken om Norden består den røde tråden i allehånde tips om hvordan man kan spare penger. Spis frokost på hotellene, og legg i deg så mye du klarer; innta alle andre måltider i parker. Kjøp lunsj på konditori og grillkylling hos Oluf Lorentzen på Karl Johan, den koster bare 40 kroner. Gå på mange museer i Sverige, der er inngangsbillettene rimelige. I Finland bør du gå på do på restaurantene, på busstasjonene koster det over en dollar å tisse! Ta med taxfree-kvoten, du vil trenge den. En pølse i brød på gaten i København koster ikke mer enn 15 kroner. På Island må du nærmest sove under åpen himmel og leve av selvfisket fisk for ikke å ruinere deg.

Nyttige råd til sitt bruk, uten tvil. Når det gjelder håndbøkene om India og Kenya, som er fattige og billige land, fremstår tipsene om innsparinger mer som gjerrighet, og det er vanskelig ikke å se det usmakelige ved at besøkende fra rike land oppfordres til å skaffe seg alt så billig som mulig når de besøker fattige land. Slikt hever turistene seg over, men antituristen er bare tilfreds når han betaler nøyaktig samme pris som den innfødte. Lonely Planets håndbøker for antiturister kjenner ´the price of everything but the value of nothingª, for å sitere Wilde.

De andre

Holdningen til innfødte mennesker i håndbøkene er ukomplisert: De er der av hensyn til kosmopolitiske reisende, stundom som fotogene kulisser, men vanligvis som potensielle hjelpere. Håndboken om Norden er sparsomt utstyrt med karakteristikker av de innfødte. Ett sted står det at norske bygdemennesker blir takknemlige dersom man forsøker å henvende seg på deres eget språk, ettersom de sjelden snakker noe særlig engelsk; svenskene omtales som ´anstendige og seriøse folkª, og finnene er fulle av sisu og tenksomhet. Generelt har Lonely Planet likevel et høflig og distansert forhold til de nordiske folkene, som ikke ser ut til å utgjøre noen viktig attraksjon for antiturister. I bøkene om Kenya og India fremstår de innfødte derimot som en sentral del av helhetsopplevelsen. Ved å lese Kenya-boken får man således en viss, om noe overfladisk, innsikt i hvordan afrikanere elsker å danse og feste, hvor pittoreske muslimene i Lamu ser ut i sine hvite kjortler og svarte slør, og hvor umåtelig sleipe pengevekslerne i Nairobi er. Den mer omfattende håndboken om India inneholder mengder av folklore, fra en epistel om de sjarmerende skrivefeilene på engelskspråklige menyer (hvor man f.eks. kan støte på retten fried children) til historier om usannsynlig byråkratiske jernbanefunksjonærer og hjelpsomme, lutfattige landsbyfolk. Selv om Lonely Planets offisielle programerklæringer bedyrer det motsatte, levnes det ingen tvil om at innfødte mennesker (hvilket per definisjon vil si alle som ikke er antiturister eller andre forbipasserende) er til for de omflakkende kosmopolittenes skyld.

Ettersom de skandinaviske samfunnene er velorganiserte, med faste priser og klare regler for både reisende og fastboende, er det vanskelig å gi gode råd om hvordan man skal håndtere de innfødte der. De lure rådene for reisende i Skandinavia handler i all hovedsak om hvordan man kan få noe gratis eller i det minste billig. I Kenya og India er situasjonen annerledes; der er det jo allerede et lavt prisnivå -- men det er ikke verre enn at det kan gjøres enda billigere. Hvis du reiser til Sarchu i Himachal Pradesh, for eksempel, må du være oppmerksom på at de tar hele 75 rupees (ca. 18 kroner) for en seng der, og at du kan få billigere mat hundre meter unna -- på en restaurant hvor du kanskje kan overtale innehaverne til å la deg overnatte gratis i en krok. I Kenya kan du som regel slippe å gi penger til tiggere hvis du stålsetter deg; men visse steder, som i Nyahururu, bør du nok slenge noen slanter til gatebarna for å få være i fred. I både den kenyanske og den indiske håndboken er det selvfølgelig lange, detaljerte utlegninger om prisnivået på kunsthåndverk, og det advares mot å la seg svindle av smarte gateselgere. Ingen steder nevnes ironien i at man som reisende først betaler flerfoldige tusen kroner for flybilletten, for deretter å investere masser av energi i pruting om småbeløp med fattige selgere.

De generelle prinsippene for vurderingen av innfødte er imidlertid de samme i alle Lonely Planets håndbøker, enten de omhandler Skandinavia eller India: Er de hjelpsomme overfor reisende? Forsøker de å få penger fra oss? I hvilken grad forstår de engelsk? Kan man få nyttige tips fra dem, eller er de svindlere? -- Kort sagt: Ikke spør hva du kan gjøre for dem, men hva de kan gjøre for deg. Vær fast og bestemt, ikke la deg narre. Når man har å gjøre med fattige land som India og Kenya, bidrar denne holdningen til å kjølne begeistringen en smule for Lonely Planets ´survival kitsª.

Kunne man ikke holdt seg hjemme?

Men så kommer den aller største nedturen. Tenk deg følgende: Du har begitt deg ut på din livs store reise til India. Etter å ha fått med deg de obligatoriske severdighetene -- Bombays Gate of India, Delhis Red Fort, Agras Taj Mahal, tamiltemplene i Madras og Kali-tempelet i Calcutta -- begir du deg opp i fjellene. Du havner i duggfriske Darjeeling, øverst i Vest-Bengal, og etter en spasertur gjennom byen og en kopp førsteklasses te, kommer du i snakk med en rickshaw-wallah som anbefaler deg å ta inn på Hotel Windamere. Du stoler på mannens ærlige ansikt, eller du er for avkreftet av dysenteri og den støvete reisen til å yte motstand, og setter deg lydig i rickshawen.

Vel fremme, etter en lang tur ut av sentrum, etter at du forlengst har begynt å mistenke at stedet er et lugubert og overpriset pensjonat som drives av sjåførens fetter, oppdager du til din store glede at hotellet er aldeles paradisisk -- en klynge pene, lave hus omgitt av en fantastisk hage, med et utmerket bibliotek, en klassisk bar i kolonistil og sprakende peisbål, men uten vulgær luksus som tv og sentralfyring.

Så snur du deg rundt, og oppdager at restauranten er besatt av to dusin hvitinger som sitter med hvert sitt eksemplar av Lonely Planets India -- a travel survival kit foran seg, oppslått på side 483. Der er hotellets mange fortrinn nemlig beskrevet i utmalende detaljer. Når du har lest avsnittet, tenker du: Jeg hadde ikke trengt å dra hit; de beskriver opplevelsen min mer presist enn jeg kunne ha gjort. Jeg kan bare kopiere deres beskrivelse på postkortene mine. De har funnet ut alt for oss, det er bare å slå opp.

Så sitter du der, med verdens mest detaljspekkede og oppdaterte reisehåndbok, og lar erkjennelsen langsomt synke inn: Det er blitt umulig å oppdage noe selv. Uansett hvor man drar i verden, har Lonely Planet vært der og kartlagt, vurdert hygienen på toalettene, prisnivået og de innfødtes tjenestevillighet; de har funnet ut hvor man skal gå for å ta bussen dit, hva man skal fortelle sjåføren og når på bussturen man bør vri hodet nitti grader mot venstre for å ta inn en fjelltopp eller et buddhistisk tempel, hvilke restauranter som serverer den beste sjømaten og hvor man får billig øl. Lonely Planet-konseptet har brakt turismen flere skritt videre fra både charterturismen og den mer elitepregede eksotismesøkingen: de har laget ferdig innpakkede instant-versjoner av ... ja, av hva, egentlig? Hva er i grunnen galt med Lonely Planet? Hvorfor vrenger det seg i magen min, hvorfor vemmes jeg over å lese de utmerkede tipsene, stedsbeskrivelsene, anekdotene og praktiske detaljene som gjør reisingen mer til et rebusløp enn til en ferd ut i det ukjente?

Reisens mysterium

Jeg var lenge usikker på om min avsmak for Lonely Planet dypest sett skyldtes en aristokratisk holdning, et ønske om å bevare antiturismens hemmeligheter for de få utvalgte. Nå er jeg sikker på at grunnen er en annen. Vemmelsen skyldes ikke først og fremst den usympatiske gjerrigheten -- det uttalte premisset om at ferieoppholdet bør gjøres så billig som mulig uansett hvor fattig landet er; gjerrigheten er til å leve med, og det er udelt sympatisk at Lonely Planet bruker deler av overskuddet sitt til å støtte hjelpearbeid i fattige land. Ubehaget skyldes heller ikke nedlatende eksotisering; på dette området er Lonely Planet faktisk et hakk bedre enn de fleste som skriver om fjerne strøk. Den skyldes ikke engang den hånlige holdningen til alminnelige, ´streiteª turister som aldri begir seg off the beaten track men nøyer seg med safari i Kenya og Taj Mahal i Agra, og som legger igjen bunkevis av dollar i de fattige landene de besøker med sine fete vommer, glorete bermudashorts og støyende manerer. Vemmelsen kommer av at Lonely Planet har tatt den siste rest av mysterium ut av reisingen. Håndbøkene er et pratsomt reisefølge som forteller alt om det man skal oppleve før man kommer dit, de har sett filmen før og opplyser hjelpsomt hvordan den slutter før man har rukket å se den selv. Andre typer reisehåndbøker gjør ikke det. De overlater det til den reisende selv å oppdage en sjarmerende, bortgjemt piazza i en syditaliensk småby; de sier ikke når på spaserturen gjennom Bangalore man skal stanse for å drikke øl eller når man skal se nærmere på husfasadene; de forteller ikke hvilke gatekryss i Carácas som er de mest trafikkerte, hvordan det føles å stå på Sergels Torg, hva man skal si til dealerne på souk'en i Damaskus for å få halvert prisen, eller hva som er forskjellen mellom Nairobi-avisene The Daily Nation og Kenya Times. De nøyer seg med å etablere rammen for opplevelsene. Lonely Planet beskriver selve opplevelsene.

De største opplevelser man har som reisende kommer alltid uventet. Jeg har samlet noen slike minner opp gjennom årene -- lykkelig forskånet fra Lonely Planets reisehåndbøker: Da jeg kom til Barcelona som nittenåring uten å ha lest en linje om verken Gaudí eller gamlebyen, og snublet over en trio som spilte kammermusikk fra renessansen i et brolagt smug; da jeg på den samme reisen tok toget til Lisboa og ble bergtatt av luktene og stemningene i de møkkete bakgatene over Avenida de Liberdad; da jeg noen år senere ramlet inn i en hundre år gammel urenovert parisisk lunsjrestaurant som bare ble frekventert av lokale arbeidere; jeg minnes også opplevelser som kontrasten mellom trafikken i Calcutta (særlig de monstrøse toetasjes bussene) og den velpleide Maidan, grøntarealet i Chowringhee som hjelper byen å puste; den strabasiøse turen til gruvebyen Linden i det indre av Guyana, som vi ikke visste annet om enn at det gikk vei dit; luktene og parafinlampene på kjøttmarkedet i Antananarivo om kvelden; og de minneverdige dagene da vi utforsket den vakre slovenske landsbyen Piran ved Adriaterhavet uten så mye som et gatekart. For å kunne oppnå slike opplevelser, må man klare seg uten Lonely Planet. Den standardiserte antiturismen krymper verden og trivialiserer opplevelsen av å reise.

* * *

Ved denne erkjennelsen blir jeg fristet til å gjøre Claude Lévi-Strauss' ord til mine egne: ´Jeg nærer dyp avsky både for reisebeskrivelser og for såkalte oppdagelsesreisende.ª Slik innleder den franske antropologen nemlig sin mesterlige Tristes Tropiques (1955), en melankolsk reise gjennom en tropisk verden i ferd med å bli rasert av tankeløs moderniseringsiver.

Jeg har aldri delt Lévi-Strauss' verdensbilde, jeg betrakter det som velmenende reaksjonært. Hans drøm er en verden der kulturene får leve sitt liv som atskilte og unike organismer, der stammefolkenes ritualer er ubesudlet av dataalderen, der urbefolkninger lever sine forfedres liv (og dør i midten av tredveårene, i mangel av penicillin og et balansert kosthold) og der indianske myter ennå ikke er glemt, men heller ikke nedtegnet. Min verden er hybridiseringens, blandingens og den grensesprengende kulturkontaktens verden, den gode globaliseringens verden hvor nord og sør, fattig og rik bidrar like mye og på lik fot. Det er Salman Rushdies verden, ikke Knut Hamsuns. Men derfor er jeg også kommet til at Lonely Planet og dens synkroniserte masseantiturisme representerer en av den kulturelle globaliseringens mest negative sider; reduksjonen av verdens mangfold til noen enkle variabler som er forenlige med vestlig consumerism: prisnivå, hygieniske forhold, service, utvalg. Da er den regulære turismen, som lever sitt avsondrede liv i tydelig avgrensede reservater, mindre skadelig. Den har i det minste ærlige hensikter. Den kollektive antiturismen trenger for sin del inn i samfunnets kropp; i sin jakt etter autentiske opplevelser forsøker den å omforme den selve det sivile samfunn i fattige land til konsumvarer for blaserte ryggsekkturister fra rike land.

´Different is elsewhere!ª skrev en journalist i The Times skuffet for noen år siden, han hadde kjørt gjennom Europa fra London til Warszawa uten på noe tidspunkt å oppnå den skrekkblandede, frydefulle følelsen av å befinne seg et fremmed og forvirrende sted. Etter noen år med reisehåndbøker av Lonely Planet-typen, som dekker hver flekk på jorden med detaljerte beskrivelser av morsomme kafeer, alternative turistseverdigheter, lokale særegenheter og prisen på alt, risikerer vi at ´differentª snart vil være ´nowhereª.

 

Litteratur

 

http://www.lonelyplanet.com

India -- a travel survival kit, 5. utgave. Hawthorn, Australia: Lonely Planet 1993.

Kenya -- a travel survival kit, 3. utgave. Hawthorn, Australia: Lonely Planet 1997.

Scandinavian & Baltic Europe on a shoestring, 3. utgave. Hawthorn, Australia: Lonely Planet 1997.


©Thomas Hylland Eriksen 1998


Nexus