This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Språk, marginalitet og vidsyn


Thomas Hylland Eriksen

Skrevet for veven

 

I

Hvor ofte er det ikke at de gode, treffende replikkene, de retorisk veldreide formuleringene, kommer til en i etterpåklokskapens esprit d'escalier som man tusler hjem etter møtet, og dør upåaktet hen i mangel på publikum? Lykkelig er den som får en ny anledning til å bruke dem, enten det er på en perifer vevside i utkanten av kybergalaksen eller på neste debattmøte.

Som jeg skriver dette -- flere uker forsinket på grunn av flytting, semesterslutt, ryggproblemer og andre akseptable, men ikke overbevisende forklaringer -- er Ivar Aasen-året i ferd med å ta slutt. Jeg har deltatt på et par arrangementer i forbindelse med jubileumsåret; et akademisk symposium på Universitetet i Oslo og et debattmøte på Den Norske Bokmessen på Sjølyst i Oslo. Det var det siste arrangementet jeg forlot med en ekkel følelse av ikke å ha kommet til poenget. Meddebattantene var Stephen Walton og Karin Moe, og ordstyreren var den alltid perfid vennlige Andreas Hompland. Tre mot én, med andre ord; tre tospråklige nynorskinger mot en som var født inn i riksmålet -- unnskyld, dansk-norsken. Temaet var "Ivar Aasen goes global". Aasen-biografen Walton, Reader i norsk på universitetet i London, hadde jeg aldri møtt før. Han viste seg å være en svær kar med briller og skjegg, som gjorde rede for Aasens forhold til globalisering og kreolisering. Aasen var såvisst ingen kreol, forklarte han; han foretrakk det rene og rotfestede, selv om han på ingen måte var noen isolasjonistisk heimføding. Jo takk, slikt er vi vant til å høre fra nynorskingene, og det stemmer sikkert. Jeg dro et resonnement om nasjonalisme og målstrev, og satte Aasen og hans kunstspråk inn i en europeisk -- om ikke global -- sammenheng. Karin Moe mente for sin del, selvfølgelig kan man kanskje si, at Aasen var en forskjellsfeminist. Hun bemerket også forskjellen mellom de to foregående innlederne. Walton, sa hun anerkjennende, var slu nok til å mistenkeliggjøre sin egen posisjon; og det var mer enn man kunne si om den andre typen. Det var maktens språk mot motmaktens, med andre ord. Nynorsken og feminismen må nemlig lære seg den andres knep og hersketeknikker for å kunne overtrumfe den, mens den dominerende part ikke trenger å lære seg mer enn sitt eget. Med andre ord har den svake part et paradoksalt overtak i slike kommunikasjonssituasjoner, ettersom han eller hun har to repertoarer, mens den sterke part bare har sitt eget.



Vel. Det ble en smule sivilisert meningsutveksling, og jeg må med skam (nåja) å melde innrømme at jeg kom dårlig ut av debatten. Alt jeg hadde å si til Moe var at det ikke trengte å være umiddelbart diskvalifiserende å tilhøre kategorien hvite menn fra middelklassen. Full av I should have said spaserte jeg hjem en halvtime senere, for ennå var det ikke kuldegrader ute.

Marginalitet gir styrke. Lykkelig er den marginale, for han har to eller flere språk, han kan se seg selv utenfra (unnskyld pronomenet, Karin, men for meg er det ikke naturlig å gjøre Das Man til hunkjønn, noe som uten tvil har å gjøre med mitt eget kjønn, men det kan jeg ikke gjøre så mye med nå, jeg er midt i livet og det er for sent) og han kan la det ene universet snakke til det andre. Han blir ikke sneversynt og endimensjonal som maktens talsmann nødvendigvis blir. Ekkoer fra positivismestriden!

Men -- og det skulle jeg ha forklart på møtet -- marginalitet er ikke gitt. (Er vi ikke anti-essensialister, kanskje?) Det er ikke all marginalitet som er like produktiv heller. Rushdies er. Bondestudentenes er av og til, men ofte er deres nid både forutsigbar og formelmessig. Kvinnenes kan være det, men den trenger ikke å være det, og mange kvinner tilhører dessuten makten. Noen mennesker er videre så heldige å bli født marginale; kvinner, homoseksuelle, nynorskinger, bondestudenter, samer, innvandrere. Enkelte er marginale på minst en tre-fire måter. Karin Moe tilhører denne privilegerte gruppen av mennesker, som aldri har måttet kjempe for sin marginalitet. Andre oppnår marginalitet. Stephen Walton har gjort det, i iallfall på det språklige plan. Igjen andre får marginaliteten slengt etter seg. Det er det som skjer med oss andre når vi våkner opp en morgen og oppdager at vi ikke lenger er hegemoner. Noen av oss ser ikke engang de frigjørende mulighetene som ligger i at kristendommen vokser langsommere enn islam, og at verdens økonomiske tyngdepunkt nå befinner seg langs den asiatiske Stillehavskysten.

Den hvite heteroseksuelle mann med middelklassebakgrunn -- verdenssamfunnets outsider? Jeg tviler på at dette vil inntreffe i vår levetid, men det er alltid lov å håpe.

II

Noen uker gikk, og en av disse desemberdagene da snødrevet og førjulsmaset gjorde gatene ufremkommelige, basket jeg meg heroisk ned til Aschehoug forlags ytterst representative hus på Skarpsno for å innta årets julelunsj for ansatte og forfattere (takk, William Nygaard -- takk, Jostein Gaarder!). Jeg ble sittende og prate med essayisten Sven Kærup Bjørneboe over et glass juleøl (fins det en mer marginal intellektuell i Norge?), som blant annet fortalte om et besøk på tannlegekontoret. Som seg hør og bør, bladde han formålsløst og med svette håndflater gjennom ukebladene på venteværelset, deriblant et nummer av Illustrert Vitenskap som tok opp en trofast gjenganger i den kulørte vitenskapspressen, nemlig siste nytt fra hjerneforskningen. Ifølge artikkelen bruker vi en bestemt del av hjernen når vi snakker vårt morsmål, mens helt andre deler av hjernen blir aktivisert når vi snakker fremmedspråk. Dette tok Bjørneboe, og jeg skal ikke motsi ham, som et ugjendrivelig bevis på at vår horisont og vår verden blir objektivt utvidet når vi snakker et annet språk enn vårt morsmål. Tilsvarende blir vi dummere dersom vi aldri gjør det. Tospråklighet! Morsmålsundervisning for minoritetsbarn!

III

Den europeiske antropologforeningen EASA har i praksis fungert tospråklig på fransk og engelsk siden den ble dannet i 1988. Gradvis har engelsken fortrengt fransken, og som et resultat har mange av våre franske kolleger sluttet å delta på konferansene. Noen deltar fortsatt, og noen av dem har begynt å bruke engelsk, ikke fordi de støtter spredningen av engelsk som verdens fellesspråk, men for å blir forstått av flest mulig. For ikke-franske ikke-briter er situasjonen imidlertid den at vi alltid er tvunget til å snakke et annet språk enn vårt morsmål. Det har vi sikkert godt av, og det kan se ut som om vi slik får trimmet deler av hjernen britene aldri aktiviserer. Men likevel. Innfødte talere av engelsk får uvegerlig et kommunikativt overtak, en modellmakt, over de andre, som stiller med et kommunikativt handikap proporsjonalt med deres manglende mestring av engelsk. Du snakker språket ugrammatikalsk og upresist, og du blir oppfattet som dum.

På denne bakgrunnen foreslo en dansk kollega på et tidspunkt at EASA kunne innføre, som en generell regel, at ingen medlemmer av foreningen skulle få lov til å snakke sitt morsmål på møtene. Stor jubel blant de skandinaviske, nederlandske og portugisiske deltakerne, men ingen ting kom ut av forslaget, og til denne dag vet vi ikke hvor elendig våre aktede britiske kollegers franskuttale måtte være. For marginalitet gir ikke bare et overtak, men også avmakt. Men glem heller ikke at marginalitet ikke bare gir avmakt, men også makt. Det gjelder ikke minst i Pilatus-landet Norge, hvor dyrkelsen av the underdog har nådd slike høyder at ansvarsvegring er blitt et nasjonalt karaktertrekk på linje med skiløping og helgefyll.

©Thomas Hylland Eriksen 1996


Nexus