This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Det er typisk mauritisk å være god.



Thomas Hylland Eriksen

SAMORA nr. 2-97 (opprinnelig tittel: Hva har Mauritius og Norge felles?)



 Det var tilfeldigheter som i sin tid vekket min interesse for Mauritius, en interesse som senere ikke bare kom til å sette preg på mitt arbeid som antropolog, men som også har betydd mye personlig. På midten av åttitallet skulle jeg ta hovedfag i sosialantropologi, og hadde planlagt å gjøre feltarbeid på arbeidsmigrasjon i Kenya. Der var det nemlig tusenvis av mennesker, både menn og kvinner, som jobbet i Nairobi samtidig som de vedlikeholdt en husholdning på landsbygda. Min vri på dette velkjente fenomenet, hvor kapitalismen snylter på andre produksjonsmåter ved å betale arbeiderne så dårlig at de er avhengige av å skaffe mat fra hjembygda i weekenden, bestod i en kulturell vinkling: Hvordan artet de hyppige overgangene mellom et moderne og tradisjonelt miljø seg; hvilke konsekvenser fikk de for folks verdensbilde og handlingsmønster, og så videre. Jeg hadde bodd i Kenya i tenårene, og var overbevist om at prosjektet kunne gjøres interessant. Mulig det. I alle fall ble jeg så kraftig nedmuntret fra å reise, både av Afrika-eksperter og av eksil-kenyanere i Norge, at det langsomt demret for meg at et nytt prosjekt ville bli påkrevet. Kenya hadde, den gangen som nå, en lunefull og uforutsigbar regjering som hadde lite til overs for utenlandske snushaner som kom dit for å drive systemkritisk forskning.

På denne tiden fylte jeg år, og av min tante og onkel fikk jeg en essaysamling av V.S. Naipaul, The Overcrowded Barracoon. Tittelessayet handlet om Mauritius, som Naipaul beskrev, i velkjent stil, som et absurd sted. Ikke hadde øya noen urbefolkning som næret dyp og intens kjærlighet til landskap og klima, ikke fantes det arbeid nå som det gikk nedenom med sukkerindustrien, og det eneste den den mangslungne mauritiske befolkningen hadde felles, var ønsket om å komme seg lengst mulig vekk. De arme mauritiernes forfedre var blitt slengt dit av griske sukkermagnater og stormannsgale koloniherrer, som hadde gjort Mauritius til et lite tannhjul i det dengang mektige, nå nedrustede, imperialistiske maskineri. Unge mauritiske kvinner, skrev Naipaul, tok sykepleierskolen fordi det var den eneste tilgjengelige høyere utdannelsen som kunne kvalifisere dem til arbeid utenlands. Og den eneste politikeren av noe format så ut til å være en skummel sortkledt mafioso som kalte seg King Creole. I et større land kunne han kanskje ha vært rockestjerne, bemerket Naipaul ikke så rent lite ironisk.

Vidiadhar Surajprasad Naipaul overdrev, men han løy ikke.

Som leseren forstår, var det fengende og ikke så lite fengslende å lese om dette merkelige stedet. Før denne skjebnesvangre dagen i februar 1985 hadde jeg ærlig talt aldri viet Mauritius en eneste tanke; nå bestemte jeg meg på dagen for å lese alt jeg kom over om denne øystaten. Det var raskt overstått. Det viste seg nemlig at det ikke var så mange andre i Europa som hadde tenkt noe særlig på Mauritius heller -- dette var før pakketuristene oppdaget at det fantes noe syd for Seychellene -- og faglitteraturen fylte totalt én hylle i det ellers velassorterte biblioteket på Nordiska Afrikainstitutet. Mindre enn et år senere reiste jeg på feltarbeid til dette ukjente, tropiske stedet i det sydvestlige Indiske hav, på grunnlag av en prosjektbeskrivelse som ellers ble kassert i løpet av den første måneden. Jeg hadde nemlig planlagt å studere kreolene, slavenes etterkommere, men det tok ikke mange dagene før jeg ble sugd opp av det som raskt viste seg å være temaet over alle temaer på Mauritius; pakken av spørsmål som alle plukker fra og gir forskjellige svar på avhengig av dagsformen -- nemlig alt som har å gjøre med etnisitet, kulturforskjeller, nasjonsbygging og identitet i et multi-etnisk samfunn.

 

* * *


Før jeg kom til Mauritius, forestilte jeg meg at dette måtte være en øy av postmodernister. Alle som levde der var etterkommere av mennesker som hadde innvandret i løpet av de siste tre hundre årene; ingen kunne med andre ord hevde at de hadde dype, mytiske røtter der. Offisielt var femten språk representert i befolkningen, som talte én million og som var fordelt på fire religioner, men det var også mange sekter og variasjoner innen hver religion. Et sant kulturelt virvar, med andre ord, hvor naboen gjerne snakket et annet språk, spiste annen mat, oppdro sine barn annerledes og tilbad andre guder enn en selv. I et slikt miljø, resonnerte jeg, måtte man enten bli fundamentalist eller relativist. Man kunne ikke ha et avslappet og selvfølgelig forhold til sin egen kulturelle tradisjon når den hele tiden ble utfordret av naboenes annerledeshet. Nazistens mareritt!

Mauritius' befolkning skulle imidlertid vise seg å være noe annet enn postmodernister. De fleste hadde en trygg personlig identitet; de visste hvem de var og følte seg vel tilpass med det, og de hadde ingen større problemer med å akseptere at naboene hadde en annen religion og andre skikker. Riktignok kunne det være irriterende for katolikker som hadde vært på rangel i Quatre-Bornes lørdag kveld å bli vekket av en muezzin som gaulet sitt monotone budskap over høyttaleren i toppen av minareten tidlig søndag morgen, men denslags var tross alt til å leve med. Og visst var hinduer, muslimer, katolikker og buddhister forskjellige, men hvor forskjellige var de egentlig -- og hvor like? Det endte med at det ble denne typen spørsmål jeg tilbrakte mesteparten av året på å utforske, og siden har jeg i grunnen fortsatt med de samme temaene, både på Mauritius og andre steder.

Det kan virke både søkt og irrelevant å hevde, som jeg gjør, at Norge har noe å lære av Mauritius. Men hør nå her: Samfunn som Mauritius, bygget opp omkring kolonialismen og slaveriet, har i flere hundre år balet med dilemmaer og utfordringer som har å gjøre med at kulturelt og etnisk forskjellige mennesker skal leve i samme samfunn. Etter hvert er de til og med blitt opptatt av at alle skal behandles rettferdig. De har utviklet en imponerende kompetanse på området. Nå kommer våre mer gammeldagse samfunn etter, men vi vesteuropeere har stort sett bare pinlige erfaringer med etnisk og kulturelt mangfold. Etnisk rensning er en ikke helt misvisende oppsummering av europeisk minoritetspolitikk i det tyvende århundre. Den har som kjent vært både blodstenket, intolerant og bøllete. Vi har mye å lære.

På et relativt tidlig tidspunkt registrerte jeg at innbyggerne der jeg kamperte hadde utviklet omgangsformer som gikk på tvers av etniske grenser. De kunne jobbe sammen, konversere i butikken eller på markedet, og i mange tilfeller kunne de tilbringe iallfall deler av fritiden sammen. Det viste seg også raskt at de fleste snakket samme språk, Kreol, et franskbasert kreolspråk; selv om de også ofte snakket et etnisk språk. Samtidig var det en tydelig tendens til at tette personlige nettverk gikk innenfor den etniske gruppen. Det var stort sett gjennom slektninger og andre av "ens eget slag" man fikk jobb og nyttige kontakter av ulik art. Og det var konkurranse mellom gruppene om både politisk og økonomisk makt.

Innbyggerne på Mauritius var altså både like og forskjellige. For i det hele tatt å ha et samfunn måtte de styrke likhetsdimensjonen, men for å tilfredsstille religiøse ledere, konservative familiefedre og andres krav om å få beholde en identitet de hadde dype følelser for, måtte de også sørge for å bevare retten til å være forskjellig. La meg gi noen korte eksempler på hvordan mauritierne har håndtert dette dilemmaet, som vi også kjenner igjen fra den senere tids minoritetsdebatt i Norge.

Innenfor det politiske liv gjelder felles regler; ingen kan komme der og påberope seg en form for "tradisjonell politikk" som går på tvers av det som ellers oppfattes som god folkeskikk. De fleste partiene er imidlertid organisert langs etniske linjer, og samtlige tre statsministere på Mauritius siden uavhengigheten i 1968, har ikke bare vært hinduer (den største religionen), men de har i tillegg tilhørt vaishya-kasten og hatt sine forfedre fra Bihar eller Uttar Pradesh i Nordøst-India. Samtidig er det lovfestet at alle de større etniske gruppene skal være representert i parlamentet, og det er i praksis maktfordeling mellom gruppene.

Det har vært mange protester mot den etniske fikseringen i politikken, og flere mer og mindre vellykkede forsøk på å skape ikke-etniske alternativer har vært lansert siden sekstitallet. Før eller siden er noen av dem dømt til å lykkes.

Det legges stor vekt på at utdanningsvesenet og arbeidsmarkedet ikke skal diskriminere på etnisk grunnlag. Slik diskriminering forekommer, men den blir ofte avslørt og straffet av rettsvesenet. Videre sørger myndighetene på Mauritius for at det gis støtte til morsmålsundervisning for minoritetsspråkene (fra urdu til mandarin), og at det blir forsket på de ulike kominote ("communities") og deres historie. Programmene på radio og fjernsyn er fordelt på språk etter en fast nøkkel, slik at alle etniske grupper -- også de minste, som teluguene -- får en viss sendetid på sitt morsmål. Samtidig sendes de fleste programmene på fransk, kreolsk eller engelsk, som regnes som fellesspråk uten etnisk merkelapp.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på forholdet mellom de etniske gruppene på Mauritius her, selv om det ville ha vært fristende å skrive om både blandingsekteskap, hinduistisk revitalisering og ungdomskultur for å antyde hvilken vei landet beveger seg. Det vi kan lære av et samfunn som dette, handler først og fremst om den hårfine balansen mellom ensretting og forskjellighet: Like rettigheter er viktige, og én slik rettighet er retten til å tilhøre en bestemt kulturell tradisjon -- med andre ord retten til å være forskjellig, selv om man lever i samme hus, så å si. Dersom hinduene på Mauritius hadde tenkt som europeiske nasjonalister på sekstitallet, kunne de godt, som den desidert største gruppen, ha innført hindi som nasjonalspråk og hinduismen som statsreligion. Resultatet ville nesten helt sikkert ha blitt borgerkrig.

Samtidig som pluralisme er en dyd, er visse fellesnevnere, som blant annet har å gjøre med grunnleggende verdier, nødvendige for at man i det hele tatt skal ha et samfunn. Vi kan også lære -- og dette er relevant for søkkrike Norge -- at kompromissvilje og samarbeid på tvers av etniske grenser ikke nødvendigvis har noe med økonomisk velstand å gjøre. Riktignok sitter Mauritius ganske godt i det økonomisk om dagen, takket være rask industrialisering og vekst i turismen, men på syttitallet hadde øya en vanskelig økonomisk tid, uten at det førte til økte etniske spenninger. Når norske makthavere hevder at de ikke har råd til å finansiere morsmålsundervisning, skader det ikke å minne om at Mauritius har råd. Endelig kan vi lære at kompromissets kunst i et multietnisk samfunn ikke bare dreier seg om forholdet mellom de ulike etniske gruppene, men også om spenningen mellom den etniske tenkemåten og en ikke-etnisk tenkemåte. Det er nemlig etter hvert ganske mange mauritiere som nekter å akseptere at deres personlige identitet må være knyttet til en etnisk identitet: De krever å bli betraktet som individer, punktum. Også her kjenner vi igjen temaer fra den norske debatten.

Mauritius er ikke bare viktig som leverandør av idéer og perspektiver til den hjemlige minoritetspolitikken. Øya er også en konstant påminnelse til oss alle om at det er det skjære tøv å hevde at ulike etniske grupper ikke kan leve side om side uten at det oppstår uoverkommelige problemer. Etnisk hat og fiendebilder er ikke naturgitte. De skapes av mennesker, og det er selvfølgelig også mennesker som er ansvarlige for det mauritiske miraklet. Nå er det kanskje typisk mauritisk å være god, men det bør ikke forhindre andre fra å forsøke å forbedre sine egne prestasjoner.

©Thomas Hylland Eriksen 1997


Nexus