Mauritius

Hva kan vi lære av Mauritius?

Thomas Hylland Eriksen

En versjon av denne teksten har vært trykt i Long Litt Woon: Fellesskap til besvær, Universitetsforlaget 1992. En annen, kortere versjon har stått i Aftenposten i 1991.)

"Her på Mauritius går vi bestandig på egg."
-Marie B. (innvandrer på Mauritius)

Spørsmålet jeg skal ta opp her, er kort og godt dette: Hvordan kan erfaringer fra et vellykket flerkulturelt samfunn gi tips om hvordan vi kan løse eller unngå etniske konflikter i dagens flerkulturelle Norge?

Øystaten Mauritius i Det indiske hav er et godt eksempel på et fredelig flerkulturelt samfunn. Om dette ved første blikk kan virke som et eksotisk og fjernt eksempel, håper jeg å vise at det slett ikke trenger å være så meget som skiller mauritierne fra oss selv. Jeg tror dessuten at vi kan ha et og annet å lære av Mauritius.

Mauritius

La meg først si litt om hva slags sted Mauritius er. Det er en tropisk øy på størrelse med Vestfold fylke, som ligger ca. 800 km. øst for Madagaskar, såvidt innenfor Steinbukkens Vendekrets. Klimaet er behagelig etter norsk målestokk. Den fler-etniske befolkningen passerte én million på 1980-tallet.

Mauritius var ubebodd da den ble kolonisert for nesten 300 år siden, og er blitt befolket gjennom flere bølger av innvandring. Først kom bølgen av franske koloniembetsmenn og adelsmenn som hadde fått tildelt jord i den nyopprettede kolonien (dengang Ile de France), sammen med noen tusen slaver de hadde kjøpt i Øst-Afrika og på Madagaskar. Dette skjedde fra 1715 av og utover i det 18. århundre. Allerede i 1770-årene var Mauritius på mange måter et moderne fler-etnisk samfunn (se St. Pierre 1773), med europeere, afrikanere, mulatter og et synlig islett av indere som var kommet som kjøpmenn.

Neste fase i befolkingen av Mauritius fulgte opphevelsen av slaveriet i 1834-39. De fleste frigitte slavene flyttet eller ble jaget fra plantasjene, og det var behov for arbeidskraft. Mauritius var blitt britisk koloni etter at Napoleon hadde tapt sine kriger (1814), og det var derfor naturlig å rette blikket mot juvélen i Det britiske imperium, det folkerike India, i jakten på ny arbeidskraft. Tusenvis av indere ble i denne perioden lokket av fristende kontrakter til å emigrere til Guyana, Fiji, Trinidad og Mauritius; det er her tale om en formelt frivillig arbeidsvandring som like fullt er blitt omtalt som "en ny form for slaveri" (Tinker, 1974). Fra 1840 til 1910 ankom følgelig flere hundre tusen indere - muslimer såvel som hinduer, nord-indere såvel som tamiler, brahminer såvel som kasteløse - til Mauritius som plantasjearbeidere. Endelig er noen tusen kinesere ankommet i første halvdel av dette århundre, de fleste av dem som kjøpmenn.

Per i dag er det tett befolkede Mauritius et dynamisk samfunn i rask forandring. Da øya ble uavhengig fra Storbritannia i 1968, var det få som levnet den noe håp. Den ble ansett som håpløst overbefolket, alt for avhengig av sukker som eksportvare, og dypt preget av etniske motsetninger som truet med å slite samfunnet i filler (Meade m.fl., 1961). Det som er skjedd siden, er at mauritierne på beundringsverdige måter, og på imponerende kort tid, har funnet praktisk gjennomførbare løsninger på alle tre problemene. Befolkningsveksten er gått drastisk ned, det er utviklet nye næringer innen økonomien, og det har ikke vært vold mellom de etniske gruppene siden tiden rundt uavhengigheten. Både den mauritiske staten og dens innbyggere fortjener anerkjennelse for å ha fått til dette kunststykket.

Jeg går nå over til å se nærmere på hvordan mauritierne har klart å forhindre voldelige etniske konflikter siden uavhengigheten, for til slutt å trekke noen slutninger vedrørende det norske samfunnet.

Hvordan har de fått det til?

Løken kan være en brukbar metafor for et rimelig bra fungerende samfunn. Jeg skal derfor presentere det mauritiske samfunnet som en løk; jeg vil ta for meg de ytterste lagene først, for så å nærme meg de innerste. Nå har Ibsen lært oss at løken ikke har noen kjerne, og av pietet overfor mine mauritiske venner skal jeg holde meg unna deres dypeste følelser og innerste lengsler, som etter min oppfatning utgjør en slik kjerne. På denne måten skal jeg være noenlunde tro mot den Ibsen'ske løkmetaforen. Dette skal med andre ord først og fremst handle om den sosiale, praktiske organiseringen av kulturell forskjell i en fler-etnisk nasjonalstat.

· Politikk
I mange av verdens fler-etniske nasjonalstater er det gjennom sine politiske interessegrupper at etniske grupper utøver vold overfor hverandre. Mauritius er heller ikke fremmed for dette. På 1960-tallet var det gatekamper mellom hinduer, muslimer og kreoler (kristne) i hovedstaden Port-Louis; mennesker ble drept, og det ble satt fyr på templer, kirker og moskéer. Fremdeles er det slik at de politiske partiene på Mauritius overveiende er etnisk organisert. Men de følger alle de samme spillereglene. De krangler i avisene, på valgmøter og i parlamentet, men når valgresultatet er klart, er det ingen som protesterer. Ingen vil innrømme at de driver etnisk særinteresse-politikk, men nesten alle politikere er avhengige av støtte fra sin egen etniske gruppe.

Etnisk organisering er med andre ord meget viktig innen politikk, og likevel er det altså enighet om spillereglene. Dette kan ha flere årsaker. Én åpenbar årsak er det at ingen av de etniske gruppene har noe klart flertall og derved muligheten til å dominere de andre. En annen årsak kan være at mauritiere flest har større tillit til det politiske system enn tilfellet er i f.eks. mange afrikanske land. Allerede i kolonitiden ble det nemlig innført et system med tilleggsmandater i parlamentet, som skulle sikre at minoritetene ble skikkelig representert. Med andre ord har alle etniske grupper sine talsmenn på toppnivå i nasjonal politikk. En tredje årsak er at Mauritius er for liten til at det er aktuelt med regionale selvstendighetsbevegelser. Dette at folk er i samme båt; at de bor tett og har begrensede rømningsmuligheter, har tvunget dem til å utvikle teknikker for å leve sammen i fred, om ikke alltid i fordragelighet. Endelig har Mauritius ingen hær som kan gjøre militærkupp. De demokratiske politiske institusjonene fungerer også upåklagelig.

· Økonomi og arbeidsdeling
Tradisjonelt har økonomien på Mauritius vært organisert langs etniske linjer. Siden århundreskiftet har mønsteret vært omtrent slik: Europeerne, franko-mauritierne, har eid sukkerplantasjene og hatt høyere administrative stillinger. Kineserne har drevet detaljhandel. Mulattene har arbeidet som lærere, journalister og funksjonærer. Flertallet av hinduene og muslimene har vært sukkerarbeidere. Kreolene, slavenes etterkommere, har vært fiskere, bryggesjauere og ufaglærte arbeidere. Det er klart at en slik arbeidsdeling før eller siden vil måtte føre til etnisk basert misnøye, ettersom det her er et sterkt sammenfall mellom etnisk medlemskap og klassetilhørighet. Hvitingene og kineserne må utvilsomt bli Hovedfienden i et slikt scenario.

Økonomien på Mauritius har imidlertid forandret seg i en retning som minsker sjansen for at en slik konflikt skal bli realitet. I og med industrialiseringen fra tidlig på 80-tallet, og utviklingen av turismen i samme periode, er det blitt mindre tydelig hvilken etnisk gruppe som "eier" Mauritius. Alle de etniske hovedkategoriene har nå "sine" kapitalister, og det er høy sosial mobilitet. Nesten alle jeg kjenner, kjenner noen som har hatt suksess i arbeidslivet.

I tillegg skal vi være oppmerksomme på at den mauritiske arbeiderklassen inkluderer store grupper fra de tre største etniske kategoriene; kreolene, hinduene og muslimene. Under generalstreiken i 1970 gikk disse tre gruppene sammen i protest mot staten og storkapitalen. Selv om et samfunn er fler-etnisk, kan det naturligvis finnes andre motsetninger enn de etniske.

· Massemedier og kulturliv
Mauritius har én nasjonal, statsdrevet fjernsynskanal og flere radiostasjoner, noen av dem statlige. Fransk er det dominerende språket på fjernsyn; det er også det fremmedspråket flest mauritiere kan. På radio er imidlertid alle minoritetene blitt tildelt fast sendetid; det sendes således programmer på orientalske språk såvel som på kreol, det fransk-baserte kreolspråket som er Mauritius' uoffisielle nasjonalspråk. (Engelsk er for øvrig det offisielle.) Uten at det er plass til å gå nærmere inn på det her, vil jeg presisere at kreol også er morsmål for de fleste mauritiere av indisk avstamning, og at deres bruk av indiske språk primært har med markering av etnisk identitet å gjøre.

Mauritius har omtrent syv dagsaviser; de fleste av dem er overveiende på fransk. De eies av ulike grupper i samfunnet; skjønt kulturlivet på Mauritius stadig er dominert av mulatter, finnes det nå også aviser som presenterer sitt stoff fra et indo-mauritisk perspektiv. Samtlige aviser hevder naturligvis å være nasjonale. De fleste av dem advarer regelmessig mot handlinger de oppfatter som fremming av etniske særinteresser (kommunalisme); den mest venstreorienterte advarte sogar en gang mot "libaniseringen" av Mauritius: redaktøren mente det var på sin plass å minne om at Libanon i mange år var blitt fremhevet som et godt fungerende fler-etnisk samfunn

Et lignende mangfold finnes også ellers i det offentlige kulturliv. Kinoene viser indiske, franske, nordamerikanske og østasiatiske filmer, det gis konserter innen fransk, klassisk, indisk og lokal musikk, og det finnes et bredt spekter av blader og tidsskrifter som tildels henvender seg til etnisk avgrensede lesergrupper - men ikke alltid. Med dette mener jeg ikke å si at ingen kulturell tradisjon er mer dominerende enn andre - det er den franske definitivt - men det er like fullt viktig at ingen betydelige kulturelle minoriteter føler seg tiet ihjel. Alle har "sine" kinoer, aviser og blader.

· Religion
Etter de etniske opptøyene på slutten av 60-tallet, foreslo den uortodokse katolske presten Henri Souchon at hans sognebarn skulle delta i muslimske ritualer for å bygge bro mellom religionene. Få gjorde det, og utspillet var svært kontroversielt. Likevel hersker en stemning av økumenisme, åndelig fellesskap om man vil, mellom religiøse ledere på Mauritius. Misjon med tanke på å omvende medlemmer av andre religioner er utenkelig. Da myndighetene i 1984 fikk mistanke om at den libyske ambassaden drev misjonsvirksomhet blant kristne, ble ambassaden nedlagt.

Det er naturligvis ingen statskirke på Mauritius, og det legges politisk stor vekt på at ingen religion skal favoriseres. Dette er for øvrig et evig debatt-tema: de kristne hevder at hinduene får for store bevilgninger og omvendt

· Vennskap og uformelle forbindelser
Hittil har jeg lagt vekt på institusjonelle forordninger og politiske praksiser som tar sikte på å skape likebehandling mellom Mauritius' etniske grupper. Det faktum at det er behov for slike ordninger, er naturligvis et tegn på at etniske forskjeller er viktige; at det er viktig for folk at de tilhører bestemte etniske grupper. Derfor skulle man tro at mennesker med ulike etnisk medlemskap har minst mulig med hverandre å gjøre; - og slik er det stort sett. Mauritius er fremdeles et samfunn hvor familien er viktig, og ens familie tilhører normalt ens egen etniske gruppe. Gjennom familien får man arbeid, ektefelle og venner. Til tross for at myndighetene har forsøkt å motarbeide det, er de fleste uformelle sammenslutninger - ungdomsklubber, idrettsforeninger, selskapsklubber - etnisk baserte. Man kan godt ha venner som tilhører en annen etnisk gruppe enn en selv, men de virkelig nære vennene tilhører vanligvis ens egen gruppe. Dessuten er det fremdeles sjelden at mennesker av forskjellig etnisk bakgrunn gifter seg med hverandre. Som regel får de problemer med sine foreldre om de ønsker å gjøre det.

Dette er fullt ut forståelig, all den tid vi vet at etnisk identitet er viktig for mauritiere; at en kreol lærer at han er noe annet enn en hindu nesten før han lærer å gå, og at folk betrakter seg som medlemmer av én kultur omgitt av flere. Selvsagt rakker de ned på hverandre, men de har funnet måter å unngå åpne konfrontasjoner på. Gjennom generasjoners tildels nærgående kontakt med medlemmer av andre kulturelle tradisjoner, har mauritierne utviklet praktisk godt fungerende teknikker for å fungere sammen med mennesker de føler lite kulturelt fellesskap med. Disse teknikkene har jeg sammenfattet som prinsippet om det største felles multiplum. Dette betyr at i enhver samhandlingssituasjon mellom mennesker med forskjellig etnisk bakgrunn, vil det ligge en implisitt definisjon av de områder hvor det er verdifullt for dem å samhandle. En kreol vet således at han ikke skal diskutere religion med en hindu (om han ikke kjenner ham svært godt) og lar det være; derimot kan han godt snakke om landets økonomi eller problemer på jobben med ham. Ofte vil man prøve ut grensene ved å komme inn på samtaleemner, eller måter å oppføer seg på, som muligens er på kanten av det akseptable; derfor er det tale om et største, og ikke et minste felles multiplum. Men det er nesten bare blant medlemmer av samme etniske gruppe at etnisitet diskuteres åpenlyst. Man vet at man ikke skal tråkke andre på tærne. Det er i denne sammenheng at min venninne Marie, som er sitert ved begynnelsen av denne artikkelen, sukket at "her på Mauritius går vi bestandig på egg."

Den flerkulturelle ideologi som nasjonalisme

Leseren vil ha merket seg at jeg har lagt stor vekt på de i politisk forstand positive aspektene ved etnisitet på Mauritius. Mauritius' nyere historie er riktignok ingen sammenhengende success story; det finnes også der minoriteter jeg ikke har nevnt, og som har det vanskelig. Like fullt er det uavhengige Mauritius alt i alt en oppsiktsvekkende suksess i verdensmålestokk. Innbyggerne har klart å utvikle effektive metoder for å unngå voldelige etniske konfrontasjoner. Som helhet er samfunnet i ferd med å kvitte seg med en del av de negative sidene ved etnisitet. Man skal imidlertid merke seg at dette ikke betyr at etnisitet som sådan slutter å eksistere. Det er ingen av Mauritius' politikere eller religiøse ledere som går inn for å utslette etniske forskjeller. Snarere legger de alle vekt på behovet for toleranse på den ene siden, og retten til å tilhøre én av flere kulturelle tradisjoner på den andre siden. Faktisk kan det synes som om den store betydningen etnisk tilhørighet rent faktisk har på Mauritius, er en forutsetning for fredelig sameksistens. Ettersom den flerkulturelle dimensjon er sterkt fremme i offentligheten, oppfattes det som legitimt å tilhøre en etnisk kultur; man trenger ikke å føle sin identitet truet. Faktisk er en viktig tendens innen mauritisk nasjonalisme en strømning som kalles pluriculturalisme mauricien, som presenterer nasjonen ikke som en enhet med felles tradisjoner, men som en sammensatt mosaikk.

En slik ideologi, som forfekter pluralstatens fortrinn, er attraktiv, men den kan være dobbelt motsigelsesfylt.

For det første krever enhver stat av sine innbyggere at de er kulturelt like på visse områder. Den forutsetter at innbyggerne deltar i "samfunnets verdiproduksjon", det vil si det rådende økonomiske system, og for at deres rettigheter skal kunne fremmes, krever den at de følger de politiske spilleregler den har bestemt. Når det gjelder Mauritius, er det relativt lett å oppnå dette, ettersom alle kategorier av mauritiere går på skolen, hører på de samme radioprogrammene og deltar i lønnsarbeid. Slik sett kan de kulturelle forskjellene på Mauritius være mindre betydelige enn forskjellene mellom f.eks. nordmenn og norske sigøynere.

For det andre oppmuntrer en flerkulturell ideologi mennesker til å forbli flerkulturelle; noen vil derfor mene at den låser dem fast i minoritetsghettoer. Dette utilsiktede resultatet av intensjoner som trolig har vært godt, er blitt påpekt i den senere tids kritikk av den flerkulturelle ideologi som for tiden råder i Australia og Canada; det er blitt sagt at en slik ideologi skaper stereotype oppfatninger av etniske minoriteter og gjør det vanskelig for dem å bli assimilert om de skulle ønske det. Den australske urbefolkning er således blitt fremstilt som rene gisler for en hvit, australsk frihetsideologi. Dette problemet kan bli aktuelt på Mauritius, hvor det er åpenbart at kreolene er i ferd med å bli akterutseilt, og hvor deres marginalisering har en klar sammenheng med bestemte kulturelle og organisasjonsmessige trekk som forbindes med dem som etnisk gruppe. Gitt en flerkulturell ideologi, hvor alle forventes å være stolte av den tradisjon som tilskrives dem, er det uhyre vanskelig for en kreol å påberope seg verdier som kan oppfattes som aspekter ved hindu-kultur, selv om det skulle være noe slikt som måtte til for at han skulle få råd til å kjøpe sitt eget hus. Denne problemstillingen er også høyst aktuell for den norske debatten om det flerkulturelle samfunn, og jeg skal øyeblikkelig komme tilbake til den.

Noen slutninger

Det fascinerende ved den mauritiske modellen består først og fremst i at den viser at det er mulig å opprettholde kulturell variasjon selv om samfunn blir moderne; selv om mennesker med ulik bakgrunn blir tvunget til ganske utbredt kontakt med hverandre. Nå er det utvilsomt riktig at mennesker i bestemte henseender må bli kulturelt likere og likere innenfor en moderne nasjonalstat. Dette trenger imidlertid ikke å innebære at de skal være like på alle livets områder, og det mauritiske eksperimentet er et levende bevis på at det går an å tolerere kulturelle forskjeller.

Hva kan disse erfaringene fortelle oss om vårt eget samfunn? På mange måter er Mauritius og Norge naturligvis usammenlignbare. I Norge er det en utbredt oppfatning at vi overveiende er ett folk med en felles kultur; på Mauritius er det velkjent at samfunnet er kulturelt mangfoldig. (Etter min oppfatning er de kulturelle forskjellene mellom Osloensere og møringer minst like betydelige som mellom mauritiske kreoler og hinduer - men det har lite med saken å gjøre.) Med tanke på den konkrete politiske organisering i samfunnet, er det derfor få grunner til å følge det mauritiske eksempel. Det er likevel tre områder hvor det synes klart at norske myndigheter og innbyggere kunne ha noe å lære av Mauritius. Jeg skal avslutte denne artikkelen ved å sammenfatte dem.

· Maktfordeling
Det er ikke én etnisk gruppe som åpenbart er hegemonisk i den mauritiske offentlighet. Grovt sett kan man si at franko-mauritierne og mulattene dominerer det offentlige kulturliv og mediene, mens hinduene dominerer politikken, mens kinesere, franko-mauritiere og enkelte muslimske familier dominerer økonomien. Her vil man spørre seg hvor de svarte, kreolene, befinner seg i denne sammenheng. Svaret er at de fleste av dem er relativt fattige og avmektige, og at de oppfatter franko-mauritierne og mulattene som "sine" ledere.

Våre egne kulturelle minoriteter har ikke alltid sine egne ledere, verken innen økonomi, politikk eller andre offentlige sammenhenger. Samene har imidlertid nylig fått sin egen politiske institusjon, Sametinget. Ville det være mulig å opprette politiske institusjoner med reell makt også for våre andre kulturelle minoriteter? Bør staten nå bevilge penger til pakistanske, tamilske, vietnamesiske og tyrkiske ghetto-råd og gi dem reell makt? Sannsynligvis bør den det. I første omgang er det viktigste å styrke de nettverkene som alt finnes, og som kan bidra til å gi kulturelle minoriteter en følelse av legitimitet og muligheter til karriere på egne premisser.

· Lokal kulturell autonomi.
Under 60-tallets opphetede politiske debatt, hevdet mulatt-politikeren Gaëtan Duval en gang at hinduene snart ville tvinge alle mauritiske kvinner til å gå i sari. Dette har naturligvis ikke skjedd, og nettopp på slike områder har mauritiske myndigheter vist stor kløkt og omtanke. Det er offisiell politikk at alle Mauritius' kulturelle tradisjoner er likeverdige og at ingen skal gis privilegier. For eksempel er det opprettet et nytt forskningsinstitutt som tar sikte på å drive forskning omkring de kinesiske, indiske, afrikanske og europeiske kulturelle tradisjoner slik de er blitt utviklet på Mauritius. Når man feirer nasjonaldagen, skjer det ved at det arrangeres store kulturfester hvor alle øyas etniske grupper presenterer sin dans og musikk. Og for skolebarn er det mulig å velge mellom ti ulike språk som fremmedspråk; velger de ingen, så kan de ta et kurs i "kulturer og sivilisasjoner på Mauritius" i stedet.

Her i landet burde det være en selvfølge at det offentlige rundhåndet støttet aktiviteter som tok sikte på å vedlikeholde en kulturell minoritets særpreg. En viss kompensasjon har man saktens krav på, all den tid man er omgitt av et massivt kulturelt hegemoni (som i dette tilfellet er en nordamerikansk/skandinavisk kakofoni). Dette trenger ikke å bety at man går inn for at kulturelle minoriteter skal ha rett til å bryte landets lover.

· Evnen til å være likegyldig
Som allerede nevnt, er den viktigste lærdommen vi kan trekke ut av den mauritiske situasjonen at det ikke er nødvendig å utslette alle kulturelle forskjeller for at et samfunn skal fungere godt. På Mauritius finner folk seg i at naboen spiser merkelig mat og holder eksotiske guder; det er en del av deres hverdag, og det gjør det ikke vanskeligere for dem selv å leve slik de gjør. Vel er det uvanlig at hinduer og kristne er omgangsvenner, men de har ingen planer om å drepe hverandre heller. De føler seg ikke truet av hverandre. De lar hverandre være i fred, og har funnet praktiske måter å omgås på, på markedet, på arbeidsplassen og i det politiske liv. I en viss forstand er de likegyldige i forhold til hverandre; de trekker på skuldrene av naboens merkelige ritualer, sære forhold til sex og uspiselige mat. Hadde de ikke klart å mobilisere en smule likegyldighet, da hadde sjansene vært adskillig større for at de hadde fløyet i strupen på hverandre.

På dette punktet er det ingen tvil om at vi har mye å lære, vår protestantisk-puritanske (og ikke minst misjonerende) bakgrunn tatt i betraktning. Klarer vi å være like trygge på oss selv som kreolene, hinduene og muslimene på Mauritius, da blir det mulig for oss alle å være nordmenn, selv om noen av oss er muslimer - eller for den saks skyld sunnmøringer eller homofile pønkere. Det vi trenger i første omgang, er langt større takhøyde under begrepet om det norske. For min egen del er jeg slett ikke sikker på at jeg er født med ski på beina.

Litteratur

Eriksen, Thomas Hylland (1990/1988) Communicating Cultural Difference and Identity. Ethnicity and Nationalism in Mauritius. Oslo: Occasional Papers in Social Anthropology
St. Pierre, Bernardin de ([1773]) Voyage à l'Ile de France. Paris: Maspero
Tinker, Hugh (1974) A New Form Of Slavery. Oxford: Oxford University Press