|
Det er svært få -- om noen -- enkeltstående tekster
i det tyvende århundres sosial- og kulturantropologi som har
fått en innflytelse som kan måle seg med ringvirkningene
av Marcel Mauss' essay om de sosiale implikasjonene av gaveutveksling.
Essayets direkte påvirkning kan spores i alt fra analyser
av varefetisjisme til den strukturalistiske teorien om slektskapet
og studier av "symbolsk utveksling" og symbolmakt; fra
etnografiske studier av integrasjon i indiske landsbyer til kritikk
av "neo-marginalistiske" modeller i økonomisk antropologi
og ulike forsvar for en samfunnsvitenskap som betrakter samfunnet
som mer enn summen av enkeltindividene. I dette etterordet vil jeg
konsentrere meg om Mauss' innflytelse på antropologisk tenkning,
men det må presiseres at Gaven har en relevans som
går langt ut over antropologien som akademisk disiplin --
nettopp slik Mauss selv bidrar både til komparativ filologi,
sosialfilosofi, politisk tenkning og generell sosiologi i essayet.
Marcel Mauss (1872-1950) var nevø av Emile Durkheim, grunnleggeren
av moderne fransk sosiologi og det innflytelsesrike tidsskriftet L'Année Sociologique (Sosiologisk Årsskrift),
som Mauss gjenopplivet og redigerte noen år etter Durkheims
død. Durkheims lære om sosial integrasjon, som senere
ble videreutviklet (noen vil mene vulgarisert) til en stringent,
naturvitenskapelig inspirert modelltenkning i A.R. Radcliffe-Browns
strukturfunksjonalisme, var også i hovedsak Mauss' egen. Til
forskjell fra Durkheim la Mauss imidlertid i mange av sine arbeider
hovedvekten på ikke-europeiske samfunn, som han hadde meget
betydelige kunnskaper om. Hans prosjekt var å bidra til en
sammenlignende sosiologi med utgangspunkt i konkrete, detaljert
beskrevede enkeltsamfunn og enkeltinstitusjoner. Målet var
både å klassifisere samfunn og å etablere strukturelle
fellestrekk mellom de mest forskjelligartede samfunn, for å
oppnå en allmenn forståelse av sosialt liv. Gaven
er en eksemplarisk realisering av denne ambisjonen.
Mauss' forutsetninger for komparative kulturstudier var de beste.
Han begynte sin karriere som forsker innen komparativ religion og
språk, med indisk religion og sanskrit som spesialiteter.
Som medlem av Durkheims équipe var det disse feltene
han hadde hovedansvaret for, selv om hans arbeider etter hvert skulle
peke langt ut over studiet av språk og religion. I tiden frem
til første verdenskrig deltok Mauss i et av de mest ambisiøse
sosiologiske forskningsprogrammene som noen sinne har eksistert.
Med utgangspunkt i Durkheims lære om sosial integrasjon (hans
teorier om arbeidsdelingen, om religionens funksjoner, om kollektive
bevissthetsformer osv., se ev. Østerberg 1983) skulle et
lag av yngre forskere, med Mauss som primus inter pares, utforske
hele spekteret av sosialt liv -- fra den sosiale organiseringen
av tid og rom til høyre og venstre som kulturelle kategorier
og det økonomiske livs integrerende funksjoner.
Mange av deltakerne i det sosiologiske kollektivet rundt L'Année
Sociologique døde i krigen, og Durkheim døde selv
i 1917. Tro mot kollektivet brukte Mauss store deler av mellomkrigstiden
på å ferdigredigere og utgi deres etterlatte skrifter,
og overtok selv ansvaret for en rekke delprosjekter, som han imidlertid
aldri rakk å ferdigstille. I 1925 grunnla han Institutt for
Etnologi i Paris, hvor han underviste til annen verdenskrigs utbrudd,
da han trakk seg tilbake fra det akademiske liv.
Det er to merkverdigheter som må kommenteres i Mauss' akademiske
løpebane. For det første utførte han aldri
selv noe grundig feltarbeid, selv om han aldri sluttet å vektlegge
betydningen av solide empiriske data for den komparative sosiologien
eller sosialantropologien. For det andre utga han aldri noen bok
alene. (Gaven ble opprinnelig trykt i L'Année Sociologique.)
De fleste av hans essays og "utkast" (esquisses)
ble dessuten skrevet sammen med andre, fremfor alt Durkheim og Henri
Hubert.
Selv om Mauss aldri utgav noe hovedverk (Gaven er faktisk
det nærmeste han kom), identifiserte han flere problemområder
som i dag er sentrale forskningsfelt innen antropologien. Hans "Essai
sur le sacrifice" (Essay om ofringen) fra 1898 er fremdeles
en viktig inspirasjonskilde i forskningen om ofring. I 1903 publiserte
han sammen med Durkheim "De quelques formes primitives de classification"
(Om enkelte primitive former for klassifikasjon), som var en tidlig
analyse av totemisme og tenkningens kategorier hos skriftløse
folk. Senere skulle han blant annet utgi en original studie av den
samfunnsskapte kroppen (som bl.a. Foucault og Bourdieu senere har
utforsket videre), et langt essay om nasjonen hvor flere av dilemmaene
vi i dag er vant til å forbinde med nasjonalismen blir diskutert,
et komparativt essay om døden og et fremragende essay om
personbegrepet i komparativt perspektiv. Det siste fikk velfortjent
fornyet oppmerksomhet da en gruppe engelskspråklige antropologer,
sosiologer og filosofer i 1985 sørget for å få
det oversatt som utgangspunkt for en antologi om The Category
of the Person (Carrithers et al. 1985). Han planla også
studier, som han aldri rakk å fullføre, av pengene,
bønnen og staten.
I Louis Dumonts ord var Mauss "en filosof, en teoretiker som
hadde vendt seg mot det konkrete, som hadde lært at det bare
er gjennom nærkontakt med kjensgjerningene at sosiologien
kan komme videre" (Dumont 1983, s. 167). Dumont, som studerte
under Mauss på tredvetallet, minnes at Mauss' grunnfagsundervisning
i hovedsak gikk ut på detaljerte instruksjoner i observasjonsteknikk;
målet var å gjøre studentene i stand til å
registrere empiriske fakta så detaljert som mulig. Først
på et senere stadium i utdannelsen kom analysen og sammenligningen
inn.
At Mauss anså de empiriske detaljene som avgjørende
i samfunnsvitenskapelig forskning er tydelig i Gaven, som av den
grunn tidvis kan gi et pedantisk inntrykk. Gjennomgangen av etnografisk
materiale, spesielt hos nordvestkystindianerne, og særlig
i det meget omfattende noteapparatet, virker kanskje utmattende
for lesere som er uvante med etnografiske beskrivelser. Mauss var
imidlertid overbevist om kjensgjerningenes forrang, og omtalte "filosofer"
som Lucien Lévy-Bruhl (samtidig antropolog og filosof, som
skrev om mentaliteter og tenkemåter) med dårlig skjult
forakt. "Planen forandrer seg med kjensgjerningene," skrev
han i 1922, som en påminnelse om at en abstrakt modell av
samfunnet aldri bør gjøres sannere enn omhyggelig
innsamlede fakta om samfunnet.
Det skulle likevel være lett å se at Mauss var alt annet
enn teorifiendtlig. Han sverget troskap mot konkrete sosiale fakta
og nektet å bruke dem rent illustrerende (slik ikke minst
Durkheim hadde en hang til), men han anså ikke kjennskap til
dem for å være det samme som forståelse av dem.
For å forstå kjensgjerninger er det nødvendig,
presiserte han, å forstå dem i sin totalitet, i hele
sin fylde og sin sosiale kontekst. Beskrivelsen, detaljene, etnografien
er intet mål i seg selv, men de er uomgjengelige som kilden
teoretiske innsikter i sosiologi og antropologi springer ut av.
Det er bare kombinasjonen av grundige empiriske kunnskaper og en
teoretisk forståelse som kan gjøre det mulig å
begripe logikken i tilsynelatende meningsløse institusjoner
som den nordvestamerikanske potlatchen. Det var takket være
hans faktiske kunnskaper, men også på grunn av hans
teoretiske samfunnsforståelse, at Mauss i Gaven kunne
korrigere misforståelser hos eksperter i romerrett og bidra
til studiet av de før-klassiske indiske samfunnene; og det
var takket være hans store kunnskaper i Stillehavets etnografi
og filologi at han kunne korrigere enkeltaspekter ved Malinowskis
berømte etnografi i Argonauts of the Western Pacific.
De grunnleggende ideene i Gaven er enkle. En ytelse (gave,
tjeneste) må møtes med en gjenytelse, med mindre mottakeren
skal havne i en skamfull og uverdig posisjon vis-à-vis giveren.
Når han ikke gir gjenytelsen umiddelbart (og det er ofte obligatorisk
å vente med gjenytelsen), stifter man en diffus gjeld til
giveren, som før eller siden må innfris. Utveksling
av gaver skaper på denne og andre måter sosiale forpliktelser
og varige bånd mellom partene. Det finnes ingen gratis gaver.
Det vet alle i vår type samfunn som har mottatt en litt for
flott julegave fra en onkel de liker dårlig.
Mauss, som gjennom hele essayet implisitt sammenligner arkaiske
og tradisjonelle samfunn med moderne, anser innstiftelsen av den
formelle, forretningsmessige kontrakten som et brudd med en handlingslogikk
som tidligere kanskje var universelt utbredt. I tradisjonelle samfunn
har overbringelsen av gaver en langt bredere plass og videre implikasjoner
enn hos oss (mange samfunn i Stillehavet blir fremdeles omtalt som
"gaveøkonomier"), og disse samfunnene er derfor
generelt preget av en dypere integrasjon og et tettere fellesskap
enn våre. Overbringelsen av gaver hos disse folkene har, som
han uttrykker det, nærmest en total karakter: Handlingen gir
konnotasjoner til hele den sosiale orden; hele den sosiale verden
-- kjønnsrelasjoner, rangforskjeller, trosformer, næringsveier
-- kommer til uttrykk gjennom utvekslingen av gaver, som både
bringer mennesker nærmere hverandre og er ritualiserte uttrykk
for fellesskapet. Plikten til å gi og plikten til å
motta er selve det normative grunnlaget for sosiale fellesskap.
Som det går frem av det siste kapittelet i Gaven, har
Mauss også konkrete anbefalinger for det moderne franske samfunnet
i denne sammenheng. Her går han inn for en vertikal solidaritet
(bedriftseiere skal ha et overordnet ansvar for den ansattes ve
og vel; et moralsk fellesskap skal knytte selger og kjøper
av arbeidskraft sammen) som har slått dårlig an i ettertid,
ikke minst hos fagbevegelsen. Mauss deltok imidlertid i en noe annen
debatt, ettersom han kritiserte individualismen langs omtrent de
samme linjer som Alexis de Tocqueville hadde gjort hundre år
tidligere; som en ideologisk tilstand der enkeltpersonen trekker
seg tilbake fra det offentlige liv og det moralske fellesskap; som
en oppskrift på atomisering og fremmedgjøring.
Ordet "total" er et nøkkelbegrep i Gaven,
som hviler på den forutsetning at alt i samfunnet henger sammen;
at alle praksiser, moralregler og institusjoner speiler seg i hverandre,
støtter opp under hverandre og forutsetter hverandre. Derfor
går det også an å betegne visse ytelser, som overrekkelser
ved store offentlige gaveseremonier, som "totale ytelser"
hvor man gir noe vesentlig av seg selv, så å si. "Totale
sosiale fakta" viser likeledes til enkeltstående, isolerbare
kjensgjerninger som bare eksisterer i kraft av, og bare kan forstås
i lys av, samfunnshelheten.
Gjennom analysen i Gaven argumenterer Mauss mot de samfunnsvitere
som forsøker å redusere all samhandling til kalkyler,
vinning og tap (utilitarismen). Det er et mangfold av motiver og
virkninger som ligger til grunn for utvekslingen, og til syvende
og sist er målet fellesskap, og den endelige virkningen er
opprettholdelse av en sosial orden som også er en moralsk
orden. Utvekslingen av gaver er, som Mauss presiserer innledningsvis,
tilsynelatende frivillig men dypest sett obligatorisk. Å unnlate
å gi, å nekte å ta imot, er en fornektelse av
samfunnets grunnverdier.
Mauss' analyse har hatt uvurderlig betydning for økonomisk
antropologi, fra det komparative studiet av byttesystemer til analyser
av varefetisjisme i kapitalistiske samfunn. I Marshall Sahlins'
"On the Sociology of Primitive Exchange" (Sahlins 1972)
raffineres Mauss' begrepsapparat ved at det skilles mellom tre former
for resiprositet eller gjensidighet: (i) generalisert resiprositet,
(ii) balansert resiprositet og (iii) negativ resiprositet. Den negative
er rett og slett forsøk på å få noe igjen
for ingenting, fra knallhard pruting til rent tyveri. Balansert
resiprositet er kjøp og salg, som ikke skaper sterke moralske
forpliktelser ettersom prisen er fastsatt og kjøperen gjør
opp for seg umiddelbart. Den generaliserte resiprositeten er utvekslingen
slik den beskrives i Gaven; en institusjonalisert gavmildhet som
i det lange løp innebærer at alle i landsbyen står
i en vag og udefinert gjeld til hverandre. Denne er grunnlaget for
alle moralske fellesskap, skriver Sahlins, som gjentar Mauss' kritikk
av såvel det amoralske industrisamfunnet som de utilitaristiske
handlingsteoriene.
Andre forskere har i en viss forstand snudd Mauss på hodet,
og påpekt hvordan den "generaliserte resiprositeten"
skaper avhengighetsbånd som ofte kan ha føydal karakter,
og dessuten kan fungere lite hensiktsmessig rent økonomisk
sett (noe Mauss heller ikke var fremmed for). Pierre Bourdieu viser
dette i flere av sine arbeider om symbolmakt, blant annet i et eksempel
hvor en nordafrikansk murer insisterer på å få
penger i stedet for å innta et rituelt måltid sammen
med oppdragsgiverne. Mureren avviser, i Bourdieus ord, "formelen
hvorved den symbolske alkymien tar sikte på å omforme
arbeidet og dens pris til milde gaver" (Bourdieu 1980, s. 195).
Her ligger også kilden til fagbevegelsens skepsis mot gavelogikken.
Gavens innflytelse går imidlertid langt ut over den
økonomiske antropologien. I sitt hovedverk om slektskapets
elementære strukturer viser Claude Lévi-Strauss (1949)
at han står i dyp gjeld til Mauss. Utvekslingen av kvinner,
selve "super-gaven" i tradisjonelle samfunn, er den sentrale
byggeklossen i Lévi-Strauss' modell, og det var Mauss som
satte ham på ideen. Lévi-Strauss har også poengtert
at Mauss så tidlig som i 1924 definerte den sosiale verden
som "en verden av symbolske relasjoner" (Lévi-Strauss
1950) og åpnet for en vitenskap som knyttet individets mentale
liv til gruppens liv. Enda viktigere for Lévi-Strauss' egen
tenkning var Mauss' generelle program om å identifisere skjulte
mønstre og regelmessigheter i en tilsynelatende umåtelig
kompleks empirisk virkelighet. For at utvekslingssystemene skal
"gå opp", må de være underlagt en regelmessighet
som kan gjengis på formel, argumenterer Lévi-Strauss.
Gruppene og personene står overfor hverandre i henhold til
en usynlig nøkkel som sørger for at deres gjensidige
relasjoner er konstante. Kombinasjonen av Mauss' tenkning omkring
resiprositet mellom grupper og den strukturelle lingvistikken gav
støtet til Lévi-Strauss' strukturalisme. Tro mot gavelogikken
sørget Lévi-Strauss for å gi en gjenytelse som
var like storslagen som den opprinnelige gaven, nemlig vårt
århundres mest grandiose antropologiske teoribygning.
Gaven markerte et kvantesprang fremover innenfor det europeiske
studiet av fremmede folkeslag. Som Mary Douglas (1990: x) nylig
bemerket, trenger man bare å lese noen av verkene Mauss siterer
i noteapparatet for å forstå at hans analytiske nivå
lå divisjoner over hans forgjengere, som enten registrerte
og katalogiserte fakta uten å utforske deres indre sammenheng
i en sosial helhet; eller som subsummerte alt de fant under generelle,
enkle diffusjonistiske eller evolusjonistiske modeller. Gang på
gang er Gaven blitt gjenoppdaget av nye generasjoner av antropologer,
som hver gang har latt seg forbløffe over originaliteten
i Mauss' tenkning og hans eksepsjonelt innsiktsfulle lesning av
andres etnografi. Sitt beskjedne omfang til tross, har Gaven vært en av dette århundrets desidert mest fruktbare
(i ordets rette forstand) komparative studier av kultur og samfunn.
Den er en bok som bør leses langsomt, en bok som innfrir
kravet om at en god antropologisk analyse inneholder en elefant
av empiri og en kanin av teori. Sluker man den for fort, forsvinner
smaken av kanin.
Referanser
Bourdieu, Pierre (1980) Le sens pratique. Paris: Minuit.
Carrithers, Michael, Steven Lukes og Steven Lukes, red. (1985) The
Category of the Person. Anthropology, philosophy, history. Cambridge:
Cambridge University Press.
Douglas, Mary (1990) Foreword. I Marcel Mauss: The Gift,
overs. W. D. Halls. London: Routledge.
Dumont, Louis (1983) Marcel Mauss: une science en devenir. I Dumont:
Essais sur l'individualisme. Paris: Seuil.
Lévi-Strauss, Claude (1949) Les structures élémentaires
de la parenté. Paris: Plon.
Lévi-Strauss, Claude (1950) Introduction à l'oeuvre
de Marcel Mauss. Paris: P.U.F.
Sahlins, Marshall (1972). On the Sociology of Primitive Exchange.
I Sahlins: Stone Age Economics. Chicago: Aldine.
Østerberg, Dag (1983). Emile Durkheims samfunnslære.
Oslo: Pax.
©Thomas
Hylland Eriksen 1995
Boken kan bestilles her.
Nexus
|
