This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

 

Corporate Stalinism

Thomas Hylland Eriksen

Information, Dagens Nyheter, Morgenbladet sep/okt 2002

 

I slutten av august skrev El Pais om den meksikanske kunstneren Francisco Toledo, som leder en massiv politisk kampanje i den vakre historiske byen Oaxaca. Under slagordet ‘Nei til søppelmat!’ demonstrerer de mot McDonald’s-konsernets plan om å åpne en restaurant midt i byen. Aksjonen handler både om arkitektur, om matkultur og — naturligvis — om amerikansk imperialisme.

Hurtigmaten er i løpet av kort tid blitt etablert som en av klodens fellesnevnere. For en tid siden bad en israelsk tenåring om autografen til en ambassadør i den tro at han hadde møtt ambassadøren for McDonald’s, men mistet interessen da han forstod at mannen var ambassadør for USA. Man hører om nederlandsk ungdom som alltid oppsøker en McDonald’s etter at de har ankommet et nytt sted, og om en japansk tenåring som ble forbløffet over å finne en McDonald’s i Chicago — han hadde hele sitt liv trodd at kjeden var japansk. Før NATOs bombing av Jugoslavia ble det dessuten påstått at krig aldri hadde forekommet mellom to land med McDonald’s-restauranter. Tesen var ment å være mer holdbar enn synet om at demokratier aldri kriget mot hverandre.

Det er ingen tilfeldighet at hurtigmatbransjen, og McDonald’s i særdeleshet, er blitt et nøkkelsymbol for vår tid. En mye sitert bok om identitetspolitikk er Benjamin Barbers Jihad versus McWorld, en enormt populær sosiologibok er Geoge Ritzers The McDonaldization of Society, og ATTAC sprang delvis ut av fransk motstand mot McDonald’s. Da kjeden for få år siden åpnet sin første restaurant i New Delhi, ble den ramponert av militante hinduer, selv om menyen var garantert fri for oksekjøtt. Både sanne og usanne historier om hurtigmatgigantene — fra rykter om avhengighetsskapende tilsetningsstoffer i pommes frites’en til burgerkjedenes angivelige medansvar for avskoging — styrker fellesskapsfølelsen i restene av den europeiske (og amerikanske) venstresiden.

I USA har hurtigmatkjedene tatt kontrollen over motorveiene, kjøpesentrene og bykjernene; nå er de på vei inn i skolene. Snart er de overalt. Kommersialisering, usunn livsstil, success the American way, globalisering som synonym for kapitalisme, amerikanisering av verden, industrialisering av matproduksjonen og avvikling av det langsomme, håndverksbaserte jordbruket: hurtigmaten er et mangesidig symbol.

Fremfor alt symboliserer hurtigmaten standardisering og ensretting. Hele produksjonskjeden som ligger bak et hamburgermåltid er basert på noen enkle prinsipper: kvantitativ vekst, forenkling av hvert ledd i produksjonen, økt hastighet. Produksjonsprosessen skal kunne kopieres uten problemer overalt i verden, og arbeiderne skal ikke trenge å kunne noe håndverk. De skal nemlig være billige og utskiftbare. I USA er de fleste av dem illegale innvandrere eller skoleelever. Fagforeninger er selvfølgelig bannlyst.

 

Produktene skal være identiske overalt i verden. Det skaper nemlig både økt overskudd hos eierne og trygghetsfølelse hos forbrukerne. Verden kan gå av hengslene, men en Big Mac er en Big Mac, enten man er i New York eller i Taipei. Derfor foregår det kontinuerlig overvåkning av hver enkelt hurtigmatrestaurant, og det minste avvik blir slått ned på. Hurtigmaten representerer en type corporate Stalinism. Individuelle avvik truer fellesskapet. Variasjon er ineffektivt og unyttig. Prosjektet er avsluttet først når hele verden marsjerer i takt.

Denne typen økonomi er relativt ny, selv i USA. Selv om McDonald’s har eksistert i hele etterkrigstiden, var det 1970-tallet som var kjedens store tiår. Det var først utover på 1980-tallet at stadig flere amerikanere la merke til at kjøpesentere og hovedgater landet rundt nå inneholdt identiske forretninger; Gap, Starbucks, Banana Republic, Taco Bell og så videre.

Også i mange europeiske land begynte trenden mot standardisering for alvor på 1980-tallet. Det har gått fort. Det er ikke lenger lett å drikke cappuccino i London sentrum uten å handle hos en av de store kjedene, eller å gå en kvarters spasertur i Oslo uten å støte på minst én 7-Eleven. Hvis man i dag vandrer gjennom et større kjøpesenter, vil man kanskje stoppe opp når man oppdager en butikk som ikke er del av en kjede. De begynner jo å bli sjeldne. Selv engelske puber, etablissementer som i århundrer har vært familiedrevne, er i ferd med å bli franchisifisert.

De globale kjedenes økte dominans i varehandelen representerer i en viss forstand ikke annet enn en videreutvikling av det antropologer kaller general purpose money, altså penger som har et allment formål og en ubegrenset rekkevidde. Da shillings og pence erstattet skjellpenger i vestafrikanske samfunn, var resultatet både innlemmelse i verdensøkonomien, grunnleggende endringer i økonomisk produksjon og berikelse for de få. Kjedene i varehandelen gjør det samme med produktene som shillings og pence gjorde med betalingsmidlene.

Standardisering og stordrift fortsetter å bre seg til nye områder. Programvaren på datamaskiner blir standardisert over hele kloden, amerikanske begravelsesbyråer blir overtatt av digre konsern (et av dem kaller seg ‘the greatest provider of death services in the world’), gebrokkent amerikansk engelsk blir verdens felles morsmål, og selv institusjoner for høyere utdannelse begynner å ligne McDonald’s-restauranter. Tilbudet er standardisert, individuelle avvik unngås slik at produktet blir noenlunde identisk overalt, og produksjonen (av studentpoeng og publikasjoner) skal foregå mest mulig friksjonsfritt og effektivt.

Ingen av det tyvende århundres store dystopiske science fiction-forfattere beskrev dette samfunnet: verdenssamfunnet der innbyggerne i valgfrihetens navn gradvis begynte å snakke det samme språket, spise den samme maten, klippe håret i den samme frisyren, handle i de samme forretningene, bruke det samme operativsystemet på sine datamaskiner og ta de samme universitetseksamenene overalt.

Nå er det for sent å skrive denne dystopien. Verden er alt blitt slik. Skjønt — hele verden vil aldri bli slik, men det skyldes bare at de fleste afrikanere og indere er for fattige.