This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

 

Mellomrommene

 

Thomas Hylland Eriksen

I antologi utgitt av "Norge 2005" i 2002

 

Den som har flest prylar när han dör, har vunnit."

Påskrift på T-skjorte, Stockholm

 Jevnlig spør forskere et utvalg av den norske befolkning hva de mener med livskvalitet, altså hva de forbinder med det gode liv. Selvfølgelig varierer svarene. For noen er det reiser til fjerne strøk, for andre er det en stille tilværelse sammen med familien, for igjen andre er det kanskje utfordringer i jobben som teller mest. Likevel er det en klar tendens til at folk flest snakker om det jeg vil kalle langsomme aktiviteter når de diskuterer det gode liv. Det er slikt som man gjør når man har god tid og ikke nødvendigvis har et bestemt mål, som virkelig teller i livet. De fleste av disse aktivitetene er gratis hvis man måler dem i penger.

Interessant nok gir mennesker nokså like svar på spørsmål om tilværelsens mening i land som ellers ikke har så mye felles. I Italia legger de uten tvil større vekt på gode måltider enn i Norge, hvor mange til gjengjeld snakker varmt om naturopplevelser. I India vil de snakke mer om hvor viktig det er med et godt forhold til familien enn i Frankrike, hvor kunst og kultur oppleves som viktigere. Så synet på det gode liv varierer noe fra land til land. Likevel er fellestrekkene mer slående enn forskjellene. Nesten ingen sier at det gode liv er noe man oppnår ved å forbruke mest mulig, å skaffe seg flest mulig ting, å tjene mest mulig penger og så videre. Nesten alle snakker heller om immaterielle verdier, det være seg kunst, natur, familie eller venner.

Om å gå i myr

Og likevel lever vi som om det var motsatt. Aldri har vi hatt bedre råd og flere muligheter i dette samfunnet. Og aldri har vi hatt dårligere tid. For noen år siden leste jeg et portrettintervju med en mektig næringslivsleder i en Oslo-avis. Som seg hør og bør i portrettintervjuer, snakket han ikke bare om jobb, men filosoferte over livet i sin alminnelighet. Et stykke ut i intervjuet kom det frem at han elsket å gå turer i myr — ja, han betraktet det faktisk som en sterkt undervurdert aktivitet som flere burde ta del i.

 

Det høres kanskje ikke videre spennende ut. Myrlandskap er flate og monotone. Det er sjelden fjell eller andre landemerker å feste blikket på, og dessuten er det som regel tåke uansett. Det surkler under føttene mens man går, så man må virkelig konsentrere seg om å få med seg gummistøvlene og ikke plumpe ut i gjørmete myrhull. Når man går i myr, kan man kort sagt ikke gjøre annet enn å gå i myr.

Men det er det som er hele poenget. Man kan faktisk ikke gjøre annet enn å gå i myr når man går i myr. Denne travle bisnissmannen, som hadde over hundre reisedøgn i året og tilbrakte mesteparten av sin våkne tid i møter, på flyplasser, snakkende i mobiltelefon eller foran en skjerm, hadde et intenst behov for ikke å gjøre noen verdens ting. Kanskje går det an å si at nordmenn, som stort sett er jordnære og praktiske folk, får sine religiøse opplevelser i naturen: Der skjer det ikke noe spesielt, og dermed kommer de endelig i kontakt med seg selv.

Denne mannen gikk ganske sikkert altfor lite i myr. Når han, forhåpentligvis om en del år, ligger på dødsleiet og tenker tilbake på livet, vil han neppe angre på at han gikk for mye i myr, for å si det slik. Han hadde nemlig havnet i dårlig selskap, og var følgelig altfor opptatt av å skaffe seg penger og makt til at han fikk tid til å gjøre de tingene som betydde mest for ham. Mange næringslivsledere og andre i viktige jobber sier rett som det er til sine nærmeste at "Jeg har veldig mye å gjøre akkurat nå, men snart skal det bli mye bedre, altså!" Hadde det bare vært så vel. Det sørgelige faktum er at de fortsetter å si dette hele livet.

Denne situasjonen kan ganske mange kjenne seg igjen i, og det gjelder slett ikke bare overarbeidede ledere. Hvis noen spør, sier vi at det som dypest sett betyr noe for oss er god kontakt med nære venner, barn eller familie, naturopplevelser, kunst og litteratur, god mat, fisketurer eller hva det måtte være. Og samtidig lever vi store deler av livet med hjertet i halsen, frusterte over at vi ikke rekker alt.

I denne motsetningen ligger det politisk sprengstoff. Dette samfunnet befinner seg i en unik historisk situasjon. Vi har så mye penger at ingen vet hvordan vi skal klare å bruke dem opp, og derfor er nesten alt investert i Oljefondet. Vi har en velutdannet og noenlunde sunn befolkning, og sammenlignet med nesten alle andre land har vi ingen sosiale problemer å snakke om. Og likevel er dagens norske samfunn så fattig på visjoner at det eneste politikerne slåss om å tilby oss er litt lavere skatter, litt bedre skoler, litt kortere sykehuskøer og litt billigere mat. Vi har alle muligheter, og så bruker vi ingen av dem.

RIMI-samfunnet

Jeg skal nå prøve å svare på ett eneste spørsmål: Hvorfor er det så stort sprik mellom ideene om det gode liv og det livet mange av oss faktisk lever? Hvorfor blir livet verre samtidig som det blir bedre?

For å nærme oss en forståelse av dette, må vi gå noen år tilbake i tid. I denne sammenheng skal jeg påstå at samfunnet har forandret seg en hel del de siste 15-20 årene.

På 1980-tallet dukket det opp en ny gruppe unge menn (og noen få kvinner). De var vellykkede, effektive, velkledde og ambisiøse. De jobbet med reklame, finans og lignende. De ble kjent som "jappene" (etter det amerikanske YAP, young aspiring professional). Reaksjonene på jappene ellers i samfunnet var nesten enstemmig negative, og det gjaldt både på høyre- og venstresiden. Feilen med jappene, ble det sagt, var at de bare tenkte på seg selv og ikke følte at de skyldte samfunnet noe annet enn å realisere seg selv.

I 2002 er det nesten ingen som snakker om jappene lenger, selv om det sannelig ikke er blitt mindre vanlig å sette hensynet til seg selv først — tvertimot. Grunnen er enkel: Hele samfunnet er blitt slik. Individualismen er nå blitt en del av luften vi puster i. Det forventes nå at vi skal være vellykkede, effektive, produktive og aktive. Denne situasjonen gir stor frihet og desto mindre trygghet. En slik forandring har for øvrig skjedd over nesten hele verden etter 1980-tallet og slutten på den kalde krigen.

Et resultat av denne forandringen, er at effektivitet er blitt stadig viktigere som samfunnsmessig verdi. Det er det samme hva man gjør, bare man gjør det effektivt, liksom. For en stund siden fikk vi resultatene fra en undersøkelse om kvinner i de rike landene, som konkluderte med at de norske var "superkvinner". De både arbeidet mer og fikk flere barn enn kvinner i andre land. Undersøkelsen ble presentert i norsk presse uten en eneste motforestilling, og oppslaget var dandert med en oppmuntrende liten pep-talk fra selveste statsministeren. Produktiviteten er altså høy.

Fri og bevare meg vel, tenker nå jeg. Denne situasjonen, hvor kvinner både jobber mer og får flere barn enn tidligere, må jo være en oppskrift på både utbrenthet og det som verre er.

I dagens samfunn er det en forventning om at vi skal rekke mer, gjøre mer, yte mer, forbruke mer, jobbe mer, reise mer, elske mer og i det hele tatt prestere mer. Et problem er det enkle faktum at døgnet fremdeles ikke har mer enn 24 timer. Vel, så får vi gjøre alt litt fortere.

Jeg foreslår at vi kaller dette samfunnet RIMI-samfunnet. Der er det én overordnet problemstilling som teller: Hvordan skal vi få stablet mest mulig oppå hverandre, hvor billig kan vi selge det, og hvor fort kan vi få kjørt greiene ut fra lageret? I RIMI-samfunnet får stadig flere følelsen av å være musikere i et symfoniorkester som har fått beskjed om å spille dobbelt så fort. For så øker jo produktiviteten, ikke sant?

Det raske rasket

Man skal stå opp tidlig om morgenen for å få med seg alt i våre dager. Det er nok av muligheter, krav, forventninger: SMS’er, chatkanaler, tv-programmer, e-post, filmer, blader, idretter, reisemål, utdannelser, jobbmuligheter, mulige kjærester, konserter... Livet har mange flere muligheter for den som vokser opp i et rikt land i dag enn for bare tyve år siden. Og likevel står vi i fare for å skusle bort arvesølvet. Det har seg nemlig slik at det som virkelig betyr noe stort sett bare kan gjøres langsomt, mens hele verden nå har satt inn et ekstra gir og anbefaler oss å gjøre mest mulig raskt, for å rekke over så mye som mulig. Og så ender vi i stedet med ikke å rekke noen verdens ting.

La meg gi et eksempel. For en stund siden leste jeg et intervju med en mann som hadde reist jorden rundt i seks år og laget tv-programmer fra de fjerneste steder. Han hadde vært overalt. Men så stilte journalisten ham et par spørsmål om steder han hadde vært og laget reportasjer, og da kunne han ikke gi et eneste svar. Han husket ingen ting. Inntrykkene slo hverandre ihjel, de gled over i hverandre, og han klarte ikke å skille stedene fra hverandre.

Tenk dere så en bonde på Østlandet på midten av 1800-tallet. Han gjennomførte én eneste reise i løpet av hele sitt liv, med hest og vogn til Christiania. Han var borte en måneds tid. Da han kom tilbake, husket han alt han hadde opplevd og sett, og han hadde hatt rikelig med tid til å gjøre seg tanker om det. I hjembygda var det dessuten nok av mennesker som aldri hadde vært i Christiania, og som hadde god tid til å sitte foran peisen og høre ham fortelle. Han kunne faktisk fortelle historier fra reisen sin resten av livet.

Hvem av dem hadde opplevd mest?

La meg ta et annet eksempel. "Shopping gir en intens lykkefølelse," står det i avisen. Det er noen forskere som har funnet ut dette. De har sikkert rett. Problemet er bare det at denne følelsen ikke varer. Ganske kort etter at man har kjøpt seg noe nytt, må man derfor ut og kjøpe noe annet. Shopping uttrykker en rastløshet som er typisk for vår tid. Det er ikke noe galt i det, i og for seg. Jeg er også glad i å kjøpe ting jeg ikke trenger. Samtidig kan det umulig skade å minne seg selv om at forbruk ofte er en erstatning for noe annet, la oss kalle det mer varige verdier. Det som sitter dypest, er alltid gratis eller nesten gratis. Det eneste det koster, er langsom tid og innlevelse.

I våre dager fyker det meste forbi i rasende fart. Ingen ting er så utdatert som fjorårets hits eller moter. Nyhetssendingene på fjernsyn går så fort at de færreste husker en eneste nyhet en time etterpå. Talkshows, situasjonskomedier og såpeoperaer avløser hverandre lynraskt på fjernsyn, maten produseres så fort og effektivt at den snart bare smaker salt og søtt, vi har så dårlig tid at pakketurer til Syden snart bare varer en langhelg, og etter at ungdom begynte å gjøre avtaler på SMS, sluttet de å planlegge mer enn noen timer frem i tid. Tiden blir stappfull av hendelser uten pusterom. Kvantiteten erstatter kvaliteten. For hundre år siden brukte folk en formiddag på å skrive et brev. Mange av brevene som ble sendt omkring der ble for det første tatt vare på, og for det andre hadde de så høy kvalitet at de kan leses den dag i dag med utbytte. I dag foregår det meste av korrespondansen elektronisk. På en travel dag kan kanskje noen av oss skrive førti eller femti e-poster på en formiddag. Dermed er de førti eller femti ganger mer produktive enn sine oldeforeldre. Men hvem har fått sagt mest?

Det er dette som er problemet med RIMI-samfunnet. I våre dager snakker snusfornuftige foreldre og lærere om at "barn må få tid til å kjede seg". De har helt rett, men jeg ville uttrykke det på en annen måte. Barn, og voksne for den del, trenger mellomrommene — altså den tomme tiden da det ikke skjer noe spesielt. Grunnen er at når det skjer noe hele tiden, skjer det i virkeligheten ingen ting. For det er bare når det ikke skjer noe spesielt at hva som helst kan skje.

Alt går fortere

"Japanerne har fått tiden ned til fire minutter og femten sekunder på en avspilling av Beethovens femte symfoni. Så fort går det." Dette sier Odd Børretzen i sangen "Fortere". Nå overdriver han kanskje en smule, men Børretzen har helt rett når han sier at "alt går så fort i våre dager". Hele det siste århundret har dreid seg om akselerasjon.

For hundre år siden kunne man ikke føre krig raskere enn en hest kunne galoppere. Hestenes hastighet begrenset krigens hastighet. Nå kan man ødelegge et land i løpet av minutter. For hundre år siden tok det uker, kanskje måneder, å sende et brev fra Norge til Midtvesten i USA. Nå tar det noen sekunder. For hundre år siden spiste millioner av barn grøt til frokost. I mellomkrigstiden ble grøten erstattet av cornflakes på millioner av frokostbord i USA, og den viktigste grunnen var at cornflakesen tok kortere tid å lage.

Nå leser jeg forresten i avisen at amerikanske barn ikke lenger spiser frokostblandinger av typen cornflakes. Grunn: Det tar for lang tid. Spørsmålet er hva de nå gjør i stedet. Sannsynligvis spiser de mat som kan fortæres samtidig som de gjør noe annet, for eksempel et rundstykke de kan gnafse i seg mens de løper til skolebussen.

Informasjonsrevolusjonen, spesielt fra tidlig på 1990-tallet, har særlig ført til at all flyt av informasjon går fortere. Når man skal ringe til noen i 2002, trenger man for eksempel ikke å vente til de er hjemme. Man kan ringe dem når som helst. Digitalt fotografi erstatter tradisjonelt fotografi (som igjen erstattet portrettmaleriene). Hvis vi ikke kan få det med en gang, kan det være det samme. Musikk kan i økende grad lastes direkte ned fra Nettet, og i alt tyve år har vi vært vant til at tv kan sendes direkte fra hvor som helst i verden.

RIMI-samfunnet er også et her og nå-samfunn. Alt som er litt gammeldags, litt krevende, litt langsomt utkonkurreres. Hvem gidder å høre på en politiker som bruker fem minutter på å komme til poenget, når man i stedet kan høre på en politiker som bare snakker i overskrifter? Og hvem gidder å lese en bok om Midtøsten når man kan følge nyhetene fra dag til dag i stedet? Det eneste problemet med hastigheten, er at det finnes visse ting som bare kan gjøres langsomt. For eksempel å forklare at politikk er kompliserte greier som handler om hensyn til ulike grupper, kompromisser og helhetstenkning. Eller forstå verden. For ikke å snakke om å forstå seg selv.

Slow food

I dette overflodssamfunnet er det ikke ting eller penger det er for lite av. Det er langsomhet og mellomrom. Hør bare her. I fjor fikk jeg et brev fra en sykepleier som jobbet i helsevesenet et sted i Norge. Hun kunne blant annet fortelle at der hun jobbet, ble det stilt stadig høyere krav til effektivitet. Resultatet var at de ikke lenger fikk tid til å ta seg av pasientene på en ordentlig måte. "Produksjonen" til sykehuset hadde sikkert gått opp, men poenget med et sykehus er vel ikke at det skal være mest mulig produktivt, men at pasientene skal få best mulig behandling, noe som blant annet krever langsom tid sammen med pleiepersonalet.

Jeg har allerede nevnt mat. Et godt symbol på høyhastighetssamfunnet er hurtigmaten, av typen burgere og grandiosa. Den er ikke spesielt god (men heller ikke spesielt vond), den er ganske billig, og kan lages og spises lynraskt. Den er matens svar på Nescafé og overfladisk popmusikk. Ikke noe galt i det. Men av og til vil man ha noe mer. Av og til vil man heller koste på seg den tiden det tar å lage en kopp god espresso eller bruke en time i dyp konsentrasjon på å høre en symfoni av Mahler eller en CD med Miles Davis. Når det gjelder mat, ble det på slutten av 1990-tallet startet en bevegelse i Italia som går inn for slow food. Dette er mat som er laget langsomt fra begynnelse til slutt; tomater som er dyrket økologisk uten vekstfremmende gjødsel eller genspleising, kyllinger som har vagget omkring og spist vanlig mat, og som har levd dobbelt så lenge som en typisk industribroiler, og så videre. Denne maten blir dessuten tilberedt langsomt. Men så smaker den også helt annerledes enn hurtigmaten.

Mellomrommene

Av frykt for å bli glemt, for å ikke rekke alt, for å gå glipp av noe, lever mange av oss med hjertet i halsen, med mobilen påslått og datamaskinen online, åpne for alle muligheter og med et ønske om å rekke mest mulig, helst før vi fyller 30. Men så rekker vi kanskje mer også? Mine eksempler viser forhåpentligvis at det ikke finnes noe enkelt svar. Visst rekker vi mer — flere e-poster, flere reisemål, flere burgere — men vi rekker også mye mindre enn før. I overflodssamfunnet går det an å si at mindre er mer. Hvis vi ikke forstår det, risikerer vi å få liv som står stille i rasende fart. Da får vi ikke engang tid til å håpe, for vi rekker bare å leve her og nå. Med blikket stivt festet sånn omtrent to sekunder inn i fremtiden.

Men ikke bare det. Mellomrommene er nemlig nødvendige. Det skyldes ikke at "vi har godt av å kjede oss av og til". Et eksempel: I en tysk barnehage gjorde de et eksperiment. De tok bort alle lekene. Den første dagen virret barna omkring og ante ikke hva de skulle ta seg til. Allerede den andre dagen begynte de å finne på ting selv.

Sagt på en annen måte: Det er bare i mellomrommene man kan være kreativ. Noe av det mest kreative som finnes, er å ligge på sofaen og se i taket. Denne kreativiteten begynner å bli tung å oppnå. Der jeg bor, er det ikke så vanlig at folk går til trikken lenger. De går til trikken og snakker i mobiltelefon. Før i tiden, når man kommenterte overmøblerte, borgerlige leiligheter, snakket man gjerne om "frykten for det tomme rom". Nå om dagen er det mer relevant å snakke om "frykten for den tomme tid". Når det ikke skjer noe, må vi la noe skje. Jeg merket det selv bare for noen dager siden. Jeg satt på trikken på vei til en avtale, og hadde glemt å ta med lesestoff. For første gang i mitt liv, begynte jeg etter et par minutter å spille spill på mobiltelefonen. Bare for å få noe til å skje.

* * *

Sett at det fantes en bevegelse — en organisasjon, en fagforening, et politisk parti eller to, et internettbasert nettverk — som motsatte seg ideen om at all effektivitet er god effektivitet. Sett at de lanserte slagord av typen "Mindre er mer", "Langsom tid er vår største knapphetsressurs", "Produser mindre — få mer ut av arbeidet" eller "Tenk på grisene — spis langsom mat"? Denne bevegelsen ville ikke gå inn for et nytt samfunn bak den syvende blåne, og ville heller ikke anbefale livet på landet med katt og kaniner som en universalresept, men ville sette på bremsene i det eksisterende samfunnet. Den ville ikke strø om seg med gratis og uforpliktende preik om kapitalismens vesen eller markedets iboende ondskap, men i stedet konsentrere seg om kvalitet ut fra en erkjennelse om at langsomhet er en vesentlig kilde til verdiskapning. Jeg har en hemmelig plan som hermed skal røpes. Jeg har nemlig tenkt å starte et politisk parti. Det skal hete Andante-partiet. (Andante er som kjent "rolig" i musikkterminologi.) Vårt slagord skal være: "Ja til et mindre effektivt samfunn!". Og så, med liten skrift: "For så kan vi endelig få gjort noe." Men vi får se. Det spørs om jeg får tid noen gang.