Vesten
har fått sitt manuskript i retur, skriver Andreas Skartveit
(Aftenposten 13/10). Men refusjonen er en ironisk foreteelse, svarer
Iver B. Neumann (Aftenposten 1/11), idet den bygger på "vestlige"
støpeformer. Nasjonalisme og fundamentalisme i sør er
nemlig avgjørende inspirert av tysk romantikk og fransk opplysning,
og den forutsetter moderne statsforvaltning. Dette synet er det ikke
vanskelig å slutte seg til. Blant annet er det dobbelt ironisk
at Skartveit, i likhet med mange andre bekymrede kommentatorer, omtaler
den politiserte hinduismen i India som en anti-vestlig bevegelse.
Den er nemlig en europeisk inspirert ideologi som bryter på
både sjokkerende og destruktive måter med tradisjonell
indisk politisk kultur, som har vært mer pluralistisk og tolerant
enn ensrettende europeiske nasjonsbyggere kunne drømme om å
være.
Jeg ønsker imidlertid å ta opp et annet aspekt ved de
kategoriske skillene mellom "Vesten" og "Resten",
som Skartveit på ingen måte er alene om å benytte,
nemlig forestillingen om at det moderne prosjekt er et europeisk eller
"vestlig" prosjekt. Moderniteten er nemlig blitt global,
og ett håndgripelig resultat er at påvirkning og innflytelse
ikke lenger entydig går fra nord til sør eller fra vest
til øst.
Til tross for at verdens økonomiske tyngdepunkt har flyttet
seg fra Atlanterhavet til Stillehavet, tror mange europeere fremdeles
at deres kontinent rommer verdens sentrum. Og til tross for at flertallet
av våre fremste skjønnlitterære forfatterne for
tiden er ikke-europeere, finnes det europeere (Kundera er en av de
mest veltalende) som innbiller seg at romanen er en særegent
"europeisk" form for litteratur. Når svensker eller
sveitsere går på opera, er de angivelig med på å
opprettholde en europeisk, borgerlig kunstform; når filippinere
gjør det samme, blir de oppfattet som ofre for fremmedgjørende
"vestliggjøring". (Hvem har skrevet flest operaer,
svensker eller filippinere?) Denne typen dårlig begrunnede ideer
om kultur og kulturgrenser er med på å opprettholde grenser
mellom "oss" og "dem" som ingen andre enn militære
hauker og politiske opportunister kan være tjent med.
Som Neumann påpeker i sin kronikk, har nasjonalismen i sør
nasjonalismen i nord som forbilde og forutsetning. Samtidig får
den kraftige anti-vestlige uttrykk. Paradokset ved nasjonalismen er
i denne sammenheng at den er en partikularistisk, ekskluderende
type ideologi som er blitt globalisert: Mennesker over hele verden
fremhever sitt presumptivt unike særpreg på de samme måtene.
Det finnes en felles, global grammatikk for å uttrykke unikt
særpreg; markedets og den politiske retorikkens grammatikk.
Er denne felles grammatikken vestlig, eller snarere nordamerikansk?
Hadde den tidligere franske kulturministeren rett da han resignert
konstaterte at det eneste Europas borgere hadde felles, var nordamerikansk
populærkultur? Og mister asiater og afrikanere sin autentiske
identitet når de tar på seg jeans og danser til de siste
techno-platene? Svaret på samtlige spørsmål er
naturligvis nei. Og det ville være en alvorlig feil å
sette likhetstegn mellom modernitet og vestliggjøring.
Modernitet er et av de mest diskuterte begrepene i samfunnsvitenskap
og kulturteori, og det lar seg ikke definere på noen enkel måte.
Vi kan likevel sirkle det inn ved å fastslå at det forutsetter
deltakelse i verdenskapitalismen, en statsforvaltning som stiller
bestemte krav og gir bestemte rettigheter til borgerne, et økonomisk
system basert på kjøp og salg av arbeidskraft, samt en
utstrakt pengeøkonomi i konsumsfæren, altså penger
som det viktigste betalingsmiddelet. Massemedier som radio, aviser
og film har også en sentral rolle som formidlere av informasjon
til innbyggerne. I moderne samfunn foregår dessuten offentlige
debatter om hvordan det gode samfunn ser ut; det finnes en nasjonal
politisk offentlighet, som kan være mer eller mindre demokratisk.
Spredningen av denne typen institusjoner til fjerne strøk risikerer
å bli omtalt som "vestliggjøring". I så
fall bør Norge prise seg lykkelig over å ha blitt vestliggjort.
Ellers ville ingen ha hørt om verken menneskerettigheter, demokrati
eller velferdsstat her i røysa.
At kulturelle impulser kommer utenfra, gjør dem ikke mindre
"autentiske"; både parlamentarisme og kapitalisme
er etter hvert blitt grunnleggende trekk ved det norske samfunnet.
Men det er faktisk ikke riktig at modernitet er mer "vestlig"
enn f.eks. norsk. I gravitasjonsfeltet omkring India foregår
på nittitallet en spredning av indiske kulturuttrykk; på
den asiatiske siden av Stillehavet spres japansk estetikk, herunder
både billedkunst, reklamespråk og rock, og østafrikansk
populærmusikk har i årevis vært påvirket av
jazz fra Zaïre. Amerikanisering? Vestliggjøring?
Vesten har selv heller ikke vært upåvirket av impulser
utenfra. Hele vår rytmiske populærmusikk, fra swing til
death metal, har fjerne aner i Vest-Afrika; og siste skrik innen dansemusikk
(rap, dub og techno), ble utviklet på Jamaica. Nå som
det økonomiske hegemoniet flytter seg til Øst-Asia,
blir den østasiastiske påvirkningen også tydeligere
i kulturen. Alle som har besøkt USAs vestkyst de siste årene
har fått en forsmak på denne utviklingen. Modernitetens
mest dynamiske område har flyttet seg til verdenshjørner
som for oss kan virke fjerne. Det er et tegn på en spektakulært
innadvendt selvopptatthet at enkelte europeere ennå ikke har
oppdaget det, og fremdeles tror at det er dem selv som inkarnerer
moderniteten, mens ikke-hvite folkeslag per definisjon forblir tradisjonelle
og underutviklede.
Grenseoppgangen mellom "Vesten" og "Resten", hvor
Vesten implisitt betyr modernitet og rasjonalitet og Resten står
for tradisjon og ufornuft, har vært en velbrukt tankefigur hos
vestlige ideologer siden slaveriet, men at den har lang fartstid gjør
den ikke sannere. Dersom de viktigste europeiske verdiene for eksempel
har å gjøre med menneskerettigheter, da må vår
tids fremste europeere være sørafrikanere som forsøker
å bygge et rasjonelt og rettferdig samfunn mot høye odds,
brasilianere som arbeider for urbefolkningenes rettigheter og øst-timoresere
som protesterer mot indonesisk (les: javanesisk) imperialisme.
Skulle man nekte Marquez og Castro å bruke conquistadorenes
språk fordi kastiljansk er "vestliggjørende"
og derfor inautentisk? Yorubaen Wole Soyinka, som fikk Nobelprisen
i litteratur i 1986, beskrev en gang sin forfatteridentitet som en
sammensmeltning av Shakespeare og nigeriansk muntlig litteratur. Hvis
man skal nekte ham å påberope seg Shakespeare, da vil
man i neste omgang nekte afrikanere å gå inn for menneskerettigheter
fordi slike verdier er "vestlige".
Den hinduistiske høyresiden i India, først og fremst
representert gjennom partiet BJP (Bharatiya Janata Party, altså
Det indiske folks parti) -- som for tiden er omtrent like populært
i India som Front National i Frankrike -- har annammet noen av de
minst tiltalende av Europas eksportvarer, mens de varme landenes store
diktere og demokrater har overtatt noen av de mest høyverdige.
Innvendingene mot Vesten går sjelden ut på at moderniteten
ødelegger deres kulturelle tradisjoner, men at de pompøse
vestlige ideologene taler med minst to tunger. De hevder at de går
inn for likhet, frihet og brorskap, og samtidig er de med på
å opprettholde en verdensorden der et mindretall uten videre
får en urimelig stor andel av menneskehetens fellesgoder. En
slik kritikk tør være velkjent, og har respektable historiske
aner, også i Vesten selv. Politisk islam ("fundamentalisme"
på folkemunne) går mot militær, politisk og kulturell
dominans utenfra, men har ingenting utestående med moderniteten
som sådan. Som Daniel Heradstveit presist har uttrykt det, består
islamistenes prosjekt i en islamisering av moderniteten. Skal
man forstå kritikken av de rike, hvite landene, er det med andre
ord misvisende å betrakte den som en regressiv modernitetskritikk.
Den retter seg mot nykolonialisme og urettferdig global ressursfordeling.
Vesten har hatt sin storhetstid. Fornærmede reaksjoner på
at de tidligere koloniserte folkene tillater seg å kritisere
sine tidligere koloniherrer, vil neppe hjelpe synderlig. Tiden er
inne for å innse at moderniteten bare er en tom form,
som kan fylles med svært forskjelligartet innhold, og
som de vestlige landene på ingen måte kan påberope
seg noe monopol på. I vår tid kommer stadig mer av innholdet
fra ikke-vestlige områder, enten det dreier seg om østasiatenes
økonomiske suksess, indisk romankunst eller meksikansk kritikk
av verdenssystemet. Snart vil folk flest i Vesten kanskje være
modne for å åpne seg mer for denne påvirkningen.
Snart er det kanskje deres tur til å lære av andre.
Terrenget er forandret, og vi trenger nye kart som kan erstatte de
gamle, hvor blekhudede menn inkarnerte fornuft og fremskritt, og alle
andre enten var fiender eller koloniale undersåtter som trengte
oppdragelse. |
