This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Modernitet er ikke vestlig

Thomas Hylland Eriksen

Kronikk, Aftenposten 18/11-96



 Vesten har fått sitt manuskript i retur, skriver Andreas Skartveit (Aftenposten 13/10). Men refusjonen er en ironisk foreteelse, svarer Iver B. Neumann (Aftenposten 1/11), idet den bygger på "vestlige" støpeformer. Nasjonalisme og fundamentalisme i sør er nemlig avgjørende inspirert av tysk romantikk og fransk opplysning, og den forutsetter moderne statsforvaltning. Dette synet er det ikke vanskelig å slutte seg til. Blant annet er det dobbelt ironisk at Skartveit, i likhet med mange andre bekymrede kommentatorer, omtaler den politiserte hinduismen i India som en anti-vestlig bevegelse. Den er nemlig en europeisk inspirert ideologi som bryter på både sjokkerende og destruktive måter med tradisjonell indisk politisk kultur, som har vært mer pluralistisk og tolerant enn ensrettende europeiske nasjonsbyggere kunne drømme om å være.

Jeg ønsker imidlertid å ta opp et annet aspekt ved de kategoriske skillene mellom "Vesten" og "Resten", som Skartveit på ingen måte er alene om å benytte, nemlig forestillingen om at det moderne prosjekt er et europeisk eller "vestlig" prosjekt. Moderniteten er nemlig blitt global, og ett håndgripelig resultat er at påvirkning og innflytelse ikke lenger entydig går fra nord til sør eller fra vest til øst.

Til tross for at verdens økonomiske tyngdepunkt har flyttet seg fra Atlanterhavet til Stillehavet, tror mange europeere fremdeles at deres kontinent rommer verdens sentrum. Og til tross for at flertallet av våre fremste skjønnlitterære forfatterne for tiden er ikke-europeere, finnes det europeere (Kundera er en av de mest veltalende) som innbiller seg at romanen er en særegent "europeisk" form for litteratur. Når svensker eller sveitsere går på opera, er de angivelig med på å opprettholde en europeisk, borgerlig kunstform; når filippinere gjør det samme, blir de oppfattet som ofre for fremmedgjørende "vestliggjøring". (Hvem har skrevet flest operaer, svensker eller filippinere?) Denne typen dårlig begrunnede ideer om kultur og kulturgrenser er med på å opprettholde grenser mellom "oss" og "dem" som ingen andre enn militære hauker og politiske opportunister kan være tjent med.

Som Neumann påpeker i sin kronikk, har nasjonalismen i sør nasjonalismen i nord som forbilde og forutsetning. Samtidig får den kraftige anti-vestlige uttrykk. Paradokset ved nasjonalismen er i denne sammenheng at den er en partikularistisk, ekskluderende type ideologi som er blitt globalisert: Mennesker over hele verden fremhever sitt presumptivt unike særpreg på de samme måtene. Det finnes en felles, global grammatikk for å uttrykke unikt særpreg; markedets og den politiske retorikkens grammatikk.

Er denne felles grammatikken vestlig, eller snarere nordamerikansk? Hadde den tidligere franske kulturministeren rett da han resignert konstaterte at det eneste Europas borgere hadde felles, var nordamerikansk populærkultur? Og mister asiater og afrikanere sin autentiske identitet når de tar på seg jeans og danser til de siste techno-platene? Svaret på samtlige spørsmål er naturligvis nei. Og det ville være en alvorlig feil å sette likhetstegn mellom modernitet og vestliggjøring.



Modernitet er et av de mest diskuterte begrepene i samfunnsvitenskap og kulturteori, og det lar seg ikke definere på noen enkel måte. Vi kan likevel sirkle det inn ved å fastslå at det forutsetter deltakelse i verdenskapitalismen, en statsforvaltning som stiller bestemte krav og gir bestemte rettigheter til borgerne, et økonomisk system basert på kjøp og salg av arbeidskraft, samt en utstrakt pengeøkonomi i konsumsfæren, altså penger som det viktigste betalingsmiddelet. Massemedier som radio, aviser og film har også en sentral rolle som formidlere av informasjon til innbyggerne. I moderne samfunn foregår dessuten offentlige debatter om hvordan det gode samfunn ser ut; det finnes en nasjonal politisk offentlighet, som kan være mer eller mindre demokratisk.

Spredningen av denne typen institusjoner til fjerne strøk risikerer å bli omtalt som "vestliggjøring". I så fall bør Norge prise seg lykkelig over å ha blitt vestliggjort. Ellers ville ingen ha hørt om verken menneskerettigheter, demokrati eller velferdsstat her i røysa.
At kulturelle impulser kommer utenfra, gjør dem ikke mindre "autentiske"; både parlamentarisme og kapitalisme er etter hvert blitt grunnleggende trekk ved det norske samfunnet. Men det er faktisk ikke riktig at modernitet er mer "vestlig" enn f.eks. norsk. I gravitasjonsfeltet omkring India foregår på nittitallet en spredning av indiske kulturuttrykk; på den asiatiske siden av Stillehavet spres japansk estetikk, herunder både billedkunst, reklamespråk og rock, og østafrikansk populærmusikk har i årevis vært påvirket av jazz fra Zaïre. Amerikanisering? Vestliggjøring?

Vesten har selv heller ikke vært upåvirket av impulser utenfra. Hele vår rytmiske populærmusikk, fra swing til death metal, har fjerne aner i Vest-Afrika; og siste skrik innen dansemusikk (rap, dub og techno), ble utviklet på Jamaica. Nå som det økonomiske hegemoniet flytter seg til Øst-Asia, blir den østasiastiske påvirkningen også tydeligere i kulturen. Alle som har besøkt USAs vestkyst de siste årene har fått en forsmak på denne utviklingen. Modernitetens mest dynamiske område har flyttet seg til verdenshjørner som for oss kan virke fjerne. Det er et tegn på en spektakulært innadvendt selvopptatthet at enkelte europeere ennå ikke har oppdaget det, og fremdeles tror at det er dem selv som inkarnerer moderniteten, mens ikke-hvite folkeslag per definisjon forblir tradisjonelle og underutviklede.

Grenseoppgangen mellom "Vesten" og "Resten", hvor Vesten implisitt betyr modernitet og rasjonalitet og Resten står for tradisjon og ufornuft, har vært en velbrukt tankefigur hos vestlige ideologer siden slaveriet, men at den har lang fartstid gjør den ikke sannere. Dersom de viktigste europeiske verdiene for eksempel har å gjøre med menneskerettigheter, da må vår tids fremste europeere være sørafrikanere som forsøker å bygge et rasjonelt og rettferdig samfunn mot høye odds, brasilianere som arbeider for urbefolkningenes rettigheter og øst-timoresere som protesterer mot indonesisk (les: javanesisk) imperialisme.

Skulle man nekte Marquez og Castro å bruke conquistadorenes språk fordi kastiljansk er "vestliggjørende" og derfor inautentisk? Yorubaen Wole Soyinka, som fikk Nobelprisen i litteratur i 1986, beskrev en gang sin forfatteridentitet som en sammensmeltning av Shakespeare og nigeriansk muntlig litteratur. Hvis man skal nekte ham å påberope seg Shakespeare, da vil man i neste omgang nekte afrikanere å gå inn for menneskerettigheter fordi slike verdier er "vestlige".

Den hinduistiske høyresiden i India, først og fremst representert gjennom partiet BJP (Bharatiya Janata Party, altså Det indiske folks parti) -- som for tiden er omtrent like populært i India som Front National i Frankrike -- har annammet noen av de minst tiltalende av Europas eksportvarer, mens de varme landenes store diktere og demokrater har overtatt noen av de mest høyverdige. Innvendingene mot Vesten går sjelden ut på at moderniteten ødelegger deres kulturelle tradisjoner, men at de pompøse vestlige ideologene taler med minst to tunger. De hevder at de går inn for likhet, frihet og brorskap, og samtidig er de med på å opprettholde en verdensorden der et mindretall uten videre får en urimelig stor andel av menneskehetens fellesgoder. En slik kritikk tør være velkjent, og har respektable historiske aner, også i Vesten selv. Politisk islam ("fundamentalisme" på folkemunne) går mot militær, politisk og kulturell dominans utenfra, men har ingenting utestående med moderniteten som sådan. Som Daniel Heradstveit presist har uttrykt det, består islamistenes prosjekt i en islamisering av moderniteten. Skal man forstå kritikken av de rike, hvite landene, er det med andre ord misvisende å betrakte den som en regressiv modernitetskritikk. Den retter seg mot nykolonialisme og urettferdig global ressursfordeling.

Vesten har hatt sin storhetstid. Fornærmede reaksjoner på at de tidligere koloniserte folkene tillater seg å kritisere sine tidligere koloniherrer, vil neppe hjelpe synderlig. Tiden er inne for å innse at moderniteten bare er en tom form, som kan fylles med svært forskjelligartet innhold, og som de vestlige landene på ingen måte kan påberope seg noe monopol på. I vår tid kommer stadig mer av innholdet fra ikke-vestlige områder, enten det dreier seg om østasiatenes økonomiske suksess, indisk romankunst eller meksikansk kritikk av verdenssystemet. Snart vil folk flest i Vesten kanskje være modne for å åpne seg mer for denne påvirkningen. Snart er det kanskje deres tur til å lære av andre.

Terrenget er forandret, og vi trenger nye kart som kan erstatte de gamle, hvor blekhudede menn inkarnerte fornuft og fremskritt, og alle andre enten var fiender eller koloniale undersåtter som trengte oppdragelse.

©Thomas Hylland Eriksen 1996

 
Nexus