This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Motreaksjoner 1: Islamismen og global modernitet


Thomas Hylland Eriksen

Svenska Dagbladet
, høsten 1995


 Globaliseringen fører oss alle nærmere hverandre som vi nærmer oss årtusenskiftet. Kapitalismens globale dominans, konsumerismen, de teknologiske nyvinningene som gjør rommet og de romlige avstandene relative; alle disse prosessene fører til at grenser viskes ut og murer smuldrer opp. Hastighet, bevegelse og blanding er tre sentrale stikkord for vår tid.

Globaliseringen skaper frihet og nye muligheter for mange mennesker; den skaper også sine helt særegne samfunnskonflikter -- fra forsøk på å forby barneporno på Internet til uenighet omkring innvandring og nye minoriteter. Globaliseringen oppfattes også som en trussel av ganske mange mennesker. Snarere enn å se den som et frigjørende moment, opplever de den som noe som fratar dem kontrollen over sine egne liv.

Den globale moderniteten fører til motreaksjoner som har interessante likhetstrekk over hele verden. I denne og en kommende understreckare skal jeg se litt nærmere på to slike motreaksjoner, nemlig den algirske islamistfronten FIS og den norske folkebevegelsen Nei til EU. Disse to politiske bevegelsene er ganske visst svært forskjellige, men nettopp derfor kan det være interessant å undersøke i hvilken grad de har noe felles. Jeg vil argumentere for at det de har felles, deler de med en rekke modernitetskritiske strømninger over hele verden, som i en tid da de klassiske ideologiene ikke lenger spiller noen sentral rolle, er i ferd med å ta over rollen som den viktigste globale politiske opposisjonen. Disse bevegelsene er svært forskjellige; de kan være religiøse, miljøaktivistiske, nasjonalistiske eller romantiske. Derfor er det viktig å forstå hva de har felles; hvordan de danner et systematisk ideologisk mønster.

For det første er de alle tradisjonalistiske; de påberoper seg en "autentisk" kulturell tradisjon som de setter i kontrast til den globale modernitetens "inautentisitet" og "kunstighet". De er også kommunitaristiske, hvilket vil si at de bejubler tette, lokale fellesskap -- Gemeinschaften i sosiologisk terminologi -- og ser det som viktig å bekjempe såvel overdreven innflytelse utenfra som store, sentraliserte politiske styringssystemer. De har et populistisk element idet de appellerer til "sunn fornuft" og advarer mot fremmedgjøringens farer. Dessuten går de inn for renhet og grenser. Dette er en ytterst problematisk holdning, ettersom vi lever i en tid da renhet og grenser bare kan oppnås gjennom autoritære metoder.

Da Algerie organiserte sitt første flerpartivalg i 1991, etter 26 år med ettpartisystem, ble verden (og mange algirere) sjokkert over at et islamistisk parti, FIS (Front Islamique du Salut), fikk flertall. Annen valgomgang ble avlyst for å hindre islamistene i å komme til makten. Siden da har en borgerkriglignende tilstand herjet landet, og omtrent 40 000 har måttet bøte med livet i Algerie fra 1992 til 1995. FIS har benyttet et mangfold av politiske metoder, fra alminnelig offentlig debatt til massemord og fysisk maltraktering av kvinner som går på gaten i vestlige klær.



Spørsmålet mange har stilt seg er hvordan islamistene, som går inn for shari'a, slør og kulturell isolasjon, kunne oppnå en slik posisjon blant de på mange måter sekulariserte algirerne. Riktignok ble mange brutalt overtalt til å stemme på FIS, og valgfusk forekom sannsynligvis, men bevegelsen har ikke desto mindre gitt en stemme til den algirske misnøyen, som er betydelig i dette vanskjøttede og korrupsjonsherjede nordafrikanske landet.

De rene tilpasningene til de europeiske utviklingsmodellene, som har vært praktisert i Algerie, har spilt fallitt. De har verken gitt velstand, sosial trygghet eller opplysning til de store masser, og både institusjonell og materiell infrastruktur forfaller. Islamismen, som i likhet med bl.a. nazisme og romantisk nasjonalisme forsøker å forene nytt og gammelt, gir løfter om en alternativ utviklingsvei som er pietetsfull og moralsk rakrygget. Islamismen kan også betraktes som et paradoksalt resultat av modernisering; paradoksalt fordi den, igjen i likhet med romantisk nasjonalisme, er modernitetskritisk samtidig som den forutsetter modernisering. Olivier Roy uttrykker det slik i L'échec de l'Islam politique (1992): "Moderne neofundamentalisme er en reaksjon mot tilpasning til en fremmed kultur. Denne kulturen er ikke desto mindre allerede der, og det Islam man møter den med, er en gjenoppfinnelse, en mimetisk forestilling." Islamismen er langt mer enn en politisk ideologi; den tilbyr et fast verdensbilde i en tid da alt flyter. Den hevder å representere en klar, entydig moral trygt forankret i fortiden; den presenterer seg som et rent og enkelt alternativ til den forvirrende globale moderniteten.

Også i europeiske storbyer har konservative og "integristiske" strømninger vokst seg sterke de siste årene. Dette gjelder i Bradford (åstedet for den første brenningen av Salman Rushdies Sataniske vers) og Paris like mye som i Stockholm og Oslo. Det er ikke vanskelig å forstå hvordan dette kan ha seg. Vertslandene har bare delvis innfridd løftene om at innvandrerne skulle få like rettigheter og like muligheter. Diskriminering på arbeidsmarkedet og boligmarkedet, manglende vennlighet fra vertsbefolkningen og en allmenn følelse av utestengning er erfaringer som har vært gjort av mange muslimer i Europa. Mange av dem reagerer med tilbaketrekning, i likhet med reven som ikke klarte å nå opp til drueklasene i La Fontaines fabel. Ingen blir tilbudt en europeisk islamsk identitet. De blir tutet ørene fulle med at de er "fremmedkulturelle" eller "fjernkulturelle", og stilt overfor en fiendtlig omverden, svarer mange av dem ved å takke nei til den.

Det er naturligvis ikke alle -- neppe engang et flertall -- muslimer, i muslimske land eller i Europa, som kan beskrives som islamister. Svært mange går inn for demokrati, ytringsfrihet og liberale rettigheter. Jeg tror likevel det er riktig å si at de fleste muslimer føler en intenst ambivalent holdning både til sine forfedres kulturtradisjon og religion, og til den vestlige moderniteten. "Vesten" representerer både en enestående suksess og et fremmedgjørende skremmebilde. Islamismen tilbyr en vei ut av denne usikkerheten. Den fritar individet fra tvil, ambivalens og ansvar.

Islamismen er de muslimske samfunnenes toneangivende utgave av tradisjonalisme. Den er et ideologisk forsøk på å skape tilpasning til det moderne på lokale premisser, altså uten "vestliggjøring". Men islamismens politiske program er vagt, dens lederskap utydelig, dens budskap overdøvet av støyende retorikk og emosjonelt ladede metaforer.

Islamismen er, i likhet med de europeiske og nordamerikanske miljøbevegelsene, en puritansk renselsesbevegelse som har som sitt viktigste mål å vaske bort skitten og rotet som følger moderniseringen. I miljøbevegelsens tilfelle er skitten bokstavelig; for nasjonalromantiske strømninger representeres den av utenlandske impulser og mennesker; rasistiske puritanere betrakter mennesker med annen fenotype enn dem selv som skitt; og i islamistenes tilfelle er skitten symbolsk og åndelig. Der miljøaktivister vil vaske bort industriens slagg, nasjonalromantikerne den fremmede kulturpåvirkningen, språkpuritanerne (i land som Island og Norge) utenlandske lånord og rasistene mennesker med annet utseende enn dem selv, vil islamistene vaske bort pragmatismen, dennesidigheten og de individualistiske frihetsidealene i det moderne.

Denne "skitten" stammer dels fra kolonitiden, da det meste av den muslimske verden ble underlagt europeiske imperier; dels fra nåtiden da muslimer er tvunget til å leve i en verden under kristent og ateistisk overherredømme; politisk, økonomisk og kulturelt. Det er i den rike gruppen av land som mange muslimer omtaler som Vesten at verdens politiske dagsorden blir satt; det er de som dominerer innen handel og teknologi, og den kulturelle påvirkningen kommer derfra. Det er for eksempel mange flere arabere som kan engelsk enn briter og nordamerikanere som kan arabisk. Den "vestlige umoralen", hevder de, skaper frie kvinner som ligger med hvem de vil uten sanksjoner fra omverdenen, og gjør familien til et usikkert prosjekt. Der finnes ingen respekt for Guds regler og de skriftlærdes visdom. Menneskene er æreløse og fremmedgjorte opportunister uten faste holdepunkter i tilværelsen. Islamismen i FIS og beslektede bevegelser fungerer i høy grad gjennom kontraster til "Vesten": Islam er ren, respektfull, logisk, ansvarlig og moralsk; "Vesten" fremstår naturligvis som det motsatte.

Islamistene har ingen enerett på tradisjonalisme. Det meste av de siste årtienes afrikanske skjønnlitteratur, for eksempel, tematiserer i en eller annen forstand brytningen mellom det afrikanske lokalsamfunnet og det moderne: om det varme, men knugende og statiske fellesskapet og den moderne individualismens svimlende muligheter, kulde og krav; kampen mellom frihetstrangen og trygghetsbehovet, og vanskelighetene forbundet med å finne en vei som ivaretar både behovet for kontinuitet og ønsket om forandring. Disse motreaksjonene er faktisk universelle aspekter ved moderniteten.

Det er neppe noen overdrivelse å hevde at bortimot alle verdens folk i dag ønsker enkelte av godene moderniteten har å tilby, særlig de materielle. Men for at dette skal kunne skje uten at de blir passive og initiativløse etterplaprere, forsøker noen av dem å skape sine egne utviklingsstrategier som i det minste på det retoriske nivå "bygger på tradisjonelle verdier". I praksis er dette umulig (det finnes ikke muslimske datachips), men ved hjelp av tradisjonalistiske symboler er det mulig å skape en illusjon av kontinuitet med fortiden der det faktisk forekommer dramatisk brudd og forandring. Følgelig er praktisk talt alle regimer ivrige etter å fremstille landet de representerer som "de store kontrasters land"; Zambia er trådløse telefoner og pittoreske landsbyer; Norge er datateknologi og leikarring; India er skyskrapere og templer. Islamismen kan tolkes som en ytterliggående variant av en slik utviklingsstrategi; et forsøk på å få modernitet uten "vestliggjøring".

På grunn av sin anti-vestlige slagside, blir det imidlertid vanskelig for FIS og islamistene å utnytte kunnskap og begreper som forbindes med Vesten. Islam, i en bestemt tolkning, blir det eneste legitime kunnskapsuniverset. Det er et lukket og statisk univers, ute av stand til å forandre seg innenfra som følge av kritikk utenfra. Islamistene har alle svarene, men de har mistet evnen til å stille en del av spørsmålene. For å kunne gi inntrykk av en "selvstendig utvikling", må de avskjære seg fra kunnskap, vitenskap og dialog med omverdenen.

Dette er prisen alle tradisjonalistiske bevegelser må betale: For å gi inntrykk av renhet, integritet og kulturell autentisitet, må de gi avkall på den sammenblandingen av kulturelle impulser som er selve kjennetegnet ved den globale modernitet. Når de oppdager denne umuligheten ved sitt prosjekt, vil tradisjonalistene enten moderere sine krav eller bli fanatiske og fundamentalistiske, som i FIS' tilfelle.

©Thomas Hylland Eriksen 1995




Nexus