This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Motreaksjoner 2: Nei til EU og Europa som "Den Andre"


Thomas Hylland Eriksen

Svenska Dagbladet
, høsten 1995


 Alle land i verden har sin egen versjon av den globale debatten om modernitet og tradisjon. I alle land finnes det mennesker som argumenterer for fornyelse, forandring og tilpasning til den globale moderniteten, og mennesker som går inn for styrking av "folkets eldgamle tradisjoner", som advarer mot identitetstapet og avhengigheten som angivelig følger av modernisering. Mange nye sosiale bevegelser reagerer mot den globale moderniteten og glorifiserer "lokal tradisjon", som de setter i kontrast til den amoralske, uoversiktelige moderne tilstand.

Det er imidlertid tydelig at også de nye kommunitaristiske eller tradisjonalistiske bevegelsene går inn for modernisering (iallfall i betydningen velstandsøkning), men de insisterer på at den skal foregå "på folkets egne premisser". Dette gjelder både for konservative kristne og sosialister i Europa, biosentriske miljøaktivister, russiske nasjonalister og militante nordamerikanske indianeraktivister.

I en tidligere understreckare behandlet jeg FIS (Front Islamique du Salut) og politisk islams forhold til den globale moderniteten. Temaet for denne artikkelen er den norske folkebevegelsen "Nei til EU", som hadde en fenomenal oppslutning i tiden før den norske folkeavstemningen 28. november 1994. Til tross for forskjellene, er det interessante paralleller mellom FIS og Nei til EU.

Nei til EU var en aktiv politisk kraft fra ca. 1990 til høsten 1994, men hadde sin forløper i Nei til EEC, som var aktiv før den første norske folkeavstemningen om medlemskap i 1972. Ved begge folkeavstemningene var de største politiske partiene, de største avisene (med unntak av Dagbladet i 1972) og store deler av den økonomiske eliten tilhengere av medlemskap; og i begge tilfeller ble resultatet et knapt flertall mot (53,5% i 1972, 52,3% i 1994). Ved begge anledninger var den offentlige debatt i landet sterkt polarisert, og på mange måter representerte ja- og nei-siden ulike verdisyn. Imidlertid rekrutterte Nei til EU sine tilhengere fra nesten hele det politiske spektrum: bevegelsen hadde uforbeholden støtte fra ytre venstre og ytre høyre fløy (maoister og rasister), men også fra folk som stemte på de vanlige politiske partiene. Det statsbærende Arbeiderpartiet ble, som de svenske Socialdemokraterna, splittet i EU-saken. I tiden før folkeavstemningen hadde Nei til EU 140 000 medlemmer, og var den største politiske organisasjonen i landet. Dens ideologi kan ikke plasseres innenfor klassiske politiske kategorier som høyre og venstre, sosialistisk og borgerlig. Den er populistisk, tradisjonalistisk og kommunitaristisk, for øvrig i likhet med FIS.



Nei til EUs veldige folkelige appell var ikke bare åpenlys gjennom avstemningsresultatet og medlemstallet. Den viste seg også i bevegelsens evne til å mobilisere, på kort varsel, store antall aktivister til å gå i demonstrasjonstog, dele ut løpesedler, henge opp plakater og arrangere møter, ofte uten betaling. Den EU-vennlige Europabevegelsen hadde på sin side enorme problemer med å få sine sympatisører til å gi av sin fritid. I de siste to ukene før 28. november utgav ledende Nei-aktivister en liten dagsavis, Ikke Dytt-Nytt (tittelen henviste til det såkalte svenskesuget: man skulle ikke la Sverige, som nå hadde stemt ja, "dytte" Norge inn i EU). Denne avisen ble distribuert gratis utenfor jernbanestasjoner og store arbeidsplasser, på torg og gatehjørner, daglig, på mørke og kalde novembermorgener, av hundrevis av frivillige.

Nei til EUs offisielle publikasjoner -- rapporter, debattbøker, brosjyrer, utredninger -- beskriver en situasjon preget av en dyp motsetning mellom "folket" og "makteliten". Eliten forstod ikke lenger folkets interesser; derfor gikk de inn for EU-medlemskap. Nei til EU presenterte seg som en grasrotbevegelse sprunget direkte ut av folkets vilje, et korrektiv "nedenfra".

Et sentralt begrep i Nei til EUs retorikk var selvråderetten, den uinnskrenkede nasjonale suverenitet som de hevdet ville være truet av et EU-medlemskap. Etter at EF [EG] offisielt ble en union i 1993, utnyttet nei-siden parallellene til "unionstiden" 1814--1905 maksimalt, og hevdet at det var forræderi mot den nasjonale tanke å gå inn i en ny union etter at Norge omsider hadde klart å forlate den forrige unionen i 1905. I Nei til EUs offisielle "motmelding", en omfangsrik og grundig utredning om "virkninger av norsk medlemskap i EU", har den nasjonale selvråderetten en fremtredende plass. Et tap av demokrati, beskrevet som folkestyre, blir regnet som en direkte konsekvens av medlemskap. Motmeldingen behandler også problemer som følger av økt konkurranse for norsk næringsliv, som ikke lenger vil være "beskyttet" mot utlendinger. Det blir dessuten påpekt at utlendinger vil kunne kjøpe norske fritidshus og hytter, som er viktige symboler på norsk suverenitet, "røtter" og frihet.

Distriktspolitikken henger sammen med denne argumentasjonen om selvstyre, "folkestyre" og suverenitet. I flere av sine dokumenter hevder Nei til EU at Utkantnorge nærmest vil bli avfolket ved medlemskap. Norge vil bli mer som Europa, det vil si mer urbant, mer forurenset og mer klassedelt.

Miljøsikkerhet er også sentralt i Nei til EUs propaganda. I deres brosjyrer står det rett ut at "EU setter markedskreftene foran miljøet og folks helse". Et eget kapittel i motmeldingen handler om genmanipulering, og det blir flere steder insinuert at EU representerer et uhyggelig respektløst forhold til naturen; et Frankensteinsk overmot som truer med å føre til økologisk sammenbrudd.

Argumentasjonen omkring mat er beslektet med den som dreier seg om naturen. Generelt fremholder Nei til EU at norsk mat er naturlig og sunn, mens EU-mat er kunstig og farlig. Kunstgjødsel, dyremishandling og hormonpreparater kjennetegner EUs matproduksjon, mens den norske er enkel, ren og naturlig. Det legges også vekt på smittsomme sykdommer, parasitter, salmonella-bakterier og andre vederstyggeligheter som raskt vil krysse grensen og spre seg i Norge dersom landet blir medlem. Ett sted skriver Nei til EU (i sitt tidsskrift Standpunkt) at "EU-forslag truer spedbarns helse".

Et helt kapittel i Nei til EUs offisielle motmelding er viet "rusgifter", altså alkohol og narkotiske stoffer. Her som ellers i bevegelsens retorikk betones fordelene ved norsk isolasjon. Ved medlemskap ville Norge, med sin sunne og fornuftige rusmiddelpolitikk, bli oversvømmet av billig vin og hasj fra de europeiske markedene, som ville forderve det sunne norske folket.


Nei til EU hadde klare nasjonalistiske trekk. Bevegelsen vektla i hele sin retorikk fordelene ved et Norge som "styrte seg selv". Europa, eller EU, ble presentert som Den Andre; den man sammenligner seg selv med og setter i kontrast til seg selv. EU fremstod som det motsatte av Norge. Likhetene mellom Norge og EU, som naturligvis er betydelige, ble aldri nevnt. Norge representerte renhet, natur, likhet, autentisitet, bygda, demokratiet og fellesskapet; mens EU reprenterte, skitt, kunstighet, hierarki, fremmedgjøring, storby, sentralisering og fremmedgjøring.

Forestillinger om norske verdier og norsk tradisjon ble brukt på alle plan i retorikken; fra spørsmål som dreide seg om språkbevaring til politisk kultur og velferdsordninger. Norges moralske overlegenhet ble gang på gang bekreftet, som når Nei til EU slo fast at "EUs felles utenrikspolitikk vil gjøre det vanskelig for Norge å fortsette arbeidet som brobygger mellom rike og fattige land".

Renhet, både bokstavelig og metaforisk, var et gjennomgående tema i Nei til EUs retorikk, og behovet for å beskytte seg mot europeisk skitt uttrykkes tydelig i flere av de offisielle dokumentene. EU forurenser miljøet; EU er fullt av farlige bakterier, "matsminke" og laboratoriegener; og den perfekte størrelsen og fargen på EU-tomatene skyldes overdrevet bruk av kunstgjødsel og hormonbehandling.

I dette perspektivet fremstår Nei til EU som en klassisk puritansk bevegelse (puritanisme viser etymologisk til renhetstrang), som forsøker å holde den globale modernitetens iboende bastardisering, ambivalens, fremmedgjøring og kompleksitet på avstand. Som et alternativ setter den opp NORGE, det rene, enkle og naturlige landet med tett integrerte lokalsamfunn og dyp respekt for naturen, med sunn moral, ekte kultur og sosialt ansvar.

Forskjellene mellom de to landene i EUs nordlige og sydlige periferier -- Norge og Algerie -- er store. Algerie er fattig, varmt, brutalt og desorganisert; Norge er rikt, kaldt, fredelig og velorganisert. Men likhetene mellom de to store motstandsbevegelsene mot den globale moderniteten, er større enn at de kan skyldes tilfeldigheter.

Både Nei til EU og FIS går inn for renhet og grenser, altså isolasjon, men de avgrenser sine respektive verdener på ulike måter. FIS er ikke nasjonalistisk, og romantiserer ikke Algerie som historisk subjekt. Islamismens hovedkontrast går mellom det rene, moralske, autentiske islam og den skitne, umoralske, fremmedgjorte sekulariseringen, symbolisert ved "Vesten". Der FIS' isolasjonisme er religiøs, er Nei til EUs isolasjonisme territoriell. For FIS er det islam som er ren og ekte; for Nei til EU er det landet Norge.

Begge bevegelsene er tradisjonalistiske forsåvidt som de bygger sin ideologi på forestillinger om en nær eller fjern mytisk fortid; og begge er "tverrpolitiske" og populistiske: de hevder å representere Folkets interesse mot de korrupte maktelitene. Og begge bevegelsene kritiserer den globale moderniteten langs de samme linjene. Den er ukontrollerbar, forvirrende, umoralsk, individualistisk, hierarkisk og respektløs overfor ekte tradisjoner. Begge anklager sine respektive ledere for å ha solgt seg til den internasjonale kapitalismen.

I et essay i Times Literary Supplement (22. september 1995) diskuterte Richard Sennett nylig behovet for stedstilhørighet i denne sømløse, forvirrende verdenen vi lever i. Sennett sympatiserer med forsøkene på å mane frem en trygg, oversiktlig verden med faste konturer og klare grenser. Men han advarer om at fellesskap som "er basert på ekskludering, likhet eller nostalgi, er sosialt giftige og psykologisk ubrukelige". Likeledes advarer Salman Rushdie, i Imaginary Homelands (1991), mot "ghettomentaliteten", når han sammenligner retretten inn i en snevert definert verden basert på trygghet og tradisjon med indre eksil og frivillig apartheid.

Hele den "tverrpolitiske" begeistringen for fenomener som FIS og Nei til EU ville falle sammen som et korthus dersom de ikke hadde klart å opprettholde et skarpt fiendebilde av den globale moderniteten. Derfor skal vi også huske at så lenge globaliseringsprosessene fortsetter å viske ut grenser, vil tradisjonalistiske motreaksjoner, ivrige forsøk på å "vaske bort skitten", fortsette å blomstre over hele verden. I enkelte tilfeller vil de få desperate, terroristiske og fundamentalistiske trekk. Når dette skjedde i Algerie og ikke i Norge, skyldes det både at Nei til EU rent faktisk vant konkurransen om folkeflertallet, og at Norge er så rikt at ingen lider materiell nød der.

Tidligere kunne de fleste mennesker uten større problemer leve et liv innenfor en klart avgrenset, trygg, velkjent og forutsigbar tradisjon. I vår tid, preget av global kommunikasjon og global kapitalisme, ambivalens og kulturmøter, kan en slik isolasjon bare oppnås gjennom kamp. Denne typen kamp for grenser og renhet vil vi uten tvil se mye mer til i det 21. århundre.

©Thomas Hylland Eriksen 1995



Nexus