This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Kampen om fortiden

Et essay om myter, identitet og politikk

Thomas Hylland Eriksen


Aschehoug 1996

 


Innhold

Forord
I * Et upålitelig vitne
II * Fortidens fleksibilitet
III * Personlig og kollektiv identitet
IV * På sporet av det tapte hjemsted
V * Historien som åpenbaringsreligion
VI * Mytens nødvendighet
Litteratur


"Det er et partislagord som handler om kontrollen over fortiden," sa han. "Gjenta det, er du snill."
"'Den som kontrollerer fortiden kontrollerer fremtiden; den som kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden,'" gjentok Winston lydig.

"Den som kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden," sa O'Brien, idet han nikket langsomt anerkjennende. "Er det din oppfatning, Winston, at fortiden virkelig eksisterer?"

(George Orwell: 1984)


I * Et upålitelig vitne


"Det er livsviktig å høre til et folk, en nasjon. Selv såkalte identitetsløse søker selskap med likesinnede. Har man vokst opp i et fellesskap, en felles kultur, felles språk og grunnholdning, så er dette en identitet. Fremmedfrykt har ikke alltid med rasisme å gjøre, men er rett og slett frykten for å miste sin identitet. Å føle tilhørighet er nedlagt i ethvert menneske. Politiske partier bør ha nasjonen, identiteten, for øye, ellers blir det forvirring og usikkerhet i befolkningen."


Sitatet er klippet fra et leserbrev i Aftenposten våren 1995, men det kunne ha vært hentet fra en nær sagt hvilken som helst avis i verden. Bekymringen over at fortiden glipper, at vi mister kontinuiteten, at vi daglig blir kastet ut i en ny, ukjent og ubegripelig verden, finnes praktisk talt overalt. Medierevolusjonens fragmentering av offentligheten, de raske sosiale og kulturelle forandringene, folkevandringene fra syd til nord, den globale kommunikasjonen over satellitter og Internett, og globaliseringen av økonomi, politikk og kultur medfører usikkerhet, frustrasjon og fortidsnostalgi hos svært mange mennesker i de mest forskjelligartede samfunn. Mange av dem reagerer gjennom ulike former for tilbaketrekning. De fornekter globaliseringen og stemmer på nasjonalistiske partier. De stempler kimærer som islamske sammensvergelser, vestlig dekadense eller fjernsynets forfall som fellesskapets hovedfiende. Og de går inn for en dyrking av "lokalt særpreg" som savner historisk sidestykke i omfang og intensitet. Ofte resulterer frustrasjonene i mistenkeliggjøring og syndebukkmentalitet rettet mot fremmede nasjoner, religioner eller etniske grupper, parret med en tilsvarende forherligelse av ens eget fellesskap. Botaniske metaforer som "røtter" blir brukt uten at en eneste kritisk innvending blir reist: metaforene fremstår innenfor en slik tenkemåte som selvinnlysende og selvbegrunnende.



Den såkalte demokratiske offentlighet svarer generelt på disse tendensene med avskyerklæringer. Intellektuelle flirer kynisk og kaller nostalgikerne brunstripete og kognitivt hjelpeløse essensialister som er ute av stand til å håndtere modernitetens utfordringer. Dermed vokser følelsen hos millioner av at samfunnets eliter ikke tar dem på alvor. Deres kronikker, lovforslag og bokmanuskripter blir sendt høflig i retur med påskrift om at de nok ikke passer inn i øyeblikket. Men alt de har gjort seg skyldige i, er å gi uttrykk for en subjektiv følelse av hjemløshet, fremmedgjøring og sviktende kontroll over sin egen tilværelse. De blir isolert, og til slutt er deres eneste talerør reaksjonære og halvfascistiske grupper i utkanten av samfunnet. (Jeg minner om at Le Pen fikk 14% av stemmene ved det franske presidentvalget våren 1995, og at et høyreautoritært Fremskrittsparti, som har kvittet seg med det meste av sin liberalistiske arv, fikk godt over ti prosent ved de norske lokalvalgene samme høst.) De begynner å skrive under på opprop mot innvandring, og "den demokratiske offentlighet" vender seg beskjemmet i en annen retning. Situasjonen tilspisser seg. Europeiske flyktningmottak blir satt i brann, høyrepopulister seiler i medvind, fundamentalistpartier (enten de er kristne, nasjonalistiske eller muslimske) opplever formidable vitamininnsprøytninger, og myndighetene svarer med stadig mer repressive og intolerante tiltak, paradoksalt, for å bekjempe de intolerante strømningene. Selv om også de trekker veksler på myter -- myten om annen verdenskrig, myten om folkhemmet, myten om opplysningen og fremskrittet -- i utformingen av sitt politiske og eksistensielle selvbilde.

Hva vil det si å kjenne historien?

Et av vårt århundres mest siterte utsagn må være Henry Fords "History is more or less bunk. It's tradition. We don't want tradition. We want to live in the present and the only history that is worth a tinker's damn is the history we make today." Fords uttalelse siteres vanligvis til skrekk og advarsel, som en påminnelse om at det er viktig å kjenne historien. "Historieløshet" er et av vår tids alminneligste skjellsord. Å være historieløs regnes gjerne som ensbetydende med å være uvitende eller til og med dum, udannet og lidende av karakterbrist.

Kan hende er det viktig å kjenne historien. Men hva vil det i grunnen si å kjenne historien? "Det eneste vi kan lære av historien, er at vi ikke kan lære noe av historien," uttalte en ekspert på internasjonal politikk og politisk filosofi nylig, litt oppgitt, etter at han nok en gang ble oppfordret av en journalist til å si noe enkelt og konsist om sammenhengen mellom Balkans uoversiktlige historie og den aktuelle oppløsningen av de balkanske samfunnene. Historieforskningen er ingen prediksjonsvitenskap; den gjør det ikke mulig å spå. Den befatter seg utelukkende med sinnrike postdiksjoner -- etterpåklokskap og tolkninger av begivenheter som allerede har funnet sted. Historien gjentar seg aldri. Hver eneste nye lille hendelse er unik og ny, selv om den skulle være et forsøk på å repetere en tidligere hendelse, ganske enkelt fordi omstendighetene alltid vil være nye. Trolig var det dette Heraklit hadde i tankene da han sa at en mann aldri kan stige ned i den samme elven to ganger. Både mannen og elven vil nemlig ha forandret seg i mellomtiden.

Eller som Kierkegaard uttrykker det: Historien kan bare forstås baklengs, men den må leves forlengs. Dermed oppstår erindringsforskyvninger, manipulasjoner, retusjeringer og omskrivninger av det forgangne, for at det alltid skal være forenlig med en bestemt tolkning av nåtiden.

Fortiden er utydelig og mangetydig. Den blir beskrevet på selektive og subjektive måter. Historikeren er som det nordafrikanske muldyret, som ustanselig snakket om sin morbror, hesten, men som aldri nevnte sin far, eselet. Glemselen er erindringens viktigste bestanddel.

Et uendelig antall hendelser har funnet sted i fortiden. Bare noen få, bestemte hendelser finner veien inn i historiebøkene, og da blir de tolket inn i et verdensbilde som svarer overens med historieskriverens. Historien, har samfunnsteoretikeren Immanuel Wallerstein skrevet, er ikke et produkt av fortiden; den er et produkt av nåtidens ønsker og behov. Ettersom nåtiden forandrer seg, forandrer også fortiden seg hele tiden. Meta-historikeren Hayden White presiserer for sin del at all historieskrivning skyldes et behov for en genealogi, en opphavsmyte. Det betyr ikke at historiefortellinger er løgnaktige, men at de er spesifikke, moralske, velorganiserte tolkninger av hendelsesforløp som rent faktisk har vært mangslungne, amoralske og kaotiske. "If you don't like the past, change it," skriver den amerikanske historikeren William L. Burton sarkastisk, stilt overfor en flodbølge av historierevisjonister.

"Revisjonisme" har for øvrig en vemmelig klang i historikermiljøer. Ordet assosieres med tyske høyreorienterte historikere som omskriver den annen verdenskrig for å "renvaske" tyskerne, blant annet ved å insinuere at gasskamrene sannsynligvis ikke fantes. Men historierevisjonisme kan også ha andre -- i den liberale offentlighets øyne langt mer aktverdige -- motiver. Når Nord-Amerikas indianere eller Nordkalottens samer krever at også deres versjoner av fortiden skal inn på pensum, når senegalesiske foreldre reagerer negativt på at deres barn skal lese om "nos ancêtres, les Gaulois" (våre forfedre, gallerne), eller når den sosialhistoriske bølgen innebærer at elever og historieinteresserte lærer om alminnelige folks liv og ikke bare om de store menns dåder, -- da er det vanskelig å protestere dersom man føler det minste fnugg av tilhørighet til opplysningsprosjektet. Det er jo etter hvert blitt et uomtvistelig faktum at den dominerende historieskrivningen i verden har tatt utgangspunkt i europeiske menn fra overklassen og øvre middelklasse, og at resten av verdens befolkning er blitt betraktet gjennom deres linse som, hvor full av medfølelse og sympati den enn kan ha vært, likefullt har vært deres.

Et resultat, eller kanskje en bivirkning, av de siste tiårenes tilførsel av nye stemmer -- kvinner, svarte, minoriteter, muslimer, postkoloniale folk -- til historiene som skrives om fortiden, er imidlertid at fortiden er i ferd med å smuldre fullstendig opp i en kakofoni av rivaliserende stemmer som snakker i munnen på hverandre.

Et annet, nesten motsatt resultat, er at de nye historiene har gitt legitimitet til et mylder av nye politiske bevegelser, som reiser krav på bakgrunn av sin nå "dokumenterte" fortid. Som historikeren Eric Hobsbawm sier, idet han skuer ut over en verden som er sønderrevet av etniske konflikter, diskriminering av minoriteter og nasjonale "frigjøringsbevegelser": Historien er for nasjonalisten det samme som opiumsvalmuen er for den narkomane. Den er råstoffet som ideologien suger næring av.

Ideologiseringen av fortiden

Historien blir brukt på utallige besvergende måter, av politiske bevegelser og ideologer som ønsker å ta den til inntekt for sitt eget syn. Under debatten om norsk medlemskap i EU i 1994, forsøkte både ja- og nei-siden å bevise at deres standpunkt var forenlig med "norsk politisk tradisjon". Serberne på Balkan minnes slaget ved Kosovo i 1349; singalesere på Sri Lanka "husker" slagene som gjenfortelles i Mahavamsa-myten og bruker den kollektive erindringen skånselsløst for å rettferdiggjøre overgrep mot tamiler; den hinduistiske høyresiden i India minnes mogulenes invasjoner og betrakter derfor indiske muslimer som annenrangs indere; da Estland for annen gang ble en selvstendig stat i 1991, fikk estiske historikere statsstøtte for å "bevise" at den estiske nasjon egentlig var tusen år gammel; og nasjonalistene i Québec oppildnes i sin anti-anglokanadiske holdning når de minnes ydmykelser og forvisninger som fant sted for flere hundre år siden. Faktisk er delstatens motto, som blant annet er gjengitt på samtlige bilers nummerplater, "Je me souviens". Jeg husker.

Den hån mot ethvert krav om balanse, sannferdighet og etterrettelighet som disse historiene fra vår tid bevitner, gjennomsyret av ideologi som de er, gjør det fristende å ta avstand fra historieskrivningen som sådan. Derfor er det nå, på midten av nittitallet, mange liberale intellektuelle som står nærmere Henry Fords syn enn de ville ha gjort for tyve år siden, da marxismen var den dominerende tenkemåten. En transnasjonal intellektuell med opprinnelse et sted på det indiske subkontinent, som har bodd i Oslo de siste årene, sjokkerer stundom i selskapslivet ved å fremme det syn at gamle monumenter må få lov til å forfalle, i ærlighetens og sannhetens navn, som et tegn på at alt er forgjengelig og at alt forandrer seg. Et Taj Mahal i ruiner, sier han, er et sannere vitnesbyrd om tidens tann enn et striglet og gjennomrenovert Taj Mahal som skinner som om det stod ferdig i går. Han går altså, for øvrig i likhet med Ford, inn for at fremtid og nåtid skal gis forrang fremfor en fortid som nødvendigvis blir romantisert og mytologisert. Dels begrunner han dette synet med at det er fremtiden, og ikke fortiden, som kan formes til menneskehetens beste; dels med at ideologiske forvrengninger og mytologiske omskrivninger av fortiden blir brukt til å fremme politiske interesser og til å rettferdiggjøre overgrep og undertrykkelse over hele verden.

Det kan stilles mange kritiske spørsmål til de ideologiske manøvrene som under dekke av å fortelle "sannheten" om fortiden bruker den mytisk for å rettferdiggjøre en bestemt tolkning av nåtiden. Hva er det så ved historiene om fortiden som later til å gjøre det umulig å avskaffe dem selv om de vanligvis sier mer om nåtiden enn om fortiden, og selv om det virker sunnere og mer konstruktivt å kanalisere sine prosjekter i retning av fremtiden? Hvorfor blir historien gang på gang entydiggjort og frosset fast når den rent faktisk er mangetydig og omskiftelig? Hva skyldes den tilsynelatende universelle jakten på en ytterste opprinnelse eller første beveger; en jakt som med nødvendighet må bli til et umulig Sisyfosarbeid, eller en uendelig regress, ettersom noe annet alltid gikk forut for "den første hendelse"? Og sist, men ikke minst: Hvordan kan det ha seg at personer knytter sin personlige identitet til en kollektiv identitet på en slik måte at deres personlige biografi smelter sammen med kollektivets biografi, slik denne biografien fortelles av profesjonelle historiefortellere? Når svensker snakker i første person flertall om slaget ved Poltava, når indere dreper hverandre i hundretall på grunn av arkeologiske utgravninger i Ayodhya, eller når religiøse og forskere havner i bitre eksistensielle stridigheter om menneskets ultimate opprinnelse -- da er det svært gode grunner til å stille spørsmål av denne typen.

Historiene trekkes inn i aktuelle debatter over hele verden, og det skyldes ikke bare at nåtiden er et produkt av fortiden, men kanskje særlig at det motsatte er tilfellet. Fortellinger om fortiden påberopes som sannhetsvitner og kronargumenter av de fleste politiske grupperinger; de konservative gir dem kanskje tilnavnet "tradisjon", mens de radikale er opptatt av å lære av feilene begått i fortiden og de revolusjonære vil kaste av seg fortidens åk og begynne år én i morgen, med blanke ark, slik de franske revolusjonære gjorde da de bestemte seg for å innstifte en helt ny tidsregning i 1789.

Selv i fremtidsrettede moderne samfunn som foregir å bygge på fornuft og vitenskap, gis fortiden en sakral verdi; man forventes å respektere den, lære om og av den, gå til den for å skaffe seg røtter og for å kunne skille mellom venn og fiende, og å bruke den til å begrunne sine handlinger. Vi mennesker sitter fast i fortiden, blir det sagt, omtrent slik et hjelpeløst sprellende koralldyr sitter fast i de tomme skallene som en gang var dets forfedre.

"Tradisjonen" har alltid vært en viktig kilde til ideologi og handling. Men det er først i våre dager at det over hele verden blir utkjempet verbale og fysiske slag om hva som skal gjelde som sann og ekte tradisjon. Grupper og folk som tidligere ikke har hatt mulighet til å gi uttrykk for sine syn er nå representert i offentligheten både lokalt, nasjonalt og globalt, og reiser kritiske spørsmål omkring skolepensa, museumsutstillinger, reklametekster, monumenter og jubileumsfeiringer. Fortiden smuldrer opp i mange alternative fortider, og for hver dag blir det mer tydelig at bare ytterst få av dem har fått sin historie fortalt. Imidlertid fører ikke denne uenigheten, eller relativiseringen av fortiden om man vil, først og fremst til en ydmyk tvil -- slik man hadde kunnet håpe på -- men i deprimerende mange tilfeller til styrket fanatisme og bevisst manipulering med den nåtidige forståelsen av fortidige hendelser.

Et mangfold av historier

Det finnes altså ikke bare én historie. Det finnes mange historier, og enkelte av dem er riktig dårlige. Dersom vitenskapen er vår fremste religion, er historiene våre største myter, og de forsøker da også å fremstå som vitenskapelige.

Historiene har ikke i seg selv noen annen mening enn den vi gir dem. Slik sett har Macbeth rett når han fortvilet utbryter at "Historien er en fortelling fortalt av en tulling, full av støy og sinne, og betyr ingen ting." Derimot tillegges den mening, og enhver moderne epoke, ethvert moderne sted vil ha sin egen historieforståelse. På Trinidad er det en vanlig oppfatning at steelband-musikken har vært det viktigste bidraget til dette århundrets musikk, og for mange franskmenn er det hevet over tvil at de Gaulle var vårt århundres største statsmann (Gandhi har de knapt hørt om).

Hva er det som gjør historiene om fortiden så viktige for mennesker over hele verden?

Er spørsmålet naivt eller enda verre, er det banalt? I så fall vil jeg utfordre leseren til å forsøke å gi et enkelt svar på det. Det alminnelige svaret, som høres overalt fra verdens klasseværelser til UNESCOs offisielle publikasjoner, er at den forteller oss hvem vi er; den "gir oss identitet". Dette er et hult og innholdsløst svar på et komplisert spørsmål. Mennesker har i mange tusen år, over hele verden, øst av fortiden for å snakke om nåtiden, og vår egen historieskrivning tilhører slik sett en kategori av myter som kan gjenfinnes i alle slags samfunn. Mytene kan lett analyseres som ideologi i marxistisk forstand, som falsk bevissthet. Men en slik analyse hjelper oss verken å løse problemene med rasismen i Vest-Europa, borgerkrigene i Øst-Europa, den hinduistiske fundamentalismen i India eller den etniske fragmenteringen i Afrika. Den hjelper oss bare å se ned på mennesker som holder bestemte myter hellig, som om det skulle være til noen hjelp.

Mytene synes faktisk å ha noe allmennmenneskelig ved seg; noe universelt og dyptgripende som har å gjøre med det å være menneske, ganske enkelt. De kan derfor ikke avfeies som falsk bevissthet; de må forstås som et fundamentalt uttrykk for den menneskelige væremåte. Ellers risikerer vi å avfeie hele den klassiske kunsten og litteraturen som politisk inkorrekt, og praktisk talt den menneskelige forestillingsevne som protofascistisk og farlig. La derfor en hermeneutisk, spørrende, ambivalent holdning danne et utgangspunkt for det som kommer.



©Thomas Hylland Eriksen 1996

Boken kan bestilles elektronisk herfra.
Boken er utgått fra forlaget, og er derfor tilgjengelig i sin helhet på dette nettstedet.



Nexus