|
Innhold
Forord
I * Et upålitelig vitne
II * Fortidens fleksibilitet
III * Personlig og kollektiv identitet
IV * På sporet av det tapte hjemsted
V * Historien som åpenbaringsreligion
VI * Mytens nødvendighet
Litteratur
"Det er et partislagord som handler om kontrollen over fortiden,"
sa han. "Gjenta det, er du snill."
"'Den som kontrollerer fortiden kontrollerer fremtiden; den
som kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden,'" gjentok
Winston lydig.
"Den som kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden,"
sa O'Brien, idet han nikket langsomt anerkjennende. "Er det
din oppfatning, Winston, at fortiden virkelig eksisterer?"
(George Orwell: 1984)
I
* Et upålitelig vitne
"Det
er livsviktig å høre til et folk, en nasjon. Selv
såkalte identitetsløse søker selskap med likesinnede.
Har man vokst opp i et fellesskap, en felles kultur, felles språk
og grunnholdning, så er dette en identitet. Fremmedfrykt
har ikke alltid med rasisme å gjøre, men er rett
og slett frykten for å miste sin identitet. Å føle
tilhørighet er nedlagt i ethvert menneske. Politiske partier
bør ha nasjonen, identiteten, for øye, ellers blir
det forvirring og usikkerhet i befolkningen."
Sitatet er klippet fra et leserbrev i Aftenposten våren
1995, men det kunne ha vært hentet fra en nær sagt hvilken
som helst avis i verden. Bekymringen over at fortiden glipper, at
vi mister kontinuiteten, at vi daglig blir kastet ut i en ny, ukjent
og ubegripelig verden, finnes praktisk talt overalt. Medierevolusjonens
fragmentering av offentligheten, de raske sosiale og kulturelle
forandringene, folkevandringene fra syd til nord, den globale kommunikasjonen
over satellitter og Internett, og globaliseringen av økonomi,
politikk og kultur medfører usikkerhet, frustrasjon og fortidsnostalgi
hos svært mange mennesker i de mest forskjelligartede samfunn.
Mange av dem reagerer gjennom ulike former for tilbaketrekning.
De fornekter globaliseringen og stemmer på nasjonalistiske
partier. De stempler kimærer som islamske sammensvergelser,
vestlig dekadense eller fjernsynets forfall som fellesskapets hovedfiende.
Og de går inn for en dyrking av "lokalt særpreg"
som savner historisk sidestykke i omfang og intensitet. Ofte resulterer
frustrasjonene i mistenkeliggjøring og syndebukkmentalitet
rettet mot fremmede nasjoner, religioner eller etniske grupper,
parret med en tilsvarende forherligelse av ens eget fellesskap.
Botaniske metaforer som "røtter" blir brukt uten
at en eneste kritisk innvending blir reist: metaforene fremstår
innenfor en slik tenkemåte som selvinnlysende og selvbegrunnende.
Den såkalte demokratiske offentlighet svarer generelt på
disse tendensene med avskyerklæringer. Intellektuelle flirer
kynisk og kaller nostalgikerne brunstripete og kognitivt hjelpeløse
essensialister som er ute av stand til å håndtere modernitetens
utfordringer. Dermed vokser følelsen hos millioner av at
samfunnets eliter ikke tar dem på alvor. Deres kronikker,
lovforslag og bokmanuskripter blir sendt høflig i retur med
påskrift om at de nok ikke passer inn i øyeblikket.
Men alt de har gjort seg skyldige i, er å gi uttrykk for en
subjektiv følelse av hjemløshet, fremmedgjøring
og sviktende kontroll over sin egen tilværelse. De blir isolert,
og til slutt er deres eneste talerør reaksjonære og
halvfascistiske grupper i utkanten av samfunnet. (Jeg minner om
at Le Pen fikk 14% av stemmene ved det franske presidentvalget våren
1995, og at et høyreautoritært Fremskrittsparti, som
har kvittet seg med det meste av sin liberalistiske arv, fikk godt
over ti prosent ved de norske lokalvalgene samme høst.) De
begynner å skrive under på opprop mot innvandring, og
"den demokratiske offentlighet" vender seg beskjemmet
i en annen retning. Situasjonen tilspisser seg. Europeiske flyktningmottak
blir satt i brann, høyrepopulister seiler i medvind, fundamentalistpartier
(enten de er kristne, nasjonalistiske eller muslimske) opplever
formidable vitamininnsprøytninger, og myndighetene svarer
med stadig mer repressive og intolerante tiltak, paradoksalt, for
å bekjempe de intolerante strømningene. Selv om også
de trekker veksler på myter -- myten om annen verdenskrig,
myten om folkhemmet, myten om opplysningen og fremskrittet -- i
utformingen av sitt politiske og eksistensielle selvbilde.
Hva vil det si å kjenne historien?
Et av vårt århundres mest siterte utsagn må være
Henry Fords "History is more or less bunk. It's tradition.
We don't want tradition. We want to live in the present and the
only history that is worth a tinker's damn is the history we make
today." Fords uttalelse siteres vanligvis til skrekk og advarsel,
som en påminnelse om at det er viktig å kjenne historien.
"Historieløshet" er et av vår tids alminneligste
skjellsord. Å være historieløs regnes gjerne
som ensbetydende med å være uvitende eller til og med
dum, udannet og lidende av karakterbrist.
Kan hende er det viktig å kjenne historien. Men hva vil det
i grunnen si å kjenne historien? "Det eneste vi kan lære
av historien, er at vi ikke kan lære noe av historien,"
uttalte en ekspert på internasjonal politikk og politisk filosofi
nylig, litt oppgitt, etter at han nok en gang ble oppfordret av
en journalist til å si noe enkelt og konsist om sammenhengen
mellom Balkans uoversiktlige historie og den aktuelle oppløsningen
av de balkanske samfunnene. Historieforskningen er ingen prediksjonsvitenskap;
den gjør det ikke mulig å spå. Den befatter seg
utelukkende med sinnrike postdiksjoner -- etterpåklokskap
og tolkninger av begivenheter som allerede har funnet sted. Historien
gjentar seg aldri. Hver eneste nye lille hendelse er unik og ny,
selv om den skulle være et forsøk på å
repetere en tidligere hendelse, ganske enkelt fordi omstendighetene
alltid vil være nye. Trolig var det dette Heraklit hadde i
tankene da han sa at en mann aldri kan stige ned i den samme elven
to ganger. Både mannen og elven vil nemlig ha forandret seg
i mellomtiden.
Eller som Kierkegaard uttrykker det: Historien kan bare forstås
baklengs, men den må leves forlengs. Dermed oppstår
erindringsforskyvninger, manipulasjoner, retusjeringer og omskrivninger
av det forgangne, for at det alltid skal være forenlig med
en bestemt tolkning av nåtiden.
Fortiden er utydelig og mangetydig. Den blir beskrevet på
selektive og subjektive måter. Historikeren er som det nordafrikanske
muldyret, som ustanselig snakket om sin morbror, hesten, men som
aldri nevnte sin far, eselet. Glemselen er erindringens viktigste
bestanddel.
Et uendelig antall hendelser har funnet sted i fortiden. Bare noen
få, bestemte hendelser finner veien inn i historiebøkene,
og da blir de tolket inn i et verdensbilde som svarer overens med
historieskriverens. Historien, har samfunnsteoretikeren Immanuel
Wallerstein skrevet, er ikke et produkt av fortiden; den er et produkt
av nåtidens ønsker og behov. Ettersom nåtiden
forandrer seg, forandrer også fortiden seg hele tiden. Meta-historikeren
Hayden White presiserer for sin del at all historieskrivning skyldes
et behov for en genealogi, en opphavsmyte. Det betyr ikke at historiefortellinger
er løgnaktige, men at de er spesifikke, moralske, velorganiserte
tolkninger av hendelsesforløp som rent faktisk har vært
mangslungne, amoralske og kaotiske. "If you don't like the
past, change it," skriver den amerikanske historikeren William
L. Burton sarkastisk, stilt overfor en flodbølge av historierevisjonister.
"Revisjonisme" har for øvrig en vemmelig klang
i historikermiljøer. Ordet assosieres med tyske høyreorienterte
historikere som omskriver den annen verdenskrig for å "renvaske"
tyskerne, blant annet ved å insinuere at gasskamrene sannsynligvis
ikke fantes. Men historierevisjonisme kan også ha andre --
i den liberale offentlighets øyne langt mer aktverdige --
motiver. Når Nord-Amerikas indianere eller Nordkalottens samer
krever at også deres versjoner av fortiden skal inn på
pensum, når senegalesiske foreldre reagerer negativt på
at deres barn skal lese om "nos ancêtres, les Gaulois"
(våre forfedre, gallerne), eller når den sosialhistoriske
bølgen innebærer at elever og historieinteresserte
lærer om alminnelige folks liv og ikke bare om de store menns
dåder, -- da er det vanskelig å protestere dersom man
føler det minste fnugg av tilhørighet til opplysningsprosjektet.
Det er jo etter hvert blitt et uomtvistelig faktum at den dominerende
historieskrivningen i verden har tatt utgangspunkt i europeiske
menn fra overklassen og øvre middelklasse, og at resten av
verdens befolkning er blitt betraktet gjennom deres linse som, hvor
full av medfølelse og sympati den enn kan ha vært,
likefullt har vært deres.
Et resultat, eller kanskje en bivirkning, av de siste tiårenes
tilførsel av nye stemmer -- kvinner, svarte, minoriteter,
muslimer, postkoloniale folk -- til historiene som skrives om fortiden,
er imidlertid at fortiden er i ferd med å smuldre fullstendig
opp i en kakofoni av rivaliserende stemmer som snakker i munnen
på hverandre.
Et annet, nesten motsatt resultat, er at de nye historiene har gitt
legitimitet til et mylder av nye politiske bevegelser, som reiser
krav på bakgrunn av sin nå "dokumenterte"
fortid. Som historikeren Eric Hobsbawm sier, idet han skuer ut over
en verden som er sønderrevet av etniske konflikter, diskriminering
av minoriteter og nasjonale "frigjøringsbevegelser":
Historien er for nasjonalisten det samme som opiumsvalmuen er for
den narkomane. Den er råstoffet som ideologien suger næring
av.
Ideologiseringen av fortiden
Historien blir brukt på utallige besvergende måter,
av politiske bevegelser og ideologer som ønsker å ta
den til inntekt for sitt eget syn. Under debatten om norsk medlemskap
i EU i 1994, forsøkte både ja- og nei-siden å
bevise at deres standpunkt var forenlig med "norsk politisk
tradisjon". Serberne på Balkan minnes slaget ved Kosovo
i 1349; singalesere på Sri Lanka "husker" slagene
som gjenfortelles i Mahavamsa-myten og bruker den kollektive erindringen
skånselsløst for å rettferdiggjøre overgrep
mot tamiler; den hinduistiske høyresiden i India minnes mogulenes
invasjoner og betrakter derfor indiske muslimer som annenrangs indere;
da Estland for annen gang ble en selvstendig stat i 1991, fikk estiske
historikere statsstøtte for å "bevise" at
den estiske nasjon egentlig var tusen år gammel; og nasjonalistene
i Québec oppildnes i sin anti-anglokanadiske holdning når
de minnes ydmykelser og forvisninger som fant sted for flere hundre
år siden. Faktisk er delstatens motto, som blant annet er
gjengitt på samtlige bilers nummerplater, "Je me souviens".
Jeg husker.
Den hån mot ethvert krav om balanse, sannferdighet og etterrettelighet
som disse historiene fra vår tid bevitner, gjennomsyret av
ideologi som de er, gjør det fristende å ta avstand
fra historieskrivningen som sådan. Derfor er det nå,
på midten av nittitallet, mange liberale intellektuelle som
står nærmere Henry Fords syn enn de ville ha gjort for
tyve år siden, da marxismen var den dominerende tenkemåten.
En transnasjonal intellektuell med opprinnelse et sted på
det indiske subkontinent, som har bodd i Oslo de siste årene,
sjokkerer stundom i selskapslivet ved å fremme det syn at
gamle monumenter må få lov til å forfalle, i ærlighetens
og sannhetens navn, som et tegn på at alt er forgjengelig
og at alt forandrer seg. Et Taj Mahal i ruiner, sier han, er et
sannere vitnesbyrd om tidens tann enn et striglet og gjennomrenovert
Taj Mahal som skinner som om det stod ferdig i går. Han går
altså, for øvrig i likhet med Ford, inn for at fremtid
og nåtid skal gis forrang fremfor en fortid som nødvendigvis
blir romantisert og mytologisert. Dels begrunner han dette synet
med at det er fremtiden, og ikke fortiden, som kan formes til menneskehetens
beste; dels med at ideologiske forvrengninger og mytologiske omskrivninger
av fortiden blir brukt til å fremme politiske interesser og
til å rettferdiggjøre overgrep og undertrykkelse over
hele verden.
Det kan stilles mange kritiske spørsmål til de ideologiske
manøvrene som under dekke av å fortelle "sannheten"
om fortiden bruker den mytisk for å rettferdiggjøre
en bestemt tolkning av nåtiden. Hva er det så ved historiene
om fortiden som later til å gjøre det umulig å
avskaffe dem selv om de vanligvis sier mer om nåtiden enn
om fortiden, og selv om det virker sunnere og mer konstruktivt å
kanalisere sine prosjekter i retning av fremtiden? Hvorfor blir
historien gang på gang entydiggjort og frosset fast når
den rent faktisk er mangetydig og omskiftelig? Hva skyldes den tilsynelatende
universelle jakten på en ytterste opprinnelse eller første
beveger; en jakt som med nødvendighet må bli til et
umulig Sisyfosarbeid, eller en uendelig regress, ettersom noe annet
alltid gikk forut for "den første hendelse"? Og
sist, men ikke minst: Hvordan kan det ha seg at personer knytter
sin personlige identitet til en kollektiv identitet på en
slik måte at deres personlige biografi smelter sammen med
kollektivets biografi, slik denne biografien fortelles av profesjonelle
historiefortellere? Når svensker snakker i første person
flertall om slaget ved Poltava, når indere dreper hverandre
i hundretall på grunn av arkeologiske utgravninger i Ayodhya,
eller når religiøse og forskere havner i bitre eksistensielle
stridigheter om menneskets ultimate opprinnelse -- da er det svært
gode grunner til å stille spørsmål av denne typen.
Historiene trekkes inn i aktuelle debatter over hele verden, og
det skyldes ikke bare at nåtiden er et produkt av fortiden,
men kanskje særlig at det motsatte er tilfellet. Fortellinger
om fortiden påberopes som sannhetsvitner og kronargumenter
av de fleste politiske grupperinger; de konservative gir dem kanskje
tilnavnet "tradisjon", mens de radikale er opptatt av
å lære av feilene begått i fortiden og de revolusjonære
vil kaste av seg fortidens åk og begynne år én
i morgen, med blanke ark, slik de franske revolusjonære gjorde
da de bestemte seg for å innstifte en helt ny tidsregning
i 1789.
Selv i fremtidsrettede moderne samfunn som foregir å bygge
på fornuft og vitenskap, gis fortiden en sakral verdi; man
forventes å respektere den, lære om og av den, gå
til den for å skaffe seg røtter og for å kunne
skille mellom venn og fiende, og å bruke den til å begrunne
sine handlinger. Vi mennesker sitter fast i fortiden, blir det sagt,
omtrent slik et hjelpeløst sprellende koralldyr sitter fast
i de tomme skallene som en gang var dets forfedre.
"Tradisjonen" har alltid vært en viktig kilde til
ideologi og handling. Men det er først i våre dager
at det over hele verden blir utkjempet verbale og fysiske slag om
hva som skal gjelde som sann og ekte tradisjon. Grupper og folk
som tidligere ikke har hatt mulighet til å gi uttrykk for
sine syn er nå representert i offentligheten både lokalt,
nasjonalt og globalt, og reiser kritiske spørsmål omkring
skolepensa, museumsutstillinger, reklametekster, monumenter og jubileumsfeiringer.
Fortiden smuldrer opp i mange alternative fortider, og for hver
dag blir det mer tydelig at bare ytterst få av dem har fått
sin historie fortalt. Imidlertid fører ikke denne uenigheten,
eller relativiseringen av fortiden om man vil, først og fremst
til en ydmyk tvil -- slik man hadde kunnet håpe på --
men i deprimerende mange tilfeller til styrket fanatisme og bevisst
manipulering med den nåtidige forståelsen av fortidige
hendelser.
Et mangfold av historier
Det finnes altså ikke bare én historie. Det finnes
mange historier, og enkelte av dem er riktig dårlige. Dersom
vitenskapen er vår fremste religion, er historiene våre
største myter, og de forsøker da også å
fremstå som vitenskapelige.
Historiene har ikke i seg selv noen annen mening enn den vi gir
dem. Slik sett har Macbeth rett når han fortvilet utbryter
at "Historien er en fortelling fortalt av en tulling, full
av støy og sinne, og betyr ingen ting." Derimot tillegges
den mening, og enhver moderne epoke, ethvert moderne sted vil ha
sin egen historieforståelse. På Trinidad er det en vanlig
oppfatning at steelband-musikken har vært det viktigste bidraget
til dette århundrets musikk, og for mange franskmenn er det
hevet over tvil at de Gaulle var vårt århundres største
statsmann (Gandhi har de knapt hørt om).
Hva er det som gjør historiene om fortiden så viktige
for mennesker over hele verden?
Er spørsmålet naivt eller enda verre, er det banalt?
I så fall vil jeg utfordre leseren til å forsøke
å gi et enkelt svar på det. Det alminnelige svaret,
som høres overalt fra verdens klasseværelser til UNESCOs
offisielle publikasjoner, er at den forteller oss hvem vi er; den
"gir oss identitet". Dette er et hult og innholdsløst
svar på et komplisert spørsmål. Mennesker har
i mange tusen år, over hele verden, øst av fortiden
for å snakke om nåtiden, og vår egen historieskrivning
tilhører slik sett en kategori av myter som kan gjenfinnes
i alle slags samfunn. Mytene kan lett analyseres som ideologi i
marxistisk forstand, som falsk bevissthet. Men en slik analyse hjelper
oss verken å løse problemene med rasismen i Vest-Europa,
borgerkrigene i Øst-Europa, den hinduistiske fundamentalismen
i India eller den etniske fragmenteringen i Afrika. Den hjelper
oss bare å se ned på mennesker som holder bestemte myter
hellig, som om det skulle være til noen hjelp.
Mytene synes faktisk å ha noe allmennmenneskelig ved seg;
noe universelt og dyptgripende som har å gjøre med
det å være menneske, ganske enkelt. De kan derfor ikke
avfeies som falsk bevissthet; de må forstås som et fundamentalt
uttrykk for den menneskelige væremåte. Ellers risikerer
vi å avfeie hele den klassiske kunsten og litteraturen som
politisk inkorrekt, og praktisk talt den menneskelige forestillingsevne
som protofascistisk og farlig. La derfor en hermeneutisk, spørrende,
ambivalent holdning danne et utgangspunkt for det som kommer.
|
