This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

II • Fortidens fleksibilitet


I Oxford English Dictionary blir "myte" definert slik: "en rent fiktiv narrativ som vanligvis involverer overnaturlige personer, handlinger eller hendelser og som inkorporerer en populær forestilling vedrørende naturlige eller historiske fenomener … men brukes ofte vagt for å inkludere enhver narrativ med fiktive elementer." Siste del av definisjonen svarer til den alminnelige bruken av ordet myte i dagligtalen, som synonymt med usannhet. Definisjonen i OED avslører indirekte den definerendes eget syn på historien som noe som er ikke-mytisk og objektivt. Dersom en fortelling bærer preg av påfunn og (helst) overnaturlige skapninger, kvalifiserer den til betegnelsen myte; underforstått: Hvis en historie derimot er sann, er den ikke mytisk. Men sannhet og usannhet er problematiske begreper. Når en edsvoren i rettssalen bedyrer at han skal fortelle "sannheten, hele sannheten og intet annet enn sannheten", må både han og juryen vite at det er umulig å fortelle "hele sannheten". Forfatterne av skriftlige historier har sine metoder for å skille ut vesentlige trekk ved fortiden; fortellerne av muntlige myter har sine. I begge tilfeller er fortelleren et barn av sin tid, og i begge tilfeller finnes det lyttere som vil trekke sine egne slutninger av historiene. Som den hermeneutiske filosofen Paul Ricœur viser i sitt hovedverk Temps et récit ("Tid og fortelling"), utgjør narrativene om fortiden en syntese av fiksjon og registrering av begivenheter, og slik må det nødvendigvis være.

Bertrand Russell spekulerte en gang på om ikke kloden teoretisk sett kunne ha blitt skapt for fem minutter siden, med en fiks ferdig befolkning som hadde fått programmert inn "erindringer" om begivenheter som angivelig skulle ha funnet sted i fortiden. Den rasjonalistiske ateisten Russells tankeeksperiment er forbløffende likt et kristent argument mot evolusjonslæren, som gikk ut på at Den onde hadde plassert fossiler omkring i landskapet for å forvirre menneskene og lede dem på villstrå.



Når vi betrakter historiske narrativer som mytiske fortellinger om nåtiden, spiller det liten rolle om Russell eller det nittende århundres presteskap hadde rett eller tok feil. (Som palaeontologen Stephen Jay Gould har bemerket: Det er mulig at de kristne kreasjonistene har rett, men deres hypoteser er ikke vitenskapelige, og derfor ikke vitenskapelig interessante, så lenge de ikke kan etterprøves.) Historiene er selektive og ideologiske, enten de rent faktisk viser til hendelser i forgangne tider eller ikke. Det som teller, er hvordan historiene om fortiden – enten de kalles "objektiv historieforskning" eller "myter" av dem som tillater seg å operere med slike skiller – blir oppfattet og brukt, hvordan de trekkes inn i levende menneskers forståelse av seg selv og verden. For faghistorikerne kan det naturligvis være høyst relevant å gradere fortellingene om fortiden på en skala som spenner fra den rene usannhet – som de sovjetiske retusjeringene av fotografier, hvor Beria og andre som falt i unåde blir sporløst borte – til den fyldestgjørende, nyanserte og samvittighetsfullt gjengitte detaljbeskrivelse av fortidige forløp. Det kan også påpekes, som antropologer ofte har gjort, at afrikanske folk, nærmest i ren orwellsk stil, manipulerer bevisst med genealogier for å påberope seg jordrettigheter og politiske embeter. Avsløringer av slike åpenbare falsknerier kan naturligvis være en kilde til ikke så rent lite skadefryd, og det har absolutt sine komiske sider at det i Europas historie er blitt solgt tilstrekkelig mange splinter av Jesu kors til at en flittig samler ville ha kunnet åpne en middels trevarehandel, eller at det i høymiddelalderen ble oppbevart intet mindre enn fjorten konserverte eksemplarer av Jesu forhud i ulike kirker i Europa. Mitt forehavende er imidlertid ikke å skille løgn fra sannhet – det gjør kritiske historikere og historikerkritikere selv – men å utforske mytenes emosjonelle kraft.


Historiene som politiske påfunn


Eric Hobsbawm, som vel må plasseres blant de skadefro, skiller for sin del mellom "invented traditions" og "existing customary traditional practices", altså oppfunnede og ekte tradisjoner. De oppfunnede innbefatter den skotske høylandstradisjonen (som langtfra er så eldgammel som skottene gjerne hevder), Baden-Powells speidertradisjon, det mytiske Wales, britiske imperietradisjoner i Afrika og India, og mange av nazistenes ritualer. Selv om Hobsbawm og hans medforfattere i The Invention of Tradition beskriver en mengde interessante (og ikke minst morsomme) historieforfalskninger og modifikasjoner, er skillet mellom "oppfunnede" og "ekte" tradisjoner misvisende. Alle tradisjoner er i en viss forstand "oppfunnet" av mennesker, og selv eldgamle myter og ritualer blir kontinuerlig fornyet og forandret for at de skal passe til en nåtid. Et eksempel er julefeiringen i kristne land, som vel må betegnes som en "ekte tradisjon" i Hobsbawms forstand, men som ikke desto mindre har gjennomgått mange metamorfoser helt til den er endt opp – i likhet med mange andre ritualer i vår tid – som en nokså rendyrket kommersiell begivenhet der varekonsum står i fokus. I Sovjetunionen forsøkte de nye makthaverne i 1917 faktisk å avskaffe julefeiringen, da den beviselig ikke var revolusjonær i sitt vesen. Etter noen år innså de at julen ikke lot seg nedfinne, og at deres negative holdning faktisk svekket regimets popularitet, hvorpå de vendte om 180 grader: Heretter skulle julen være en kommunistisk fest, sponset av Partiet. I form og innhold forble feiringen forholdsvis uforandret.

Var den sovjetiske julen en "oppfunnet" eller en "ekte" tradisjon? Den var, i likhet med de fleste tradisjoner, begge deler.

Om myter gir det heller ingen mening å snakke om hvorvidt de er "nye" eller "gamle", ettersom de er nye bearbeidelser (eller transformasjoner) av et råstoff som gjerne kan være gammelt; som iallfall blir oppfattet som gammelt. Mytene gir verden en moralsk struktur den ellers ikke ville ha hatt. De skaper orden der det ellers ville ha vært kaos, og gjør rede for distinksjonenes opprinnelse. Heraklit, som tilhørte en av de første generasjonene greske filosofer, altså dem som bevisst brøt med en mytisk tenkemåte, skrev i sitt mest berømte overleverte fragment at "alt flyter": Han var sannsynligvis en av de første myte-dekonstruktørene.

Merk forresten hvor gjennomsyret språket og tenkningen er av forvrengninger av fortiden. Vi snakker uten å blunke om "greske filosofer", men ideen om det greske kom senere og er i hovedsak et produkt av renessansen og den enda senere sammenlignende språkforskningen. Eurosjåvinismen påberoper seg "den greske filosofien", "det greske mirakel" og så videre, og ser bekvemt bort fra at oldtidens kultur var noe som fantes rundt hele det østlige Middelhavet, Levanten. "Gresk", "fønikisk" og "tyrkisk" var ikke meningsfylte merkelapper i antikken, men de er blitt avgjørende i ettertid. Grekerne innrømmet selv betydelig inspirasjon fra Egypt, som imidlertid er geografisk plassert på et kontinent som i dag forbindes med underutvikling, og som iallfall ikke kan brukes ideologisk av europeiske nasjonsbyggere. Da den historiske lingvistikken skjøt fart parallelt med nasjonsbyggingen på 1800-tallet, ble det gang på gang slått fast av europeiske språkforskere at semittiske språk var enkle (ergo var semittene enkle) mens indo-europeiske språk var komplekse (altså måtte europeerne også være det). Den arabiske kulturelle gullalderen, som falt sammen med middelalderen lenger nord, er nesten ukjent i Europa, selv om det hender at europeiske idéhistorier nevner dens betydning for det som skandaløst blir omtalt som "tilbakeføringen" av den greske filosofien. Ellers var arabernes syn på korstogene, ikke overraskende, markant forskjellig fra de kristnes: Muslimene opplevde korstogene som fryktelige invasjoner fra barbariske folk som bare hadde til hensikt å ødelegge sivilisasjonens frembringelser.

Ofte forveksles mytene med objektive sannheter av samme slag som statistiske data. Lenge trodde forskere og skrivebordsantropologer, deriblant Friedrich Engels, følgelig at "det opprinnelige samfunn" var matriarkalsk. Den viktigste grunnen var at mange av folkeslagene som var blitt besøkt av misjonærer og oppdagelsesreisende – fra Afrika til Sør-Amerika – fortalte myter om en disig urtid da kvinnene bestemte. Som man kunne vente seg, var dette angivelig en konfliktfylt og forvirrende tid da ingenting i samfunnet fungerte som det skulle. Så, en dag, kom en mann som detroniserte kvinnene og innsatte seg selv og sine brødre som herskere, – og siden har det vært som nå, velorganisert og rasjonelt. Lærdommen fra disse mytene er at det er farlig å gi kvinnene makt, for "vi vet hvordan det ville ha gått".

Først et stykke ut i det tyvende århundre ble det allmenn enighet blant forskerne om at matriarkatene neppe noensinne hadde eksistert – og om de hadde det, var de langtfra typiske for primitive samfunn. Heretter ble historiene om det opprinnelige matriarkatet studert som ideologiske legitimeringsmyter – de rettferdiggjorde mennenes dominans.

Myter er altså forsøk på å legitimere en bestemt samfunnsmessig orden; et ujevnt maktforhold. Under slaveriet var mange europeiske filosofer, teologer og forskere engasjert med å påvise at afrikanere enten var et produkt av et separat skaperverk, eller at de var "falne raser" assosiert med Satan. Ettersom naturrettstanken, som forkynte at alle mennesker var født med bestemte rettigheter, hadde fått fotfeste i Europa, ble det nødvendig å utvikle slike myter om separat opprinnelse for å rettferdiggjøre at man behandlet de svarte dårligere enn husdyr. Selv Darwin plasserte, i den massive The Descent of Man (1871), de svarte på et betryggende lavt nivå på menneskets universelle utviklingsstige, langt under distingverte sherrynippende engelske gentlemen med flosshatt og lorgnett. På motsatt ideologisk fløy florerte, iallfall fra Rousseau og utover, antievolusjonistiske myter om en opprinnelig gullalder, en Gemeinschaft-tid før modernitetens syndefall, da mennesker samarbeidet med hverandre og med naturen; før kapitalismens, stemplingsuret og teknologiens fremmedgjørende diktatur. Enkelte miljøaktivister plasserer gjerne den dag i dag søramerikanske indianere og andre urbefolkninger med lite teknologi i en slik gullalder, og støtter dermed uforvarende opp om den evolusjonistiske tanken om at "primitive" folk i dag lever slik våre forfedre gjorde for flere tusen år siden.

Når mytene beskriver to eller flere distinkte grupper, er det vanlig å fremstille den svakeste gruppen som knyttet til naturen; de mangler den sterke gruppens kulturelle utviklingshistorie på godt eller på vondt. Typiske kontraster i euroamerikanske fortellinger om de ulike folkegruppene i USA er disse, som like gjerne kunne ha vært imperialistiske motsetningspar om dem selv og de koloniserte folkene, eller menns myter om seg selv og kvinnene:

Euro-amerikansk Annen
kultivert naturlig
amerikansk etnisk
teknologisk kunstnerisk
intellektuell emosjonell
giver mottaker
aktiv passiv



I den tsjekkiske republikk brukes slovakene på en ikke helt ulik måte for å betone hvor umåtelig vestlige, europeiske og siviliserte tsjekkerne er. Slovakene "mangler historie" og alminnelig folkeskikk (merk igjen språkbruken i dagligtalen: folkeskikk hentyder på en ubrutt kontinuitet med fortiden). En "typisk slovak" i tsjekkiske vitser og stereotypier fremstår som en kraftig kar i en folkedrakt bestående av vide hvite bukser og et lærbelte med kraftige messingspenner, en kort linskjorte som blotter navlen, som veiver med en langskaftet tradisjonell øks mens han synger en sørgmodig folkesang. Den tsjekkisk-britiske antropologen Ladislav Holy fremstiller den tsjekkisk-konstruerte kontrasten mellom de to nabofolkene slik:

Tsjekkere Slovaker
Moderne samfunn Tradisjonelt fellesskap
Historie Mangel på historie
Stat Fravær av stat
Fremskritt Underutvikling
Voksen Ung
Kultur Natur
Rasjonalitet Emosjoner
Vest Øst


Den tsjekkiske myten, som gjenfortelles på tusenvis av ulike måter og ikke minst av president Havel, betoner tsjekkernes kultiverte og demokratiske tradisjon. De har altså fortidige årsaker til å være demokratiske i nåtiden, underforstått: slovakene var kollaboratører under nazismen og kommunismen, og mangler den tsjekkiske dannelsen. (Myten om tsjekkernes demokratiske fortid er for øvrig blitt grundig demaskert, blant annet av kritiske tsjekkiske forskere.)

Opphavsmytene

Mytene forteller ikke bare hvorfor vårt folkeslag er priviligert, men gjør også rede for verdens opprinnelse. I mange opphavsmyter er Navngiveren identisk med Skaperen; den guddommelige kraften som skaper språket og distinksjonene, som definerer verden. Verdens mest berømte opprinnelsesmyte begynner slik ifølge en moderne norsk overlevering:

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. Da sa Gud: "Det bli lys!" Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og han skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.

Kosmos’ begynnelse er sammenfallende med språkets og distinksjonenes tilblivelse. Uten forskjeller eksisterer ingen ting; uten verbaliserte forskjeller blir vi språkløse. Iatmulfolket på Ny-Guinea forteller en opphavsmyte som minner om den bibelske: I begynnelsen var det ingen forskjeller mellom noen ting, og den store krokodillen Kavwokmali lå i vannkanten og slo med forbena og bakbena slik at den pisket luft, jord og vann sammen i en grøt. En dag kom den modige helten Kevambuangga og drepte krokodillen med sitt spyd. Deretter har det vært klare grenser mellom luft, jord og vann, og menneskene kan puste i luften, dyrke jorden og fiske i vannet. De første ti versene i Første Mosebok forteller omtrent den samme historien, bortsett fra at jødedommens (og senere kristendommens) abstrakte og usynlige gud er den som skiller himmel fra vann og jord fra hav. Mytene innstifter en orden som gjør verden begripelig og vennlig stemt overfor menneskene. Som Heidegger skriver: Metafysikkens problem er rett og slett spørsmålet om hvorfor det finnes essenser og ikke intethet i verden.

De fleste folk forteller myter om verdens og menneskehetens opprinnelse. Toneangivende teologer var lenge enige om at jorden ble til i år 4004 f.kr., etter at erkebiskop James Ussher på uklanderlig empirisk grunnlag hadde sannsynliggjort denne datoen. Darwinismen og geologien avskaffet denne myten – skjønt det tok dem lang tid å utrydde den helt – og erstattet den med mer abstrakte og utydelige opphavsmyter. Ikke desto mindre gir vitenskapen stadig svar på spørsmålene om universets opprinnelse (enten det omtales som "The Big Bang" eller noe annet) og om livets opprinnelse (som visstnok skyldtes mystiske mutasjoner i ursuppen) – iallfall når folk spør. Og det gjør de. Folk vil vite når det hele begynte, enten de er sentralafrikanske azander eller nordamerikanske postpunkere.

En velkjent anekdote, som blant annet fortelles av Stephen Hawking, handler om den distingverte professoren som holder et populærforedrag om nye funn innen den vitenskapelige kosmologien. Etter foredraget reiser en eldre frue seg og forteller ham at "unge mann, De er meget smart, men De tar nok feil. Jorden hviler nemlig på ryggen til en gigantisk skilpadde." Professoren klarer ikke å dy seg, men må spørre hva, etter hennes oppfatning, som befinner seg under skilpadden, men hun lar seg ikke avfeie: "Der er det skilpadder hele veien ned (turtles all the way down)." Ja, for ett sted må jo det hele begynne, ikke sant? Naturen avskyr neppe vakuum, som Pascal trodde, men mennesker later til å avsky alt som henger i løse luften uten begynnelse. Innen evolusjonslæren, som blant annet fyller tomrommet etter Første Mosebok, reises stadig spørsmålet om "når menneskeheten begynte". All forskning på gamle knokler har ikke kunnet gi noe svar, av den enkle grunn at det er glidende evolusjonsmessige overganger fra aper til mennesker. Det finnes ikke noe punkt i artens fortid der homo sapiens sprang frem fiks ferdig. Enkelte av våre forfedre brukte redskaper, enkelte stod på to, enkelte hadde muligens rudimentene av verbalspråk og så videre. Mange forløpere for mennesket, eventuelt tidlige mennesker, fra australopithecus til homo erectus, hadde mange, men ikke alle de kjennetegn som avgrenser det moderne mennesket. Derfor er det ikke meningsfylt å fastsette noen dato. Likevel stilles spørsmålet fremdeles, langt inn i forskningsmiljøene, om når "det første mennesket" kunne ha levd. En oppgitt fysisk antropolog, Misia Landau, uttalte i denne sammenheng at hennes kolleger, når de trodde de drev objektiv og nøktern vitenskap, bare konstruerte narrativer etter samme mønster som Kiplings historie om hvordan elefanten fikk snabelen sin. De valgte ut og satte sammen data på en slik måte at fortiden fremstod som konsistent, meningsfylt og rettlinjet. – Og fremdeles er det mange som anser myter og vitenskap som motpoler…

Fortidens "mening"

Det viktigste enkelte trekket ved mytene er kanskje deres teleologiske karakter: de har en moral som gjør gangen fra fortid til nåtid både begripelig og meningsfylt – de gir nålevende mennesker en moralsk misjon ved å sørge for at fortiden leder frem mot dem selv og at de selv leder frem mot en bestemt fremtid. Nietzsche skriver presist i Mennschliches, Allzumennschliches, først utgitt i 1879: "Ettersom mennesker bare respekterer det som ble grunnlagt for lenge siden og som har utviklet seg langsomt, må den som vil leve videre etter sin død ikke bare ta vare på sitt ettermæle, men i enda større grad sin fortid: hvilket forklarer hvorfor tyranner av alle slag (inkludert tyranniske kunstnere og politikere) liker å gjøre vold på historien, slik at den kan fremstå som en forberedelse og et springbrett som leder til dem selv."

Nietzsches diagnose passer ikke bare på enkeltpersoner, men også på kollektiver. Historien har funnet sted, har utfoldet seg, for at de selv skal kunne finnes. Fortiden er der av hensyn til nåtiden. Ustanselig spennes vognen foran hesten gjennom disse manøvrene, som med varierende hell fremstiller nåtiden som et nødvendig produkt av en bestemt fortid. Andre fortider blir glemt, selv om de var viktigere da de var nåtid. De store afrikanske kongerikene fra perioden som i Europa er kjent som "den mørke middelalder" var blant verdens mektigste, men de er praktisk talt ukjente i dag. Det fantes ikke en europeisk stat i det femtende århundre som kunne måle seg med Mwene Mutapa (Zimbabwe), Etiopia, Songhai og Mali. I etterpåklokskapens lys ser disse statene ut som blindgater, men det var ingen historisk nødvendighet at det skulle bli slik.

I kulturhistorien og den sammenlignende kulturforskningen har det i mange år ligget et skjult premiss om at alle verdens kulturer er elaboreringer av et opprinnelig, enkelt samfunn. Claude Lévi-Strauss’ berømte "slekts-atom", som består av fire grunnleggende slektskapsrelasjoner (far-sønn, morbror-søstersønn, ektemann-kone og bror-søster), angir ett av flere slike "opprinnelige utgangspunkter" for menneskehetens kulturhistorie. Senere, "komplekse" slektskapssystemer, skriver Lévi-Strauss, er videreutviklinger av det "elementære", som er universelt og allment. Samfunnet, menneskets adelsmerke, begynte ved at en mann gav sin søster til en annen mann, skriver Lévi-Strauss, og dermed ble både ekteskapet og svogerskapet innstiftet. Mer allment tilkjennegir mange antropologer til stadighet en oppfatning om opprinnelighet, som gir inntrykk av at primitive samfunn var ganske stabile og statiske, altså "opprinnelige", før koloniseringen. Denne myten, som minner om den kristen-jødiske myten om syndefallet, har fremdeles stor kraft, selv om den mange ganger er blitt tilbakevist. Det skyldes at den angir en begynnelse.

Opphavsmyter kan være globale; de kan handle om hele verdens tilblivelse – eller de kan være lokale; de kan avgrense seg til å fortelle om menneskehetens eller endog ett spesifikt folks opprinnelse. Svært mange skriftløse folk forteller skapelsesberetninger hvor verden ikke eksisterte før menneskeheten, men det varierer hvorvidt ens eget folk var det første på jorden, eller om det kom til etter en fragmentering som den babelske oppløsningen Bibelen forteller om. De fleste opphavsmyter innfører imidlertid på et tidspunkt et skille mellom folkeslagene, om ikke annet for å gjøre rede for forskjellene mellom en selv og nabofolkene. Ifølge en moderne jødisk lesning av Det gamle testamente hadde Abraham to sønner, Isak og Ishmail. Jødene nedstammer fra Isak, mens araberne nedstammer fra Ishmail, som var født utenfor ekteskap. På Filippinene fortelles myten om hvordan menneskeheten ble til i Guds store stekeovn. Noen av menneskene tok han ut for tidlig; de ble lyse som japanere. Noen lot han steke for lenge så de ble svidd; de ble mørke som negritos og melanesere. Og noen ble "akkurat passe" – de var oss, filippinerne. Lugbaraene i Uganda har ellers sin egen versjon av myten om Babels tårn, som forklarer opprinnelsen av skillet mellom "svarte" og "røde" (arabiske og europeiske) folk, samt hvorfor det tales ulike språk i verden. Lugbaraenes opprinnelsesmyter dekker tre hovedfaser, som er typiske for myter av dette slaget. Først skaper Ånden alle skapninger på jorden, deriblant to mennesker. Når menneskene er blitt tilstrekkelig mange, splittes de i grupper som ikke forstår hverandres språk. Deretter kommer våre forfedre til området hvor vi bor i dag, og siden den gang har vi vært ett folk med felles og eksklusiv opprinnelse.

Det er ingen vesentlig forskjell mellom primitive opphavsmyter og moderne historiebøker på dette punktet. På norske skoler lærer elevene begge skapelseshistoriene (den bibelske og den darwinistiske), og de lærer om "de første nordmenn", nemlig steinalderfolkene som slo seg ned langs deler av norskekysten etter siste istid. Disse menneskene var naturligvis ikke et fnugg norske; ikke snakket de et germansk språk, ikke identifiserte de seg som "norske" (det ville naturligvis ha vært en absurditet den gangen), og ikke så de ut som, eller levde på samme måte som, det man vanligvis tenker på som nordmenn. Men de gir nordmennene begynnelsen på sin nasjonale historie, og de fleste folkeslag forteller om en slik begynnelse. Innbyggerne i Dande i det østlige Zimbabwe forteller en mengde historier om hvordan stamfaren Mutota og hans følge overvant farer og prøvelser for endelig å komme ned i Dandedalen, hvor hans etterkommere siden har levet (underforstått: det ville være utakknemlig og historieløst av dem å forlate den skrinne Dandedalen, ettersom det kostet forfedrene så stor innsats å komme dit). Det blir videre sagt om armenere at de forklarer aserbajdsjanernes påståtte mindreverdskompleks på følgende måte, visstnok ikke i et spøkefullt tonefall: "Aseriene er jo nykommere. Vi armenere har vært her i Kaukasus i over fire tusen år, men de har bare vært her i drøye tusen år." Greske barn lærer for sin del at de nedstammer fra antikkens grekere, noe som har gitt opphav til mye stolthet og forakt for tyrkere og slavere. Det må her minnes om at dagens grekere etnisk sett nedstammer fra slavere som invaderte og bosatte seg i det nåværende Hellas i folkevandringstiden, altså etter hellenismens tilbakegang, og at makedoneren Aleksander den store ikke var noen etnisk greker. Når denne diskontinuiteten ikke vies oppmerksomhet i greske skolebøker, er det fordi en opphavsmyte mister mye av sin troverdighet når den ikke klarer å fremstille gangen fra fortid til nåtid som en jevn prosess med en bestemt retning, uten innslag av meningsløse tilfeldigheter og annen uvedkommende støy.

Hvor gammel må en opphavsmyte være?

Hva er minstekravene til mytiske nasjonale eller etniske begynnelser; hvor dyp må en mytisk genealogi være for at Folket skal ha en begynnelse? Svaret er i en viss forstand vilkårlig. Dersom vi går langt nok tilbake i tid, lar det seg faktisk vise at alle mennesker nedstammer fra én, trolig afrikansk, kvinne som levde for noe under en kvart million år siden. Alle mennesker og alle pattedyr, og for den saks skyld alle reptiler, nedstammer dessuten fra en bestemt fisk som ble amfibie for noen hundre millioner år siden, om det skulle ha interesse. Men denne typen spørsmål har sjelden interesse i opphavsmyter som fortelles utenfor biologiske institutter. I stedet reises et langt mer spesifikt, historisk betinget spørsmål om opprinnelse: Hvordan begynte vår nasjon eller vårt folk?

Dette spørsmålet er blitt akutt og problematisk i vår tid, kanskje særlig for de nye statene og nasjonene som er skapt av kolonitiden og som mangler en forhistorie, som de karibiske øyene, men problemet gjelder for praktisk talt alle moderne identitetskollektiver. Ingen nasjons historie kan lenger fremstilles som en serie innlysende, logisk forbundne sannheter som ugjendrivelig beviser nasjonens metafysiske eksistens hinsides historiens krumspring og tilfeldigheter. Til tross for all ambivalens og alt tvisyn, forsøker nasjonsbyggere – de være seg presidenter eller poeter eller begge deler – likevel å knytte sterke symbolske bånd mellom nåtid og fortid. I Tanzania gav Shakespeare-oversetteren og presidenten Julius Nyerere sin ultramoderne afrikanske sosialisme et navn med tradisjonell klang, Ujamaa, og forsøkte derved å gi det inntrykk at det nye faktisk var gammelt og sanksjonert gjennom tradisjonen. Der ble kontinuiteten med fortiden vedtatt slik at en mytisk fortid kunne brukes til å legitimere en forandringsorientert nåtid. I Sovjetunionen valgte de nye makthaverne i 1917 en annen strategi, idet de aktivt glemte kontinuiteten med tsartiden. De markerte ikke utad at de flyttet inn i Kreml, selve symbolet på tsarmakten, og forsøkte etter beste evne å skjule at maktovertagelsen på mange måter var et tilfelle av "same enterprise, new management".

Et annet eksempel, som har fellestrekk med talløse konflikter over hele verden, vedrører området som i dag er det vestlige Polen, som ble polsk etter annen verdenskrig. De beseirede tyskerne ble jaget, som i Øst-Prøyssen, og polakker flyttet inn i deres tomme hus. Imidlertid bar all arkitektur og alle kulturlandskap i regionen preg av tysk stil, tysk kultur og tysk sosial organisasjon. Polakkene hevdet at "de vestlige territoriene" egentlig var polske, og at tyskerne bare hadde okkupert dem midlertidig. Faktisk, hevdet polske myndigheter, hadde områdene vært bosatt av slavere i middelalderen. Derfor kunne det fremstå som moralsk riktig å jage tyskere fra områder der de hadde bodd hele sitt liv, hvor deres foreldre hadde bodd og også deres besteforeldre, med den begrunnelse at de "egentlig" kom fra et annet sted.

Er det mulig for et menneske å komme fra et annet sted enn der han eller hun er født? Innenfor en mytisk forståelse av identitet: Utvilsomt. Forfedrene er "oss". Et annet spørsmål er hvor de skal reise, mennesker som bor der de alltid har bodd og plutselig en dag får beskjed om å "dra hjem der de kommer fra".

En moderne opphavsmyte: Mauritius

Et eksempel på en moderne nasjonalstat som tilsynelatende helt mangler et felles mytisk råstoff er Mauritius, den multietniske øystaten i Det indiske hav som ble selvstendig i 1968. Samtlige av øyas innbyggere nedstammer fra innvandrere som er ankommet i løpet av de siste knapt tre hundre år, og hele Mauritius’ historie er flombelyst av skriftlig dokumentasjon – statistikker, rapporter, reiseskildringer, romaner, journalistikk. De største befolkningsgruppene er av afrikansk og indisk avstamning, men det finnes også viktige politiske og økonomiske eliter av fransk, britisk og kinesisk opprinnelse. Hvordan skal en slik amorf nasjon klare å skape et mytisk fellesskap? Statens innbyggere har beviselig ulik opprinnelse, ulike opphavsmyter, snakker forskjellige språk og tilber forskjellige guder. Det finnes ingen historiebøker fra tiden etter uavhengigheten som forteller historien om Mauritius, men derimot er det blitt utgitt et sant mylder av etniske historiebøker som forteller om for eksempel muslimene, tamilene eller kineserne på Mauritius.
Man skulle tro et mytisk fellesskap mellom så ulike folkegrupper var helt umulig. Hadde landets ledere vært mindre sensitive overfor det etniske mangfoldet, ville de ha forsøkt å gjøre en eller annen variant av indisk kultur – 65% av innbyggerne nedstammer fra India – til Mauritius’ symbolske nasjonalkultur, og sverget lojalitet til Ganges og den hellige indiske jord. I stedet har de valgt kompromissets og modernitetens vei, og har faktisk insistert på å erkjenne at Mauritius er multietnisk. Likevel er det nå, snart tredve år etter uavhengigheten, tegn på at noen felles opphavsmyter begynner å feste seg i den mauritiske befolkningen. For det første gjelder det mytene fra kolonitiden. Slaget mellom England og Frankrike ved Grand-Port under Napoleonskrigene er én dramatisk hendelse som tillegges stor symbolsk betydning; og det finnes andre, som opphevelsen av slaveriet og ankomsten av de første indiske leiearbeiderne. Viktigere er likevel en hendelse fra den nære fortid, nemlig uroen og opptøyene omkring uavhengigheten i 1968, som i løpet av få år har festet seg som et sett mytiske fortellinger i store deler av befolkningen. Kort fortalt var det unntakstilstand og gatekamper mellom bander fra forskjellige etniske grupper i denne usikre perioden, og rundt et dusin mennesker ble drept i et land hvor politisk vold ellers er ukjent. Etter at samfunnet gradvis vendte tilbake til normaltilstanden utover på syttitallet, har kompromiss og harmoni mellom les communautés blitt vektlagt av så vel politikere som vanlige borgere, som ofte henviser til opptøyene på sekstitallet for å advare mot etnisk sjåvinisme.

Myten om les bagarres raciales kan i dag fortelles av de aller fleste mauritiere, som avhengig av sitt ståsted vil fortelle en bestemt versjon som er skreddersydd til vedkommendes posisjon i samfunnet. Noen, særlig katolikker, hevder at konflikten begynte med at en muslim drepte en uskyldig kreolsk (katolsk) gutt; andre legger skylden på hinduenes arroganse, og igjen andre mener at opptøyene ble igangsatt av høyreekstremistiske kreoler som drev gangstervirksomhet på østkanten i Port-Louis. Det er også stor uenighet om det videre forløpet – hvem som angrep hvem, hva statsminister Ramgoolam og opposisjonsleder Duval i grunnen sa, og hvordan man fikk slutt på uroen. Historien om raseopptøyene er allerede blitt så mangetydig at den kan passes inn i ulike erfaringsverdener og fortolkningsskjemaer, noe som er en forutsetning for at myter skal kunne gi mange mennesker felles kollektiv identitet. Menneskene er forskjellige og har ulike erfaringer, men gjennom slike flertydige myter kan alle føle et rituelt fellesskap med hverandre. Takket være mytenes utydelige symbolspråk, oppfatter de seg som like. Og alle versjonene av denne myten om raseopptøyene ender med den moralske lærdom om at kompromissets vei er den eneste farbare for det uensartede mauritiske folket. Kanskje viser dette eksempelet at et mytisk fellesskap ikke trenger å vise til hendelser som ligger svært langt tilbake i fortiden, men at det er tilstrekkelig at de er flertydige, finner sted i en tid som er kvalitativt forskjellig fra vår egen, og har et generelt og abstrakt moralsk budskap.
Den moderne sosialantropologiens grunnlegger, Bronislaw Malinowski, mente at mytenes funksjon var å skape fellesskapsfølelse og politisk legitimitet. På samme måte som det bare er de biologiske mutasjonene som øker organismens tilpasning som overlever, mente han, ville det bare være de av mytene som fungerte integrerende som faktisk ble fortalt og videreført fra generasjon til generasjon. Senere forskning om myter hos tradisjonelle og moderne folkeslag har vist at Malinowskis modell er for enkel, selv om hans hovedpoeng er gyldig. Nettopp fordi alle samfunn består av mange forskjellige grupper med forskjellige interesser, må mytene og de rituelle symbolene være flertydige for at alle skal kunne identifisere seg med dem. Et nasjonalflagg kan være et godt eksempel på denne flertydigheten. Flagget gir ulike assosiasjoner for alle som ser på det; noen knytter det til tidligere militær storhet, andre til fotballseire, igjen andre til storslåtte feiringer av uavhengigheten. I land som Sverige og Norge kan flagget til og med forbindes med jul (flaggremsene på juletreet) og sommer (det flagges en masse i forbindelse med St. Hansfeiringen, og enkelte flagger endog tilsynelatende umotivert på godværsdager i juli). Det er først når selve det mytiske fellesskapet utfordres at flagget mister sin legitimitet, som når unge nordamerikanere utførte den ultimate blasfemiske handling, fra et nasjonalistisk perspektiv, ved å sette fyr på the star-spangled banner under Vietnamkrigen.

Traumatiske fortider

En kategori av mytiske fellesskap som står overfor store utfordringer er dem hvis symbolske råstoff av en eller annen grunn er blitt kompromittert. Tyskland er et godt eksempel på en slik situasjon. På tredvetallet og under annen verdenskrig utnyttet nazistene alt de kunne komme over av historisk og mytisk stoff om tyskerne og formet det for at det skulle kunne fremstå som "Tusenårsrikets" forhistorie. I Der Aufgang des Germanischen Weltalters ("Den germanske verdensepokes fremkomst"), utgitt i 1944, gjør Friedrich Albert Bech rede for nasjonalsosialismens historiske og filosofiske grunnlag, og legger spesiell vekt på historie og rase som forklaringen på germanernes overlegenhet. Som andre nazistiske historikere går Beck helt tilbake til Karl den store i sin redegjørelse for germanernes historie. I 1935 hadde Heinrich Himmler grunnlagt selskapet SS-Ahnenerbe ("Forfedrearv"), som skaffet til veie mengder av "historisk dokumentasjon" for germanernes overlegenhet. Etter en slik massiv mytologisering av fortiden har det ikke vært lett for borgere i de postnazistiske tyske statene å trekke veksler på historien i sin identitetskonstruksjon: Den tyske historien var blitt nazistisk, og Forbundsrepublikkens offisielle ideologi kan beskrives som forfatningspatriotisme – den gode patriot forventes å være lojal overfor et lovverk, men ikke overfor et mytisk fellesskap. Å snakke om "kulturelle røtter" i Tyskland er stadig politisk kontroversielt, og ledende sosialfilosofer som Habermas har i mange år advart mot tendensene til igjen å gi den tyske nasjon et etnisk innhold. I mindre omfang har noe av den samme skjebnen rammet vikingtiden i Norge. Vidkun Quislings regime under okkupasjonen trakk linjene tilbake til vikingtiden (bl.a. var den innerste krets i Quislings Nasjonal Samling kjent som hirden, akkurat som vikingkongenes bevæpnede ledsagere), og den dag i dag blir det i Norge oppfattet som en anelse suspekt å bruke, for eksempel på bok- og plateomslag, runelignende bokstaver og symboler som dragehoder og vikinghjelmer.

Fortiden kan være pinlig også på andre måter. Den flittige nasjonsbyggingen som har funnet sted i Slovenia siden landet erklærte seg selvstendig i 1991, har vært særdeles omhyggelig med å fremstille Jugoslavia som en ubetydelig historisk parentes, som et rent serbisk prosjekt og en "kunstig statsdannelse"; mens Slovenias "egentlige" historie skriver seg fra tiden før første verdenskrig, da landet var innlemmet i den østerrikske delen av Habsburgerriket. Tito-veien (Titova) har betegnende nok skiftet navn til Wienerveien (Dunajska). I likhet med Estland og Litauen har slovenerne hoppet over den nære fortid og rettet fokus mot en fjernere fortid som for dem er mer flatterende.

I mange afrikanske land blir kolonitiden derimot fokusert intenst på, som en del av landets lidelseshistorie. Det er også tilfellet i Québec, hvor nasjonsbyggerne tar opp den århundrelange striden med briter og, senere, anglokanadiere. Sommeren 1992 ble forestillingen "Rendez-vous avec l’histoire" (Møte med historien) vist i Montréal, og arrangørene la stor vekt på at 1992 var et skjebnesvangert år for quebeckerne, ettersom de planla en folkeavstemning om full selvstendighet (som riktignok aldri ble avholdt). Imidlertid ble det ikke på noe tidspunkt nevnt at 1992 også var 125-årsjubileet for den kanadiske føderasjonens dannelse (altså et uttrykk for forbrødring og samarbeid mellom engelsk- og fransktalende), eller at det var et panamerikansk Columbus-jubileum samme år. Markeringen av 500-årsdagen for erobringen av Amerika ble kanskje først og fremst oppfattet som en indiansk begivenhet, da man skulle minnes fordums undertrykkelse og kulturmord; og indianerne har ingen plass i den quebecske identiteten.
Den sørafrikanske utfordringen etter apartheids avskaffelse har mange fellestrekk med disse situasjonene. Der gikk de nye nasjonsbyggerne, med Nelson Mandela i spissen, raskt i gang med å skifte ut flagg, nasjonalsang og andre sentrale symboler. Gatenavn byttes ut, og det har endog vært snakk om å skifte navnet på hovedstaden Pretoria, oppkalt etter boerhelten Pretorius, til Mamelodi. Alt dette tar sikte på å skifte ut den nåværende, hvite sørafrikanske historien med en svart sørafrikansk historie. Begge er sanne, men begge kan ikke være like politisk relevante samtidig.

I Sovjetunionen var situasjonen noe annerledes. Der ble fortiden offisielt avskaffet ved revolusjonen; det vil si, den ble degradert fra forbilde til fiendebilde. Sovjetlederne forsøkte å fremme de ikke-mytiske politiske identitetene patriotisme og internasjonalisme (utlagt: lojalitet overfor staten og samarbeid mellom de mindre folkene og det største, det russiske), og bekjempet nasjonalisme og kosmopolitisme. Gamle religiøse høytidsdager ble erstattet med verdslige høytider, gater og veier skiftet navn, og så videre. I ettertid vet vi at bekjempelsen av nasjonalismen og religionen iallfall var mislykket: fra perestrojkas første dag feide de mytiske fellesskapene den sovjetiske rasjonalismen av banen, og som politisk identitet var den borte over natten. Nå ville det kanskje ha latt seg gjøre å innføre et nytt mytisk og sakralt fellesskap, som for eksempel kunne ha vært bygget opp rundt Marx, Engels og Lenin – og dette ble i noen grad forsøkt gjort. Hadde staten hatt større legitimitet, kunne det kanskje til og med ha lykkes. For som eksemplet fra Mauritius viser, er det ikke nødvendig for en myte å være spesielt gammel. Men den må koble personlige erfaringer og personlig biografi troverdig sammen med kollektivet og dets ledelse.

Alternative myter

I definisjoner av etniske grupper i faglitteraturen er det vanlig å betone, som det kanskje viktigste kriteriet, en felles opphavsmyte. I dag, etter hvert som flere stemmer krever taletid, både for å avmytifisere fortiden og for å presentere alternative opphavsmyter, må vi tilføye: En etnisk gruppe har en felles opphavsmyte som medlemmene stort sett tror på og tillegger betydning. Et av de store problemene i britisk nasjonsbygging, for å nevne ett eksempel, har vært at britenes myter – fra angelsaksisk tid til Victoriatiden – har manglet troverdighet og følelsesmessig betydning for ganske store deler av den britiske befolkningen. Én ting er det at skotter, walisere og irer har fått offerroller i stedet for hovedroller i narrativene; noe annet er det at den engelske arbeiderklassen vanskelig kan identifisere seg med mytene om "the Empire", som er overklassens og den øvre middelklassens myter om seg selv. I løpet av de siste tiårene er problemet blitt enda mer komplisert takket være tilstrømningen av tidligere koloniundersåtter som har bosatt seg i Storbritannia, og som definitivt føler seg som ofre og som tause vitner i den store fortellingen om det britiske imperium. Hegemoniet smuldrer opp.
De farligste mytene kan likevel være nettopp offermytene: historiene om hvordan ens eget folk har lidd overgrep i tidligere tider. Dette er hevnmytene som oppmuntrer til fiendebilder og gjenopprettelse av ære, så som den serbiske myten om Europas svik etter slaget ved Kosovo eller den hinduistiske myten om muslimenes fordums brutale undertrykkelse av hinduismen i India. Men det er et allment problem for mytiske fellesskap, og en underliggende problematikk for hele dette essayet, at de nødvendigvis må virke ekskluderende. Der nye mytiske fellesskap, som den moderne tids nasjoner, klarer å inkludere svært mange flere mennesker enn de tidligere slekts- og stedsbaserte mytiske fellesskapene kunne gjøre, fungerer de også ekskluderende i forhold til nye grupper. Det er bare takket være nasjonenes mytiske fellesskap at det kan finnes undertrykte minoriteter; minoritetene blir minoriteter utelukkende fordi de er innlemmet i en stat dominert av majoriteter.

Noen av disse minoritetene utfordrer nå de hegemoniske mytene, ofte ved å erstatte dem med sine egne. Derfor kan samer nekte verneplikt med den begrunnelse at de ikke vil komme i en situasjon der de må drepe samer i andre land. Interessant å merke seg er det her at mytiske fellesskap ofte blir utfordret ved at man erstatter dem med nye mytiske fellesskap – ikke ved at den mytiske legitimeringen som sådan blir prinsipielt utfordret. Som innvånerne på Salomo-øyene i Melanesia forklarer besøkende antropologer: "Hadde det ikke vært for vår kastom [skikk og bruk], ville vi jo ha vært akkurat som den hvite mann." De har forstått hvilke spilleregler som gjelder for politikk i dag. Det er, for å sette det på spissen, bare fellesskap som kan begrunnes mytisk hvis eksistens anerkjennes, som blir tatt med på råd i FN, får pressedekning av BBC, får sine minnesmerker registrert i UNESCOs liste, kan selge sine folkedanser til turister og kan fremme legitime politiske krav.

Den mytiske tidsoppfatning

Mange europeere innbiller seg at deres historieskrivning er "sannere" enn muntlig overleverte myter hos skriftløse folk. Denne forestillingen bygger på en kontrast mellom "tradisjonelle" og "moderne" folk, der de moderne angivelig skal være mer rasjonelle, byråkratiske og vitenskapelig orienterte enn de tradisjonelle. En distinksjon som ofte anropes i denne sammenhengen, er kontrasten mellom "lineær" og "syklisk" tid. Den lineære, eller mekaniske, tiden er klokkens og kalenderens tid, som kan måles, stykkes opp og beskrives på en abstrakt og allmenn måte, slik at det er meningsfylt å snakke om "to timer" eller "tre måneder" uten å presisere hvilke hendelser som fyller det aktuelle tidsrommet. Timene og månedene eksisterer uansett, de har en abstrakt uavhengig eksistens. Den sykliske tiden skapes derimot av gjentagelser og av faktiske hendelser. Dagen blir ikke borte når solen går ned, for den samme dagen kommer igjen i morgen. Syklisk tid er også gjerne konkret tid, som bare eksisterer i kraft av de hendelsene som finner sted. Uten hendelsene som fyller tiden finnes ingen tid.
Det blir ofte antatt at skillet mellom den lineære, abstrakte og den sykliske, konkrete tiden tilsvarer forskjellen mellom historie og myter. Historie er nedskrevet og kumulativ, og den tar sikte på å gjøre rede for forandringer – eller til og med "utvikling" – i samfunnet. Mytene, blir det sagt, er derimot muntlige og repetitive, og forandrer seg gjennom ubevisste transformasjoner snarere enn gjennom samfunnsmessige endringer eller ny faktakunnskap.

Etter at Lévi-Strauss utga La pensée sauvage i 1962, er det blitt vanskelig å opprettholde dette vannskillet mellom myter og historie. I bokens to siste kapitler argumenterer Lévi-Strauss mot Sartre, som opererer med et skille mellom samfunn med og uten historie; de som mangler historie er for ham ensbetydende med samfunn som mangler skrift og en selvforståelse basert på et prinsipp om utvikling. Det er bare samfunnene "med historie" som interesserer Sartre. Lévi-Strauss svarer ved å vise at de europeiske historiene på sentrale områder er identiske med de skriftløse folkenes myter. Fremfor alt har de et normativt og kulturelt grunnlag i nåtiden; de vurderer fortiden ut fra nåtiden. De er dessuten ideologisk og estetisk selektive i sitt utvalg av "skjellsettende begivenheter" i fortiden. Enkelte år, som får politisk og kulturell betydning i ettertid, er tilsynelatende stappfulle av hendelser; mens det later til å skje lite eller ingenting i andre år. (Halvparten av bøkene som er utgitt innen emnet "nyere norsk historie" de siste 150 år handler om annen verdenskrig, altså en femårsperiode!) Utvalget av skjellsettende hendelser kunne alltid ha vært foretatt på en annen måte. Dessuten er tolkningene av fortidige hendelser preget av nåtiden og ikke av fortiden: de er altså subjektive. De eldgamle Angkor Vat-ruinene i Kambodsja, som forresten ble rekonstruert av den franske kolonimakten, ble således gjort til det sentrale symbolet for både Sihanouks royalistiske regime, Lon Nols militaristisme og Pol Pots despotiske jakobinisme.

Det er vanskelig å være uenig med Lévi-Strauss på dette punktet. Dersom Hitler hadde vunnet annen verdenskrig, ville de offisielle europeiske historiene om både det attende og det nittende århundre ha sett annerledes ut. Man ville kanskje ha måttet lete i de aller mest obskure og støvete antikvariatene for å finne dokumentasjon om Nietzsches brudd med Wagner. Det finnes selvfølgelig ikke "objektive" fortellinger om fortiden, og profesjonelle historikere forteller oss historier, altså narrativer med en klar dramaturgisk struktur som gjør fortiden begripelig innenfor nåtidens forståelsesform. Moderne historieforskning har, iallfall siden Rankes storhetstid på midten av attenhundretallet, hatt åpenbare nasjonsbyggende tendenser. (Ranke, grunnleggeren av moderne nasjonalistisk historieskrivning, trodde selv at historiene om fortiden avdekket Guds usynlige hånd.) I en viss forstand blir nasjoner til ved at deres historie skrives qua nasjonens historie. Av de mange humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene, er det historie og arkeologi som blir prioritert høyest av regjeringer i den tredje verden, ettersom de vet at landet trenger en historie som får deres egen makt til å fremstå som legitim. Og når euroideologene i Brussel ønsker å styrke samfølelsen blant de europeiske folkene, bestiller de historieverker som forteller Europas historie uten å gjøre nasjonalstatene til sluttproduktet; som i stedet fokuserer på det lokale særpreget, sammenhengen mellom ulike regioner, og det felles europeiske. Jean-Baptiste Duroselles Europa – en historie om dets folk, oversatt til omkring et dusin språk, er kanskje det mest kjente av disse nye forsøkene på å gi Europa en felles mytisk fortid hvor nasjonalstaten fremstår som en historisk parentes. Et mer ambisiøst prosjekt er den seksspråklige bokserien som på italiensk heter Fare L’Europa ("Å skape Europa"), hvor en rekke bind alt er utkommet. Alle bøkene tematiserer aspekter ved Europas historie – vannveier, språksituasjonen, handel, føydalisme – uten å la dem lede frem mot nasjonalstaten som sluttprodukt, men med Europa som identitetsskapende fokus. Den fremstående historikeren Jacques Le Goff skriver i forordet til serien: "Et Europa uten historie ville være foreldreløst og miserabelt. For dagen i dag nedstammer fra gårsdagen, og morgendagen er en frukt av fortiden."

Et slikt utsagn kan ingen være uenig i. Fortiden preger nåtiden; fremtiden bygger på fortiden. Men det finnes mange alternative fortider, og forståelsen av nåtiden avhenger av hvilke vi velger. Historikernes prosjekt om å skape Europa innebærer et valg av én myte fremfor andre. Kanskje er den mer sympatisk, mindre nasjonalistisk og mer åpen for mangfoldet i Europa enn de nasjonalistiske historiene. Kanskje vil den ikke gjøre seg avhengig av ytre fiendebilder slik tilfellet vanligvis er for nasjonalistiske historier. Men ved å snakke på denne måten gjør de intellektuelle arkitektene bak "den felleseuropeiske identitet" nøyaktig det samme som marxister, nasjonsbyggere og etnopolitikere tidligere har gjort over hele verden, nemlig å fremstille en tilstand i nåtiden eller den nære fremtid som en nødvendig konsekvens av en bestemt fortid: de skaper altså myter. Fortiden er i seg selv ubestemt og utydelig, men den gjøres bestemt og tydelig – og ikke minst, den gis en bestemt retning – gjennom mytene, som i sin moderne lineære form blir en type illusjonskunst som produserer en følelse av fremskritt og utvikling.

Maskiner for å undertrykke tidens gang

Skillet mellom mekanisk og konkret tid kan utvilsomt gi innsikter i både kulturhistorien og dagens kulturelle variasjon. Dagens forestillinger om fortiden som en spesifikk tid, kvalitativt forskjellig fra vår egen, er uten tvil knyttet til både den lineære tid og skriftrevolusjonen, som gjorde presis datering mulig. Men på ett fundamentalt område har alle mennesker en lineær, irreversibel tid felles, nemlig når det gjelder kroppens modning, aldring og død. Alle mennesker vet at de er dødelige, og denne vissheten har gitt støtet til både religion og annen åndelig virksomhet. På dette punktet smelter også religiøst pregede myter og historiefortellinger sammen; begge genre gjør det mulig for den enkelte, dødelige person å forsone seg med at han skal dø. Han vet at mennesker som tidligere har dødd lever videre i mytene eller historiefortellingene, at disse fortellingene leder frem mot hans egen tilværelse, og at han selv har betydning for mytenes fullbyrdelse og for senere myter. Erkjennelsen av døden og trangen til å transcendere den gir historiene om fortiden en uimotståelig kraft, enten de er australske allegorier om dreamtime eller britiske historier om slaget ved Trafalgar.
I det mytiske universet snakker fortiden til nåtiden og omvendt. Tidsmessige avstander blir uvesentlige, enten man lever i et samfunn med trykkerier og kvartsur eller et samfunn basert på muntlighet og den enkeltes erindring. Islendingen Snorre Sturlusons kongesagaer blir lest, spesielt på Island og i Norge, av tusener av mennesker som normalt går ut fra at de var mer eller mindre presise øyenvitneberetninger. Rent faktisk skrev den middelalderlærde Snorre flere hundre år etter kongenes faktiske liv. David Lowenthal skriver tilsvarende om vestindere som snakker om forfedre på syttenhundretallet som om de var omtrent like langt borte som deres besteforeldre, og nevner også familier i Toulouse som omtaler romernes erobring omtrent i samme åndedrag som de snakker om nazistenes okkupasjon. Og hvor mange kristne har reflektert over at evangeliene ble nedtegnet en god stund etter korsfestelsen? Faktisk beskriver de fire evangeliene sentrale begivenheter fra bibelhistorien på forskjellige måter, og mange angivelig sentrale hendelser i Jesu liv er bare omtalt i ett eller to av dem. Om korsfestelsen er det bare Johannes som skriver at Jesus ble stukket med en lanse i siden, og når det gjelder Jesu siste ord, er evangelikerne uenige om hva de bestod i. Ifølge Matteus og Markus sa han: "Min gud, min gud, hvorfor har du forlatt meg?" Lukas siterer derimot Jesu siste ord som "Fader! I dine hender overlater jeg deg min ånd!" mens Johannes legger disse ordene i hans munn: "Det er fullbrakt."
Mytene er, i likhet med musikk, machines pour la suppression du temps (Lévi-Strauss), maskiner som setter tidens gang i parentes. Den mytiske tiden er sakral. Den er nå, da og i all evighet; den er en tid som befinner seg utenfor den forgjengelige og flyktige nåtiden, og det er i denne forstand at mytene er uforanderlige og evige. Kristendommens begrep om evigheten er en klart mytisk tid, som kan gjenfinnes i afrikanske forfedrekulter. Til forskjell fra levende mennesker blir ikke forfedre eldre; de spiser ikke, de sover ikke og har ingen seksualitet. De er frosset fast utenfor tiden. De fleste nasjoner og etniske grupper har også sine mytiske tider, da menn (sjelden kvinner) hadde tydeligere konturer enn i dag og utførte store dåder med et utvetydig moralsk innhold. Kategorien "dreamtime" hos australske urinnvånere er en tid av samme slag, som bebos av forfedreånder, som man bare får adgang til i transetilstand, og som befinner seg utenfor de dødeliges forgjengelige tid. Når nasjonalister og etnopolitikere påberoper seg mytisk tid, blander de sammen den sakrale tidløse tiden med den mekaniske verdslige. De begår en nivåfeil, og den har vist seg å ha en voldsom masseappell. Denne epistemologiske feilen bygger bro mellom prinsipielle uforenligheter i den menneskelige væremåte: noen ville kanskje kalle dem fornuft og følelse.


#