This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

VI • Mytens nødvendighet


Kulturen er ikke en samling håndfaste gjenstander med konstant eksistens gjennom tid og rom, som kan stilles ut i etnologiske museer, eller som kan beskrives fyldestgjørende og tilfredsstillende i katalogiserende bøker. Og selv om enkelte gjenstander ("kulturminner") faktisk er gamle og vi kan tilegne oss en del kunnskap om hvordan de ble brukt, kan de aldri bety det samme for oss som for dem som opprinnelig brukte dem. Likeledes er historien prinsipielt umulig som sannferdig gjengivelse av fortiden. Dette skyldes ikke bare dens mytiske og selektive aspekter, men også det enkle faktum at fortiden ikke består av narrativer, men av hendelser. Fortiden representerer en type virkelighet som er av en kvalitativt annen orden enn nåtidens forsøk på å beskrive den. Det er et trivielt faktum at historien nødvendigvis skrives i etterpåklokskapens lys. Grunnen til at det er umulig å lære noe av historien, er nettopp at absolutt alt har skjedd, at fjerne hendelser kan tolkes på ulike måter, at fortidige begivenheter derfor kan brukes til å begrunne et praktisk talt hvilket som helst ideologisk mål, og at den eneste tiden som finnes i en viss forstand er nåtiden, som kronologisk peker mot fremtiden snarere enn mot fortiden. Og likevel…

 


Hjemløshet, lengsel og intellektuell uforstand

Den romantiske poeten Novalis skrev at filosofi egentlig er hjemlengsel – ønsket om å være hjemme overalt ("Die Philosophie ist eigenlich Heimweh – Trieb, überall zu Hause zu sein"). Dersom ordet hjem kan tolkes så vidt som Novalis øyensynlig gjør, er utsagnet tautologisk sant. Men like sann blir da Hugo av St. Victors maksime om at bare den som ser hele verden som et fremmed land, er perfekt.

I begge tilfeller fremstår alle steder like meningsfylte og like viktige. Ingen Heimat har absolutt moralsk forrang. Personlig identitet kan følgelig være knyttet til den menneskelige tilstand som sådan, ikke til en spesifikk, lokal menneskelig tilstand. En kurdisk landsby ville anerkjennes som like viktig for en tyrker som en tyrkisk landsby; arabere og jøder ville anerkjenne hverandre som likeverdige med samme rett til territorium; en serber ville like lite kunne drepe en bosnisk mor som han dreper en serbisk mor. Mennesker som ikke er i stand til å føle empati blir normalt gitt stigmatiserende psykiatriske diagnoser, men deprimerende ofte blir nasjonalistisk, religiøs, rasemessig eller etnisk begrunnet mangel på empati omtalt som "naturlig".

Drømmen om revolusjonær klassekamp ligner på drømmen om multietnisk global harmoni forsåvidt som begge undervurderer nostalgien og fortidsromantikken som drivkrefter i såvel ideologi som identitet. Global politikk i dag kan langt på vei forstås som en konflikt mellom universalistiske verdier, som etter fattig evne forsøker å leve opp til Novalis’ bud, og lokale, partikularistiske bevegelser som betrakter sitt sted, sitt folk og sin historie som privilegerte, gjerne på bekostning av andres sted, folk og historie. Både i pressen og på lærde konferanser er det vanlig å utlegge de siste som "the baddies": De har et avlegs, essensialistisk syn på historien; de er blinde nasjonalister; de bygger sitt selvbilde på fiendebilder, og de har ingen interesse av global fred, fattigdomsproblemer i andre land enn sitt eget, eller presserende globale miljøspørsmål. (Dessuten er de ikke koblet opp på Internett, og skjønner ikke at identifikasjon i våre dager er stedløs.) I foregående avsnitt har jeg argumentert for at partikularistene må sies å være i sin fulle rett til å dyrke partikulære, lokale identiteter, ettersom mytisk identifikasjon faktisk er et allmennmenneskelig trekk, og ettersom deres erfaringsverden er utpreget lokal.

Et utgangspunkt for dette essayet kunne ha vært følgende utsagn fra den fremstående, nylig avdøde antropologen Roger Keesing: "En dypt radikal diskurs ville forsøke å frigjøre oss fra fortider, både forfedrenes og dominansens, foruten [tilbøyeligheten til] bruken av dem som politiske symboler." Keesings syn er typisk blant intellektuelle i vår tid. Tidsriktige tenkere som Zygmunt Bauman, Anthony Giddens, Jean Baudrillard, Paul Virilio, Partha Chatterji, Homi Bhabha, Bernard-Henri Lévy, Julia Kristeva, Edward Said og Tzvetan Todorov presenterer alle et bilde av en verden der etnisk og tradisjonalistisk irrasjonalitet konfronteres med rasjonalitet og individuelle borgerrettigheter, og i den grad de har noe moralsk program, forsøker de å trekke leserne i retning av en sosial orden preget av universelle verdier, toleranse, interetnisk harmoni og felles ansvarsfølelse. Enkelte, som sosiologen Frank Furedi, har til og med argumentert for at Vestens mennesker har en "overveldende fiksering på fortiden", at "tilbedelsen av fortiden gjenspeiler en konservativ stemning" og at vår høymoderne samtid har utviklet et beklagelig negativt syn på endring.

Dermed kommer de intellektuelle nok en gang (for det er ikke første gang i dette århundret!) i utakt med store deler av befolkningen for øvrig. De havner riktignok i en uventet og tildels ubehagelig allianse med transnasjonal kapitalisme, som også er motstander av alle slags grenser. Men samtidig fjerner de seg fra, og stiller seg uforstående til, de lokale, stedsspesifikke livserfaringene flertallet av menneskeheten bygger sine kollektive identifikasjoner på. Denne diskrepansen mellom virkelighetsoppfatninger truer med å bli en av det 21. århundrets alvorligste politiske konflikter, hvor elitene risikerer å bli konfrontert med stadig mer misfornøyde masser som i mange land – fra Algerie til Serbia, fra Bolivia til Tahiti – kan ende med å gjøre blind og brutal revolusjon. I så fall vil det bli en revolusjon som stiller klokken tilbake. Alternativet er dialog og forståelse.

"Le cœur a ses raisons que la raison ne connaît point," skrev Pascal. Hjertet har sine grunner som fornuften ikke kjenner. Og dersom historiene om fortiden utelukkende skulle bygge på fornuften, ville de bli meningsløse, nettopp fordi fortiden i seg selv er meningsløs.

Som historikeren Uffe Østergård en gang bemerket, bare delvis i spøk: Skåne er Danmarks Kosovo, og ifølge en serbisk logikk, burde Danmark ha gjort territorielle krav på dette eldgamle kjerneområdet i dansk kultur. Poenget kan gjøres enda mer generelt: Praktisk talt alle folkeslag har sitt Kosovo, og om de leter, vil alle verdens folk vil kunne påvise, med henvisning til historiske kilder, at de er ofre for historisk urettferdighet. (Paradoksalt nok er det som fortellinger om nåtiden at fortellingene om fortiden får sin største betydning.)

Dette betyr ikke at det er umulig å drive nøktern og opplysende historieforskning. Men det betyr at den intellektuelles oppgave må være å gjøre fortiden mangetydig, ikke å bidra til å forenkle den (slik intellektuelle tidligere har gjort med sine "universelle utviklingsskjemaer" og lignende formelsvar). Når historien brukes besvergende, og når politikere påberoper seg den som sannhetsvitne og moralsk rettleder, er det all grunn til å være på vakt. Ayodhya-saken burde være en advarsel til oss alle om hvor galt det kan gå når man bruker en bestemt tolkning av fortiden til å trekke entydige moralske og politiske slutninger om nåtiden. Det er imidlertid ikke tolkningene av fortiden som bør avskaffes i humanismens navn, men de moralske og politiske slutningene som trekkes av dem. Oppgaven må da være å splitte opp fortiden, ikke å avskaffe den.

Mytens universelle karakter

I Mythologies skriver Roland Barthes at de moderne mytene karakteristisk hører hjemme på den politiske høyresiden. Dette er ikke særlig overraskende, all den tid "høyresiden" ofte defineres som "de konservative", altså dem som forsøker å verne om tradisjonen. I visse tilfeller utarter konservatismen til og med til reaksjonære holdninger, altså et ønske om å gjeninnsette fortiden.

Barthes har rett i at sosialistiske myter i alminnelighet er mindre effektive enn konservative myter (selv om det finnes en "venstrenostalgi" blant annet hos Walter Benjamin, som mytologiserer det tidligmoderne Paris). Grunnen er at sosialismen er (var?) utpreget fremtidsrettet, mens konservatismen per definisjon er tilbakeskuende. Imidlertid er det ikke lenger meningsfylt å snakke om en konservativ høyreside og en progressiv venstreside. De siste årene er venstresiden faktisk blitt stadig mer konservativ – i betydningen bevaringsvennlig – og høyresiden er blitt stadig mer progressiv og neoliberal, og har gått inn for tildels dristige samfunnsendringer. Denne tendensen kom tydelig til syne i forbindelse med folkeavstemningene om EU-medlemskap i Norge og Sverige høsten 1994. Det meste av venstresiden argumenterte for bevaring av "den skandinaviske modellen" og advarte mot uforutsigbare endringer. Den såkalte høyresiden svarte at tiden var inne for å forsøke nye løsninger på de nye utfordringene. De politiske motpartene trekker veksler på forskjellige myter eller motstridende tolkninger av de samme mytene. Bevarerne snakker om et truet Gemeinschaft, nemlig den nasjonale velferdsstaten; forandrerne snakker om Europas universelle verdier og forsøker å påberope seg "den felleseuropeiske kulturarven" fra Homer og utover. De vil også vektlegge at Europa er forandringsvennlig; faktisk er det en paradoksal europeisk myte at oppfinnsomhet, innovasjon og brudd med fortiden utgjør et element av kontinuitet i europeisk tradisjon.

De norske ferdighusene, Herman Lindquists Sverigehistorie, enkeltpersoners nostalgi for sitt barndomshjem og UNESCOs kulturminnevern trekker veksler på nøyaktig den samme logikken som Ayodhya-opprøret og grusomhetene i Bosnia og Sri Lanka. Derfor er det ikke mytene i seg selv som fører til dannelsen av fiendebilder, vold og undertrykkelse, men en politisk situasjon som gjør det mulig og opportunt å utnytte bestemte tolkninger av mytene til et slikt formål. Selve menneskets væremåte er metaforisk og mytisk, og uten mytene ville vi være dyr eller maskiner.

Den postmoderne fragmenteringen og nostalgien er to sider av samme sak. Den nådeløse relativiseringen av fortiden skaper hjemløshet og anti-intellektuelle motreaksjoner i store befolkningsgrupper over hele verden: I Algerie og Bangladesh griper halve befolkningen til islam som fast holdepunkt, i Skottland og Norge får folklore-industrien et kraftig oppsving, i Frankrike stemmer 14% på Le Pen, og på Hawaii og Samoa insisterer innbyggerne på å få definere sin egen historie, som har vært definert av europeere i flere hundre år. Årsakene er de samme, uttrykkene vidt forskjellige. Det er altså ikke på grunn av sin tolkning av hendelser i Mahavamsa-myten at singaleserne undertrykker tamilene, men myten blir et bekvemt påskudd for å fortsette å gjøre det.

La meg spørre en siste gang: Hva er det ved fortiden som gjør den umulig å legge bak seg permanent, hvorfor kan ikke den menneskelige tilværelse være rettet mot fremtidige muligheter i stedet for å lytte bakover mot en fortid vi aldri kan kjenne uansett? Modernitetsforskeren Anders Johansen sier det slik i sitt essay om det moderne museet og den museale tidsbevissthet:

Fortiden beveger seg nemlig ikke. Ingen ting av det som har skjedd før kan gå galt nå. Fortiden har en skikkelse: Jeg kan se den, etterpåklokt, som avsluttet og avrundet. Jeg kan ikke gjøre noe med den: Den har funnet sted. Altså er den solid grunn jeg kan slå røtter i og bære tradisjoner fra. Som fortidig kan jeg vite hvem jeg er, hva jeg skal tro, hvordan jeg skal handle.

Johansen har bare delvis rett. Ting som har skjedd før kan faktisk gå galt, som når nyere historieforskning kullkaster tidligere urokkelige selvbilder. Men alternativet til en mytisk bevissthet om det forgangne er i siste instans en oppløsning av selve identiteten: ingen gestalter kommer til syne, ingen sammenhenger kan spinnes, alt oppløser seg i fragmenter. Å se fortiden slik den faktisk var, i stedet for å se de historiske mytene, blir som å bare se fargeprikkene danse over tv-skjermen, uten å kunne legge dem sammen til bilder.

William Blake skrev en gang at "vise menn ser omrissene, derfor maler de dem". I et annet lune skrev han at "gale menn ser omrissene, og derfor maler de dem". Omrissene, the outlines, av objekter som gjengis på malerier finnes ikke "rent faktisk", men de ble likevel malt så lenge malerkunsten var naturalistisk. Uten omriss ville ikke gestaltene tre klart frem, og verden ville gro til en grøt uten tydelige distinksjoner. Den ville med andre ord ikke være tolkbar for mennesker. Dersom historieskrivningen i det enogtyvende århundre skal utvikle et analogt formspråk til det som er blitt utviklet innen malerkunsten (og musikken) i det tyvende århundre, risikerer vi å tape den vesentligste kilden til menneskelig identifikasjon. Samtidig innebærer historiefortellingene, det å påtvinge fortiden et tydelig omriss, en hybris, et overmot, som ligner galskap. Blakes diametralt motsatte påstander utgjør til sammen den ambivalens det virker nødvendig å føle i forhold til fortellingene om fortiden.

Tusen blomstrende myter

Tre sterke intellektuelle strømninger har formet historiefaget og har brakt oss ut i en situasjon der det er blitt såre enkelt å påberope seg både fiender og rettigheter ved å påkalle historien. For det første gikk opplysningstidens idealer inn for objektiv rekonstruksjon av fortiden – en umulighet. For det andre fikk fremskrittstanken historikerne til å lete etter utviklingstrekk som gjorde fortiden til en logisk forløper for nåtiden – en ubevisst forfalskning. Og for det tredje har nasjonalismen, spesielt i sin etniske utforming, gjort det til en dyd for historikere å plassere sin nasjon sentralt i den kosmiske orden, å spore dens røtter (sic) tilbake til en disig urtid, å bejuble dens seire og begråte dens nederlag. Med et slikt utgangspunkt virker utsiktene dårlige for et globalt fellesskap basert på respekt for annerledeshet.

Det er verken mulig eller ønskelig å avskaffe identifikasjonens mytiske forankring. Derimot er det mulig å omskrive mytene slik at de vanskeligere kan la seg misbruke av enkeltgrupper, slik UNESCO forsøker. I en bok om historieforskning og undervisning i USA skriver professorene Appleby, Hunt og Jacob således:

Enten den blir kakofonisk eller harmonisk, må en multikulturell historie av De forente stater inkorporere temaer og variasjoner fra alle identitetene amerikanere bærer med seg, ettersom det bare slik er mulig å tilfredsstille vår oppvåknede nysgjerrighet om hva det virkelig vil si å være del av det amerikanske demokrati.


Mytene som skaper en kompleks verden kan faktisk velges fremfor dem som énøyet konsentrerer seg om det utvalgte folks heroisk-tragiske biografi på bekostning av alle andre. Men å avskaffe mytene? Det ville være som å glemme Auschwitz.

Erindringen gjennomsyrer våre liv. Det at den umulig kan konverteres til en høyoppløselig videofilm av fortiden, er ikke et gyldig argument mot den menneskelige fikseringen på det forgangne. Alt tyder på at en opptatthet av fortiden er fellesmenneskelig. Derfor er det i våre dager ikke bare viktig å demaskere og avmystifisere fortiden ved å påvise dens mangfoldighet, mangetydighet, fremmedhet og utydelighet; men det er også nødvendig å anerkjenne fortidsdyrkningen som en sentral del av tilværelsen.

Begynner ikke dette å smake av villet selvbedrag? Kanskje ville det ærligste være å innse at fortiden er utydelig, ikkelineær og kakofonisk, og erkjenne at enhver fortelling om den ville være løgnaktig: enhver historie om fortiden impliserer nødvendigvis fortielser og forvrengninger, feillesninger og misforståelser – når de da ikke inneholder rene løgner. Men mennesket lever ikke av sannhet alene, men også av mening. Derfor vil jeg foreslå, som en allmenn definisjon av vår art, at mennesket er et selvfortolkende og historiefortellende dyr. Selve vår menneskelighet er knyttet til meningsfylte historier. Dersom det er noen politisk kamp som bør prioriteres etter Ayodhya og Sarajevo, er det ikke kampen mot mytene som sådan, men kampen mot de overforenklende og fordummende mytologiseringene av fortiden som ikke kan anerkjenne og respektere andre mytologiseringer av den samme fortiden som likeverdige. Det lille ordet "vi" må igjen og igjen endevendes, undersøkes og kritiseres, det må vises hvor situasjonsavhengig det er og hvordan alle mennesker deltar i ulike "vi"-fellesskap i ulike situasjoner, men vi (i betydningen menneskeheten) blir aldri kvitt det.

Den ellers så kompromissløse fornuftsridderen Eric Hobsbawm er oppmerksom på mytens universelle funksjoner når han skriver, i det aller siste avsnittet i The Invention of Tradition, at "de mest vellykte eksemplene på manipuleringer [med historien] er dem som utnytter praksiser som tydelig møter et følt – ikke nødvendigvis et forstått – behov i bestemte lag av befolkningen". Mytene har en praktisk og en eksistensiell side, de er nødvendige for at verden skal være meningsfylt å handle i. Den som vender seg kategorisk mot enhver mytedannelse, vender seg derfor samtidig ikke bare mot demokratiet, men mot en grunnleggende side ved det å være menneske.

Veien å gå består ikke i å ta avstand fra mytene i fornuftens og opplysningens navn, men i å insistere på et skarpt skille mellom politisk og kulturell identitet. En dansk statsborger som er født i Tyrkia har ikke samme mytiske opprinnelse som etniske dansker, men han kan likevel nyte godt av de samme politiske og sivile rettighetene. I vår etniske blandingstid vil ethvert forsøk på politisk legitimering ved hjelp av etniske opphavsmyter nødvendigvis være en oppskrift på konflikt og tragedie. En slik legitimering kan aldri forsvares, og likevel må borgernes krav på myter respekteres.

Et slagord for vår tid kunne kanskje være "kulturell nasjonalisme, politisk kosmopolitisme". Et slikt program ville ikke bare beskytte mytene mot opplysningens reduksjon av følelse til fornuft, men ville også være et forsøk på å redde mytene fra politikken og politikken fra mytene.

* * *


Utgangspunktet for min utforskning har vært spørsmålet om hvorfor fortiden er så viktig for menneskelig identitet. I forlengelsen av dette ligger spørsmålet om hvordan de samme tilhørighetsfølelsene som leder til harmløs sportsnasjonalisme, til inderlig hjemstedskjærlighet og til romantisk poesi, også kan lede til fremmedhat, rasisme og etnisk krig. Historiene om fortiden utgjør en uløselig del av den menneskelige tilværelse. Derfor er det misforstått å kritisere intolerante politiske bevegelser blott og bart fordi de bygger på myter. I stedet må et demokratisk og sant pluralistisk samfunn erkjenne eksistensen av mange parallelle myter, som nødvendigvis står i strid med hverandre, men som samtidig er likeverdige. For det er ikke den identitetsmessige tilknytningen til familie, hjemsted, morsmål og myter som skaper fascisme, men den manglende evnen og viljen til å forstå at andre mennesker, som har andre familier, hjemsted, morsmål og myter, har nøyaktig like stor verdi som en selv.•



"Hva skal vi skåle for denne gangen?" spurte han, stadig med den samme svake antydningen av ironi. "For Tankepolitiets forvirring? For Storebrors død? For menneskeheten? For fremtiden?"
"For fortiden," sa Winston.
"Fortiden er viktigere," innrømmet O’Brien med et dypt alvor.

(George Orwell: 1984)


#