This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Hinsides fiksjon


Anmeldelse av V.S. Naipaul: Golfo Triste (orig. A Way in the World). Oversatt av Ove Steen. Gyldendal 1997. 327 s.

Thomas Hylland Eriksen

Morgenbladet, mai 1997


 

Muligens, trodde mange av dem som leste uttalelsen, var det et anfall av sur gammelmannstretthet som for et par år siden fikk V. S. Naipaul til å si at romanens tid nå var over, og at gode dokumentariske skildringer langt overgikk fiksjonsfortellinger i visdom, relevans og skjønnhet. Men selv om Naipaul begynner å bli gammel (hadde han bodd i Norge, ville han ha fått alderspensjon fra og med i år, men han bor i Storbritannia og er i stedet blitt adlet), er han ikke trett.

Hans syn om at den moderne tid er så mettet av burleske og grusomme begivenheter at det er overflødig å dikte, kan vanskelig finne noe bedre forsvar enn hans egen seneste bok, A Way in the World (1994), som på norsk har fått tittelen Golfo Triste. Den norske utgaven er både gitt en passende tittel og et kledelig, konservativt norsk språkleie av Ove Steen, som imidlertid ikke har gjort en helt feilfri jobb. Nå kan det tilgis at Steen ikke har gjort noe forsøk på å finne en norsk ekvivalent til Trinidad English, som siden 1956 har gjort dialogene i Naipauls trinidadiske tekster så uforlignelige; derimot er det ille at han kjenner Trinidad så dårlig at det fører til alvorlige misforståelser. På side 196 oversetter Steen en setning om mannen som kaller seg Manuel Sorzano slik: "Men hans gebrokne engelsk hadde trinidadisk aksent." I originalen (s. 220) står: "But his accent was of Trinidad." Accent betyr i dette tilfellet dialekt. Trinidadere har et kreolisert engelsk som morsmål, og hvis de snakker gebrokkent engelsk, så snakker trøndere gebrokkent norsk. (En annen, ubeslektet merkverdighet er oversettelsen "fiskerulader" for gefilte fisch (s. 108), et uttrykk som helt mangler de jødiske konnotasjonene i originalen; videre er Vest-India et ganske annet sted enn Vestindia -- og det fins mer pirk for de pirkete, men la oss ikke kaste bort tiden på slikt nå, men bare i all hast nevne at vaskeseddelen åpenbart er skrevet av en som ikke har lest boken, og som har glemt at Miguel Street utkom på norsk som Calypso i 1966.)

Det er nesten tyve år siden Naipaul skrev et rent fiksjonsverk, nemlig den da særdeles politisk ukorrekte A Bend in the River om statens oppløsning i det postkoloniale Afrika (Der elva krummer seg, omtalt som profetisk av Erling Dokk Holm i Morgenbladet 2/5). Siden har han utgitt en middels vellykket reportasjebok fra Sørstatene, en fenomenal studie av det moderne India og to bøker, Enigma of Arrival og A Way in the World, som begge klassifiseres som fiksjoner av forleggeren, men som rent faktisk er hybrider mellom erindringsbøker og fiksjonalisert dokumentarisme.

 

Golfo Triste bringer ingen nye temaer inn i Naipauls forfatterskap. Den består av ni kapitler, som dels er selvbiografiske, dels videreutvikler analysen av miljøer han har beskrevet før. Det idémessig tydeligste kapittelet skildrer Naipauls opphold i det Afrika hvor han samlet materiale til A Bend in the River, hvor den mest mystiske personen verken er den opportunistiske bistandsarbeideren Richard, den radikale rådgiveren Blair eller noen av de statsansatte, men den renhårige og seriøse akademikeren de Groot, som ikke ser ut til å ha skjulte motiver for noe av det han foretar seg. Et par kapitler er innrammet i litterære skildringer av dramatiske hendelser i Trinidads historie (tidligere behandlet i The Loss of El Dorado og The Middle Passage), men er i likhet med nesten alt Naipaul skriver dybdepsykologiske studier av enkeltpersoner. Walter Raleigh, Elizabeth den førstes yndling, var mannen som skulle finne El Dorado, den forgylte by, for britene. Naipaul beskriver de siste månedene i hans liv og hvordan han langsomt oppgir sin livsløgn. Mindre kjent er hovedpersonen i den andre historiske teksten, nemlig den venezuelanske revolusjonære fra den opphetede tiden like etter den franske revolusjon, Francisco Miranda.

Golfo Triste, den sørgmodige bukta, er et psevdonym for The Gulf of Paria som skiller Trinidad fra Venezuela. I teksten om Miranda nevner Naipaul en skrinlagt plan om å skrive et filmmanus i tre deler om gulfen mellom Antillene og The Spanish Main. Bærebjelkene skulle være Columbus, Raleigh og Miranda. De tre hadde det felles at de var monomane, fanatiske menn som, drevet av imponerende stahet og døvhet for omgivelsenes innvendinger, holdt seg med vedvarende livsprosjekter. Tidspunktene Naipaul hadde valgt for iscenesettelsene, gir en indikasjon om hvor hans storhet som dikter ligger, og forklarer også hvorfor han ufortjent måtte leve med merkelappen "kyniker" i flere tiår. Columbus skulle han skildre under hans tredje reise i 1498, med sviktende syn og realitetssans, og en hallusinerende tendens til å tro at han nærmet seg Edens Hage. Columbus var en slagen mann nå, han begynte sakte å forstå, lenge etter alle andre, at han ikke hadde funnet sjøveien til India. Raleigh ville han ta for seg, som i denne boken, mot slutten av livet, etter et nittenårig opphold som fange i Tower; mannen som hadde fått sin siste sjanse til å oppdage en gyllen by han forlengst hadde sluttet å tro på selv. Og i den tredje delen, om Miranda i 1809, ville denne megalomane revolusjonære gjøre opp status for sitt håpløse politiske prosjekt, ville forstå både sine egne svik og sine svikere; i nederlagets time, i spansk fangenskap, ville han legge kortene på bordet både for andre og for seg selv.

Naipaul er nemlig ikke interessert i suksess, men i storslagne nederlag som skyldes at visse mennesker setter seg prinsipielt uoppnåelige mål. En leser av klassikeren A House for Mr. Biswas fra 1961, som fremdeles hadde rikelige doser av den tidlige Naipauls komiske talent, observerte således at hovedpersonen hadde mye til felles med Donald Duck.

De øvrige kapitlene viser også tydelig hvordan Naipaul suges mot stormannsgale fantaster; langt fremme i persongalleriet er den revolusjonære Lebrun som går intellektuelt i stå når han blir kommunistisk apparatchik, den fremgangsrike statstjenestemannen Blair som blir drept idet han står foran sitt politiske gjennombrudd, og den Greene-inspirerte forfatteren Foster Morris, som idet Naipaul møter ham forlengst har lagt en lysende fremtid bak seg. Detroniserte eller plagede maktmennesker viser kanskje bedre enn noen andre sprekkene og skjørheten ved den menneskelige tilværelse. For Naipaul respekterer dem, og han er fremdeles på sitt mest bitende og infernalske når han beskriver alminnelige strebere som aldri har hatt en annen ambisjon enn å tilfredsstille samfunnets forventninger, personer som aldri har gjort et forsøk på å skaffe seg en anstendig fallhøyde. De minner ham om hans barndoms småborgerlige Trinidad, som han i flere år bare klarte å skrive parodisk om.

Den mest gripende, og kanskje mest karakteristiske, sekvensen i boken er beskrivelsen av mannen som kaller seg Manuel Sorzano. Naipaul møter ham på flyet fra Trinidad til Venezuela, og han presenterer seg som venezuelaner. Men han har hindi-plater og hjemmelagede indiske pickles i en plastpose, og han snakker engelsk som en trinidader. Gradvis, gjennom det som sies mellom linjene i samtalen mellom de to passasjerene, får den mystiske mannen fasong. Som ung, tvangsgiftet mann (for stikk i strid med hva mange tror, er det ikke bare kvinner, men også menn som blir giftet bort i mange tradisjonelle samfunn) reiste han til Venezuela for å arbeide, bestemte seg for å bli der, fikk ny familie og ny identitet, og gjorde et tappert forsøk på å realisere sine drømmer. I likhet med den jevnaldrende Naipaul, også trinidadisk hindu, foraktet han sin egen opprinnelse som en "inautentisk person fra et inautentisk land", men til forskjell fra Naipaul, som hele livet har forsøkt å være den han er, har denne mannen brukt hele livet på et alt i alt mislykket forsøk på å være Manuel Sorzano.

Brahminen Vidiadhar Surajprasad Naipaul fra Port-of-Spain, London og/eller India har en hang til sannhet og gjennomskuelse som gir ham en forbausende bred kontaktflate med protestantiske nordeuropeere, ikke minst de sekulariserte. Han har alltid skrevet idébaserte bøker, og har mer felles med Kierkegaard, Ibsen og Zapffe enn med f.eks. Rushdie eller den nye generasjonen av indiske romanforfattere, som han på grunn av sitt navn ofte blir sammenlignet med. Og Golfo Triste er en stor, melankolsk og vakker bok fra en av vår tids største menneskekjennere, en bok som svinger seg milevidt over enhver spissfindig diskusjon om sjangergrenser.

©Thomas Hylland Eriksen 1997


Nexus