This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Ned med nasjonalismen!


Thomas Hylland Eriksen


Dagbladet
, våren 1991. En senere versjon ble trykt i Information. En enda senere versjon ble trykt på svensk i Internationella Studier. Tiden har ikke desto mindre løpt en smule fra denne -- om ikke tematisk, så iallfall substansielt. Siden den ble skrevet, er både Eritrea og Georgia (dvs. Georgia i Kaukasus, foreløpig ikke Georgia i USA) blitt selvstandige stater -- og en kurdisk nasjonalstat skal vi nok måtte vente lenge på...

Bør Eritrea, Kurdistan og Georgia bli selvstendige stater? Bør i så fall enhver selvbestaltet gruppe som ønsker det få sin egen stat? Tanken er absurd, og bør spore til ettertanke for all verdens ivrige nasjonalister.

Riktignok kan nasjonalisme oppfattes som en type ideologi som skaper fellesskap der det ellers ville ha vært atskillelse, men den har historisk markert seg sterkest som en retthaversk, intolerant og brutal herskestrategi som på forskjellige måter har rammet millioner av uskyldige mennesker som ikke tilhører det utvalgte folk. Ettersom nasjonalismen for tiden er på offensiven i store deler av verden, fortjener den et kraftig spark i skinnleggen.

Det er vanlig å skille mellom nasjon og nasjonalstat. Nasjonen er den etter eget utsagn kulturelt ensartede gruppen som befolker (eller snarere dominerer) nasjonalstaten. Dens ideologi er nasjonalismen, som går inn for at kulturelle og politiske grenser skal være sammenfallende. Alle land inneholder grupper av mennesker som ikke passer inn i dette skjemaet, og disse minoritetenes skjebne er avhengig av herskernes luner. Er de heldige, får de være i fred.

Det finnes også mange selvbestaltede nasjoner i verden som mangler sin egen nasjonalstat; de er minoriteter som håper å bli majoriteter. De baltiske republikkene og Kurdistan nevnes for tiden ofte, med stor sympati, som eksempler på slike urettmessig behandlede nasjoner. Derimot er det sjelden at folkeopinionen reiser krav om at quechua-indianerne i Andesfjellene, ndebelene i Zimbabwe eller kachin-folket i Burma skal få sine egne nasjonalstater. Verd å merke seg her er det at det finnes mange hundre, ja flere tusen etniske grupper i verden som har en identitetsmessig forankring og en ideologi som kan minne om nasjonalisme, uten at de dermed gjør krav på sin egen stat. Dersom det er mulig for balinesere, sigøynere og inuiter (eskimoer) å overleve som kulturbærende grupper uten en øremerket nasjonalstat, hvorfor skulle ikke det samme være mulig for kurdere og litauere? (Når det gjelder den meget reelle truselen mot de fleste av verdens urbefolkninger, fra Amazonia til Ny-Guinea, er det ganske andre faktorer enn fraværet av egen nasjonalstat som truer dem med utslettelse.) Det er blitt anslått at det finnes ca. 10 000 distinkte etniske grupper eller potensielle nasjoner i verden. Burde alle disse gruppene kreve sin egen nasjonalstat? Ifølge en konsekvent nasjonalisme som også påberoper seg idealer om universell humanisme og menneskerettigheter, burde de nettopp det. Tanken er avsindig.

 


Det er vanlig å betrakte nasjoner som naturlige, eldgamle kulturelle enheter. Dette er naturligvis tøv; det er nasjonalistisk svermeri og sjåvinistisk myteproduksjon. De tyske og franske nasjonene, som er blant verdens eldste, ble funnet opp av begeistrede ideologer for drøyt to hundre år siden. Den norske nasjon ble allment anerkjent av nordmenn flest først i årene frem mot unionsoppløsningen. I forrige århundre var begrepet om "den norske nasjonen" dels uten betydning for innbyggerne i området Norge, dels én av flere mulige ideologiske orienteringer, der skandinavismen også lenge stod sterkt. Det er ellers ikke vanskelig å finne argumenter for at vi fra Øst-Norge fremdeles har mer felles med mennesker fra Svealand enn med mennesker fra Vestlandet, og at vi følgelig tilhører samme nasjon som värmlendingene, men ikke samme nasjon som møringene.

Dersom alle nasjoner skulle ha sin egen stat, da måtte alle gode krefter snarest slutte seg sammen for at dyirbal-folket i det nordøstlige Queensland skulle få selvstendighet. Riktignok består denne etniske gruppen av noen skarve familier av fattige analfabeter. Men de har felles og unikt språk, egne skikker og egen religion. Skulle ikke det kvalifisere dem til betegnelsen "nasjon"? Har de ikke dermed fortjent sin egen FN-ambassadør, sitt eget landslag i fotball og sin egen nasjonalsang? Hvis dyirbal-folket ikke kan godtas som en nasjon, hva er da kriteriene for en nasjon? Det er ene og alene historiske tilfeldigheter som gjør visse kategorier av mennesker til nasjoner. Palestinerne kan illustrere dette. De oppstod som etnisk gruppe, som "nasjon", ved den israelske okkupasjonen av deres hjemland. Tidligere hadde de ingen nasjonal identitet; den palestinske nasjon fantes ikke for femti år siden, akkurat som den irakiske nasjon ikke fantes for sytti år siden og den kenyanske nasjon ble oppfunnet fra 1950-årene og utover. Nasjonen er verken mer eller mindre enn en kulturell oppfinnelse.

Ingen nasjonalist har meg bekjent gått inn for at alle verdens etniske grupper skal ha sin egen stat. Grunnen er at nasjonalismen i sitt vesen er dypt sjåvinistisk. Hør bare her. Ganske nylig vansmektet jeg i en tåpelig paneldebatt, arrangert av det Historisk-Filosofiske fakultet ved Universitetet i Oslo, der flere av deltakerne omtalte Norge som en "kulturnasjon". I dette ligger det en implisitt kontrast til de ukultiverte nasjoner. Hvilke nasjoner som er ukultiverte, kan man bare gjette på. Men det er overveiende sannsynlig at hutuene og tutsiene i Sentral-Afrika hører til disse, sammen med nasjonalstater som Grenada og Fiji, som er blitt selvstendige land takket være historiske absurditeter. Det er lett å anerkjenne balternes rett til selvstendige stater (de er jo hvite, kristne og siviliserte som oss selv); langt vanskeligere er det for en nasjonalist å forholde seg til plagede afrikanske folk (f.eks. tuaregene) eller undertrykte minoriteter i moderne land (f.eks. svarte nordamerikanere) med samme patos.

En nasjon blir til når minst to mennesker er enige om at den skal være det. James Joyce overdrev derfor da han, midt i en oppildnet diskusjon om nasjonenes selvbestemmelsesrett, stilte seg på en stol midt i rommet og erklærte seg selv som en nasjon. Men overdrivelsen var betimelig den gang, i tredveårene, som den ville være det i dag. Nasjonalismen har hittil vært dårlig nytt for de fleste som er blitt rammet av den. Det skal man vite før man gir seg til å applaudere modige frihetskjempere som griper til våpen i nasjonens navn.

Nasjonalismen er per definisjon en ekskluderende og etnosentrisk ideologi. Enhver nasjonalisme setter grenser mellom sine egne medlemmer og de andre; enhver nasjonalisme glorifiserer og bejubler sitt eget "autentiske" fellesskap og tar kraftig avstand fra det unasjonale, som kan være representert ved ytre eller indre fiender, det være seg muslimer, kommunister eller vietnamesiske risbønder.

Det er ikke gruppetilhørigheten i seg selv som bør bekjempes. Det er verken mulig eller ønskelig at alle mennesker skal være kosmopolitter uten lokal forankring. Men historien har gang på gang vist oss at en slik tilhørighet kan fungere godt eller dårlig for de mennesker som slumper til å falle utenfor gruppen. Nasjonalismen er sannsynligvis det dårligste alternativet vi kjenner i så måte. Dersom menneskerettighetene skal være universelle, må nasjonalismen med logisk nødvendighet bekjempes, ettersom en slik ideologi setter skarpe grenser mellom de priviligerte "oss" og de suspekte "andre".

På denne bakgrunn er det mange av oss som får en vemmelig smak i munnen når militante østeuropeiske nasjonalister hylles av vesteuropeiske kommentatorer som målbærere av den sanne og autentiske folkesjel. Vi vet at ungarere i Romania, sigøynere i Slovakia, tyrkere i Bulgaria og polakker i Litauen synes lite om den kraftpatriotisme deres statsledere legger for dagen. Fra hele verden har meldingene om grusomme overgrep i nasjonens navn tikket inn de siste hundre årene; de fleste kriger i det tyvende århundre har vært legitimert med nasjonalistisk ideologi. Også borgerkriger er ofte nasjonalistiske i sin karakter; den ene part forsøker å påtvinge sin nasjonale ideologi overfor den andre, som på sin side ønsker sin egen nasjonalstat. Eksempler på denne type konflikter er den singalesisk-tamilske konflikten, Biafra-krigen der igbo-nasjonalisme og nigeriansk nasjonalisme braket sammen, og situasjonen i dagens Jugoslavia, hvor kroatiske og serbiske nasjonalister er på randen av voldelig konflikt. Fra Napoleon til Hitler har europeiske nasjonalismer preget de skammeligste epoker i vår nyere historie. Derfor er det forstemmende å høre den stigende applausen fra den delen av verdensopinionen som følger Eritreas selvstendighetskamp i 1991. Er det ingen som bryr seg om drapstallene etter mange års krig, eller som har reflektert over det faktum at den eritreiske nasjon ble skapt av kolonialismen for snaut hundre år siden og derfor verken er mer eller mindre naturlig enn den etiopiske, - eller som for den saks skyld har undret seg over at den eritreiske nasjonen består av minst åtte ganske forskjellige etniske grupper? Hvor helhjertet kan man støtte et slikt prosjekt om man vil fortsette å kalle seg humanist? Hvor mange millioner må massakreres i nasjonalismens navn før det blir god tone å ta avstand fra den?

Dersom nasjonalismen og nasjonalstaten skal fortsette å utgjøre det overordnede politiske prosjekt i vår tid, risikerer vi en uendelig regress, der stadig nye nasjonalismer blir oppfunnet, beordrer sine tilhengere til å gripe til våpen og går til angrep på den nasjonalismen som hittil har undertrykt dem. For noen generasjoner siden var norsk og italiensk nasjonalisme aktuelle; i dag snakker vi om azerbaidjansk og eritreisk nasjonalisme; i morgen er det kanskje berberne, hausaene eller vestlendingene som gjør krav på sin egen stat - som nekter å være med i "de andres" nasjon. Saddams påstand om at Kuwait var en naturlig del av Irak, var følgelig verken sann eller usann. Det var en typisk nasjonalistisk påstand, altså et ideologisk utsagn av samme slag som den norsk-nasjonalistiske påstanden om at Jämtland og Härjedalen "egentlig" er norske, eller den engelsk-nasjonalistiske påstanden om at Wales, Skottland og Ulster er "naturlige" deler av samme nasjon som England.

Ideologien om nasjonalstaten passer dårlig med faktiske forhold. I følge nasjonalismen skal kulturens grenser falle sammen med de politiske grensene. Av de nesten 200 selvstendige statene som finnes i verden, er det kanskje et dusin som er noenlunde etnisk ensartede. Statsledere over hele verden gjør alt som står i deres makt for å gjøre sine land mer kulturelt homogene; massakrer og tvang har som kjent vært vanlige virkemidler.

La oss vende tilbake til kurderne et øyeblikk. Det er bemerkelsesverdig at ingen av de kurdiske lederne som for tiden uttaler seg til verdenspressen om sitt folks lidelser, går inn for et uavhengig Kurdistan. Løsningen på problemer som har å gjøre med menneskerettigheter og rett til kulturell overlevelse, kan ikke løses ved at alle kulturbærende folk får sin egen nasjonalstat. Det gjelder like meget for kurderne som for samene, de norskfødte pakistanerne, USAs spansktalende eller det australske dyirbal-folket. Heller enn å bejuble fragmenteringen av menneskeheten i nasjonalstater, bør vi derfor utforske mulighetene for kulturell variasjon innen de eksisterende nasjonalstatene og mulighetene for fellesskap på tvers av statsgrensene. Det må være mulig å være iraker i Danmark, polakk i Litauen eller igbo i Nigeria uten å bli definert som en potensiell forræder.

"Minervas ugle flyr ved solnedgang", skriver den engelske historikeren Eric Hobsbawm optimistisk i sin siste bok om nasjonalismen. Med dette Hegel-sitatet mener Hobsbawm å antyde at vår tids store akademiske interesse for nasjonalisme er et tegn på at fenomenet er i ferd med å utspille sin historiske rolle. Vi krysser fingrene for at Hobsbawm skal få rett.


©Thomas Hylland Eriksen 1991


Nexus