This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Har vi råd til å miste naturen?


Thomas Hylland Eriksen

Folkevett, midten av 1990-tallet

 

Mennesket er en skapning som på én og samme tid er en del av naturen og står utenfor naturen. Vi er biologiske artsvesener hvis nærmeste slektninger er gorillaen og sjimpansen, og samtidig er vi i stand til å betrakte det naturlige – både den menneskelige natur og den ytre natur – i tredje person, som noe annet enn oss selv. Vi manipulerer med, styrer, temmer og planlegger naturens gang på stadig flere områder. Når vitenskap og teknologi erobrer nye felter, utfordres dobbeltheten i menneskets tilværelse, og i dag er kanskje bioteknologi og kybernetikk de viktigste truslene mot vår naturlighet. Disse formene for teknologi truer ikke bare med å gjøre hele verden til vårt laboratorium, men de bebuder også en fremtid hvor mennesket har teknologisk kontroll med sin egen kropp, hvor ingen ting overlates til naturlige tilfeldigheter, hvor naturen aldri tillates å gå sin gang.

* * *

Innen vår kulturelle tradisjon er naturen – både den ytre natur og den menneskelige – lenge blitt oppfattet som en fiende som truer sivilisasjonen, og samtidig erkjennes den som nødvendig for at sivilisasjonen skal overleve. Blant kristne er det vanlig å betrakte den menneskelige natur som det viktigste hinderet for at mennesker skal oppnå enhet med guddommen. Englene, resonnerte Thomas av Aquinas seg frem til, hadde ingen kropp: de var ren ånd og kunne følgelig være uten synd og skam. René Descartes, som insisterte på skillet mellom res extensa (det materielle) og res cogitans (det åndelige), sammenlignet dyr med ´kompliserte maskinerª og fant opp en kjertel, konglekjertelen, som dannet bindeleddet mellom menneskets åndelige og dyriske natur. (Denne kjertelen har ingen medisinere klart å oppspore.) Vår sivilisasjon er preget av et tvisyn i forhold til naturen: vi frykter den, men trenger den. Den teknologiske og vitenskapelige optimismen søker å overvinne, tukte og kontrollere naturen ´til menneskets besteª; samtidig ville hele vår tankeverden kollapse om en slik kontroll ble brakt til sin fullendelse. Det ville være omtrent som om Storeulv klarte å fange de tre små griser.

 

La meg si det på en annen måte. Den store franske antropologen Claude Lévi-Strauss har som en av sine viktigste læresetninger at alle menneskelige kulturer bygger på en kontrast mellom kultur og natur. Det kulturelle er alt som ikke er naturlig, og naturen defineres som det som ligger utenfor naturen: det ville, det truende, urkraften, den utemmede energi. Senere forskning har vist at det finnes samfunn der skillet mellom kultur og natur ikke eksisterer, men det står likevel fast at det er svært viktig her hos oss. Naturen er utenfor vår kontroll: den er kilde til poesi og religiøsitet, og samtidig er den vår viktigste kilde til utfordringer. Kanskje viktigst av alt: Vi forstår den ikke. I den jødisk-kristne kulturtradisjon er kontrasten mellom kultur og natur helt fundamental. Mange filosofer, forskere og kunstnere har forsøkt å overvinne denne motsetningen, enten ved å vektlegge at mennesket er helt og holdent naturlig på samme måte som dyr (enkelte biologer, psykologer og andre er av den oppfatning) eller ved å insistere på at naturen i en eller annen forstand har åndelige karakteristika. Den siste strategien kan være en vei å gå om vi ønsker å overvinne det skarpe skillet mellom ånd og materie som har vært sterkt medskyldig i å gjøre verden til et teknologisk laboratorium. Imidlertid – og kanskje dessverre – virker det mer realistisk at den teknologiske logikken vinner stadig nytt terreng og truer med å ta bort selve forestillingen om naturen. La meg konkretisere.

For det første er miljøkrisen nå kommet så langt at mange mennesker – fra Arne Næss til Gro Harlem Brundtland – ser det som et viktig kulturelt prosjekt å redde naturen. Hva blir da igjen av naturen som kilde til kunstnerisk inspirasjon og religiøsitet, og for den saks skyld som trussel, fare og utfordring? Tenk over det! Å redde naturen er blitt et kulturelt prosjekt, for naturen klarer seg ikke selv. Naturen er blitt en del av kulturen; den har ikke lenger noe å stå imot med.

For det andre når temmingen, og utnyttelsen, av naturen for menneskelige formål stadig nye høyder. Våre vitenskapsmenn og -kvinner vet mer enn noen gang tidligere om DNA og RNA – om livets betingelser. Nye plantearter utvikles, og dyrearter foredles for at de bedre skal tilfredsstille våre ønsker og behov. Naturen er i denne forstand ikke lenger noe ´der uteª som vi høster av, og heller ikke en trussel mot våre prosjekter; den er blitt en del av våre prosjekter. Den forvaltes. Vi har altså inndefinert den ytre natur i vår kontrollsfære.

For det tredje har tanker om menneskelige (kulturelle, åndelige) rettigheter i løpet av de siste par hundre år sprengt stadig nye grenser i synet på den menneskelige natur. Nær sagt ingen ting anses lenger for å være medfødt. Mange psykologer og samfunnsvitere insisterer på at den indre natur kan formes i en hvilken som helst retning. Noen, som Stalin og behaviouristen B.F. Skinner, anser det som ønskelig at samfunnet planlegger hvilke mentale trekk det vil pode inn i sine medlemmer. I forlengelsen av denne logikken, som både kan virke frigjørende og undertrykkende, ligger humangenetikken, som tar sikte på også å underlegge menneskets biologiske natur en viss teknologisk styring.

Filosofen Jean-Paul Sartre skriver i sitt hovedverk L’Etre et le néant (´Væren og intethetenª) om kroppen som subjekt og som faktisitet. Med dette mener han at kroppen på samme tid er noe vi er og noe vi har (vi forstår og kontrollerer den, men vi forstår og kontrollerer den ikke). Som et eksempel nevner han en ung pike som lar hånden sin hvile i sin forlovedes, som en ting, samtidig som hun snakker om sitt åndelige liv. Sett at hun hadde hatt en kunstig hånd? Da ville Sartres eksempel miste sin betydning; da ville kroppen hennes bare være noe hun hadde, ikke noe hun var. I tråd med en slik tankegang skriver science fiction-forfatteren Stanislaw Lem i en av sine noveller om en racerbilsjåfør som blir stilt for retten, men som vinner rettssaken fordi de sakkyndige blir enige om at han ikke eksisterer. Grunnen er at sjåføren stort sett består av kunstige kroppsdeler som er blitt plantet inn én etter én etter hvert som hans naturlige kroppsdeler er blitt defekte på grunn av ulykker.

Disse eksemplene er mindre søkte enn det kan virke ved første øyekast. Kroppsteknologien er i ferd med å bli storindustri, og da har jeg ikke bare transplantasjoner og forplantningsteknologi i tankene, men også den rådende slanke- og treningsideologien, som tar sikte på å gi oss planmessig modellerte og høyproduktive kropper. Med andre ord: Verken den ytre natur, den indre natur eller den menneskelige kropp skal lenger få lov til å være naturlige. De skal inndefineres i kulturen og skal bli en del av den. Dermed blir det umulig for oss å definere oss som mennesker i kontrast til naturen, for naturen vil ikke lenger kunne oppfattes som noe i seg selv.

* * *

Denne filosofiske diskusjonen har naturligvis et politisk aspekt. Spørsmålet som er oppe til debatt i forskjellige sammenhenger, vedrører hvor grensen går for menneskets rettmessige utfoldelse, både i forhold til den ytre natur og den indre. Når skal naturen få gå sin gang, og når må vi gripe inn for å gjøre verden til et bedre sted for mennesker?

Det er en hårfin balansegang mellom respekt for naturen – både den ytre natur og den menneskelige natur – på den ene side og romantisk nostalgi og den rene anti-humanisme på den annen side. En konsekvent økopolitisk argumentasjon risikerer i ytterste instans å sette naturen over mennesket, og da er lite vunnet. En utfordring for økopolitisk tenkning i sin videste form må derfor være å sette grenser for den teknologiske kontroll over verden uten å gjøre vold på humanistiske idealer. Mennesket er, i antropologen Peter Wilsons ord, en lovende primat (a promising primate): vi gir løfter, og vi er løfterike. Vi bestemmer faktisk selv hvor grensen skal gå, for det er kulturen og ikke naturen som setter grensen mellom kultur og natur.