This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

"Noen av oss har snakket sammen."

Om nettverkenes betydning i politikken

Thomas Hylland Eriksen

Svenska Dagbladet, sommeren 1997

Tilfeldighetene ville det slik at jeg befant meg i Lund under den svenske folkeavstemningen om EU-medlemskap. Mens vi fulgte utviklingen på tv utbrøt en kollega, bekymret for at det kunne bli nei-flertall, at dette var et alt for viktig og komplisert spørsmål til at Medelsvensson burde avgjøre det. Saken måtte vedtas av politikerne, mente hun, som hadde tilstrekkelige kunnskaper og den beste forståelse for fellesskapets beste. Dermed gjentok hun, trolig uten å vite det, Hegels syn, som gikk ut på at politikken ikke skulle være demokratisk, men snarere burde utformes av "den allmenne stand", en elite med overblikk og store kunnskaper.

 

De fleste vil være uenige i dette synet, men selv den mest innbitte demokrat må i siste instans vedgå at demokratiet ikke kan være en absolutt verdi. Da et islamistisk parti vant valget i Algerie for noen år siden, var de demokratisk valgte regjeringene i Vest-Europa skjønt enige om at et slikt valgresultat ikke kunne respekteres, ganske enkelt fordi de mislikte vinnerpartiet sterkt. Og det er slett ikke alle politiske saker som er underlagt demokratisk innsyn eller medvirkning, selv i de på papiret mest demokratiske land. Norge ble i sin tid innmeldt i NATO uten at folket med tatt med på råd, og i løpet av de siste årene er den konsekvensrike EØS-avtalen blitt undertegnet uten demokratisk medvirkning. Det finnes praktisk talt ingen offentlig debatt om norsk oljepolitikk, som får enorme konsekvenser for landet i mange år fremover. Videre er det sannsynlig at folkeflertallet i mange europeiske land har en mindre humanistisk holdning til såvel dødsstraff som innvandringspolitikk enn myndighetene, som følgelig fører sin politikk mer eller mindre uavhengig av folkelig opinion. Det er heller ikke usannsynlig at vi i fremtiden vil bli konfrontert med miljøproblemer av en slik skala at de ikke kan løses med demokratiske midler.

Ofte beskrives forholdet mellom eliter og masser som en spenning mellom effektivitet og demokrati. Demokrati er tidkrevende og omstendelig, mens små, velinformerte grupper kan treffe beslutninger raskt og effektivt. Følelsen av at elitene styrer i det skjulte, uten å informere folk flest om hva de gjør, har gitt grobunn for et bredt spekter av fantasirike konspirasjonsteorier, fra de antisemittiske til de antikommunistiske. Flere av disse oppfatningene er det uten tvil noe i. I Norge er uttrykket "Noen av oss har snakket sammen", som skal ha falt i en redegjørelse fra regjeringen på femtitallet, blitt et symbol på de lukkede roms makt. Bildet som fremkalles av dette uttrykket forestiller tette, alvorlige broderskap av mektige menn, som bak låste dører beslutter nasjoners fremtid, og som stille, men effektivt iverksetter sine planer uten å konsultere massemedier og opinion.

Våre samfunn smykker seg med retorikk om styre av, med og for folket. Men et absolutt demokrati ville ikke ha fungert i praksis. Elitenes uformelle nettverk er faktisk absolutt nødvendige for å drive politikk, og det skyldes slett ikke bare at upopulære avgjørelser av og til trengs. Det skyldes først og fremst at den alminnelige oppfatningen av byråkratiet, som fikk sitt mest berømte uttrykk i Max Webers teori om makt og byråkrati, er mangelfull på et vesentlig punkt. Weber skilte mellom tre former for herredømme: det tradisjonelle, hvor verv og makt går i arv; det karismatiske, hvor personlige egenskaper og utstråling er grunnlaget for makt; og det legale, hvor man har makt i henhold til formelle byråkratiske prosedyrer. Weber anså det legale herredømmet, som kjennetegner de moderne samfunn, for å være et fremskritt i forhold til det tradisjonelle, men han var likefullt bekymret for at det ville tilstivne i et "byråkratiets jernbur".

Webers analyse er forbilledlig, men han tok feil i ett viktig henseende. Byråkraters og moderne politikeres makt er slett ikke bare avhengig av deres formelle posisjon, men bygger i høy grad på deres uformelle nettverk. Evnen til å skape tillit og til selv å ha tillit, å knytte til seg ressurspersoner, å kunne diskutere saker og problemstillinger i fortrolighet, i en lukket krets, før de tas opp i full åpenhet, er nødvendige for enhver politiker med ambisjoner. Denne siden ved moderne politikk vies forbløffende liten oppmerksomhet fra såvel forskningen som medieoffentligheten, og når søkelyset en sjelden gang rettes mot de uformelle sidene ved politikken, skyldes det nesten alltid at en politiker eller embedsmann beskyldes for å ha krysset en moralsk grense.

Personlige bekjentskaper og uformelle nettverk er tilsynelatende antitesen til den byråkratiske logikk. Kanskje det er derfor deres eksistens blir fortiet. En tsjekkisk flyktning i Skandinavia fortalte at han i mange år hadde trodd på den offentlige retorikken om at alle viktige verv og posisjoner tildeles i henhold til strenge, demokratiske, formelle prosedyrer -- helt til han deltok på et styremøte ved en større bedrift, hvor han oppdaget at alle de andre hadde gått i samme klasse på gymnaset. Mange vil automatisk trekke den slutning at siden styremedlemmene var rekruttert på bakgrunn av personlige bekjentskaper, gjorde de en dårlig jobb. Dette er prinsipielt en feilslutning, selv om det kan være riktig i praksis: Fordi de kjente hverandre personlig, hadde de tillit til hverandre, noe som kan ha stor betydning i en profesjonell sammenheng. Derfor er det heller ikke noe brudd med vanlig politisk praksis at Norges nye statsminister, Thorbjørn Jagland, plukket mange av sine ministere fra sitt personlige nettverk. Man kan kalle en slik praksis mafiøs, men den er både vanlig og nødvendig for at politikken skal fungere i praksis.

Det er altså ingen praktisk motsetning mellom byråkratiske prosedyrer og uformelle nettverk. Fra våre egne liv kjenner vi alle til betydningen av personkjemi, tillit og muligheten til å løse problemer uten å gå den lange veien om formelle organer. Uten personlige tillitsforhold vil alle sosiale systemer kollapse etter kort tid -- og dette er vi alle klar over. Det er først når noen benytter disse metodene til å treffe beslutninger vi selv misliker, at vi protesterer og henviser til et rigid regelverk og demokratiske prinsipper. Kritikk av politiske beslutninger bør derfor ikke rettes mot de uformelle metodene -- for de er nødvendige -- men mot innholdet.

De uformelle nettverkene i politikk og næringsliv har mange fellestrekk med såkalte hemmelige fellesskap (secret societies), og det er hovedgrunnen til at maktkonsentrasjoner inspirerer til så mange sinnrike konspirasjonsteorier. Vi kjenner hemmelige fellesskap både fra moderne organisasjoner som Frimurerlosjen og fra en lang rekke tradisjonelle samfunn, og de har flere generelle fellestrekk. For det første består de nesten bestandig av menn. For det andre er det strenge krav for å bli medlem, ofte må man først håndplukkes av ledelsen og deretter gjennomføre harde initieringsritualer. For det tredje forvalter disse eksklusive fellesskapene en hemmelig kunnskap. Antropologer som er blitt innviet i slike fellesskap forteller at denne hemmelige kunnskapen kan være temmelig triviell og lite praktisk anvendelig. Poenget med den er rett og slett at den er hemmelig, at den skaper usynlige bånd mellom dem som har den, og at den ekskluderer alle andre -- som naturlig nok får en brennende tørst etter å få del i nettopp denne kunnskapen.

Den viktigste kapitalen i hemmelige fellesskap er ikke nødvendigvis kunnskapen medlemmene deler, men nettverket, som innebærer både formelle og uformelle forpliktelser, og som skaper sterk solidaritet innad. Uformelle nettverk blant eliter i moderne samfunn fungerer på den samme måten. Sett i et slikt lys har konspirasjonsteoretikerne rett, selv om de vanligvis tar feil med hensyn til konkrete sammensvergelser samfunnselitene angivelig har begått. For det er riktig at politikk over hele verden finner sted gjennom personlige tillitsforhold og uformelle nettverk, og at kunnskapen som utveksles ofte må holdes hemmelig for å fungere effektivt. Det finnes ikke et politisk system i verden som har klart seg uten slike menneskelige aspekter. De norske og svenske maktutredningene viste i sin tid at makten i våre samfunn er konsentrert i eliter. Da rettssosiologen Thomas Mathisen skrev boken Makt og motmakt, en kritisk kommentar til Maktutredningen som skulle dokumentere at det er sterk motstand mot maktelitene i samfunnet, viste han indirekte at også motstanden utøves av eliter. I likhet med makthaverne, har også de sine lukkede, uformelle nettverk, som utgjør deres maktbase.

Politikken finner sted i spenningsfeltet mellom det byråkratiske og det mafiøse, og uansett politisk system, vil elitenes uformelle nettverk -- med rette og med urette -- gi grobunn for mistenksomhet og konspirasjonsteorier. Og samtidig er de altså nødvendige.



©Thomas Hylland Eriksen 1997


Nexus