This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

 

Nettverkskrigen ingen kan vinne

 

Thomas Hylland Eriksen

Dagbladet, 23/9-01

 

Kort etter terrorangrepene på USA, begynte et dystert lite dikt å sirkulere på Internett. Det var signert den franske 1500-tallsprofeten Nostradamus, og annen strofe lød omtrent slik: "I byen York vil det være et stort sammenbrudd/to tvillingbrødre slites fra hverandre av kaos/mens festningen faller, vil den store leder bøye av/Den tredje store krigen begynner når den store byen brenner".

Diktet ble sitert av mange, men det var et falsum, satt sammen av løsrevne Nostradamus-sitater og fabrikerte linjer. Mer realistiske profetier finner man for øvrig i USAs egen populærkultur, hvor lignende angrep har figurert jevnlig siden femtitallets science fiction-filmer. Man trenger imidlertid ikke å påberope seg verken Nostradamus eller Independence Day for å forstå situasjonens alvor. Den nye George Bush har erklært krig, men i mangel av et land å erklære krig mot, har hans regime rettet søkelyset mot det desintegrerte og lutfattige Afghanistan, et land som topper alle lister på elendighet — fra helse til straffemetoder. Som en kommentator bemerket: Hvis man ønsker å bombe Afghanistan "tilbake til steinalderen", trenger man ikke å holde på så lenge. Afghanistans talibaner har svart på truslene ved å "gjenoppta" en gammel jihad mot USA.

Med barske macho-formuleringer gjør regimet i Washington det klart at "de som ikke er med oss, er mot oss"; de truer Pakistan til å gjennomføre militære handlinger som kanskje vil sende denne fattige atommakten ut i borgerkrig, og ser ellers ut til å innbille seg at med bin Laden og hans nettverk ute av verden, blir det igjen fred og fordragelighet. Sannheten er nesten den motsatte. Bin Laden, mannen fra ørkenen som taler supermakten midt imot, er en helt for millioner av mennesker. Dør han martyrdøden, er det ikke vanskelig å forestille seg massemobilisering mot alt "vestlig". (Husk at muslimske oppfatninger av "Vesten" ofte er like håpløst klisjépregede som vestlige oppfatninger av "muslimer". Ingen blekansikter kan føle seg trygge her!)

Hittil har det vært lite oppmerksomhet omkring likhetene mellom de to verdisystemene som ligger til grunn for krigsretorikken hos henholdsvis USA og landets vekslende vestasiatiske fiender (det være seg Irak, Palestina eller Afghanistan). Begge setter ære og mandighet høyt; i begge typer samfunn er dødsstraff i fredstid jevnt over akseptert, og i begge typer samfunn er våpen en vanlig eiendel blant menn. Dersom det ikke lar seg gjøre å etablere én eller flere mellomposisjoner basert på et annet verdigrunnlag, ligger verden tynt an.

 

I det globaliserte nettverkssamfunnet flyter alt lettere og mer friksjonsfritt enn tidligere. Det gjelder ikke bare penger, mennesker, varer og tegn, men også f.eks. våpen, ideologi og kunnskap om livet i andre land. Når verden er blitt ett sted, oppstår derfor nye former for sårbarhet og risiko. Spredningen av menneskerettighetstanken er et godt eksempel på globalisering, men det er også spredningen av AIDS. Den stadig mer integrerte verden vi lever i er preget av flyt, bevegelse og nettverk — til forskjell fra etterkrigstidens mer strukturelt stabile verden, som i større grad bestod av avgrensbare samfunn og territorier.

Terrorangrepene mot USA passer som hånd i hanske inn i en generell teori om nettverkssamfunnet. Nettverkene er desentraliserte, fleksible, billige i drift, og de opererer overalt og ingen steder, altså ikke fra et bestemt territorium. Dette blir vi minnet om når vi innser at den nye krigen er noe kvalitativt annet enn Gulf-krigen, som tross alt var territorielt avgrenset. Da den forrige George Bush etter Gulf-krigen lanserte sin "nye verdensorden", et stabilt, kapitalistisk verdenssamfunn med USA som ubestridt leder, var en forutsetning at verden bestod av territorier. Den luksusen kan ikke den nye Bush tillate seg.

De fleste militærapparater, inkludert USAs, er fremdeles tilpasset en verden der kriger dreier seg om kontroll over territorier og fortrinnsvis utkjempes mellom stater. Men alle vet at man ikke kan utslette desentraliserte nettverk ved å invadere land eller slippe bomber i hodet på befolkningen. Skulle USA gjennomføre angrep mot alle land som har gitt oppholdstillatelse til terrorister eller "terrorist-sympatisører", kan landet like gjerne erklære krig mot hele verden, inkludert seg selv.

Hvis det ikke lar seg gjøre å stanse den eskalerende konflikten, kan ingen føle seg trygge. Biologisk og kjemisk krigføring kan for eksempel vise seg å være effektive former for nettverkskrig mot USA og landets allierte og medløpere. Uten å mobilisere digre tropper og tungt artilleri kan man gjøre forferdelig stor skade på kort tid ved å spre smitte og forgifte drikkevann. Billig er det visstnok også. Tilfeldige terroraksjoner, med og uten selvmord, er også rimelige og effektive; det samme gjelder industrisabotasje mot f.eks. fabrikker og oljeplattformer. Mot denne typen krigføring hjelper verken bomber, machismo eller fryktinngytende arméer.

Etter terrorangrepet har enkelte borgere i ikke-muslimske land tatt loven i egen hånd og gått til motangrep på tilfeldige muslimer. Noen er drept, noen er banket opp, og det er satt fyr på flere moskeer. I både Norge og USA er utrolig nok sikher dessuten blitt plaget i det siste. (Under delingen av India i 1947 flyktet millioner av sikher fra det muslimske Pakistan til India.)

"Den muslimske verden" finnes ikke, det er en kjent sak. Avstanden fra Marokko til Iran og videre til Indonesia er stor, ikke bare geografisk sett. Imidlertid kan "den muslimske verden" meget vel komme til å eksistere, bare polariseringen blir sterk nok. I det øyeblikk man blir tvunget til å velge side, kan selv den mest verdslige og vestligorienterte muslim bli presset ned i en skyttergrav. Dette så vi nylig skje i Bosnia, og det vil skje igjen. Den sikreste oppskriften på massiv anti-vestlig aktivitet er og blir vestlig vold som rammer uskyldige.

I den vestlige verden oppleves terrorangrepene som begynnelsen på slutten av en lang fredsperiode. Slik oppleves det ikke på den palestinske Vestbredden og heller ikke i Irak, hvor hundretusener av barn har dødd de siste ti år på grunn av de internasjonale sanksjonene. De fiendtlige handlingene overfor Irak var angivelig ment å nøytralisere Saddam Hussein, som ser ut til å sitte tryggere enn noensinne.

Ingen kan vinne en krig som den vi ser konturene av. Det eneste som kan vinnes er fred, og fred kan bare oppnås dersom de underliggende årsakene til terrorisme blir håndtert på anstendige måter. Selv om veien frem er lang, burde det være enkelt å vite hvor man skal begynne: Fjern sanksjonene mot Irak umiddelbart, gi palestinerne tilbake områdene de er blitt frarøvet, og sørg for at Israel holder seg i skinnet.

Til slutt: Siden både nordamerikansk og vestasiatisk politikk er påvirket av religion, skal vi huske at islam forbyr drap på uskyldige. Dette har mange muslimske medier, deriblant den iranske avisen Tehran Times, minnet om i det siste. Så kan man jo samtidig nevne at USAs øverste ledelse er tilhengere av en religion hvis sentrale verdier er tilgivelse og kjærlighet.