Han skrev om gaten som går i Oslo sentrum fra Frederiks gate, forbi Norlis Antikvariat, en gammeldags elektrisk

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

forretning, Det norske teateret, tre store forlag og Hotel Bristol til den møter Grensen og Pilestredet ved Professor Aschehougs plass, en deilig gate, mente han, som hadde forsvart sin plass i en hvilken som helst by, selv om han ikke husket om den het Christian den fjerdes gate eller Christian Augusts gate. Problemet var stadig at landets ikoner ville bestå; jo lenger unna folks dagligliv, desto lettere å bevare dem. Rytterstatuen av Karl Johan, hvis egentlige navn Jean-Baptiste Bernadotte var blitt holdt skjult for et beundrende norsk-svensk folk, hadde vært dekket av dueskitt og irr så lenge han kunne huske, og hvem hadde hørt om hans vakre motto? Ikke så mange av de tusener som så statuen daglig. "Folkets kjærlighet – min belønning." Derimot var hele helterekken fra Wergeland, Grieg og Ibsen til Nansen, Heyerdahl og Dæhlie bevart for all ettertid – åndsmenneskene tidlig i rekken, så de oppdagelsesreisende og praktiske vitenskapsmennene, og til slutt hurtigløperne på ski. Lærde studier av velferdsstaten, norske naturontologier og likhetstenkning var publisert på engelsk og ville bli ettertidens hovedkilder, sammen med turistguidene fra Insight, Lonely Planet og Rough Guide, som kombinerte en ufordragelig streetsmartness og nedlatende eksotisering med profesjonelt researchede detaljer om rutetider og prisen på pølse med lompe. Han hadde en oppgave, ingen tvil om det. Hvem hadde skrevet om stemningen på de vestlandske fergeterminalene, bortsett fra en og annen glemt skjønnlitterær forfatter? Han hadde aldri vært der, han måtte be Ylajali eller en annen gjøre et notat ved leilighet.

Verden hadde allerede fått sin dose av fiksjoner om norskheten, det var slett ikke bare i Minnesota og pakistansk Punjab at de ble spredt. I Norge har juletrærne levende lys, hadde han lest et sted; idiotisk, ingen hadde det! Læstadianere i Nord-Norge som ikke brukte gardiner, nesten like idiotisk, det var over tredve år siden de hadde droppet det tabuet. De potetspisende, skiløpende, kjernesunne og humanistiske norskingene? Landet med fire årstider: Tre måneder sommer, to måneder høst, én måned vår og resten vinter. De siste årene hadde det snødd fra oktober til mai på Østlandet, og fremdeles var det noen som trodde at Golfstrømmen befant seg såre vel?

Han skrev om hvordan praktisk talt alle pønkerne i Oslo på åttitallet var nordlendinger eller trøndere: "Harru nån småpænga å bomme bort?" Klipp håret og få deg en jobb, pleide han å si til de snauklipte pøblene. En gang var det en av dem som svarte, i et forbløffet tonefall: "Men æ har jobb." Det hadde vært en sommerdag på en av Aker Brygges uterestauranter. Han tagg bare av identitetsmessige grunner. Norske pønkere, en contradiction in terms. Hvem kunne være desperat gategutt i et land hvor man ble født med sikkerhetsbeltet fastspent?

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.