<!-- <!-- function MM_reloadPage(init) { //reloads the window if Nav4 resized if (init==true) with (navigator) {if ((appName=="Netscape")&&(parseInt(appVersion)==4)) { document.MM_pgW=innerWidth; document.MM_pgH=innerHeight; onresize=MM_reloadPage; }} else if (innerWidth!=document.MM_pgW || innerHeight!=document.MM_pgH) location.reload(); } MM_reloadPage(true); // --> function MM_swapImgRestore() { //v3.0 var i,x,a=document.MM_sr; for(i=0;a&&i<a.length&&(x=a[i])&&x.oSrc;i++) x.src=x.oSrc; } function MM_preloadImages() { //v3.0 var d=document; if(d.images){ if(!d.MM_p) d.MM_p=new Array(); var i,j=d.MM_p.length,a=MM_preloadImages.arguments; for(i=0; i<a.length; i++) if (a[i].indexOf("#")!=0){ d.MM_p[j]=new Image; d.MM_p[j++].src=a[i];}} } function MM_swapImage() { //v3.0 var i,j=0,x,a=MM_swapImage.arguments; document.MM_sr=new Array; for(i=0;i<(a.length-2);i+=3) if ((x=MM_findObj(a[i]))!=null){document.MM_sr[j++]=x; if(!x.oSrc) x.oSrc=x.src; x.src=a[i+2];} } //-->

 

Jeg var faktisk Tinys tolvte bud, så sto iallfall skrevet på budbilen. Samtidig leste jeg indisk filosofi hver aften, ikke pensum, jeg studerte

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

aldri religionshistorie, men jeg hygget meg med bøker av Christmas Humphries, Alan Watts, originaltekster – Rig Veda, I Ching, denslags – jeg streifet innom Steiner også, men jeg var nok for uoppmerksom og utålmodig til virkelig å trenge inn i antroposofien, best likte jeg de farvesterke, tydelige allegoriene om guder og swamier. Nesten hver natt satt jeg oppe og leste. Dette surret omkring i det stakkars overtrette hodet mitt om dagen også. Ved en anledning trodde jeg at jeg hadde drømt om Sai Baba, avataren i Puttaparthi, og det sies at når man drømmer om Sai Baba, er det alltid fordi han vil det. Jeg visste at jeg skulle til India en gang, og begynte å se for meg en nærmest magnetisk tiltrekning til ashramen, en uunngåelig religiøs valfart til ashramen i Karnataka, for hvis Sai Baba kaller, skal man visstnok ikke være i stand til å unnlate å adlyde. Men nå var min lyst til å dra til Puttaparthi svært beskjeden, denne byen ligger i syd ved Bangalore, jeg ville nok snarere til Kashmir og fjellene, til swamienes nødtørftige månelandskaper, ikke den brunsvidde glovarme steppen i det sydlige India. Heldigvis viste det seg, når jeg tenkte riktig godt etter, at jeg hadde forvekslet Sai Baba med Jimi Hendrix i erindringen om drømmen. Jeg hadde rent faktisk drømt om Jimi Hendrix, om forestillingen hans på Woodstock da han spilte med tennene og satte fyr på gitaren efter å ha radbrukket USAs nasjonalsang. Takk og lov, tenkte jeg dengang, jeg vet ikke hva jeg ville ha tenkt nu.

Noen dager efterat jeg hadde hatt denne drømmen, og faktisk samme dag som jeg hadde brakt på det rene at den handlet om Hendrix og ikke Baba, skulle jeg levere en pakke til en liten grafisk bedrift i Osterhauggaten. En flat, rektangulær pakke, litt større enn A3. Trolig en ladning layout eller repro eller trykkoriginaler. Da jeg var på vei inn, la jeg merke til et farverikt indisk symbol ved siden av inngangsdøren, inneklemt mellom klistrelapper som reklamerte for grafiske produkter. Jeg gjenkjente det som Sai Babas økumeniske symbol. Nuvel, tenkte jeg, og ringte på. Sjefen lukket opp, han var en middels høy, skallet mann i hvit skjorte og slips. Uvanlig antrekk for en grafisk designer, tenkte jeg naturligvis; han kunne kanskje ikke gjøre stort med hårfrisyren, men han kunne i det minste ha kostet på seg en noe mer uflidd klesdrakt, for ikke å gjøre skam på standen. Han virket faktisk tiltalende i den forstand at jeg uten vanskeligheter kunne se ham for meg som aktor, med meg i tiltaleboksen. Vel. Jeg leverte pakken. Han kvitterte, men før jeg gikk, sa jeg: <Tillater du at jeg stiller et spørsmål om noe helt annet?> Han kunne vanskelig nekte meg det, min formulering tatt i betraktning, og jeg spurte ham om Sai Baba-symbolet ved inngangen. Han kjente ikke til dette, sa han, og fulgte med meg utenfor. Da han så klistrelappen, rystet han på hodet. Han hadde ikke lagt merke til den tidligere. Hvor lenge hadde de leid disse lokalene, frittet jeg, hvem leide dem før og så videre – ikke sant, de opplagte spørsmålene. Tidligere hadde lokalene vært leid ut til et lite plateselskap, kunne han fortelle, og han hadde egenhendig pusset opp inngangspartiet og hengt opp et par-tre klistelapper som viste de besøkende hva slags produkter han brukte – som en slags identitetsmarkør. Og nei, han tvilte meget sterkt på om noen av hans ansatte var tilhengere av en indisk guru. Det ville han nok ha funnet ut, det var ikke mer enn tre av dem, og de lot til å være alminnelig kjekk ungdom som drakk seg fulle fredag og lørdag, hadde passe meget tilfeldig sex og leste bransjeblader i lunsjen. Så hvorledes var klistrelappen kommet opp? <Det kan være så enkelt som at en misjonær for denne bevegelsen har tatt runden, så å si,> sa han til slutt, kanskje for å bli kvitt meg, og slo ut med hendene. <Kanskje det,> sa jeg. <Men du må vel videre på din egen runde,> sa han så. Jeg trakk på skuldrene og sa at jeg egentlig hadde lunsjpause nu. <Kom inn og ta en kopp te med meg,> sa han. Homo? tenkte jeg naturligvis instinktivt, men jeg begynte nu å interessere meg alvorlig for Sai Baba og ikke minst hva han hadde å gjøre med en skallet grafiker med slips på den andre siden av kloden.

Så jeg satte meg tilrette inne på kontoret hans, han gikk ut og hentet varmt vann og to kopper, fant noen teposer – jeg reagerte litt på at han tilbød te og ikke kaffe, men så ingen grunn til å kommentere det – og så spurte han meg: Hvorledes visste du hva det symbolet stod for? Jeg sa at jeg hadde interessert meg for indisk filosofi en stund; jeg kalte det filosofi og ikke religion, skjønt Sai Baba definitivt er en religiøs leder. Han mener selv at han er den inkarnerte Gud, og han er forøvrig ikke alene om å gjøre det. <Men altså,> sa jeg, <hvis dette klistremerket hadde hengt der i går, i forrige uke, for en måned siden, ville du ha lagt merke til det? Og hvorledes kan det ha seg at det var en ledig plass til det? Er det ikke litt merkelig, når man driver med layout, å henge opp klistrelappene sine så asymmetrisk at det er tyve centimeter luft omtrent midt på?>

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.