<!-- <!-- function MM_reloadPage(init) { //reloads the window if Nav4 resized if (init==true) with (navigator) {if ((appName=="Netscape")&&(parseInt(appVersion)==4)) { document.MM_pgW=innerWidth; document.MM_pgH=innerHeight; onresize=MM_reloadPage; }} else if (innerWidth!=document.MM_pgW || innerHeight!=document.MM_pgH) location.reload(); } MM_reloadPage(true); // --> function MM_swapImgRestore() { //v3.0 var i,x,a=document.MM_sr; for(i=0;a&&i<a.length&&(x=a[i])&&x.oSrc;i++) x.src=x.oSrc; } function MM_preloadImages() { //v3.0 var d=document; if(d.images){ if(!d.MM_p) d.MM_p=new Array(); var i,j=d.MM_p.length,a=MM_preloadImages.arguments; for(i=0; i<a.length; i++) if (a[i].indexOf("#")!=0){ d.MM_p[j]=new Image; d.MM_p[j++].src=a[i];}} } function MM_swapImage() { //v3.0 var i,j=0,x,a=MM_swapImage.arguments; document.MM_sr=new Array; for(i=0;i<(a.length-2);i+=3) if ((x=MM_findObj(a[i]))!=null){document.MM_sr[j++]=x; if(!x.oSrc) x.oSrc=x.src; x.src=a[i+2];} } //-->

 

Han smilte og la hendene bak hodet, slik at jeg fikk øye på svetteflekkene. Ingen homo, konkluderte jeg, han er ikke

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

kroppsbevisst for fem øre. <Jeg har drømt,> sa han. Uff, ikke du også, tenkte jeg. <Jeg har hatt de merkverdigste drømmer om grønne landskap og rosa marsipanspir og brune mennesker i turban med strålende øyne,> sa han. <Du har drømt om India,> konstaterte jeg. Han nikket alvorlig og lente seg mot meg. <Men jeg har aldri vært der,> sa han, <og har i grunnen ingen umiddelbare planer om å dra dit heller.>

Altså, denne fyren hadde åpenbart reist endel. Han hadde for eksempel lagt seg til en sær sproglig uvane som man ofte finner hos norskinger med et dårlig forhold til sin nasjonale identitet, han knotet nemlig på norglish. Han kunne si ting som: Vi hadde virkelig en hval av en tid – vel, vi tok til hverandre, og æz če ståri gåus, da fudden endelig dukka opp, var det bare å ulve den ned. Sånne formuleringer.

Da jeg var guttunge på Lambertseter, kom disse unotene helst hos kamerater som hadde gått på seks ukers sprogskole i Weymouth. Som om seks uker i en engelsk familie hadde fått dem til å glemme sitt morsmål, et sprog de hadde svømt i hele livet. De minner om dem som er igang med første del av Eso Sí, når de uttaler Basjelåna Barthelåna og ruller litt med øynene idet de lesper frem den karakteristiske ththth-lyden. Men denne fyren virket langtfra tilgjort på meg. Han hadde bodd i mange land, men han hadde aldri vært i Asia og slett ikke i India. Han fortalte om seg selv på en måte som gav et bestemt inntrykk av at han var en riktig Jernia-mann, en solid kar med hus og hage og Volvo og you know, the works.

Så hentet han noen kjeks – han erindret muligens at jeg hadde nevnt ordet <lunsj> tidligere – og gikk i gang med en historie, han fortalte den nærmest som en allegori med ukjent motiv. Han hadde jobbet i Øst-Afrika som fredskorpser tidlig på åttitallet. En spennende tid, sa han uten å spesifisere nærmere hva det var som gjorde den så fryktelig spennende. Da han skulle ha ferie efter ett års tjeneste, bestemte han seg for å reise til Seychellene, rett uti fjorden utenfor Tanzania, i stedet for å dra til Norge. En måned skulle han tilbringe på Seychellene, som han forestilte seg som et jordisk paradis. Vakre kvinner med blomsterkranser i håret, uberørt frodig grønn natur, rent asurblått vann, frisk frukt og grillet fisk, ikke sant, denslags. Det han fant var i første omgang et efter forholdene velsmurt turistmaskineri og en lokalbefolkning som skulle ønske de bodde i L.A.

Han tilhørte nok dem som mente at det var bedre der før, da folk fremdeles bodde i stråhytter og var autentiske, så å si. Han likte palmetak og papegøyer; han likte ikke betong og bilisme. Han var trukket mot tropene slik de fremstår i nordboeres drømmer, og siden han ikke hadde funnet disse tropene i Tanzania, håpet han at de fantes på Seychellene. Men han likte de afrikanske tropene også, for all del. Øl, svette, sorte mennesker med hvite smil, han ville ikke ha vært noe av det foruten. Og Seychellene var ikke Dar-es-Salaam. Heldigvis for ham var de en tynt befolket øygruppe langt ute i havet, så hvor meget de enn prøvde, ville de aldri klare å skape en skikkelig trafikkork, og det fantes neppe kundegrunnlag for mer enn én Kentucky Fried Chicken. Men det var musikk av Marley, Springsteen og Bowie på restaurantene og i gatene – dette var jo tidlig på åttitallet; Ludlum og Michener sto oppmarsjert i de få bokhandlerne, foruten noen støvete skoleutgaver av Shakespeare og Dickens; fish and chips og creole curries tilpasset turistenes smak dominerte på hotellmenyene, hvor man også kunne få en anstendig australsk vin – husk at dette var under apartheid – uten at det kostet skjorten, som man sier. Og han bestemte seg for å benytte disse ukene til å komme så langt vekk som mulig, for å tilbringe dem i fred og ro. Så han tok båt til en mindre øy med færre mennesker, der han fant en landsby på baksiden av øyen, sikkert en hel mil fra flystripen og havnen. Der leide han seg inn for en måned hos en familie med et ledig rom, og gledet seg over at de nesten ikke forstod et ord av det han sa, enten han snakket globish eller stotret på fransk.

Allerede første dag han var der begynte de å tigge, ungene, altså. De voksne ventet i det minste til de hadde kommet seg etter sjokket over at en hviting med rødt, tynt hår så ut til å ha slått seg ned – av alle steder – i deres landsby. De voksne spanderte han efterhvert øl og rom på, mennene altså; kvinnene bad aldri om noen ting.

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.