<!-- <!-- function MM_reloadPage(init) { //reloads the window if Nav4 resized if (init==true) with (navigator) {if ((appName=="Netscape")&&(parseInt(appVersion)==4)) { document.MM_pgW=innerWidth; document.MM_pgH=innerHeight; onresize=MM_reloadPage; }} else if (innerWidth!=document.MM_pgW || innerHeight!=document.MM_pgH) location.reload(); } MM_reloadPage(true); // --> function MM_swapImgRestore() { //v3.0 var i,x,a=document.MM_sr; for(i=0;a&&i<a.length&&(x=a[i])&&x.oSrc;i++) x.src=x.oSrc; } function MM_preloadImages() { //v3.0 var d=document; if(d.images){ if(!d.MM_p) d.MM_p=new Array(); var i,j=d.MM_p.length,a=MM_preloadImages.arguments; for(i=0; i<a.length; i++) if (a[i].indexOf("#")!=0){ d.MM_p[j]=new Image; d.MM_p[j++].src=a[i];}} } function MM_swapImage() { //v3.0 var i,j=0,x,a=MM_swapImage.arguments; document.MM_sr=new Array; for(i=0;i<(a.length-2);i+=3) if ((x=MM_findObj(a[i]))!=null){document.MM_sr[j++]=x; if(!x.oSrc) x.oSrc=x.src; x.src=a[i+2];} } //-->

 

Men barna. De ville ustanselig ha penger til søtsaker, det fantes nemlig en skrøpelig liten butikk i landsbyen,

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

den hadde ingen kjølemuligheter annet enn et lite gassdrevet kjøleskap som var reservert for ølet, og kunne derfor ikke føre sjokolade og slett ikke iskrem, men den solgte karameller og sukkertøy og potetchips. Alltid, sa han til meg, alltid maste de: <Donnmwa ventsenk sou, donnmwa ventsenk sou> – gi meg femogtyve øre – dag ut og dag inn. Av og til gav ham dem sine femogtyve sous, av og til ikke. Men maset kjedet ham i lengden. En dag bestemte han seg for å gjøre et eksperiment. Han beregnet hvor meget han hadde å rutte med før neste lønningsdag, hvor store utgifter han måtte regne med i de gjenstående ukene, og hva det ville koste å få ham hjem til Dar-es-Salaam. Han kom kort sagt frem til et nettobeløp. Så regnet han ut hvor mange innbyggere landsbyen hadde med stort og smått. Det var relativt hurtig gjort; det var ikke mer enn femti hus der. Til sammen bodde ett hundre og syvogtredve mennesker i landsbyen, fordelt på femti husstander. Han hadde ni tusen og femti kroner til overs. Dersom han nå fordelte disse pengene likt til samtlige innbyggere, ville hver og en motta seksogseksti kroner. Nok til ti murerpils, en overdådig kyllingmiddag for en familie eller en ufattelig overflod av karameller. Hvis han fordelte dem på hver enkelt husholdning, ville det bli ett hundre og enogåtti kroner på hver, men da ville far i huset stikke av med alt og drikke det opp – såpass hadde han lært om den lokale kulturen enda han bare hadde vært der noen dager. Den tredje modellen, som han endte med å iverksette, skilte mellom tre grupper – voksne, ungdom og barn. De voksne skulle motta et visst beløp, ungdommene skulle få halvparten, og barna skulle få halvparten av dette igjen. Det var så mange barn i landsbyen at de voksne ikke fikk mer enn hundre kroner hver. Det tok ham en hel dag å fordele pengene, for noen av mennene var ute på fiske, noen av kvinnene var på markedet i byen, og barna var høyt og lavt i busker og kratt; og han slet med å kjenne igjen samtlige innvånere – på samme måte som alle europeere ser like ut for afrikanere, er det jo en tendens til at de ser like ut for oss, selv for en som har levd i Tanzania et år. De var naturligvis forbløffet over den plutselige generøsiteten. Han fortalte alle, som sant var, at dette var alt han hadde, det var alt han kunne gi dem.

Disse landsbyfolkene var ikke mer primitive enn bymenneskene som drømte om USA. De var vant til penger, de dyrket lite mat selv, de solgte fisken sin, og kjøpte det de trengte i butikken eller på markedet. Men de var ikke vant til å spare. Fisket var uforutsigbart; av og til tjente de ti kroner på en dag, av og til tredve. Derfor virket det logisk at de brukte alt de fikk mellom hendene med én gang. Easy come, easy go. Så også i dette tilfellet. Noen tok drosje til byen ved flystripen for å drikke på en turistbar, noen kjøpte en kasse pils, noen av kvinnene kjøpte sekker med ris og andre fornuftige ting. Det var jo ikke snakk om noe astronomisk beløp, og min venn hadde ingenlunde planlagt å gi dem en leksjon i sparsommelighet. Selv barna klarte å bli blakke før lunsj neste dag, og den som gned seg i hendene da solen gikk ned, var selvfølgelig butikkinnehaveren.

Dette gjorde ham ingenting. Han fortalte meg at efter å ha lettet seg for ni tusen og femti kroner – et betydelig beløp for en fredskorpser tidlig på åttitallet – følte han seg lettere og friere enn noen gang tidligere. Nu hadde han bare en tynn seddelrull og en flybillett, som noen dollarsedler til påkommende tilfeller var stukket inn i, liggende under hodeputen. Alle som gad kunne ha stjålet dem, men han visste at ingen ville prøve. Nu fikk han gå i fred. Han spanderte av og til øl på fiskerne foran butikken, men de spanderte like ofte på ham. Den som hadde penger, betalte. Han fortalte meg at disse menneskene, som han levde hos i fire uker, var de frieste menneskene han hadde møtt, og ved å kvitte seg med sitt økonomiske overskudd, hadde han klart å bli som dem for en stund. De var kanskje ikke frie fra knapphet og grådighet, men fra tingenes tyranni. <Efterat jeg hadde tømt meg, ble smilene deres åpnere,> sa han; <hele deres fremtreden overfor meg ble mer ekte. Nu likte de meg, de ville at jeg skulle være en av dem. Det ville ha vært umulig, hadde jeg sovet på en tykk seddelrull og porsjonert ut almisser et par ganger i uken.>

For en usmakelig fattigdomsromantikk, tenkte jeg, hvilken førsterangs sosialpornograf, men i neste øyeblikk møtte jeg blikket hans. Øynene hadde fått en lysende glød mens han hadde snakket. <De er opptatt av helt grunnleggende ting,> sa han; <mat, sex, vennskap, kjærlighet. De lever i øyeblikket, de har ingen behov for å planlegge. Eller mulighet til å planlegge, naturligvis. Men de har kommet lett til et liv vi puritanske nordboere må kjempe for å skaffe oss.> Jeg spurte ham om han gjorde noe i sakens anledning, og regnet med et negativt, frustrert svar. Men han sa noe annet. <Jeg er klar for hva som helst,> sa han, og dermed forstod jeg endelig at han iallfall ikke var en helt alminnelig Jernia-mann.

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.