<!-- <!-- function MM_reloadPage(init) { //reloads the window if Nav4 resized if (init==true) with (navigator) {if ((appName=="Netscape")&&(parseInt(appVersion)==4)) { document.MM_pgW=innerWidth; document.MM_pgH=innerHeight; onresize=MM_reloadPage; }} else if (innerWidth!=document.MM_pgW || innerHeight!=document.MM_pgH) location.reload(); } MM_reloadPage(true); // --> function MM_swapImgRestore() { //v3.0 var i,x,a=document.MM_sr; for(i=0;a&&i<a.length&&(x=a[i])&&x.oSrc;i++) x.src=x.oSrc; } function MM_preloadImages() { //v3.0 var d=document; if(d.images){ if(!d.MM_p) d.MM_p=new Array(); var i,j=d.MM_p.length,a=MM_preloadImages.arguments; for(i=0; i<a.length; i++) if (a[i].indexOf("#")!=0){ d.MM_p[j]=new Image; d.MM_p[j++].src=a[i];}} } function MM_swapImage() { //v3.0 var i,j=0,x,a=MM_swapImage.arguments; document.MM_sr=new Array; for(i=0;i<(a.length-2);i+=3) if ((x=MM_findObj(a[i]))!=null){document.MM_sr[j++]=x; if(!x.oSrc) x.oSrc=x.src; x.src=a[i+2];} } //-->

 

En dag for noen år siden siden hadde jeg nettopp levert inn tøy til vask på nærmeste vaskeri, ikke verdens hyggeligste sted, mannen

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

som drev det minnet mer om det skitne tøyet enn om det rene, hvis dere forstår, men jeg disponerte altså ikke over min egen vaskemaskin. For å muntre meg selv litt opp, gikk jeg direkte derfra til min nærmeste 7-Eleven for å kjøpe to solskinnsboller, bedre bakverk finnes ikke – iallfall ikke i bakeriene, om noen trodde det, nåja, kanskje i danske og franske bakerier, neppe i de indiske. Jeg var på vei til Bjølsen, og stilte meg opp for å ta bussen. Det var rushtid på syvogtredvebussen, og den var fremdeles full da jeg gikk opp på stigtrinnet ved Kiellands Plass, og som vanlig når bussene er fulle, presset passasjerene på i retning utgangen av frykt for at de ikke skulle komme av når de skulle. Det var mye plass mellom stolradene, men i rommet ved utgangen var det sardin på boks. Jeg forsøkte å rope at de kunne spre seg litt, slik at jeg kunne slippe på, men til ingen nytte. Der var det gamle kjerringer og unge grønsjfriks, innvandrere med og uten bart, gravide kvinner og menn med slips, og alle oppførte seg helt saueflokk, ingen tok hensyn til andre enn seg selv, sannsynligvis skulle de fleste av på Sagene. Så jeg måtte gi opp. Typisk Norge, tenkte jeg da jeg begynte å gå oppover Uelandsgate, det var en trist dag, for selv om det var midt i august, var temperaturen bare rundt tolv grader, og et tett skydekke ga en skikkelig høststemning. Jeg gikk forresten og bar på en skulderveske med bøker og andre dokumenter i, jeg fordypet meg for tiden i stoff om murtvangen av 1878 – ja, kjære professor, dette var etter at jeg hadde forlatt ditt legendariske seminarrom. Like før murtvangen ble innført, var det spekulasjonsbygging i stor skala over hele byen. Alle visste at den kom, og alle skjønte nødvendigheten av murhus i denne voksende byen tredve år før det kom på tale å innføre elektrisk belysning og oppvarming. Bydeler som Rodeløkka, Kampen, Vålerenga, gamle Enerhaugen og gamle Vika ble bygget opp i full fart på 1870-tallet, trehusbebyggelse, ikke sant, det var også en del på nedre Sagene, disse sinnssykt trivelige trehusene langs elven, på Hammersborg var det en del, og så videre. Som dere sikkert vet, ble mye av denne bebyggelsen sanert og revet i etterkrigstiden. Det kom boligblokker og høyhus i stedet for de irrasjonelle, knirkete, trekkfylte trehusene. Og folk flyttet jublende fra trerønnene til Sinsen og Sagene og, senere, til de nye drabantbyene. Industrisamfunnet var omsider kommet med sine rykende fabrikkpiper, innlagte bad og lønnsposer i cellofan. Utedoenes tid var over.

Dere vet jo også at i vår levetid – ja, de fleste av dere er eldre enn meg, men uansett – har ingen hus vært mer ettertraktet enn disse gamle trehusene; de som ble stående fordi ingen så lønnsomheten i å rive dem i etterkrigstiden. Mange av dem ble kjøpt billig først, men etter 1985 dyrt, av såkalt ressurssterke mennesker som pusset dem opp fra innerst til ytterst, skiftet panel, vinduer og tak, etterisolerte, rev bort det som måtte være av vegg-til-veggtepper og barracudaduker, ikke sant, de skapte den sentimentale idyllen vi gjerne forbandt med kunsthåndverkere og akademikere som stemte SV – kort sagt, et bestemt segment i professorens generasjon, ikke sant, med penger nok og en nøye avstemt smak som skulle speile deres individualitet, men som i grunnen ikke gjorde annet enn å reflektere en spesiell gruppetilhørighet. Jeg tenkte på disse merkelige transformasjonene der jeg spaserte, og bestemte meg momentant for å ta en annen rute til Bjølsen enn opprinnelig planlagt. Jeg snudde, tok inn Waldemar Thranes gate, og fulgte dels Maridalsveien, dels turstien langs elven, for å ta disse husene i nærmere øyensyn. Noen av dem klarte ikke å skjule at de opprinnelig hadde vært arbeiderboliger og deretter kondemnable – de hadde skjeve møner og morkne bjelker, slikt er det vanskelig å rette på. Men hovedinntrykket var at dette, dette var sen nittitallsbebyggelse, og nå snakker jeg om nitten nittitallet, ikke sytten nittitallet. Det var som om selve denne trehusarkitekturen hadde løftet seg ut av både spekulasjonsutbyggingen for arbeiderklassen, forfallet og rivningstruslene, og ost-og rødvinsperiodens rehabiliteringsstrev, hvis dere forstår; det var den perfekte gestalt for det sene nittitall, bedre enn all verdens futuristisk glitter, high-rise, low-rise, hva som helst. Perfekt tidsmessig, som om utviklingen er havnet i en time warp, hvor alle tider blander seg og alt er samtidig, alt står liksom og trår vannet parallelt med alt annet. Dette gikk jeg og tenkte langs elva mens jeg drasset på alle disse støvete dokumentene som handlet om nettopp denne husklyngen. Så skjedde det som av og til skjer – ja, jeg var altså på vei for å besøke en venn, men jeg hadde ikke sagt nøyaktig når jeg kom – at man, når man spaserer slik i en middels stor by som man mer eller mindre er vokst opp i, så møter man plutselig noen man kjenner fra en tidligere livsfase. Jeg møtte en pike som var ute og trillet barnevogn – først kjente jeg henne ikke igjen, det hadde ikke falt meg inn at noen av mine jevnaldrende hadde fått barn ennå, vi var ikke mer enn toogtyve – men så kom hun helt bort til meg og sa hei, liksom, lenge siden jeg så deg sist og så videre og så videre, hun var blitt en skikkelig plapremaskin. Hilde het hun, jeg husket henne som hjelpeløst handikappet da vi gikk på skolen – ikke kunne hun spille ball, ikke kunne hun regne, og hun var elendig til å finne på, leseferdighetene var hakkete og tenderte mot dysleksi. Nå la hun begeistret ut om livet sitt. Jo, hun arbeidet som vebbdesigner i et stort firma, og du kan tro det er spennende, spennende mennesker, spennende utfordringer, ja, hun hadde permisjon nå da, for å være sammen med lille Ylva, men snart skulle hennes mann ta sin tørn, ja, han var informasjonsagent da – og så sa hun plutselig, idet hun avbrøt sin egen taleflom, at kanskje jeg ville være med og ta en kopp kaffe hjemme hos henne, neida, det var ikke noe bryderi, og hun var nå på vei hjem uansett, Ylva sov så søtt og ville nok gjøre det iallfall en time til, det pleide hun alltid. Jeg dro på det, men jeg har vanskelig for å si nei, og det endte med at jeg ble med henne. Selvfølgelig bodde hun i det aller flotteste av disse husene fra attenhundretallet, en tre etasjers rødmalt villa med hvite karmer og en nydelig eplehage vendt ut mot friarealet. Hun lot barnevognen stå igjen utenfor – jeg har alltid stusset over denne skikken blant norske kvinner og menn, bilen lar de aldri stå ulåst selv i sin egen oppkjørsel, men sovende småbarn er liksom ikke noe å bekymre seg for – og jeg ble med henne inn. Jeg følte meg skikkelig nedfor, og det var utvilsomt Hildes mening selv om hun ikke visste det selv. På skolen hadde jeg vært det store hvite håp, ikke sant, best i alle fag, flink til å tegne, hadde jeg vært mindre lat kunne jeg ha kommet inn på journaliststudiet eller u-landslinja på høyskolen, men det gadd jeg ikke – med all respekt, professor, dine fag er lettere å få adgang til, ikke dermed sagt noe annet om dem. Nå var jeg en fattig mellomfagsstudent i historie, som bodde en kilometer sydvestover i en bolig som ikke engang hadde passert som uthus her. Ikke eide jeg den selv heller, selvfølgelig gjorde jeg ikke det.

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.