<!-- <!-- function MM_reloadPage(init) { //reloads the window if Nav4 resized if (init==true) with (navigator) {if ((appName=="Netscape")&&(parseInt(appVersion)==4)) { document.MM_pgW=innerWidth; document.MM_pgH=innerHeight; onresize=MM_reloadPage; }} else if (innerWidth!=document.MM_pgW || innerHeight!=document.MM_pgH) location.reload(); } MM_reloadPage(true); // --> function MM_swapImgRestore() { //v3.0 var i,x,a=document.MM_sr; for(i=0;a&&i<a.length&&(x=a[i])&&x.oSrc;i++) x.src=x.oSrc; } function MM_preloadImages() { //v3.0 var d=document; if(d.images){ if(!d.MM_p) d.MM_p=new Array(); var i,j=d.MM_p.length,a=MM_preloadImages.arguments; for(i=0; i<a.length; i++) if (a[i].indexOf("#")!=0){ d.MM_p[j]=new Image; d.MM_p[j++].src=a[i];}} } function MM_swapImage() { //v3.0 var i,j=0,x,a=MM_swapImage.arguments; document.MM_sr=new Array; for(i=0;i<(a.length-2);i+=3) if ((x=MM_findObj(a[i]))!=null){document.MM_sr[j++]=x; if(!x.oSrc) x.oSrc=x.src; x.src=a[i+2];} } //-->

 

Huset var like praktfullt innvendig som utvendig. Innredningen var en smakfull blanding av opprinnelige bjelker og nye paneler i heltre,

 



You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

antikke møbler i sen rokokkostil og hypermoderne italienske designmøbler med myke buer og diskret asymmetriske former, uforpliktende nonfigurativ kunst i duse farger på veggene. Jeg ble provosert av synet, jeg følte at noe ikke stemte her.

Så vi satte oss på kjøkkenet, da, Hilde svinset frem og tilbake, skrudde på Pavonien og fant frem noen frosne boller som hun varmet opp i mikroen, og hele tiden småpludret hun om livet sitt. Hva gjorde du da vi sluttet på skolen? spurte jeg, det var tross alt ikke mer enn tre år siden. Jo, hun hadde tatt noen kveldskurs på BI i HTML og Visual Basic og Java, og så litt markedsføring – du vet, sa hun på en ekkel veslevoksen måte, det er data som er fremtiden. Et underlig platt utsagn fra en person som åpenbart gjør det bra i den bransjen, tenkte jeg, denne frasen har de da lirt av seg iallfall i tredve år? Har ikke data, for ikke å si digital informasjonsbehandling, vært nåtiden i hele vår levetid iallfall? Vel, jeg surnet kanskje litt, men jeg skjulte det godt, og Hilde fortsatte å snakke om seg og sitt. Hun hadde blitt tatt inn i varmen som vebb-trainee av et stort mediekonsern mindre enn et år etter at vi gikk ut av videregående, og der var hun blitt satt til å skrive kode. <Men det er ingen som egentlig skriver kode,> forklarte hun meg, <vi klipper og limer, og bruker programmer til å legge inn både frames og applets og andre kompliserte ting som ville være fryktelig tidkrevende å gjøre på egen hånd.> Hun drev med andre ord med en type sidelayout, digital ombrekking på vebb. <Det er godt betalt, eller?> måtte jeg spørre henne, det hadde hun lagt opp til. <Ikke så fantastisk bra, men vi har noen hyggelige bonusordninger,> sa hun, og jeg skjønte at det var meningen at jeg ikke skulle spørre mer. <Og mannen din?> sa jeg, <hvem er han?> <Du kjenner ham ikke,> sa hun, og begynte entusiastisk å legge ut om hvilken fantastisk dyktig informasjonsagent han var, hvordan han mer eller mindre egenhendig hadde forhindret at Norge senket utvinningstakten i Nordsjøen, hvordan han hadde klart å legge lokk på den store forurensningsskandalen i Nordland – alt som sto i avisene om dette i begynnelsen var veldig skadelig, sa hun, men så ble det bedre etter hvert – og regntøyprodusentene simpelthen elsket ham. <Han tjener mye bedre enn meg,> kvitret hun lykkelig, <men det skulle bare mangle, han er ti år eldre, forstår du.>

Dere skjønner at jeg klappet sammen en ørliten smule der og da. Kanskje var det denne opplevelsen som fikk meg til å kutte ut studiene året etter, jeg vet ikke, jeg har alltid pleid å skylde på din subversive innflytelse, professor, ja, jeg mener det som et kompliment. Uansett. Dette var virkelig Norge i ferd med å trekke sitt siste sukk som halv- eller kanskje kvartsivilisert nasjon, kan man nok si, men jeg må få fortelle om resten av formiddagen – for Hilde serverte meg verdens beste cappuccino og et par aldeles fremragende boller, bedre enn solskinnsbollene på 7-Eleven, alt var perfekt, og selvfølgelig helt røykfritt.

Så lente hun seg liksom fortrolig over det sortlakkerte kjøkkenbordet, og så sa hun: <Du vet det, at problemet med dette landet er at det tyter over av lært hjelpeløshet.> Hvordan da? <Jo, alle skal ha noe fra Staten, de syter og klager – ta lønnsoppgjørene, for eksempel. Dette landet blir helt akterutseilt om noen år. Ingen tør å ta et eneste initiativ, ingen får ros hvis de er originale og uortodokse i sine virkemidler. Du vet, økonomien er blitt så globalisert de siste årene at også vi her hjemme må finne oss i reell konkurranse. Vi må være fleksible og flinke til å snu på hælen, vi må applaudere nye initiativ og våge mer, rett og slett. Men her er det fremdeles Jante som gjelder, halve befolkningen jobber i Staten og den andre halvparten prøver å få noe igjen fra Staten.>

Sånn la hun ut, da, på et språk som virket veldig ferdigtygd og polert for meg, som hadde strevd med alt fra Chaucer til Flaubert de siste årene. Men jeg ble imponert over den glatte effektiviteten hennes, hvordan hun – en enkel sjel fra Tåsen – liksom hadde gått fra larve til sommerfugl, fra stygg andunge til svane, hvordan hun behersket verden til fingerspissene. Jeg kunne slått i bordet, jeg kunne ha sitert fra bøkene dine, kjære professor, om hvordan dumheten vokser som muggsopp på innsiden av den blanke postindustrielle fasaden, men so what? Det var hun som var fremtiden, mens jeg, med de støvete dokumentene mine, representerte i en viss forstand denne trehusbebyggelsen da den var ny, da den var alvorlig ment og ikke bare en rad symboler. Jeg sa likevel noe om sosialdemokratiet og velferdsstaten og de svake i samfunnet og betydningen av en slags fellesskapsfølelse, men hun smilte bare overbærende og sa at hun ville gjerne være solidarisk, se bare på Negroponte, han driver utviklingsprosjekter i Afrika, men Staten og disse tunge, trege, territorielle – jeg tror faktisk hun sa territorielle – institusjonene var dinosaurer. Fremtiden tilhører de små, intelligente og bevegelige enhetene, sa hun."

"Fripp-sitat!" Jonas avbryter.

"Hva?"

"Ikke noe, bare at da Robert Fripp oppløste King Crimson første gang, på midten av syttitallet, erklærte han til pressen at heretter skulle han fungere, alene eller sammen med Brian Eno, som a small, intelligent and highly mobile unit, altså."

"Det får være. Jeg følte meg som en dinosaur i en designforretning. Jeg så meg omkring på det rene, blanke, sjarmerende, smakfullt innredede kjøkkenet proppfullt av Gaggenau-utstyr i børstet stål. Her bor et ungt ektepar med en liten baby, tenkte jeg, de er dummere enn meg, mindre utdannet enn meg, mindre moralske enn meg, de har ikke arvet noe mer enn det jeg har, men de har drevet med strømmen. Det er ikke sant, tenkte jeg, at det bare er døde fisk som flyter med strømmen. Det er vinnerne som flyter med strømmen. Vi andre, vi er mothaker, vi er som forsvarsspillere, vi sliter oss gjennom to omganger og ofrer alt, men det er spissene, avslutterne, de som bare berører ballen for å skyte, som får hele æren. Men det verste var at jeg ikke hadde noen argumenter mot det hun drev med. Hvem kan ha noe imot vebbdesign? Alle er vel enige om at vebbsider bør være så gode som mulig, og at Internett alt i alt er en bra ting? Og hva med mannen hennes – tja, noen vil selvfølgelig si at det er dårlig stil å drive lobbyvirksomhet for mer ressurssløsing og høyere energiforbruk – men han ville bare kunne svare at han aldri hadde fortalt en løgn i hele sin karriere, hans oppgave var bare å informere maktmennesker og allmennheten på vegne av sine oppdragsgivere, og information wants to be free. Hva er verre med å formidle rapporter om sammenhengen mellom oljeutvinningen og fastlandsøkonomien i perioden 1980-98, enn å skrive bøker om murtvangen av 1878, som jeg den gangen hadde til hensikt å gjøre? Slagordet til hele nasjonen i denne perioden var lett å lære. Hvorfor ikke? lød det.

Jeg var sønderknust, jeg hadde i det minste håpet at bollene ville være vonde. Da jeg takket for meg, forstod jeg at jeg aldri ville møte henne igjen – jeg skulle aldri promenere langs denne delen av elva igjen, og det var helt utenkelig at vi noen gang ville møtes sosialt. Så jeg spurte henne like godt hva de hadde betalt for huset, nå hadde jeg ingen ting å tape. Vi var heldige og kjøpte for et par år siden, kvitret hun lykkelig, så vi betalte bare tre millioner. Vi har jo påkostet det en del, men salgsprisen nå ville være nærmere seks.

Så gikk jeg ut i den triste augustdagen, klokken hadde passert seks nå, jeg tok fatt på stigningen mot Sagene Kirke, og forberedte meg på en enkelt utstyrt kveld i en hybelleilighet med utsikt til Voldsløkka og tomannsboligene på Tåsen."

 
Flagget til høyre er et klikkbart kart.