Flagget er et klikkbart kart.

 

Norsk kaffe hadde en tendens til enten å være tynn traktekaffe som hadde stått og blitt til garvesyre på en kulerund kolbe eller

 

You are currently in Network.

For Network central, click here.

For Engaging with the world central, click here.


 

svett og klam i en termokanne, eller pulverkaffe, som aldri kan bli god uansett hva man kaller den. Og så var det selvfølgelig Ever so good, litt dyrere – for smakens skyld. Reklamebyrået hadde rett, den var marginalt bedre. På enkelte restauranter i Oslo, endog på noen av de bedre, serverte de noe som kaltes cappuccino, som ble til rett og slett ved at servitøren trykket på en knapp foran på et elektrisk apparat, som dermed blandet vellagret kaffepulver, tørrmelk og varmt vann, og spylte det ned i koppen med en tynn, ekkel stråle. Det er naturligvis, som dere vet, et kvalifisert håndverk å lage cappuccino. Bønnene skal være italienskbrente, nesten sorte, og malt nesten til pulver, og malingen skal aldri utføres mer enn femten minutter før man tilbereder kaffen. Kaffen skal naturligvis lages ved at damp presses ned gjennom pulveret ved ti til tyve bars trykk. Melken skal også piskes og varmes med damp. Hvorfor sier jeg alt dette? Blant annet fordi den norske kaffekulturen – fra den finnmarkske skikken med å koke opp kaffe og vann sammen til den østnorske Nescafé-kulturen og Norske Veikroers kulerunde kolbekanner, nå er tapt for alltid. Ingen andre steder i verden finnes det så mange forskjellige barbariske måter å lage kaffe på. I Hellas har de som kjent bare én, nemlig Nescafé-varianten; i Nederland ingen. Der er all kaffe laget med damp og malte bønner, ikke dette surrogatsølet. Ikke engang på Euroclass kunne man få ordentlig kaffe, det var til å bli sprø av; de klarte å få disse svære metalltingestene til å holde seg i luften, men å få smøret mykt og kaffen drikkendes viste seg å være umulig. Da jeg jobbet på Universitetet, kjente jeg opptil flere kolleger og studenter som var så usigelig avstumpede at de kjøpte kaffe fra KLIX-automatene i foyerne. Den var mange ganger verre enn pulverkaffen på flyene, og jeg grep meg ofte i å fundere over hvordan det sto til med de andre distinksjonene de levde ut fra.